Rt-1973-107

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-01-31
Publisert:	Rt-1973-107
Stikkord:	(Mardøla-dommen), Forvaltningsrett, Vassdragsreguleringsskjønn, Saksbehandlingsfeil, Saksomkostninger
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av et vedtak om utbygging av Mardølavassdraget. Spørsmålet var om staten var bundet av en tidligere uttalelse og derfor at vedtak om å lede til Grytten istedenfor til Eikesdal var ugyldig.
Saksgang:	Høyesterett HR-1973-00022, L.nr. 22/1973
Parter:	1. Nesset kommune (høyesterettsadvokat Helge Jacob Kolrud), 2. Peder og Trond Utigard m.fl. (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt), 3. Eikesdal sameige v/Kristian Finset m.fl. (høyesterettsadvokat Torolv Hustad) mot Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot Grunneiere og rettighetshavere som berøres av regulering av Mardøla- og Mongevassdragene m.v. (1. høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt, 2. høyesterettsadvokat Torolv Hustad)
Forfatter:	Blom, Gundersen, Eckhoff, Stabel, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §150, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §42, §43, §48, §54, Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, §16, §19, §20, §2, §8, Bygningsloven (1965), Forvaltningsloven (1967) §41

Dommer Blom: Ved kongelig resolusjon av 31. juli 1970 ble det etter innhentet samtykke av Stortinget fastsatt reguleringsbestemmelser for Grytten kraftverk. Regjeringsadvokaten inngav samme dag skjønnsbegjæring til Romsdal herredsrett i medhold av vassdragsreguleringslovens §16 og §19 til fastsettelse av erstatninger og/eller tiltak. Ved inkaminasjon av skjønnet påstod en rekke saksøkte skjønnet avvist, idet de hevdet at den kongelige resolusjon var ugyldig. Skjønnsretten vedtok i medhold av tvistemålslovens §98 annet ledd og §150, jfr. skjønnsprosesslovens §2, å foreta oppdeling av skjønnet, slik at man i første omgang bare behandlet avvisningsspørsmålet og eventuelt fastsettelse av erstatning for Nesset kommunes kai på Øverås, samt for fallrettigheter i elven Bruåna.

Ved skjønn avhjemlet 20. februar 1971 ble skjønnet besluttet fremmet, og de nevnte erstatninger ble fastsatt. Overskjønn ble avhjemlet 6. april 1972. Også overskjønnsretten kom til at skjønnet måtte fremmes. Den vurderte de to erstatningsposter, og avsa skjønn med følgende slutning:

«1. Staten v/NVE betaler erstatning til de saksøkte med renter etter forfall som foran bestemt.

2. Staten v/NVE betaler de lovbestemte omkostninger ved overskjønnet.

3. Staten v/NVE betaler saksomkostninger til de saksøkte for juridisk og teknisk bistand ved underskjønnet og overskjønnet etter de retningslinjer som foran er bestemt.»

Overskjønnsrettens avgjørelse var enstemmig for så vidt angår det resultat at skjønnet måtte fremmes, men en av skjønnsmennene dissenterte med hensyn til begrunnelsen for dette resultat. Erstatningsfastsettelsene og statens plikt til å betale de

Side:108

lovbestemte omkostninger var også enstemmig, men når det gjaldt skjønsslutningens punkt 3, stemte rettens formann og en av skjønnsmennene for at de saksøkte ikke skulle tilkjennes saksomkostninger for den del av saken som angikk avvisningsspørsmålet.

Overskjønnsrettens avgjørelse for så vidt angår saksomkostningene ble påkjært til lagmannsretten av regjeringsadvokaten, men kjæremålet ble stilt i bero da overskjønnet ble påanket til Høyesterett, og må anses bortfalt i og med at Høyesterett nå skal prøve omkostningsspørsmålet.

Nesset kommune (senere kalt Nesset) har påanket overskjønnet. Anken gjelder rettsanvendelsen, idet det hevdes at overskjønnsretten har tatt feil når den har tillatt fremme av skjønnet. Det forelå etter Nessets oppfatning et bindende tilsagn fra statens side om at Mardøla ikke skulle tillates utbygd ved overføring til Rauma kommune.

Peder og Trond Utigard og 7 andre grunneiere i kommunen (senere kalt Utigard) har likeledes påanket overskjønnet. Deres anke gjelder overskjønnsrettens rettsanvendelse og skjønnsgrunnene, som hevdes å være mangelfulle. De hevder i likhet med Nesset at konsesjonen er ugyldig, men begrunner sitt standpunkt med at det foreligger avgjørende feil under konsesjonsbehandlingen.

Videre har Eikesdal sameige og 12 grunneiere i Eikesdal (senere kalt Eikesdal) påanket overskjønnet. Deres anke gjelder overskjønnsrettens rettsanvendelse, for så vidt angår dens beslutning om å fremme overskjønnet. Den er dels begrunnet med at de salg av Mardølafallene som deres rettsforgjengere i sin tid foretok, var til hinder for overføring og utbygging i Romsdal, dels med at det forelå forpliktende tilsagn fra staten om at Mardølavassdraget ikke skulle overføres til Romsdal, og dels med at det forelå vesentlige feil ved behandlingen av konsesjonssaken. Anken gjelder videre overskjønnsrettens erstatningsfastsettelse for å vidt angår Bruåna.

Endelig har staten (senere kalt NVE) påanket overskjønnet for så vidt angår rentesatsen ved erstatning for fallerettighetene i Bruåna.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett er saken noe forenklet, idet NVE og de to grunneiergrupper som er interessert i spørsmålet, ved felles prosesskrift har bedt ankesaken hevet for så vidt angår rentesatsen for Bruåna-erstatningen. De er enige om at dersom skjønnet fremmes, skal rentespørsmålet tas opp for underskjønnsretten ved avhjemlingen av de gjenstående erstatnings- og tiltakskrav. Videre er de enige i at hver av partene bærer sine saksomkostninger ved denne del av anken.

Eikesdal har frafalt den del av anken som angar fallrettighetene i Bruåna, og har videre frafalt den ankegrunn at de opprinnelige salg av Mardøla var til hinder for beslutningen om å overføre vassdraget til Romsdal. Men de har tatt forbehold om at det ved et eventuelt fremtidig erstatningsskjønn vil bli gjort

Side:109

gjeldende at erstatningen må fastsettes på grunnlag av at de opprinnelige salgskontrakter ikke gav erververen privatrettslig rett til slik overføring. For Høyesterett gjenstår da spørsmålet om fremme av skjønnet, og om saksomkostninger for underskjønnsretten og overskjønnsretten.

Partenes endelige påstander er disse:

Nesset:

«1. Romsdal herredsretts overskjønn av 6. april 1972 og underskjønn av 20. februar 1971 oppheves og saken avvises fra underskjønnsretten.

2. Nesset kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, overskjønn og underskjønn.»

Utigard:

«1. Ekspropriasjonsskjønnet vedrørende statsreguleringen og utbyggingen av Grytten kraftverk nektes fremmet overfor Peder, Olav og Trond Utigard, Torleif Utigard, Ole Sæter, Edvard Kvisvik, Odvar Sæther, Hans Sæther og Kristian Finset. Overskjønn av 6. april 1972 og underskjønn av 20. februar 1971 oppheves og saken avvises fra underskjønnsretten forsåvidt disse parter angår.

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for såvel underskjønn som overskjønn og Høyesterett.»

Eikesdal:

«Prinsipalt:

A. Samme påstand som høyesterettsadvokat Kolrud har nedlagt for Nesset kommune (pkt. 1).

Subsidiært:

Romsdal herredsretts overskjønn av 6. april 1972 og underskjønn av 20. februar 1971 oppheves og saken avvises for de nevnte ankende parters vedkommende.

B. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, overskjønn og underskjønn.»

NVE:

«1. Overskjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatning for saksomkostninger gitt de saksøkte i anledning tvist om overskjønnets og underskjønnets fremme. For øvrig stadfestes overskjønnet.

2. De ankende parter dømmes til å erstatte staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen saksomkostninger for Høyesterett.»

I anledning av NVE's påstandsskrift har Nessets og grunneiergruppenes prosessfullmektiger i fellesskap nedlagt slik påstand:

«Overskjønnet stadfestes for så vidt gjelder erstatning for saksomkostninger gitt de saksøkte i anledning av tvist om overskjønnets og underskjønnets fremme.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak med avhør av tre av grunneierpartene og en overingeniør og en direktør i NVE. Videre er fremlagt en lang rekke dokumenter som jeg ikke

Side:110

finner det nødvendig å nevne, idet saken i det vesentlige foreligger i samme skikkelse som for overskjønnsretten.

I. Spørsmålet om fremme av skjønnet.

Jeg nevner først at det saken gjelder for Høyesterett, bare er spørsmålet om en Mardøla-utbygging skal skje med kraftstasjon i Eikesdal eller i Grytten. Selve beslutningen om å gå til utbygging av Mardøla er ikke angrepet, og de naturverninteresser som under konsesjonsbehandlingen ble anført som argumenter mot utbyggingen, er ikke påberopt av noen av de ankende parter.

Jeg skal i det følgende først behandle spørsmålet om staten ved bindende tilsagn har fraskrevet seg adgangen til å bygge ut Mardøla med kraftstasjon i Grytten, og deretter spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil under konsesjonsbehandlingen.

1. Nesset har med tilslutning fra Eikesdal hevdet at det foreligger et bindende tilsagn under konsesjonsbehandlingen av det såkalte takrenneprosjekt i 1958, og at dette tilsagn er til hinder for utbygging av Mardøla ved overføring til Grytten. Det er riktig som antatt av overskjønnsretten at det i det foreliggende tilfelle var adgang til å avgi et bindende forhåndstilsagn, men det er feil når overskjønnsretten er kommet til at det her ikke foreligger et slikt tilsagn. Endelig har Nesset gjort gjeldende at det i tiden mellom 1958 og 1970 ikke inntrådte slike forandringer at tilsagnet ikke lenger var forpliktende.

NVE har hevdet at det er tvilsomt hvorvidt det i det hele tatt etter gjeldende rett er adgang til å forplikte staten ved tilsagn som innskrenker fremtidig myndighetsutøvelse etter vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 (nr. 17) §2. NVE har imidlertid ikke villet innta noe bestemt standpunkt til dette rettsspørsmål, idet det etter NVE's oppfatning under ingen omstendighet foreligger noe slikt tilsagn, og det subsidiært anføres at tilsagnet ikke lenger var forpliktende på grunn av den endrede situasjon som forelå i 1970.

Jeg er for mitt vedkommende kommet til samme resultat som overskjønnsretten, og kan i vesentlige punkter holde meg til den begrunnelse overskjønnsrettens flertall har gitt. Jeg finner det imidlertid for mitt resultat ikke nødvendig å ta standpunkt til hvorvidt det forfatningsmessig i det hele tatt er adgang til å binde staten til å unnlate en fremtidig vassdragsregulering, eller om loven åpner adgang til dette, idet jeg under ingen omstendighet kan anta at noe bindende tilsagn her foreligger.

Utgangspunktet må være at tungtveiende grunner taler mot at staten ved dispositive utsagn binder sin forvaltningsmyndighet for fremtiden, og at det derfor er en ganske sterk presumpsjon mot at staten er bundet Jeg viser for så vidt til de dommer som er nevnt av overskjønnsretten, og til dommene i Rt-1931-1138 og 1158 og Rt-1932-639.

Nesset har da også erkjent at dette er det alminnelige utgangspunkt, men Nesset hevder at denne generelle presumpsjon ikke kan føre frem her. Bakgrunnen for NVE's uttalelse i 1958 er de forventninger om utbygging i Eikesdal som hadde gjort seg

Side:111

gjeldende like fra fallsalgene i 1905-11, og som flere ganger hadde utløst kraftige protester mot overføring av vann til Sunndalen, således også i 1958, da takrenneprosjektet tok sikte på å føre over til Sunndalen en del større bielver til Aura. NVE's utsagn må oppfattes ikke bare som et råd til departement og Storting, men også som et direkte svar til kommunen og grunneierne. Riktignok er ikke NVE's hovedstyre et kompetent organ som kan binde staten, men hovedstyrets uttalelse var av en slik karakter at departementet hadde all oppfordring til klart å ta avstand fra den hvis departementet mente at den ikke skulle være bindende. I stedet har departementet i sitt foredrag til den kongelige resolusjon uttrykkelig henvist til utsagnet. Kongen og Stortinget må ved å legge dette foredrag til grunn uten reservasjoner på et så vesentlig punkt, anses å ha bekreftet det, med den virkning at kommunen og befolkningen måtte ha grunnlag for å se det som en bindende forutsetning for takrenneprosjektet - en forutsetning som bare kunne fravikes hvis senere forhold forandret bildet i vesentlig grad.

Jeg må erklære meg enig med Nesset i at utsagnet må ses på bakgrunn av tidligere og aktuell strid om overføring av vann til Sunndal, og i at utsagnet i seg selv var oppsiktsvekkende og nødvendigvis måtte skape forventninger i Eikesdal om at en eventuell fremtidig utbygging av Mardøla skulle skje der. Men uansett hva man måtte mene om hovedstyrets utsagn, som dog i formen er en tilråding til konsesjonsmyndigheten, kan jeg ikke finne at departementets henvisning til dette utsagn og Kongens godtakelse av departementets foredrag har bundet Kongen, enn si Stortinget. Med de strenge krav som må være tilfredsstilt for at den kompetente myndighet skal være bundet, mener jeg at en forutsetning om at staten pådrog seg en rettslig forpliktelse til å avstå fra ytterligere vannoverføring, måtte være kommet klart til uttrykk. Noe slikt klart uttrykk kan jeg ikke finne i departementets henvisning til hovedstyrets uttalelse, og enn mindre i Kongens fremme av proposisjonen. Hva Stortinget angår, kan jeg ikke finne holdepunkter i komitéinnstillingen eller debatten i 1958 for at Stortinget i det hele tatt skulle anse seg bundet. Jeg nevner også at i den meget langvarige og inngående debatt om Grytten-utbyggingen i 1970, var det ingen av representantene som begrunnet sin motstand mot Grytten-prosjektet med at det forelå en tidligere rettsgyldig forpliktelse for staten til å foreta en eventuell utbygging i Eikesdal. De forventninger som hovedstyrets utsagn hadde skapt i distriktet, og som ble skuffet ved Stortingets beslutning om å gå til Grytten-utbyggingen, ble grundig drøftet i debatten, og Stortingets standpunkt, nemlig at de reelle hensyn som lå bak valget av Grytten her måtte gå foran, men at beboerne i Eikesdal måtte tilgodeses på annen måte, kan ikke ses å være i strid med en tidligere rettslig forpliktelse.

2. Utigard og Eikesdal har hevdet at det foreligger to saksbehandlingsfeil ved konsesjonsbehandlingen i 1970.

a. 1 St.prp. nr. 42 for 1969/70 gjengis side 7-8 hovedstyrets

Side:112

uttalelse om eiendomsforhold, hvor det blant annet sies at NVE har ervervet alle fallrettigheter i Mardøla, og at rettighetene er fri for sjenerende heftelser. Dette er, hevder grunneierne, ikke bare en mangelfull opplysning, den er også uriktig. Fallkontraktene gav i seg selv ikke rett til overføring, det være seg til Sunndal eller Rauma. Tvert imot var forventningen om utbyggingen i Eikesdal avgjørende for både salgene og prisen, og en Mardølaoverføring til Grytten - noe som overhodet ikke var aktuelt da salgene ble inngått - hjemler fallrettighetene ikke. Under enhver omstendighet innebar vedtakelsen av takrenneprosjektet at staten som innehaver av fallrettighetene hadde gitt avkall på rett til å overføre Mardøla.

