LG-1990-51

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-19
Publisert:	LG-1990-00051
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1990-00051 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-93-00719 K.
Parter:	Ankende parter: 1. Arne Nordø, 2. Bjørg Nordø, 3. Malven Arnum (Prosessfullmektig: Advokat Helge N. Albrektsen, Bergen). Hjelpeintervenient: Naturvernforbundet Hordaland (Prosessfullmektig: Advokat Hjalmar Olseth, Bergen). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: H.r.advokat Ingolf Vislie, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Danielsen, Lagdommer Trovåg, Kst. lagdommer Lunde
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, §75, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Forvaltningsloven (1967) §12, §16, §17, §36, §41, §6, Plan- og bygningsloven (1985)

År 1993 den 19. mai ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 90-0051 avsagt slik dom:

Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak og krav på dekning av utgifter i forbindelse med klagebehandling.

Vegsjefen i Hordaland godkjente ved vedtak av 30. november 87 tilleggsutgreiing for detaljplan RV. 568 hovedparsell 60, parsell Straume-Førland, tilleggsutgreiing v/Snekkevik alt 1 A profil 2500-3500 i Austrheim kommune. I vedtaket er inntatt følgende:

"DETALJPLANEN ER ENDRA PÅ FØLGJANDE PUNKT PÅ GRUNN AV DEI FRÅSEGNENE OG MERKNADENE SOM ER KOME INN:

Alt. 1 A er identisk med tidlegare godkjende detaljplan.

Etter innkomne merknader, og fylkeslandbruksjefen sin tilråding er planen endra frå pel 2500 til prl 2930. Vegen er her trekt mot vest, på det meste ca 8 m. Sjå tegn. 3 A, justert. Dette fører ikkje til endring i anleggskostnadene."

Vedtaket ble etter å ha vært påklaget, stadfestet den 05. april 88 av Vegdirektoratet ved dets brev av samme dato til advokat Albrektsen hvorfra gjengis:

"Vegdirektoratet kan etter samlet vurdering ikke se avgjørende forskjeller på de 2 aktuelle alternativer. Ut fra dette, og at berørte eiere har motstridende interesser, har vi derfor måttet legge avgjørende vekt på kommunens uttalelse. I tillegg har samtlige andre offentlige myndigheter gått inn for, eller ikke hatt avgjørende merknader, til alternativ 1A.

Deres klage er derved ikke tatt til følge og planvedtaket er endelig."

Vegdirektøren fant siden ved brev 16. mai 88 ikke grunn til å omgjøre avgjørelsen av 5. april 1988 hvor klagen over detaljplanvedtaket var blitt avvist.

De ankende parter tok 8. juni 1988 ut stevning mot Staten ved samferdselsdepartementet og la i den påfølgende byrettssak ned slik korrigert påstand:

"1. Statens vegvesen i Hordalands detaljplanvedtak av 30. november 1987 om RV 568 parsell Straume - Førland og senere vedtak om stadfestelse av nevnte planvedtak ved Vegdirektoratets brev av 5. april 1988 kjennes ugyldig.

2. Saksøkerne tilkjennes en erstatning begrenset oppad til kr 250000,-.

3. Saksøkerne tilkjennes dekning av utgifter i forbindelse med forvaltningsmessig klagebehandling med kr 11200,- som gjelder hovedplanvedtaket og kr 38442,- som gjelder detaljplanvedtaket.

4. Saksøkte pålegges fysisk å utbedre og gjenopprette terrenget rundt traseen over gnr. 152 bnr. 11, i den utstrekning saksøkte ved sitt anleggsarbeid har overskredet de foreliggende vedtak for fremføring av traseen.

5. Saksøkerne tilkjennes saksomkostningene."

Før saken kom opp for byretten fremsatte ankende parter den 16. september 1988 begjæring om midlertidig forføyning i medhold av tvangsloven §262 nr. 1. Det ble også anmodet om beslutning uten forutgående muntlig forhandling. Bergen byrett avsa den 5. oktober 1988 beslutning hvor saksøkernes krav om at forbud mot iverksettelse av anleggsarbeidene på gnr. 152 bnr. 11 i Austrheim kommune med øyeblikkelig virkning ble tatt til følge.

Staten v/Samferdselsdepartementet ba om muntlig forhandling til behandling av spørsmålet om beslutningens lovlighet. Bergen byrett avsa 18. oktober 1988 kjennelse med slik slutning:

"1. Bergen byretts beslutning i sak A. 503/1988 av 5. oktober 1988 oppheves.

2. Arne Nordø, Bjørg Nordø og Malvin Arnum betaler saksomkostninger til Staten v/Samferdselsdepartementet med kr 7500,- syvtusenfemhundrekroner."

Byrettens beslutning ble påkjært til Gulating lagmannsrett av Arne Nordø m.fl. Gulating lagmannsrett avsa 20. februar 1989 kjennelse med slik slutning:

"1. Byrettens kjennelse stadfestes og begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Nordø, Bjørg Nordø og Malven Arnum in solidum, kr 3000,- -tretusen 00/100 - til Staten v/Samferdselsdepartementet.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."

Etter Gulating lagmannsretts kjennelse i saken om den midlertidige avgjørelse ble kravet i hovedsaken opprettholdt og hovedforhandling avholdt 16. - 20. oktober 1989 hvoretter Bergen byrett den 15. november 1989 avsa dom og kjennelse med slik slutning:

"1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes i saksøkernes påstand pkt. 1 og 3.

2. Saksøkernes påstand pkt. 2 og 4 avvises.

3. Arne Nordø, Bjørg Nordø og Malven Arnum betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Staten v/Samferdselsdepartementet med kr 53000,- femtitretusenkroner."

Arne Nordø, Bjørg Nordø og Malven Arnum har rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ved prosesskriv av 05. september 90 erklærte Naturvernforbundet Hordaland hjelpeintervensjon til fordel for de ankende parter. Det ble av ankemotparten reist spørsmål om ankende parts rettslige interesse i å få ankesaken fremmet da byrettens slutning punkt 2 i mellomtiden var blitt rettskraftig, og dessuten ble Naturvernforbundets intervensjon bestridt.

Gulating lagmannsrett avsa 4. april 1991 beslutning og kjennelse med slik slutning:

"1. Saken fremmes.

2. Naturvernforbundet Hordaland har status som svak hjelpeintervenient etter tvistemålsloven §75.

3. Saksomkostningsspørsmålet utstår."

Lagmannsrettens avgjørelse ble av Naturvernforbundet Hordaland påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 2. august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.