Takrenneprosjektet forutsatte at Mardøla ikke skulle føres bort fra Eikesdal, og ved å akseptere takrennekonsesjonen har statskraftverkene bundet seg til denne forutsetning. Dermed kan det ikke være riktig å si at staten satt med fallrettighetene uten sjenerende heftelser. Vel kan vassdragsvesenet ekspropriere seg frem til en overføring, men da må det betales erstatning, og dette ville kunne ha avgjørende vekt for Stortingets valg mellom Grytten- og Eikesdals-alternativene.

Jeg er også i dette spørsmål enig med overskjønnsretten, og skal bare tilføye at det ved en flerhet av rettsavgjørelser er lagt til grunn at salg av fallrettigheter også innebærer adgang til overføring av vannet, med mindre uttrykkelig forbehold mot dette er tatt. Jeg henviser for så vidt til dommer i Rt-1931-287 (Høyang-fallene),1969 250 (Bleskestad-elven) og særlig til Rt-1961-1282, hvor Høyesterett enstemmig fant at den tidligere Auraoverføring ikke gikk fallselgernes rett for nær. Det kan da ikke betegnes som en saksbehandlingsfeil at NVE gav uttrykk for at man innehadde heftelsesfrie fallrettigheter. Men under enhver omstendighet må det være avgjørende at grunneiernes påberopelse både av de gamle kontrakter og av NVE's utsagn i forbindelse med takrennereguleringen, klart fremgår av proposisjonen og også ble fremhevet under debatten i Stortinget. Noe grunnlag for å anta at Stortingets valg mellom Grytten- og Eikesdals-prosjektet er influert av en mangefull konsesjonsbehandling fra administrasjonens side, kan jeg da ikke finne.

b. Videre påberopes som feil ved konsesjonsbehandlingen at NVE ikke har tatt opp til vurdering, og at heller ikke proposisjonen drøfter, hvorvidt grunneierne har krav på tilleggserstatning fordi kjøpesummene i de gamle fallkontrakter var for lave i forhold til de virkelige verdier, jfr. vassdragsreguleringslovens §2 nr. 18 annet ledd. Vassdragsreguleringer er av så inngripende karakter at det må stilles meget strenge krav til fullstendige og grundige vurderinger av de spørsmål som reiser seg under konsesjonsbehandlingen. Vassdragsreguleringslovens §12 nr. 18 annet ledd nevner også spørsmålet om tilleggserstatninger som et spørsmål som må vurderes. Når dette - som her - er forsømt, kan feilen ha hatt reell betydning for Stortingets behandling av saken.

NVE har med støtte i direktør Sperstads forklaring ved

Side:113

bevisopptaket hevdet at også spørsmålet om tilleggserstatninger er vurdert, men at man på grunnlag av den restriktive praksis som da var rådende i kompensasjonsspørsmål ikke fant grunn til å ta opp noe forslag om dette. Under enhver omstendighet kunne spørsmålet om tilleggserstatninger vært tatt opp av grunneierne forut for stortingsbehandlingen, og de kan også ta det opp i dag uansett Høyesteretts avgjørelse, i og med at slik erstatning her hvor det gjelder statskraftregulering, er avhengig av et fritt rimelighetsskjønn fra konsesjonsmyndighetene.

Jeg er for mitt vedkommende enig i overskjønnsrettens resultat, og innskrenker meg til å bemerke:

Stortingets vedtak fremtrer som resultat av en langvarig konsesjonsbehandling og en grundig debatt, hvor de som ble berørt av Grytten-prosjektet hadde full anledning til å fremkomme med sitt syn. Det fremgår av proposisjonen at Bondelaget hadde reist kompensasjonsspørsmålet, og i Innst. S. nr. 301 - 1969-70 skriver Stortingets industrikomité:

«Komitéen har under behandlingen av saken hatt flere møter hvor representanter for kommunene og grunneierne har møtt for å legge fram sine syn.

I dagene 25., 26. og 27. mai har komitéen hatt befaring i det distrikt som omfattes av Statskraftverkenes planer. Det har vært holdt kontaktmøter i Eresfjord og Eikesdal med representanter for Nesset kommune og i Åndalsnes med representanter for Rauma kommune. Under møtene har grunneiere og andre interesserte møtt fram og gitt uttrykk for sine synspunkter.»

Et par av grunneierne har da også i bevisopptak for Høyesterett forklart at spørsmål om en billighetserstatning ble reist under denne befaring. Jeg kan ikke se det annerledes enn at når spørsmålet om tilleggserstatninger under disse omstendigheter ikke er drøftet nærmere, verken i proposisjonen eller under stortingsbehandlingen, er det fordi det trådte i bakgrunnen i forhold til de ekstraordinært store tilskudd til næringsfond og veibygging som man besluttet for å tilgodese Nesset og grunneierne. At det kan ha vært ukjent for Stortinget at et kompensasjonskrav var fremsatt, kan jeg derimot ikke anta, og jeg kan således heller ikke her finne at det foreligger en saksbehandlingsfeil. Om de krav som kan stilles til konsesjonsbehandlingen generelt, viser jeg til dom i Rt-1963-1288 (Tokke). Heller ikke i nærværende sak finner jeg det tvilsomt at reguleringssaken har vært slik forberedt at det forelå fullt tilstrekkelige opplysninger før planen ble vedtatt av Stortinget.

Anken over at overskjønnsrettens premisser er ufullstendige er ikke nærmere utdypet for Høyesterett, og jeg finner det klart at den ikke kan føre frem.

II. Saksomkostninger.

NVE hevder at overskjønnsrettens flertall har tatt feil når det er kommet til at NVE plikter å betale de omkostninger som refererer til avvisningsspørsmålet. Dette er en tvist av rent forvaltningsmessig art, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs

Side:114

kjennelse i Rt-1960-1343 er det for vanlige ekspropriasjonssaker avgjort at omkostningsspørsmålet, når det gjelder egentlige tvister om fremme av ekspropriasjon, må avgjøres etter tvistemålslovens vanlige regler. Noen grunn til å sette vassdragsreguleringer i en særstilling er det ikke. For øvrig har NVE holdt seg til den begrunnelse som er gitt av underskjønnsretten og overskjønnsrettens mindretall.

Nesset og grunneierne har gjort gjeldende at spørsmålet om omkostninger for tvist i anledning av fremme av ekspropriasjon i 1960 ble avgjort av kjæremålsutvalget på grunnlag av skjønnsprosesslovens §48 slik den lød frem til lovendringen av 23. oktober 1959. Ved denne lovendring er saken kommet i en ny stilling. Videre påberopes vassdragsreguleringslovens §20 nr. 2 som selvstendig hjemmel for omkostningsavgjørelsen i den foreliggende sak.

Jeg er kommet til at NVE's anke ikke kan føre frem.

Avgjørelsen i Rt-1960-1343 gjaldt en sak hvor en tvist om retten til ekspropriasjon i 1958 ble avgjort ved særskilt kjennelse i samsvar med den da gjeldende bestemmelse i skjønnslovens §48. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at det forberedende arbeid som saksøktes prosessfullmektig måtte ha med å undersøke om det forelå ekspropriasjonshjemmel, gikk inn under omkostningsbestemmelsen i skjønnslovens §43, men at hvis det ble reist tvist, måtte arbeidet med selve tvisten komme inn under tvistemålslovens vanlige regler.