2. Naturvernforbundet Hordaland betaler saksomkostninger til staten v/Samferdselsdepartementet for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

For lagmannsretten er det fremlagt en del nye dokumenter. Gulating lagmannsrett holdt hovedforhandling i saken i Bergen 19.-24. april 1993. Det ble foretatt befaring. Arne Nordø og Bjørg Nordø gav forklaring som parter i saken og det ble avhørt 12 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Om saksforholdet for byretten vises til byrettens domsgrunner.

De ankende parter, ved advokat Helge N. Albrektsen, har i hovedsak anført: Som grunnlag for at vedtak om at planvedtaket og den senere stadfestelse er ugyldig påberopes både saksbehandlingsfeil, myndighetsmisbruk og feil lovanvendelse av vegmyndigheten, samt at hans parter hadde fått forhåndstilsagn om valg av veitrase. Dette må hver for seg eller samlet føre til at vegsjefen i Hordalands vedtak av 30. november 87 og vegdirektoratets stadfestelsesvedtak av 5. april 88 må anses å være ugyldige forvaltningsvedtak.

Vedrørende saksbehandlingsfeil anføres at de berørte grunneiere ikke fikk varsel da Hordaland Vegkontor 15. februar 85 endret kartet for veitraseen gjennom Snekkevikområdet. Dette til tross for at Arne Nordø på vegne av en grunneiergruppe særskilt hadde bedt om å bli holdt orientert om veiutbyggingsplanene i området da han tilskrev Austrheim kommune 28. desember 1983 om ønsket trase. Kopi av dette brev var sendt til Hordaland Vegkontor som derved hadde en oppfordring til å varsle grunneiergruppen i Snekkevikområdet. Det må være en saksbehandlingsfeil når slikt varsel ikke ble gitt. Saken kom derved ikke inn i sitt rette spor, og senere saksbehandling bærer preg av dette. Betydningen av dette ligger i at den såkalte oljerørtraseen, hvor vei skulle bygges parallellt med olje og gassrørledning, var planlagt i en sving utenom den nordlige del av Snekkeviksområdet. Når oljerørledning ble uaktuell, og veitraseen istedenfor kunne "strekkes ut" førte det til at Snekkeviken ble ødelagt. Hadde grunneierne kommet inn tidligere kunne dette vært unngått.

Da det siden ble utarbeidet detaljplan for det aktuelle området, behandlet ikke Miljøvernavdelingen i Hordaland Fylke detaljplanen av 29. mai 1987 før etter at planen ble vedtatt. Planen ble vedtatt av vegsjefen i Hordaland 30. november 1987, mens detaljplanen ble først oversendt Miljøvernavdelingen 23. desember 1987. Ved dette ble ikke naturog miljøforholdene vurdert for den aktuelle veitrase.

Det reises videre inhabilitetsinnsigelse overfor saksbehandlingen i det ingeniør John Olav Hisdal, som var saksbehandler ved Miljøvernavdelingen i Hordaland Fylke, har en bror som er vegingeniør i Hordaland Vegkontor. Dette kan ha påvirket behandlingen av saken i Miljøvernavdelingen og er egnet til å svekke tilliten til saksbehandlingen og upartiskheten som må kreves, jfr. forvaltningsloven §6 annet ledd.

Det hevdes videre at Miljøvernavdelingen rent faktisk ikke har behandlet og vurdert de to alternative trasevalg, 1A og 1B, som følger av detaljplanen, dvs tilleggsutredningen av 29. mai 1987. Miljøvernavdelingen har ikke kunnet frembringe dokumentasjon som på en tilfredstillende måte viser at alternativene har vært vurdert.

Det er en saksbehandlingsfeil når det ikke er foretatt konsekvensanalyser ved planleggingen av veien. Dette følger av en fortolkning av forvaltningsloven §17 og er senere gjennom annen lovgivning stadfestet som prinsipp.

Det anses videre å være en saksbehandlingfeil når det ikke er tatt tilbørlig hensyn til natur og landskap ved utarbeidelse av Vegkontorets prosjekt. Det vises til den uttalelse som foreligger fra direktoratet for Naturvern om trasevalget. I denne forbindelse påberopes særskilt at Naturvernforbundet ikke ble varslet i saken.

Vegkontoret har hatt en usaklig holdning overfor de ankende parter, noe som har påvirket saksbehandlingen og de skjønnsmessige vurderinger. Det vises til Vegsjefen i Hordalands brev av 27. januar 1988 som viser at klagen over trasevalget ikke ble tatt seriøst, da klagen ble oppfattet kun som generell motstand mot bro og vei i området.

Det var en saksbehandlingsfeil når veien ble lagt over et verneverdig kulturminne, en gammel brønn med steingarder, uten at Fylkeskonservatoren i Hordaland ble varslet.

I forbindelse med stadfestingsvedtaket av 5. april 1988 var det en saksbehandlingsfeil at det ikke ble tatt hensyn til vurdering utarbeidet vedrørende trasevalg av konsulentfirma Samfunnsteknikk A/S. Vegdirektoratet var kjent med at slik vurdering ville bli utarbeidet, men avgjorde saken før denne var innkommet.

Detaljplanens tilleggsutredning av 29. mai 1987, som var ment som et kompromissalternativ mellom de ankende parter og vegmyndigheten, var aldri reell og det alternativ som ble utarbeidet var nedvurdert av Vegkontoret allerede i planutredningen.

Til slutt hevdes det at det var en saksbehandlingsfeil at støyvurderinger og støymålinger ikke ble foretatt. Selv om ÅDT tallet i og for seg var lavt i forhold til større veianlegg, må dette vurderes ut fra at området var totalt veiløst, var en stille idyll uten noen form for støy.

Vedrørende forhåndstilsagn anføres det at et forhåndstilsagn om trasevalg, mer i tråd med tilleggsutredningens alternativ 1B, ble gitt på et møte på Hordaland Vegkontor allerede 24. juni 1985. Her tegnet ingeniør Follevåg fra Vegkontoret inn en alternativ trase på et kart som Arne Nordø fikk med seg. Slik møtet forløp må dette oppfattes som et ubetinget tilsagn om å legge veien lenger vest slik at Snekkeviken kunne spares.