Imidlertid ble skjønnslovens §48 endret 23. oktober 1959. Etter den nå gjeldende bestemmelse, som trådte i kraft 1. juli 1960, skal tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon avgjøres «under skjønnsforretningen». Rent umiddelbart synes det da naturlig at også utgiftene ved en slik tvist omfattes av omkostningsbestemmelsen i skjønnslovens §43, som foreskriver at saksøkeren kan pålegges å erstatte saksøkte de utgifter som har vært nødvendige til varetakelse av hans tarv «under skjønnssaken». Spørsmålet synes ikke å være blitt overveid under forberedelsen av lovendringen i 1959. I samsvar med lovutvalgets innstilling ble i Ot.prp. nr. 43 (1957) side 57 første spalte uttalt at det ikke skulle være nødvendig å endre omkostningsbestemmelsene i skjønnslovens §42 og §43, idet disse bestemmelser gav adgang til å pålegge saksøkeren å bære omkostningene i ekspropriasjonssaker. Og det er verken i lovutvalgets innstilling eller i proposisjonen nevnt at utgiftene ved en tvist om retten til eller betingelsene for ekspropriasjon for så vidt skulle stå i noen særstilling. Under disse omstendigheter må saksøkeren i en ekspropriasjonssak etter skjønnslovens §43 kunne pålegges å erstatte saksøkte utgifter av den art det her gjelder for så vidt utgiftene har vært nødvendige til varetakelse av saksøkte tarv under skjønnssaken. Etter min mening er det også reelt behov for at saksøkte i en ekspropriasjonssak kan tilkjennes slike omkostninger. Til dette kommer at det ofte er nær sammenheng mellom tvist om ekspropriasjonens lovlighet og erstatningsfastsettelsen.

Side:115

I det foreliggende tilfelle er det særbestemmelsen i vassdragsreguleringslovens §20 nr. 2 som gir hjemmel for tilkjennelse av saksomkostninger. Men også i vassdragsreguleringsskjønn er ordningen etter lovendringen av 23. oktober 1959 den at tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon avgjøres under skjønnsforretningen. Det må da også etter §20 nr. 2 være adgang til å pålegge den som ønsker å utføre regulering, å erstatte de innstevnte nødvendige utgifter som de har hatt i anledning av slik tvist. Jeg er enig med overskjønnsrettens flertall i at det virker unaturlig å dele opp saksomkostningene på den måte som NVE har krevd, og etter det som er opplyst i skranken, er tilsvarende krav ikke blitt fremsatt i noe annet vassdragsreguleringsskjønn.

Ved lov av 26. januar 1973, som ennå ikke er trådt i kraft, er det i skjønnslovens §54 fastsatt en ny omkostningsregel som skal gjelde i alle ekspropriasjonssaker, og som går ut på at saksøkeren skal erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken. Heller ikke i forarbeidene til denne lov er nevnt at noen annen regel skulle gjelde for utgifter som saksøkte får fordi det under skjønnssaken blir tvist om retten til eller betingelsene for ekspropriasjon. Men også den nye bestemmelse inneholder den reservasjon at det bare er «nødvendige» utgifter som skal erstattes.

I det foreliggende tilfelle var det, ikke minst på bakgrunn av NVE's uttalelse i 1958, rimelig at de saksøkte reiste tvisten. Den omstendighet at skjønnsretten benyttet adgangen til å dele opp saken, kan ikke bringe omkostningsspørsmålet i noen annen stilling, hvilket heller ikke har vært hevdet av NVE.

Etter dette blir det mitt resultat at overskjønnet må stadfestes for så vidt det er påanket. Nesset og grunneierne har ikke nådd frem med sin anke når det gjelder sakens hovedspørsmål, men de har hatt grunn til å kreve Høyesteretts dom i den foreliggende sak, og saksomkostninger for Høyesterett bør derfor ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Saken heves for så vidt angår overskjønnsrettens fastsettelse av renter for forsinket betaling av erstatningsbeløpene.

2. Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Stabel og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Albert Schønning med skjønnsmenn):

I. Innledning.

Ved Stortingets beslutning av 18. juni 1970 ble det gitt samtykke til statsregulering for utbygging av Grytten kraftanlegg m.v. og fastsettelse

Side:116

av reguleringsbestemmelser i samsvar med Industridepartementets tilråding av 28.11.1969 (jfr. St.prp. nr. 42 for 1969-70) og de endringer som var foreslått av Stortingets industrikomité i Innst. S. nr. 301 for samme år.

Ved kgl.res. av 31.7. 1970 ble det deretter fastsatt reguleringsbestemmelser og manøvreringsreglement for statsregulering av Mardøla-Mongevassdragene i Møre og Romsdal i medhold av lov om vassdragsreguleringer av 14.12. 1917. - - -

II. Spørsmål om avvisning av overskjønnet.

De saksøkte har også påstått overskjønnet avvist, med den begrunnelse at det hefter mangler ved beslutningen om statsregulering, som danner grunnlaget for begjæringen om skjønn og overskjønn.

Nesset kommune, representert av h.r.advokat Ingolf Vislie v/h.r.advokat Helge Jacob Kolrud, og en rekke grunneiere i Eikesdal, representert av h.r.advokat T. Hustad, har som grunnlag for sitt krav påberopt seg at staten ved behandlingen av reguleringssak i 1958 vedrørende overføring av bl.a. en del av Auras bielver til Lilledalen - det såkalte Takrenneprosjektet - ga forpliktende tilsagn om at Mardøla-vassdraget ikke skulle overføres til Grytten (1).

Grunneierne har videre anført at da deres forgjengere i sin tid solgte de fallrettigheter som staten senere har overtatt, var det under den klare forutsetning at fallene skulle utbygges i Eikesdalen, og denne forutsetning er staten bundet av (2).

Endelig har en del grunneiere, representert av h.r.advokat O. Trampe Kindt, påberopt seg at behandlingen av reguleringssaken lider av så alvorlige saksbehandlingsfeil at beslutningen om regulering må betraktes som ugyldig (3). Således er det anført at de avgjørende myndigheter - i første rekke Stortinget - ikke ble tilstrekkelig informert om mulighetene for at grunneierne ville kunne vinne frem med den ovenfor nevnte anførsel om at salget av fallrettighetene var betinget av utbygging i Eikesdal (a). Heller ikke ble Stortinget tilstrekkelig informert om hvilke rettslige konsekvenser det ville kunne få at man bryter en avgjørende forutsetning for beslutningen om gjennomføring av Takrenneprosjektet, nemlig at dette skulle være den siste overføring av vannkraft fra Eikesdalen til andre områder (b). Endelig ble det ikke drøftet hvorvidt grunneierne hadde krav - rettslig eller moralsk - på kompensasjon for denne overføring av vannkraft til andre steder, sett på bakgrunn av at de i sin tid solgte fallrettighetene for en særlig lav pris i tillit til at utbyggingen skulle skje i deres eget dalføre (c).

Såvidt forståes slutter også de grunneiere som er representert av h.r.advokat Hustad seg til de nevnte anførsler om saksbehandlingsfeil.