Likeledes må det sies å være gitt et forhåndstilsagn om trasevalg ved det pålegg som Vegdirektoratet den 31. mars 1987 gav Vegkontoret i Hordaland om å utrede et tilleggsalternativ til trasevalg, dvs. det som benevnes alternativ 1B. Et slikt pålegg ville være illusorisk om det ikke skulle oppfattes som et forhåndstilsagn som ikke er fulgt opp ved at det siden ble fragått.

Vedrørende myndighetsmisbruk anføres at det på Hordaland Vegkontor ved møte 20. juni 1986 på ingeniør Follevågs kontor ble uttalt trusler om hvordan veien kunne føres frem i ødeleggende trase for de ankende parter om de forfulgte saken og klaget. Mer som bekreftelse på, og eksemplifisering av at dette var realiteter er den overskridelse av detaljplanen som i det praktiske arbeid med veien rent faktisk har skjedd. Dette styrkes også ved at en ved anleggsarbeidene har vist en unødig hårdhendt fremferd. Det er videre myndighetsmisbruk når detaljplanen av 29. mai 1987 (tilleggsutredningen) siden ble forandret uten å forespørre grunneierne. Vegen ble trukket 8 meter lengre vest. Resultatet er at veiskjæringen på den ene siden er blitt tildels betydelig høyere med påfølgende økning både i støy og estetisk ulempe som resultat. Dette førte også til at 2 brønner ble ødelagt.

Vedrørende feil lovanvendelse anføres at ankemotparten ikke har anvendt vegforskriftene. Underretning er ikke blitt gitt til tross for at en interessegruppe hadde meldt seg gjennom sitt brev til Austrheim kommune i 1983. Den detaljplan som ble utarbeidet i 1987 inneholdt 2 alternativer, alternative 1A og 1B. Det hevdes å være en feil i det en detaljplan kun skal inneholde ett alternativ til vei. Detaljplanen måtte derfor ha vært behandlet som en hovedplan med det krav til varsel og uttale som følger av dette.

De ankende parter krever videre erstatning for sine utgifter og tap ved klagebehandlingen, jfr. forvaltningsloven §36 første og annet ledd. Prinsipalt etter første ledd hvor utgiftene kan kreves dekket dersom klage fører frem, dvs. om ankende parter vinner frem i spørsmålet om ugyldig forvaltningsvedtak. Subsidiært kreves utgiftene dekket med hjemmel i annet ledd da det i denne saken må finnes rimelig at ankende parter får dekket sine omkostninger med klagesaken selv om vedtakene ikke kjennes ugyldige.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Statens Vegvesen i Hordalands detaljplanvedtak av 30. nov. 1987 om RV 568 parsell Straume - Førland, og senere vedtak om stadfestelse av nevnte planvedtak ved Vegdirektoratets brev av 5/4 1988, kjennes ugyldig.

2. De ankende parter tilkjennes dekning av utgifter i forbindelse med forvaltningsmessig klagebehandling med kr 11200,-, som gjelder hovedplanvedtaket og kr 100000,- som gjelder detaljplanvedtaket.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostningene både for byretten og for lagmannsretten."

Hjelpeintervenienten, Naturvernforbundet Hordaland, ved advokat Hjalmar Olseth, har i det vesentlige anført at det må være en saksbehandlingsfeil som fører til ugyldighet at Naturvernforbundet ikke har vært varslet i saken. Detaljplanens tilleggsutredning med alternativene 1A og 1B er ikke mottatt av Naturvernforbundet. En sak skal etter forvaltningsloven §17 være så godt opplyst som mulig før en avgjørelse treffes. Dette må og ses i sammenheng med §16 om at en part skal varsles. Nå er kanskje ikke Naturvernforbundet å anse som part i saken, men det må være klart at Naturvernforbundet vil ha rettslig klageinteresse. Det må derfor bli en vurdering, disse bestemmelser sett i sammenheng, hvorvidt Naturvernforbundet skal varsles. Skal klageretten ikke bli illusorisk, må det få til følge at Naturvernforbundet varsles. Det kan forøvrig vises til en rekke bestemmelser i plan og bygningsloven, som riktignok ikke gjelder direkte, men som viser at dette er lovgivers mening. De med særlig interesse i reguleringsarbeider skal varsles, slik skulle det vært gjort i denne sak også. Det er ikke nok at Naturvernforbundet kun har fått tilsendt hovedplanen og detaljplanen (uten den senere tilleggsutredning). Der er videre gjort endringer i disse planer som også må føre til varslingsplikt.

Det legges ikke ned noen påstand i saken fra Naturvernforbundet Hordaland sin side i det det anførte blir å anse som argumentasjon for de ankende parters syn i saken.

Ankemotparten, Staten ved Samferdselsdepartementet ved Statens Vegvesen Hordaland ved h.r. advokat Ingolf Vislie, har i det vesentlige anført: Det bestrides at det for de vedtak som er påstått ugyldige er saksbehandlingsfeil eller at det har forekommet myndighetsmisbruk eller at det er gitt forhåndstilsagn om trasevalg eller at vegvesenet har anvendt lov og forskrifter på feil måte.

Vedrørende påstander om manglende varsling av berørte grunneiere vises til vegforskriftenes §12 hvoretter det ikke er noe krav om at de berørte grunneiere varsles særskilt om hovedplan. Det er ubestridt i saken og dokumentert at hovedplanen ble kunngjort ved annonsering i avisene. Det ble ikke sendt individuelt varsel da grunneierforholdene var ansett å være for uoversiktlig. Derimot tok Vegkontoret kontakt med landbrukskontoret og fylkeslandbrukskontoret som en antok hadde bedre oversikt, og det ble overlatt til disse å skaffe oversikt over de som særskilt var berørt. På denne bakgrunn ble det holdt befaring. Når så det modifiserte alternativ utredes i begynnelsen av 1985, hvor en da er gått vekk fra den såkalte oljetrase, førte det med seg for Arne Nordø at vegen kom lenger vekk fra hans eiendom, en endring som var sterkt i hans favør. Noen nærmere varsling eller ny høringsrunde om dette skulle da ikke være nødvendig, jfr. Altadommen, Rt-1982-241 på side 266, vedrørende ny høringsrunde. Denne dommen gir uttrykk for et prinsipielt syn som dekker vegvesenets fremgangsmåte. Uansett har dette ikke betydning for resultatet, jfr. forvaltningsloven §41. Skulle det her ha vært gjort en feil vedrørende modifiseringen av vegplanen, så er det fullt ut reparert ved all videre behandling av saken. Det kan for dette også vises til Alta-dommen som her gir uttrykk for det prinsipielle syn at eventuelle saksbehandlingsfeil i en tidlig fase som repareres, kan ikke gjøres gjeldende som saksbehandlingfeil senere. Det var det som siden skjedde i denne veisaken, jfr. Rt-1982-241 på side 265 og side 348. Det må her pekes på at Arne Nordø arbeidet meget iherdig overfor vegmyndighetene og fikk en helt ny og fullstendig utredning om veialternativene ved tilleggsutredningen av 29. mai 1987. I forhold til de interesser som var berørt synes en slik utredning helt overdimensjonert. Kommunens standpunkt i valg av veitrase ble gitt avgjørende vekt både i utgangspunktet og i resultatet. Samtlige offentlige organer som uttalte seg, tilrådde alternativ 1A, kommunen likeledes, og en holdt seg også til generalplantraseen vedtatt i 1983. Det er forøvrig ikke riktig at fordi om Arne Nordø ikke fikk beskjed om det modifiserte alternativ I i hovedplanen (dvs tilnærmet det alternativ IA som er bygget) at saken derved kom inn i noe uriktig spor. Dette var forøvrig et av kronargumentene i Alta saken, og det ble uttrykkelig tilbakevist i den dommen.