De forskjellige innsigelser er begrunnet slik:

1. Ved kgl. resolusjon av 31.7.1953 ble det med Stortingets samtykke fastsatt reguleringsbestemmelser for statsregulering av Aura og Lilledalsvassdraget, og overføring av Aura til Lilledalsvassdraget. Av forarbeidene (St.prp. nr. 39/1953 og innst. S. nr. 246/1953) fremgår at den daværende Eresfjord og Vistdal kommune (som senere er gått opp i Nesset kommune) ga sin tilslutning til planen, men det ble fremholdt at det måtte gis kompensasjon til grunneiere og kommune, og visse tiltak måtte iverksettes. Norges Bondelag, som opptrådte på vegne av en rekke grunneiere, hadde heller ikke noe å innvende mot planen, men forutsatte også

Side:117

at det bl.a. ble gitt kompensasjon til grunneierne. Det ble både fra kommunen og grunneiernes side henvist til de konsesjonsvilkår som den tidligere eier av fallrettighetene, A/S Aura, i sin tid var blitt meddelt, en konsesjon som selskapet riktignok ikke hadde benyttet seg av. Grunneierne hadde før første verdenskrig solgt fallrettighetene til priser som de mente sto i åpenbart misforhold til verdien (nærmere herom under 2).

Den 23.5.1958 ble det fremsatt proposisjon til Stortinget med forslag om å overføre en del av Auras sideelver, nemlig Leipåna, Breimega og Høvla samt Bøvra (bielv til Rauma) til Lilledalsvassdraget i Sunndal, i henhold til en plan som ble fremlagt av NVE's bygningsavdeling 4.10. 1956, og som er blitt benevnt «Takrenneprosjektet». På vanlig måte hadde Hovedstyret for NVE innhentet uttalelser fra de interesserte, bl.a. Eresfjord og Vistdal kommune og Norges Bondelag.

Kommunen avga på grunnlag av vedtak i kommunestyret 1.6.1957 en uttalelse, hvor det bl.a. ble pekt på at den overføring av vann fra Aura til Lilledalsvassdraget som alt var gjort, hadde redusert vassføringen i Aura og Eira til henholdsvis ca. 40 og ca. 60 % av normal årgangsvassføring, at Aura På strekningen Aursjø-Leipåna så å si var tørrlagt, og at den foretatte regulering hadde ført med seg betydelige skadevirkninger. Man var redd for at disse skadevirkninger ville øke i sterkere grad hvis mere vann ble tatt bort fra vassdraget. Kommunen fant derfor å måtte fraråde at de da foreliggende planer ble satt i verk, men skulle de bestemmende myndigheter på tross av dette syn finne at reguleringsplanen måtte gjennomføres, ville kommunen kreve en del nærmere spesifiserte tiltak og kompensasjoner. Til slutt heter det i herredsstyrets uttalelse:

«Herredsstyret vil endelig uttale at det er noe forundret over at det nå blir fremlagt planer for ytterligere regulering av Aura. Ved forrige regulering forsto en det slik at det ikke skulle bli tale om å ta mer vann bort fra vassdraget, og det bør være en absolutt forutsetning at det nå ikke blir foretatt flere overføringer fra Aura og Eiras vassdrag.»

Norges Bondelag, som representerte «de eikesdøler hvis eiendommer berøres av planene om overføring til Aura av tverrelvene...» uttalte i skrivelse av 14.12.1957 at alle de interesserte grunneiere protesterte «enstemmig meget bestemt» mot at overføringen av vann for Auras sideelver ble gjennomført. En utførlig begrunnelse for protesten ble gitt i brevet. Det ble videre, for det tilfelle «myndighetene på tross av den enstemmige protest fra Eikesdalen» skulle tillate de planlagte nyoverføringer, fremsatt en lang rekke krav om tiltak og kompensasjoner. I et brev av 17.12.1957 avga Bondelaget videre på vegne av 42 navngitte grunneiere i Eira og/eller ved Eikesdalsvatn en uttalelse, hvor det bl.a. nevnes at bøndene fant det helt urimelig at en så kort tid etter den første regulering gikk til tilleggsregulering «idet de ved behandling av den første reguleringssak fikk den forståelse at noen ytterligere regulering av vassdraget skulle man være forskånet fra».

Også her ble det fremsatt en rekke krav for tilfelle av at myndighetene «på tross av den enstemmige protest» skulle finne å måtte tillate regulering.

I sin skrivelse av 26.4.1958 til Industridepartementet gjorde Hovedstyret for NVE rede for saken, som ble behandlet i Hovedstyret 18.4.1958. Samtlige uttalelser som var blitt avgitt, ble gjengitt i skrivelsen. I sine

Side:118

bemerkninger nevnte Hovedstyret at de samlede skader og ulemper ved overføringen selvsagt ville føles betydelige for eikesdølene, men etter Hovedstyrets mening var de fordeler som ville oppnås så store «at skader og ulemper sett i forhold hertil må betegnes som små». Hovedstyret nevner videre kommunens fraråding og Norges Bondelags protest på vegne av grunneierne, men konkluderer med at selv om prosjektet hadde møtt sterk motstand i distriktet, fant man at det forelå slike særlige omstendigheter at planen allikevel burde iverksettes. Videre heter det:

«Hovedstyret vil dog samtidig presisere at i og med takrenne-overføringen anser man grensen for den reduksjon av Auras felt som kan skje uten uforholdsmessig store skadevirkninger for nådd. Planen om å bygge ut Mardøla ved overføring av vannet til Romsdal bør derfor etter Hovedstyrets mening skrinlegges.»

Industridepartementet nevnte også i sine bemerkninger at til tross for at skadene og ulempene måtte ventes å bli nokså følelige for eikesdølene, burde overføringene gjennomføres på grunn av de store fordeler de ville medføre for distriktet ellers og landet. Departementet sa seg således enig med Hovedstyret i at det forelå slike særlige omstendigheter at planene burde iverksettes tross de foreliggende protester fra kommunen og grunneierne. Videre uttaler departementet:

«Man vil i denne forbindelse peke på at Hovedstyret har presisert at grensene for den reduksjon av Auras felt som kan skje uten uforholdsmessige store skadevirkninger er nådd i og med de nå aktuelle overføringer.»

I innstillingen fra Stortingets industrikomité (Inst. S nr. 192/1959) er bl.a. uttalelsen fra kommunen referert, og de ovenfor gjengitte avsnitt av kommunens uttalelse og Hovedstyrets bemerkninger er sitert. Norges Bondelags protest på vegne av grunneierne er også nevnt, men det henvises her bare til proposisjonen. Stortingskomitéen knytter ikke noen spesielle kommentarer til de nevnte uttalelser. Komitéen nevner at den er oppmerksom på at overføringen vil forsterke de skadevirkninger som den første overføring førte med seg, og at ernæringsgrunnlaget både i Eresfjord og særlig i Eikesdalen ville bli dårligere etter overføringen. Forøvrig kan det ikke sees at komitéen har gjengitt noe av grunnlaget for sin egen vurdering, men konklusjonen ble at den enstemmig anbefalte overføringen gjennomført.

Komitéen avga således ingen særskilt uttalelse om hvilke konsekvenser overføringen burde få for mulige planer om overføring av Mardøla til Romsdal. Komitéen har imidlertid to uttalelser om Mardøla. Under avsnittet «Veger», hvor komitéen slutter seg til et forslag eller krav om at Aura Kraftverk skal bygge en vei fra Finset i Eikesdalen til anleggsveien ved Aursjø damsted, uttaler komitéen:

«En må også regne med at ved en fremtidig utbygging av Mardøla vil også Vassdragsvesenet få nytte av vegen som anleggsveg.»

Og i avsnittet om «Fisket» hvor det omtales et krav om bygging av dam ved Eikesdalsvannets utløp, og hvor det drøftes hvorvidt vannføringen i Eira var stor nok til at en slik dam ville kunne gjøre noen nytte, er anført:

«Skulle Mardøla bli utbygget til Eikesdalsvannet kan dette forhold forandre seg og komitéen foreslår at spørsmålet står åpent til da.»

Side:119

I debatten i Stortinget, som var relativt kortvarig, sees ikke spørsmålet om Mardøla overhodet å være berørt. Debatten endte med at komitéens innstilling ble bifalt enstemmig, hvoretter det ble avgitt kgl. res. for gjennomføring av «Takrenneprosjektet».

Da NVE i 1966 utarbeidet forslag til utbygging av Eikesdal eller Grytten kraftanlegg, prinsipalt Grytten ved overføring av Mardølavassdraget dit, ble det på vanlig måte innhentet uttalelse fra Nesset kommune. I herredsstyrets vedtak av 15.11.1966 ble det anført at kommunen ville «bestemt og med alle lovlige midler motsette seg en utbygging som medfører overføring av vannkraft til Rauma kommune etter Grytten-alternativet». I sin utførlige begrunnelse for vedtaket henviser kommunestyret til de uttalelser som ble gitt ved behandlingen av «Takrenneprosjektet» og som er gjengitt ovenfor. Kommunen uttalte som sin mening at myndighetene her hadde «tatt et bindende standpunkt mot utbygging ifølge planene for Grytten-alternativet».

Dette standpunkt har kommunen fastholdt siden. Kommunen ga ved behandlingen av «Takrenneprosjektet» sin motstrebende tilslutning til dette, under den uttrykkelige forutsetning at det ikke skulle bli overført mere vann fra Eikesdalsvassdraget til andre kommuner, og dette ble akseptert av NVE med tilslutning av de besluttende myndigheter. Dette måtte kommunen betrakte som et bindende tilsagn og det må også rettslig sees som et sådant, gitt på den måte og i de former dette kan gjøres ved behandlingen av en reguleringssak. Myndighetene kan da ikke senere løpe fra den forpliktelse de således har påtatt seg, under påberopelse av at Grytten-alternativet blir noe mer gunstig økonomisk enn en utbygging i Eikesdalen, selv om man kanskje ikke hadde tenkt seg dette da de nevnte tilsagn ble gitt. Det bestrides at forholdene har forandret seg slik at myndighetene kan kreve seg løst fra sin forpliktelse etter læren om bristende forutsetninger.

Norges Bondelag har i en skrivelse av 20.3.1968 på vegne av de interesserte grunneiere i Eresfjord og Eikesdal henvist til de samme uttalelser i «Takrennesaken», og det uttales at en mener at disse tilsagn må være forpliktende overfor de interesserte grunneiere og rettighetshavere. - - -

Overskjønnsretten er kommet til at avvisningspåstandene ikke kan tas til følge. Et mindretall - skjønnsmann Talseth - har imidlertid en del særbemerkninger angående den innsigelse som er omtalt under pkt. l foran. Forsåvidt angår innsigelsene omtalt under pkt. 2 og 3 er det enstemmighet.

Retten skal bemerke:

1. Spørsmålet om hvorvidt og i hvilken utstrekning et forvaltningsorgan kan gi bindende tilsagn angående den fremtidige utøvelse av sin myndighet, og spørsmålet om hvorvidt et slikt utsagn i dette tilfelle er gitt, må sees i sammenheng.

Hovedregelen må antas å være at et forvaltningsorgan i sin alminnelighet ikke har myndighet til å avgi bindende tilsagn angående utøvelsen av sin lovbestemte kompetanse, og at tilsagn av denne art som regel ikke er bindende, jfr. Castberg: Innledning til forvaltningsretten (1955) side 51. Det må imidlertid sies å være godtatt i rettspraksis at det i visse tilfeller må være anledning til på nærmere bestemte områder å inngå

Side:120

slike bindende avtaler. Det har dog vært stillet meget strenge krav til beviset for at en rettslig bindende avtale virkelig er inngått (eller rettslig bindende tilsagn gitt), og det synes å være godtatt at det er en presumpsjon for at så ikke er tilfelle. Det kan henvises til høyesterettsdommer i Rt-1915-721, 1925 988 samt 1929 529 og 771.

Noen lovregler som regulerer forholdet i sin alminnelighet har man ikke. Hva spesielt angår den lovregel som er aktuell i dette tilfelle - vassdragsreguleringslovens §8 - så kan man neppe finne grunnlag for å fastslå at den i og for seg skulle utelukke at forhåndstilsagn kan gis, iallefall et forhåndtilsagn om å unnlate å treffe bestemmelse om regulering.

På bakgrunn av det her anførte må det så undersøkes om det i det her omhandlede tilfelle i forbindelse med behandlingen av Takrenneprosjektet er gitt noe tilsagn som kan betraktes som rettslig bindende. Retten finner spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at noe Klart tilsagn om å binde den fremtidige forvaltningsmyndighet ikke kan sies å være gitt.

Man må være enig med saksøkte i at det er Kongen (regjeringen) som her er det kompetente organ, idet det er spørsmål om hvorvidt man har bundet seg til å unnlate å iverksette overføring av Mardøla til Grytten. Til det trenges ikke Stortingets samtykke. Spørsmålet må bli om Kongen (regjeringen), eller eventuelt Industridepartementet i h.t. fullmakt, har avgitt noe bindende tilsagn. Dette kunne eventuelt gjøres ved å gi sin tilslutning til et tilsagn som var avgitt av Hovedstyret for NVE, som ikke kan antas å ha noen myndighet til på egen hånd å gi bindende tilsagn i et slikt tilfelle. Man må således fortolke både Hovedstyrets tidligere siterte uttalelse og de bemerkninger departementet i proposisjonen knyttet til denne uttalelse.

Man kan si at Hovedstyrets uttalelse fremtrer som et svar på kommunestyrets bemerkning om at «det bør være en absolutt forutsetning at det nå ikke blir foretatt flere overføringer fra Auras og Eiras vassdrag».

Men uttalelsen er gitt i en (rådgivende) innstilling overfor departementet og har departementet, ikke kommunen eller grunneierne, som adressat. Ordvalget er heller ikke slik som man vanligvis velger det når det er meningen å binde seg rettslig («anser man grensen... for nådd» og «bør... etter Hovedstyrets mening skrinlegges», i motsatt retning peker riktignok uttrykket «presisere»). Når man vurderer dette på bakgrunn av at Hovedstyret neppe hadde kompetanse eller fullmakt til å gi noe rettslig bindende tilsagn, antar rettens flertall - alle unntatt skjønnsmann Talseth - at det er tydelig at det ikke var Hovedstyrets mening å gi noe slikt tilsagn. At Hovedstyret kan ha regnet med at NVE og de overordnede myndigheter for fremtiden ville innrette seg etter det Hovedstyret her ga uttrykk for, er en annen sak.

Når det gjelder departementets bemerkninger, så kan det vel allerede reises spørsmål om hvorvidt departementet har fullmakt eller kompetanse til å gi bindende tilsagn om for fremtiden å avstå fra å gi eller fremme nærmere bestemte overførings- eller reguleringsplaner.

Det er jo tross alt Kongen og ikke departementet som er den avgjørende myndighet ifølge loven. Rettens flertall finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, idet en finner at heller ikke

Side:121

departementet kan sies å ha valgt slike ord at det er naturlig å fortolke det som et rettslig bindende tilsagn, tatt i betraktning de strenge krav man må stille til at et bindende tilsagn om fremtidig utøvelse av forvaltningsmyndighet kan sies å være gitt, jfr. ovenfor. Det departementet sier, er at man vil «peke på at Hovedstyret har presisert at grensen... er nådd». Departementet tar på ingen måte avstand fra Hovedstyret, men kan heller ikke sies å ha gitt Hovedstyrets uttalelse slik kategorisk tilslutning at det endrer karakter fra et rådgivende utsagn til et rettslig bindende tilsagn. I denne forbindelse kan også nevnes at heller ikke departementets uttalelse er avgitt med kommunen eller grunneierne som adressat, men i et foredrag eller en tilråding overfor Regjeringen i forbindelse med fremsettelse av proposisjonen. Selv om dette er den vanlige form for behandling av slike saker, var det jo prinsipielt intet i veien for at departementet kunne ha sendt en særskilt formet underretning til kommunen eller grunneierne (eventuelt ved Norges Bondelag), dersom man hadde ment å ville binde seg overfor disse.