Vedrørende Miljøvernavdelingen i Hordaland Fylke er det dokumentert at detaljplanen ble mottatt 1. juni 1987, oversendelsen fant sted 29. mai 1987, jfr også adresselisten som er dokumentert. Når planen senere igjen ble oversendt, hadde det sin bakgrunn i en henvendelse til Miljøvernavdelingen. Man fant ikke planen der og da og bad for enkelthets skyld om å få en ekstra kopi oversendt, hvilket ble gjort. Det må anses dokumentert at Miljøvernavdelingen behandlet saken, men fant ikke grunn til å gi merknader. Det ble også overfor Miljøvernavdelingen orientert om den forskyving av vegen som fant sted over en mindre strekning på inntil 8 meters bredde. De har sett på det, og konstaterte at ytterligere vurdering ikke var påkrevet.

Om inhabilitetsinnsigelsen er det klart at forholdet ikke faller inn under de spesielle inhabilitetsreglene i forvaltningsloven §6 første ledd. Heller ikke er det inhabilitet etter §6 annet ledd. Nært slektskap er ikke i seg selv inhabilitet. Avgjørende er om en har en økonomisk eller personlig interesse i saken. Hisdal på vegkontoret arbeidet inntil for 1 år siden med søndre distrikt, og hadde således intet med saksbehandlingen av denne veistrekning å gjøre.

Om ankende parters påstander at Miljøvernkontoret ikke har behandlet de to traseer, alternativ 1A og 1B, vises til foranstående hvor det må anses dokumentert i retten at tilleggsutredningen er behandlet, men at en ikke hadde merknader til den.

Når ankende parter henviser til at konsekvensutredninger mangler, må en vise til at grunnlaget for dette fra ankende parters side er en håndbok for kommunene datert september 1988, mens den administrative behandling av veisaken ble avsluttet våren 1988, altså før publikasjonen så dagens lys. De videre referanser til plan og bygningsloven som ankende parter påberoper seg gjelder bestemmelser som trådte i kraft 1. august 1990, ca 2 år etter denne sak. Forøvrig foreligger som dokumentert en enkel konsekvensanalyse i saken. Vedrørende utredning mer generelt, kan det igjen vises til Alta-dommen, Rt-1982-241 på side 264. Det skal foretas en totalvurdering, det kan ikke da forlanges at alle mulige alternativer skal belyses med konsekvensanalyser.

Direktoratet for naturforvaltnings uttalelse som er påberopt i saken er svar på brev fra Austreim Naturvernlag. Et lag hvor formannen er sønn til den ankende part. Med brevet til Direktoratet fulgte kart og fotos. Uttalelse ble gitt uten nærmere undersøkelser. Vegmyndigheten ble ikke kontaktet for å gi sitt syn på saken. Slikt sett er det et skremmende eksempel på saksbehandling. Men direktoratet for naturvernforvaltning har ikke instruksjonsmyndighet i konkrete saker og forøvrig har ikke naturvern noe særskilt fortrinn fremfor andre hensyn i en sak. Når ankende part særlig viser til den høye skjæring som er på en kort strekning av veien, var dette et resultat hvor flere hensyn hadde gjort seg gjeldende, det ble et kompromiss alle parter fikk anledning til å delta i.

Vedrørende Naturvernforbundet så er det ikke noe krav ved veiutbygging at de skal varsles, jfr. vegdirektoratets rundskriv av 30. juli 1984. Naturvernforbundet har forøvrig ikke tatt skritt for å få dette endret. Men Naturvernforbundet har selvsagt rett til å følge med og ta opp sakene og gi uttalelser, slik som de har gjort i denne sak. Det vises til at da detaljplanen første gang ble utarbeidet, med det alternativ som tilnærmet er slik veien idag går, hadde Naturvernforbundet ikke kommentarer til detaljplanen for den strekning nærværende sak dreier seg om. En må kunne forvente at Naturvernforbundet kan lese planen og sette seg inn i den, det skulle være unødvendig for vegkontoret særskilt å fremheve endringer i trasevalg.

Det bestrides at vegkontoret har hatt noen usaklig holdning til de ankende parter. Ankende parter har vist til at vegsjefen i sin kommentar av 27. januar 1988 til klagen gir en oppsummering hvor han synes klagen retter seg mot vegfremføringen i sin alminnelighet. Flere av klagens momenter knytter seg da også til begge alternativene og det at en får veg. Det var langt fra usaklig kommentar, heller nærmere et faktum.

Fra Fylkeskonservatoren sies det i hans brev av 18. april 1988 klart fra at brønnene i området ikke var et kulturminne i fredningsklasse. Det kan således ikke være noen saksbehandlingsfeil basert på at brønnene var et kulturminne. Hvis fylket hadde fredet brønnene, ville selvsagt vegkontoret bøyet seg for det.

Ankemotpartene fikk utarbeidet en vurdering av trasevalget. Samfunnsteknikk A/S ble først engasjert 2 ukers tid før befaringen 23. mars 1988 mens vedtaket ble truffet allerede 30. november 1987 og det ble klaget 28. desember 1987. Det er således ankende parters eget forhold som gjør at rapporten ikke kom tidsnok til å kunne bli særskilt tatt med ved klagebehandlingen. En representant for Samfunnsteknikk A/S var forøvrig tilstede på den nevnte befaring og fikk der fremføre sine synspunkter og vurderinger. Det ble da presisert at om rapport skulle utarbeides måtte den komme umiddelbart, helst før påsken. Dette skjedde ikke. Men når så vurderingen kom, viser det seg at der intet er der som kunne ha endret totalvurderingen. Saken var ikke tilført nye momenter som kunne endre resultatet av trasevalget. I tilknytning til denne befaring har ankende parter påberopt manglende varsel, men deres advokat ble telefonisk varslet, og dette var den gang godtatt som varsel. Etter forvaltningsloven §12 må da partene anses som varslet. Uansett var tross alt Samfunnsteknikk A/S som partens rådgivningsorgan fremmøtt i tillegg til at Arne Nordø møtte etter å ha blitt varslet av advokat Albrektsen.

Det bestrides videre at vegvesenet på noe stadium av saken har nedvurdert alternative veitraseer. Da spørsmål om alternativer ble reist fra vegdirektoratet, ble det fra deres side bedt om at en utredet et alternativ i rimelig samsvar med de ankende parters ønsker. Vegdirektoratet antyder dessuten selv at en må legge vekt på det standpunkt som kommunen har i saken. Dette ble gjort. Vegsjefen, når utredninger inneholder flere alternativer, forutsettes å gi uttrykk for sin mening om alternativene. Forøvrig var det som vegsjefen gav uttrykk for ikke noe definitivt forslag eller noe som bandt den videre behandling.

Vedrørende støy så følger det også av Alta-dommen at omfanget og behandlingen av utredninger må stå i forhold til de interesser som berøres. I denne saken er der foretatt støyberegninger og en har tatt for seg de tilfeller hvor bebyggelsen ligger nærmest veien. Det vises til at støyen ikke vil overskride grensene som direktoratet har angitt som tiltaksgrenser. Når det i tillegg på vegstrekningen er et meget lavt ÅDT, rundt 500, er det ifølge direktoratets retningslinjer dessuten unødvendig å foreta seg noe særskilt i denne sammenheng.

Det skal mye til før en anser forhåndstilsagn som bindende for staten, jfr. Mardølasaken i Rt-1973-107. Men rent faktisk, slik som både forklaringene fremkom i retten og ut fra de skriv de ankende parter selv har sendt om dette, viser det seg at noe forhåndstilsagn ikke er gitt. Møtet hvor ingeniør Follevåg tegnet inn en alternativ veitrase på kartet Nordø fikk med seg, var mer et forsøk på å anskueliggjøre det trasevalg de ankende parter ønsket. Likeledes har en vanskelig for å se hvordan et pålegg fra vegdirektoratet om å utarbeide og få vurdert alternativ veitrase kan bli oppfattet som et forhåndstilsagn om å velge den alternative traseen, dvs alternativ 1B.

Vegmyndighetene har ikke utøvet myndighetsmisbruk overfor de ankende parter. Den overskridelse av detaljplanen de ankende parter påberoper seg skal ha skjedd, kunne en under befaringen se ikke stemte. Av vegtekniske grunner var noe av den ene skjæringssiden tatt helt ned, men senere lagt tilbake som fylling slik at effekten ble som lovet. Ved anlegg av veier etter moderne metoder er det nesten uungåelig at en risikerer steinsprang ved sprenging o.l. Om dette materialiserer seg er det langt fra noen hevnaksjon fra vegvesenets side, men må karakteriseres som uhell. Det bestrides videre på det sterkeste at ingeniør Follevåg under møtet på hans kontor 20. juni 1986 kom med trusler overfor Arne Nordø. Det vises her til vitneforklaringen som burde avklare dette.

Det er videre ikke korrekt når det anføres fra ankende parter at den justering som skjedde etter tilleggsutredningen, ved at veien over en kortere distanse ble trukket på det meste ca 8 meter lenger vest, er gjort uten at grunneierne ble forespurt. Det ble tvert imot gjort i samråd med grunneierne på den befaring som ble foretatt 20. august 1987. Befaringen kom til fordi Fylkeslandbrukstyret ved fylkeslandbrukssjef Gloppestad ønsket en befaring for å vurdere trasevalget da det tidligere hadde fremkommet innsigelser om at landbruksmyndigheten ikke gjorde grundig nok saksbehandling. På denne befaringen var både Arne Nordø, Bjørg Nordø og advokat Albrektsen tilstede. For å spare jordbruksjord for gnr. 152 bnr. 11 ble det her som et kompromiss foreslått av Gloppestad å trekke vegen mer over i grenselinjen mot gnr. 155. En må huske at på dette stadiet av saksbehandlingen var ett av argumentene fra de ankende parter mot alternativ 1A at det ville ødelegge dyrkingsjord på gnr. 152 bnr. 11. En forskyving av veien mot vest til grenselinjen ville således reelt sett imøtekomme de ankende parter på dette punkt. På en strekning over 100 - 200 m ville vegen forskyves fra 0 til 8 meter på det meste. Dette medførte en høyere skjæring, noe alle de tilstedeværende måtte ha vært klar over. Skjæringen som på det meste idag er 10 - 14 m høy ville om dette ikke var gjort blitt ca 2 - 3 meter lavere. Dette ble ikke gjort etter vegvesenets ønske slik noen har hevdet, tvert imot ville dette føre til merkostnader for vegvesenet. Det kan her vises til den tilråding Gloppestad gjorde etter befaringen hvor endringen er beskrevet, en tilråding som partene heller ikke protesterte på, men tvert imot godtok. Det var klart at ved dette ville brønnene i området gå tapt, men dette var allerede vurdert, og de ville mest sannsynlig gå tapt uansett på grunn av veibyggingen. Brønnene er forøvrig erstattet under skjønnet. Det bestrides videre at årsaken til flytting av veien var vegvesenets behov for masser til anlegget. Før denne endring var der allerede massebalanse for vegprosjektet. Men med den store virksomheten vegvesenet driver, var det ikke noe praktisk problem å bli kvitt de ekstra masser endringen medførte.