Flertallet kan enda mindre finne at Stortingskomitéens gjengivelse av kommunens og Hovedstyrets uttalelser i sin innstilling innebærer noe bindende tilsagn, eller at bemerkningene i innstillingen i forbindelse med omtalen av veier og dam for fisket har noen slik karakter. Det er forøvrig som tidligere antydet tvilsomt hvorvidt Stortingskomitéen her ville være det rette organ til å gi bindende tilsagn om å avstå fra fremtidig regulering. I den forbindelse vil en bemerke at det neppe er særlig treffende å henvise til representanten Leirfalls (og Hovedstyrets) bemerkninger om at man anså seg bundet av det som var sagt av industrikomitéen i 1953 angående kompensasjon til selgerne av fallrettighetene, slik som saksøkte har gjort.

I innstillingen fra 1953 står det nemlig uttrykkelig: «Tilleggsbetalingen på kr. 25.000,- pr. år til oppsitterne i Eikesdal foreslår komitéen forhøyet til kr. 35.000,- årlig.» Dette var «visse konkrete ting som bør gjennomførast», som Leirfall sa, og ingen tok avstand fra dette forslag i Stortinget. Det synes å skyldes en ren lapsus at en bestemmelse om dette ikke kom med i Stortingets vedtak eller reguleringsbestemmelsene. Det samme kan man neppe si om uttalelsene angående Mardøla ved behandlingen av Takrenneprosjektet.

Det kan ikke etter rettens syn tillegges avgjørende betydning om kommunen eller grunneierne mente å ha grunn til å oppfatte Hovedstyrets og/eller Industridepartementets bemerkninger som rettslig bindende tilsagn. Det må på et område som dette, hvor det er spørsmål om et offentlig forvaltningsdekret, legges til grunn forholdsvis strenge regler om objektiv fortolkning. Det kan henvises til det som er sagt i hrd. i Rt-1929-771.

For fullstendighetens skyld vil man nevne at kommunen og grunneiernes uttalelser ved behandlingen av Takrenneprosjektet ble avgitt på et tidspunkt da vassdragsreguleringslovens §8 annet ledd, fremdeles var gjeldende. Denne bestemmelse hadde følgende ordlyd:

«Koncession til overføring av vand fra et andet vasdrag bør ikke gives, naar ikke alle, hvis rettigheter berøres av formindskelsen av vandføringen, har samtykket i overføringen. Undtagelse kan gjøres under særlige omstændigheter, navnlig naar de rettigheter, hvis indehavere

Side:122

ikke har samtykket, maa ansees for at være av liten betydning i og for sig.»

Det kunne ligge nær å spørre om ikke kommunens uttalelse må sees som en betinget samtykkeerklæring, at betingelsen - nemlig at Mardøla ikke skulle føres bort fra Eikesdalen - ble akseptert av staten, og at avtale er kommet i stand på denne måten. Retten antar imidlertid at dette ikke kan være tilfelle. Man kan neppe si at kommunen i dette tilfelle var en rettighetshaver som ble berørt av forminskelsen av vassføringen, og det er da heller ikke anført fra kommunens side at man her ga et samtykke som var nødvendig etter reguleringslovens §8 nr. 2. Kommunens uttalelse er heller ikke formet som en betinget samtykkeerklæring. Hva grunneierne angår, ga de som tidligere nevnt ikke sin tilslutning til Takrenneprosjektet, men protesterte mot dette. De kan imidlertid ikke sees å ha fulgt opp denne protesten under påberopelse av at samtykke var nødvendig etter den dagjeldende §8 nr. 2 i vassdragsreguleringsloven, og vil derfor neppe idag kunne dekkes av denne bestemmelse, som nu forlengst er opphevet.

Flertallet kan ikke være enig med saksøkte i at myndighetene ved behandlingen av Mardøla-reguleringen i 1970 skulle ha erkjent at det ved behandlingen av Takrenneprosjektet var gitt et bindende tilsagn om ikke å føre Mardøla bort fra Eikesdalen, men at man anså seg berettiget til å gå fra dette tilsagn på grunn av at forholdene hadde forandret seg. Både Hovedstyret og Industridepartementet må sies å ha gitt klart uttrykk for at man ikke anså seg juridisk forpliktet, se således St. prp. nr. 42/1969-70 side 41 sp. 1. Det samme ga flere av stortingsrepresentantene uttrykk for under debatten. En annen sak er at man var fullt oppmerksom på at Hovedstyrets uttalelse hadde skapt forventninger hos grunneierne og kommunen, og at disse hadde regnet med at den oppfatning som Hovedstyret dengang hadde gitt uttrykk for, ville bli fulgt senere, enten man var juridisk eller bare politisk eller moralsk forpliktet til det. Av denne grunn var det naturlig for både Hovedstyret, departementet og stortingsrepresentantene å drøfte inngående hvorvidt forholdene hadde endret seg såvidt meget at det var grunn til å gjøre det som statsråden i Stortinget benevnte som en «kuvending».

Mindretallet, skjønnsmann Talseth, fortolker både Hovedstyrets tidligere siterte uttalelse, og de bemerkninger Departementet knyttet til denne uttalelse noe annerledes enn flertallet, og skal bemerke: - - -

2. Etter det som er fremkommet, må det sies å være på det rene at iallfall flere av dem som solgte sine fallrettigheter til direktør Blakstad eller ingeniør Haare i 1906 og følgende år, regnet med at fallene skulle utbygges i Eikesdalen, og at det kom som en overraskelse, som flere av dem reagerte sterkt på, da det noen få år senere ble reist spørsmål om overføring til Lilledalen. At man har regnet med noe er imidlertid ikke det samme som at man kan påberope seg dette som en bindende forutsetning. Spørsmålet om hvorvidt dette er tilfelle, har som tidligere nevnt vært oppe i Høyesterett i forbindelse med anke over overskjønn vedr. overføringen av Aura, og Høyesterett tok da standpunkt til grunneiernes anførsel, som i saken var fremsatt som subsidiær begrunnelse som støtte for visse erstatningskrav. Høyesterett kom dengang til at de salgskontrakter saken gjaldt, måtte fortolkes slik at kjøperen og hans

Side:123

rettsetterfølgere sto fritt m.h.t. å disponere over fallrettighetene, også ved overføring. Retten kan ikke se at det siden dengang er fremkommet nye opplysninger som stiller saken i et annet lys, og da det i nærværende sak gjelder de samme (eller for én grunneiers vedkommende likelydende) kontrakter som de som gjaldt fallene i Aura, kan retten ikke sette seg ut over den oppfatning som det er gitt uttrykk for i en enstemmig høyesterettsdom; selv om det bare er prejudisielt.

Retten kan således ikke finne at de saksøkte med støtte i forutsetningene for salgene av fallrettighetene kan motsette seg at Mardøla blir overført til Grytten.