En er i tvil om en skal ta ankemotpartenes anførsler om at detaljplanens tillegssutredning egentlig er en hovedplan som må ut til høring på nytt helt alvorlig. Hvis dette er alvorlig ment var det nærliggende å gripe fatt i dette da man fikk tilleggsutredningen av 29. mai 1987 og en burde i all fall tatt det opp i klagen. Det ble ikke gjort, ei heller ble det nevnt i underinstansen, men fremkom først under ankebehandlingen. Vegmyndigheten har her akviesert nettopp ved de ankende parters ønske om en ny utredning over alternativer, og denne utredning er meget detaljert gjennomført. Man har "løftet" opp alternativ 1B til samme nivå som 1A for at man skulle kunne ha truffet likelydende vedtak om å nytte 1B om det hadde blitt å foretrekke. Målsettingen var å få saken ut av verden slik at det ikke var noen feil som kunne påberopes ved utarbeidelse av begge alternativer og det ble gjort. Dessuten må det sies å være svært formalistisk om en skulle sende ut som ny hovedplan en tilleggsutredning av en mindre del av et større veiprosjekt som bare berørte noen få grunneiere.

Det er ikke skjedd noen endring etter klage av vedtaket om veitrase. Vedtakene om vegutbyggingen er gyldige og det er da ikke grunnlag for erstatning for kostnader ved klagen etter forvaltningsloven §36 første ledd. En kan heller ikke se at det skulle være noe rimelig at utgifter skal dekkes etter §36 annet ledd. Der er ikke gjort noen feil ved saksbehandlingen som skulle tilsi at det har vært hverken nødvendig eller rimelig å dekke ankende parters utgifter.

Vedrørende Naturvernforbundet, hjelpeintervenientens anførsler, vises til foranstående. Men det påpekes at det foreligger ingen rettsplikt til å varsle Naturvernforbundet særskilt. Naturvernforbundet har forøvrig reagert, da på bakgrunn av henvendelser fra de berørte grunneierne og det vises til at de ikke hadde innvendinger vedrørende den del av veianlegget som det her er tvist om.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom og kjennelse pkt. 1 og 3 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten er kommet til at Staten ved Samferdselsdepartementet må bli å frifinne for de ankende parters påstand. Lagmannsretten viser til byrettens dom som den i det vesentlige slutter seg til.

Veiparsellen forbi Snekkeviksområdet, som nærværende sak er begrenset til, er en del av et større veianlegg som bygde på generalplanen for Austrheim kommune for 1982 - 1994 vedtatt 28. desember 1983 og senere stadfestet av Miljøverndepartementet. Som ledd i

Statoils planer om en oljerørledning ble det 15. februar 1984 av Hordaland Vegkontor utarbeidet en hovedplan for ny RV 568 fra Førland i Austrheim kommune til Straume på Radøy. Veien skulle følge paralellt med oljerørledningen - den såkalte oljerørtrase. Da det allerede sommeren 1984 ble klart at oljerørledningen ikke ville bli bygget, fortsatte prosjektet som et rent veiprosjekt. Forbi Snekkeviksområdet fravek en oljerørtraseen i det veien ble foreslått lagt lenger øst, og i en rettere trase. Dette førte til at veien ble liggende nærmere deler av bebyggelsen og mer uskjermet for innsyn og støy. Dog er dette etter lagmannsrettens oppfatning, slik den og så det under befaringen, og forsåvidt ikke bestridt, at for den del av Snekkeviksområdet hvor naustene ligger (og hvor en av de ankende parter, Arne Nordø har hytte) er det en forbedring at oljerørtraseen ble fraveket. Det enten en ser oljerørtraseen i forhold til alternativ 1A, slik veien nå er bygget, eller en ser det i forhold til trasealternativ 1B er det mer i tråd med de ankende parters ønsker om veivalg. Men også alternativ 1B, som ville gått lenger vest enn dagens vei, ville etter slik det er opplyst og forøvrig fremgår av profiler og kartmateriale, ha gitt mer innsyn og støy til søndre del av Snekkeviksområdet. Dette fordi denne del av veien måtte, på grunn av topografien og av vegtekniske hensyn, vært lagt 4 - 5 meter høyere i nivået enn hvor veien går i dag. Men veien ville så tatt en vestlig retning og dermed spart den nordlige del av Snekkevikområdet. En slik løsning, alternativ 1B, ble detaljutredet etter at detaljplanen var utarbeidet, jfr. tilleggsutredningen av 29. mai 1987 hvor to alternative løsninger ble vurdert. Alternativ 1B ville føre til at gnr 155's eiere ville fått oppdelt sine skogteiger i større og mindre grad.

Slik lagmannsretten ser det er valget, slik det til slutt stod, mellom alternativ 1A og 1B, innenfor det skjønn som vegmyndigheten har ved veiplanlegging. Rettens prøvelsesadgang er her begrenset da den ikke kan overprøve det som tradisjonelt kalles forvaltningens frie skjønn. Men retten kan prøve gyldigheten av vedtakene, dvs om saksbehandlingen er foregått på en tilfredstillende måte og i henhold til gitte lover, forskrifter og instrukser, og om det hefter andre feil ved beslutningsprosessen som skulle gjøre vedtakene ugyldige. Selv om en som et utgangspunkt ikke kan prøve forvaltningens frie skjønn må dette modifiseres noe ved at retten kan prøve om det er tatt utenforliggende hensyn ved skjønnsutøvelsen, likeledes om avgjørelsene er vilkårlige eller der er andre former for myndighetsmisbruk. Dette er forhold som kan føre til at et vedtak kan erklæres ugyldig og som retten kan vurdere. Videre er det retten som avgjør hvor grensene for det frie skjønn skal trekkes. For at et vedtak skal kunne kjennes ugyldig må det dessuten kunne legges til grunn at feilene har vært bestemmende for vedtaket, jfr. forvaltningsloven §41.

Lagmannsretten er enig med ankende part i at dersom en gjør et fornyet vedtak etter fornyet saksbehandling, vil eventuelle saksbehandlingsfeil før dette ikke få betydning for det endelige vedtaks gyldighet. I alle fall må dette gjelde som et utgangspunkt og sies å kunne være tilfellet for nærværende sak. Det kan vises til Rt-1982-241 (Alta-dommen) hvor dette poeng kommer klart frem i det uttalelsene på side 266 må sees på som utslag av et slikt prinsipp. Lagmannsretten er forøvrig ikke enig med ankende parter som hevder at saken ved den måte den ble behandlet på i de første årene frem til Vegdirektoratets intervensjon i 1987, var kommet inn i noe feilt spor som bandt opp det endelige trasevalg. Tilleggsutredningens to alternativer var helt likestillet utredningsmessig, og det skulle intet være til hinder for at en kunne valgt det ene alternativet fremfor det andre.

Den tilleggsutredning som ble utarbeidet og er datert 29. mai 1987 fikk de ankende parter full anledning til å uttale seg om, noe de har gjort ved å gjøre gjeldende motforestillinger mot trasevalget. Det var etter en totalvurdering at veimyndigheten til slutt valgte trasealternativet 1A. Ved valget ble det lagt særlig vekt på det syn som kommunen hadde om trasevalg. Et standpunkt kommunen kom til etter at alle de berørte offentlige instanser som uttalte seg gikk inn for 1A. Slik lagmannsretten ser det utviklet det seg en lokal grunneierstrid, først og fremst de ankende parter på den ene siden og de fleste skogeierne langs traseene på den annen. Disse hadde motstridende interesser. Når jordbruksmyndighetene ved både landbruksnemnda i kommunen så vel som fylkeslandbruksstyret går inn for alternativ 1A, kan en vanskelig si at det er feil ved skjønnsutøvelsen når dette moment vektlegges i den totalvurdering veimyndighetene har foretatt og som bygger på kommunens innstilling. Samlet sett har det etter lagmannsrettens oppfatning vært en omfattende og grundig saksbehandling hvor både fordeler og ulemper ved de forskjellige alternativ er vurdert.

Vegkontoret har varslet om hovedplanen ved annonsering i avisene og gjennom de lokale landbruksnemnder fått de lokale berørte grunneierne i tale. Forut for dette var generalplanen for Austrheim kommune, som vegtraseen for hovedplanen bygget på, utarbeidet og vedtatt. Selv om Arne Nordø ikke ble særskilt varslet i 1985, var dette ikke noen saksbehandlingsfeil, og har forøvrig ikke hatt betydning for saken. Det er vel ingen av de berørte grunneiere i Snekkeviksområdet som i større grad har engasjert seg i saken og holdt seg orientert om den enn Arne Nordø siden han den 24. juni 1985 hadde møte på Hordaland Vegkontor. Lagmannsretten kan heller ikke se at veisaken på noen måte kom inn i et "feilt" spor slik som ankende parter har hevdet, ved at de ankende parter ikke særskilt ble varslet om hovedplanen.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å hevde at de ankende parter har vært utsatt for myndighetsmisbruk ved behandlingen av denne saken. Etter vitneførselen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingeniør Follevåg skal ha opptrådt truende overfor Arne Nordø eller at han skal ha truet med "represalier" om ankende parter forfulgte veisaken med klage o.l. Arne Nordø, som i denne saken personlig har engasjert seg sterkt - han har under partsforklaringen sammenlignet den behandling han har vært utsatt for som en parallell til overgrep mot menneskerettighetene i andre land - kan ha hatt subjektive følelser av at myndighetene her aktivt har motarbeidet ham, kan kanskje gi noe av forklaringen på den diamentralt motsatte oppfatning som er kommet frem hva angår saksbehandlingen i nærværende sak.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at de ankende parter skal ha fått forhåndstilsagn om at veitrasealternativ 1A ikke skulle bygges, men at enten 1B eller et alternativ i tråd med dette, ville bli gjennomført. For lagmannsretten står det som klart at ingeniør Follevåg for det første ikke ville ha kompetanse til å binde veimyndigheten i en slik sak hvor det også var andre interesser involvert enn de ankende parter. Men det fremgår av korrespondansen etter det angjeldende møte 24. juni 1985 at ankende parter den gang heller ikke kan ha oppfattet de uttalelser som er gitt i saken som noe ubetinget forhåndstilsagn om valg av veitrase. Som ingeniør Follevåg på møtet fremhevet overfor Arne Nordø, var valg av veistrase avhengig av bl.a. kommunens innstilling, og i den forbindelse grunneiernes oppfatning. Nettopp på bakgrunn av dette tok Nordø kontakt med en del av skogteigeierne for å få deres godkjennelse av et vestlig trasevalg. Dette viser også at noe ubetinget forhåndstilsagn ikke kan ha blitt gitt. Ankende parters påstand om at Vegdirektoratets brev til vegkontoret i Hordaland 31. mars 1987 om å utarbeide et tilleggsalternativ er et forhåndstilsagn, kan åpenbart ikke føre frem. Når Vegdirektoratet gir dette pålegg er det for å få utredet fullt ut to alternativer og kan ikke oppfattes som en stillingtagen og pålegg/tilsagn om å velge ett av dem fremfor det andre.

Forøvrig vil lagmannsretten i tilslutning til hva som er nevnt foran, fremheve at ved vurdering av veitrasevalg er det foretatt en totalvurdering hvor en også har tatt tilbørlig hensyn til natur og landskapshensyn. Det er, slik regelverket gjaldt på tiden for saksbehandling av anlegget, ikke noe direkte krav om konsekvensutredninger. Men det ligger i den samlede utredning som ble foretatt og den totalvurdering som til slutt avgjorde veivalget, at en like fullt har vurdert konsekvensene av trasevalget.

Etter bevisførselen og den dokumentasjon som er foretatt under ankeforhandlingen legger lagmannsretten videre til grunn at Miljøvernavdelingen i Hordaland Fylke både fikk detaljplanen med tilleggsutredning av 29. mai 1987 oversendt og har behandlet denne. De har også vært oppmerksom på den justering av planen som 8 meter-forskyvningen førte til uten at de av den grunn fant at det fikk betydning for deres oppfatning.

Inhabilitetsinnsigelsen mot miljøvernavdelingens saksbehandler John Olav Hisdal kan åpenbart ikke føre frem. At hans bror er vegingeniør ved Hordaland vegkontor fører ikke til inhabilititet, og lagmannsretten legger videre til grunn som det er opplyst, og forsåvidt ikke bestridt, at broren Hisdal ved vegkontoret på denne tiden hadde med søndre distrikt i Hordaland vegkontor å gjøre, og således heller ikke var involvert i planleggingen av nærværende omstridte vegstrekning. Det er ikke forhold forøvrig som skulle tilsi at andre grunner skulle kunne lede til inhabilitet, jfr. forvaltningsloven §6 annet ledd.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at Naturvernforbundet Hordaland (den gang Vestlandske naturvernforbund) ikke hadde noe krav på å få vegplanene til uttalelse. Jfr. hertil Vegdirektoratets rundskriv av 30. juli 1984 om Naturverninteresser i vegplanleggingen og Norges Naturvernforbunds sin rolle. Dette har forøvrig ikke hatt noen betydning for saken, i det Naturvernforbundets uttalelse som senere er gitt til detaljplanene, viser at de ikke hadde kommentar til det aktuelle alternativet 1A. Lagmannsretten kan her vise til Vestlandske Naturvernforbunds brev av 1. november 1988 hvor de etter å ha bedt om å få tilsendt den reviderte detaljplan først og fremst knytter sine kommentarer til broløsningen og dertil fylling, noe som ikke er del av denne sak. Vestlandske Naturvernforbund hadde tidligere uttalt seg til detaljplanen av 7. august 1986.

Lagmannsretten er ikke enig med de ankende parter i at støyforholdene i området ikke ble vurdert. Dette er utrykkelig omtalt i både hovedplan og detaljplan. En annen sak er at med den ÅDT trafikken som var forventet på veistrekningen var det helt i tråd med retningslinjene for trafikkstøy utarbeidet av vegdirektoratet at en kunne legge mindre vekt på trafikkstøy ved planleggingen. De beregninger som ble foretatt viser forøvrig at den nærmeste bebyggelse på angjeldende trase ikke ble belastet med støy ut over de støygrenser som oppstilles i nevnte retningslinjer for støytiltak. Lagmannsretten har forøvrig under befaringen selv opplevet støyen fra trafikken som den ikke synes å kunne oppfattes som belastende eller urimelig.

De ankende parter har under ankeforhandlingen særlig påpekt at den endring av trasevalg 1A som ble foretatt ved at den over en strekning på et par hundre meter ble trukket lenger vest, fra 0 - 8 meter, ble gjort uten varsel for grunneierne. Ved dette skulle det endelige vegvedtak av vegsjefen være ugyldig. Lagmannsretten finner at ankende parter ikke kan få medhold i dette. Justeringen som ble foretatt, kom etter forslag fra fylkeslandbrukssjefen i Hordaland på en befaring hvor både Arne Nordø og Bjørg Nordø var tilstede. Forslaget var et kompromiss mellom grunneierne i det man, slik Malvin Arnum (eier av gnr. 152 bnr. 11) tidligere hadde bedt om, å spare hans jord med tanke på oppdyrking, trakk veien lenger mot vest. På denne måte fikk en den oppfatning at en imøtekom grunneiernes ønske om å få veien lengst mulig vekk fra både bebyggelsen samt å spare jordbruksjord. Dette var og i landbruksmyndighetens interesse. Grunneierne under gnr 155, som var eierne av skogteigene, ble ikke noe videre berørt i det en trakk veien inn mot deres grenselinje. Etter bevisførselen finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at det var konsensus om dette på den angjeldende befaring. Når veien ble justert mot vest, fikk dette naturligvis den konsekvens at vestre side av veien ville få en noe høyere skjæring over en del av strekningen. Dette må ha vært klart under befaringen og det støttes forsåvidt av hva som er fremkommet vedrørende masseproblematikken at en har vært oppmerksom på dette.

At en ved denne justering ødela de omtalte brønner i området var en også klar over på dette befaringsmøtet uten at det ble protestert mot det. Det kan vises til Fylkeslandbruksstyrets møtereferat hvor brønnene er omtalt. Det var forøvrig brønner som, slik det var utredet, antagelig ville gå tapt uansett om 8 meter forskyvningen ble gjennomført eller ei.

Det fremgår av Fylkeskonservatorens brev av 18. april 1988 at brønnene ikke var et kulturminne i fredningsklasse. Det kan således ikke være en saksbehandlingsfeil om han ikke ble varslet særskilt herom.

Ankende parters anførsel om at tilleggsutredningen av 21. mai 1987 er en ny hovedplan og derfor må ut på en ny høringsrunde er nye for lagmannsretten. Ankemotparten har ikke direkte krevd den avvist, men lagmannsretten finner uansett at den ikke kan føre frem. Det er etter lagmannsrettens syn en for formalistisk oppfatning å ta vegforskriftenes bestemmelser til inntekt for et slikt syn. Et syn lagmannsretten forøvrig ikke deler med de ankende parter. Når Vegdirektoratet pålegger vegkontoret i Hordaland å utarbeide en alternativ detaljplan over en kort strekning på et større veianlegg kan dette ikke oppfattes som at en derved går tilbake til "hovedplanstadiet". De to alternativer i tilleggsutredningen berørte kun en avgrenset krets av grunneiere. Disse var naturlig nok alle varslet og var klar over utredningen. Det var holdt befaring og en rekke offentlige organer innklusiv kommunestyret gav sin uttalelse eller innstilling. Lagmannsretten kan ikke se at det her er noe grunnlag for å hevde at tilleggsutredningen på ny skulle ha vært ute på høring, det selv om en skulle ha valgt alternativ 1B som da var et nytt alternativ i forhold til den opprinnelige detaljplan.

Lagmannsretten kommer etter dette til at det ikke er saksbehandlingsfeil eller andre feil ved de vedtak som ankende parter har påstått ugyldige.

Det skulle da følge av forvaltningsloven §36 første ledd at ankende parter ikke har krav på dekning av sine omkostninger i forbindelse med klagesaken overfor forvaltningmyndighetene. Lagmannsretten ser det slik at det heller ikke finnes grunnlag for å tilkjenne ankende parter disse omkostninger etter forvaltningsloven §36 annet ledd. Det er som nevnt ikke begått saksbehandlingsfeil eller andre feil under saksbehandlingen og det er da heller ikke rimelig å tilkjenne ankende part dekning for de utgifter de har hatt. Utgifter som etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke har vært nødvendige. Vedrørende de utgifter ankende parter har hatt til konsulentrapporten fra Samfunnsteknikk A/S viser lagmannsretten til at det tross alt forelå en fullstendig utredning av det alternativ som ankende parter gikk inn for, alternativ 1B.

Anken har således ikke ført frem og ankende parter tilpliktes etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte motpartens omkostninger i det en ikke vurderer det slik at det er grunnlag for å nytte unntaksregelen. Ankemotparten har innlevert omkostningsoppgave med kr 153700,- hvorav utgifter utgjør kr 13700,-. Oppgaven finnes å kunne legges til grunn. For byretten ble ankende parter pålagt å erstatte ankemotparten dens omkostninger med kr 53000,-. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til dette.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Bergen byretts dom og kjennelse 15. november 1989 stadfestes forsåvidt gjelder dens punkt 1 og 3.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Nordø, Bjørg Nordø og Malvin Arum, in solidum, til Staten ved Samferdselsdepartementet kr 153700,- kroner etthundreogfemtitretusensyvhundre 00/100 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.