3. a) Det er riktig at det i saksbehandlingsdokumentene vedr. Mardøla-reguleringen står lite om det krav grunneierne mente å ha på å kunne motsette seg Mardøla-overføringen under påberopelse av salgskontraktene og de forutsetninger som var knyttet til disse. Årsaken til dette må vel antas å ha vært at man anså det rettslige spørsmål løst ved Høyesteretts nevnte dom av 2.12.1961. Det fremgår imidlertid tydelig, bl.a. av saksordførerens første innlegg i Stortinget, at man var oppmerksom på spørsmålet (Stortingsforh. side 3638, sp. 2). Retten kan derfor ikke se den manglende omtale av dette juridiske problem som en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for sakens utfall, jfr. forvaltningslovens §41.

b) Det kom tydelig frem på alle trinn i saksbehandlingen, ikke minst under debatten i Stortinget, at det var en utbredt oppfatning, som mange mente hadde adskillig for seg, at det neppe ville ha blitt noen gjennomføring av Takrenneprosjektet dersom det ikke hadde vært gitt klart uttrykk for at dette skulle bli den siste overføring av vann fra Eikesdalen. Det ble riktignok ikke drøftet hvorvidt det var noen grunn til å reversere Takrenne-overføringen dersom Mardøla-overføringen ble gjennomført, men det er vel lite sannsynlig at en slik tanke ville ha fått noen tilslutning. Under enhver omstendighet måtte de avgjørende myndigheter være fullt klar over sammenhengen mellom de to prosjekter, og det kan da neppe sees som noen relevant saksbehandlingsfeil at de juridiske problemer angående sammenhengen mellom Takrennereguleringen og de tidligere siterte uttalelser ikke ble nærmere drøftet.

c) Det må medgis at det hadde vært naturlig om myndighetene hadde drøftet spørsmålet om kompensasjon til grunneierne i forbindelse med behandlingen av Mardøla-reguleringen. Man må være enig med de saksøkte i at unnlatelsen herav var en forsømmelse. Grunnen til at det ikke ble gjort, var vel at grunneierne fikk en ganske betydelig kompensasjon ved overføringen av Aura (hovedelven), og at det da ble gitt klart uttrykk for at man med dette anså kompensasjonsspørsmålet endelig opp- og avgjort. Under behandlingen av Mardøla-reguleringen ga grunneierne ikke klart uttrykk for at de påny krevde kompensasjon i form av tillegg til salgssummene m.v., men dette ville i tilfelle bare ha blitt et subsidiært krav, idet grunneierne som nevnt protesterte mot overføringen av Mardøla til Grytten. Interessen var under den videre behandling konsentert om den kompensasjon som skulle gis til kommunen i form av næringsfond m.v. Allikevel ville det vel ha vært naturlig å drøfte spørsmålet om kompensasjon til grunneierne, samt også en del særskilte krav som noen av grunneierne hadde reist, og som heller ikke

Side:124

ble berørt. Retten kan imidlertid ikke finne noe grunnlag for å anta at grunneierne hadde noe rettslig krav på kompensasjon. Den praksis som har vært fulgt, kan neppe gi støtte for dette. Derimot kan det være delte meninger om hvorvidt de hadde et moralsk krav, særlig når man tar i betraktning at den bygd som i sin tid visstnok hadde mest utnyttbar vannkraft i hele fylket, systematisk er blitt fratatt denne, først og fremst på grunnlag av kontrakter hvor selgerne neppe kan sies å ha hatt særlig stor forståelse av hvilke verdier de solgte fra seg. Dette blir imidlertid en vurderingssak. Spørsmålet må sies å ha vært nokså nærliggende, men når det antagelig ikke kan sies å være rettslig grunnlag for et slikt kompensasjonskrav, kan man vel neppe si at det var en relevant saksbehandlingsfeil at myndighetene ikke reiste og drøftet spørsmålet om hvorvidt grunneierne hadde et moralsk krav, når de ikke selv hadde gitt klart uttrykk for et slikt krav. - - -

IV. Saksomkostninger.

Saksøkeren (NVE) bærer de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Om dette er det enighet.

De saksøkte har påstått seg tilkjent omkostninger for juridisk og teknisk bistand. Saksøkeren har ikke hatt noe å innvende mot dette forsåvidt omkostningene er påløpt til ivaretakelse av de saksøktes interesser når det gjelder overskjønnets fastsettelse av erstatninger.

Derimot mener saksøkeren at det ikke er hjemmel for å tilkjenne de saksøkte erstatning for den del av saksomkostningene som er påløpt i anledning av den tvist som har vært reist om hvorvidt overskjønnet skal avvises eller fremmes.

Det er i denne forbindelse henvist til HR's kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1960-1343.

I den nevnte kjennelse har kjæremålsutvalget gitt uttrykk for at dersom det reises tvist om hvorvidt det foreligger ekspropriasjonshjemmel, må det arbeide som de saksøktes prosessfullmektig har med selve tvisten komme inn under tvistemålslovens vanlige regler om saksomkostninger, og ikke under spesialregelen i skjønnslovens §43. Etter tvistemålslovens vanlige regler kan ikke en part som har tapt saken, få seg tilkjent saksomkostninger. Det bemerkes imidlertid at den nevnte kjennelse gjaldt en sak vedrørende ekspropriasjon etter bygningsloven, og de saksøkte har hevdet at spørsmålet kan stille seg annerledes når det gjelder ekspropriasjon etter vassdragsreguleringsloven, hvor man har særskilte regler om saksomkostninger i §20 nr. 2. Forholdet var forøvrig også nokså spesielt i den saken som er behandlet i Rt-1960-1343.

Rettens flertall, skjønnsmennene unntatt Estenstad, er kommet til at de saksøkte må tilkjennes fulle saksomkostninger også for den del av skjønnssaken som omfatter spørsmålet om avvisning av skjønnet.

Flertallet vil bemerke:

Skjønnsbegjæringen er fremsatt av Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, d.v.s. det samme offentlige organ som i forbindelse med Takrenneoverføringen avga den tidligere siterte uttalelse om at «planen om å bygge ut Mardøla ved overføring av vannet til Romsdal bør etter Hovedstyrets mening skrinlegges». St. prp. nr. 98 (1958) 16.

De saksøktes påstand om avvisning av skjønnet kommer som en direkte følge av denne og Industridepartementets uttalelse i 1958 i samme

Side:125

retning, og må sees som en uunngåelig del av selve ekspropriasjonssaken.

For de saksøkte var det av vel så stor betydning å unngå bortføring av den siste rest av elvene i Eikesdalen som å få størst mulig skadeerstatninger. At utgiftene med å få prøvet lovligheten av en ekspropriasjon som denne skal pålegges de saksøkte, vil etter flertallets mening virke urimelig, da tvisten i dette tilfelle med adskillig rett kan sies å være forårsaket av saksøkeren. Derved er de saksøkte påført ekstra store forsvarsomkostninger i forbindelse med ekspropriasjonssaken.

Et annet moment som taler for at de saksøkte bør få dekket alle sine utgifter i avvisningssaken, på tross av tvistemålslovens alminnelige regler, er at de ellers ikke vil få den erstatning de har krav på etter Grunnlovens §105.

Man vil også bemerke at etter endringen av skjønnslovens §48 ved lov av 23.10.1959 inngår behandlingen av avvisningsspørsmålet som et ledd i selve skjønnet. Av den grunn virker det unaturlig å foreta en oppdeling av saksomkostningene på den måte som saksøkeren har anført.

Mindretallet, skjønnsmann Estenstad og rettens formann, er kommet til samme resultat som underskjønnet når det gjelder spørsmålet om oppdeling av saksomkostningene.

Mindretallet er i og for seg enig i de betraktninger som flertallet har lagt vekt på, men mindretallet føler seg bundet av den rettsoppfatning som HR's kjæremålsutvalg har gjort gjeldende i den nevnte kjennelse av 1960. I anledning av at de saksøkte har anført at denne kjennelsen gjaldt en sak angående fastsettelse av saksomkostninger etter skjønnslovens §43, mens saksomkostninger ved nærværende skjønn skal fastsettes etter vassdragsreguleringslovens §20 nr. 2, skal mindretallet bemerke:

Regelen i vassdragsreguleringslovens §20 nr. 2 første ledd, 1. punktum, sier at omkostningen ved skjønn og overskjønn i henhold til denne lov skal utredes av regulanten (saksøkeren), og i annet ledd, 1. punktum, bestemmes at under omkostningene inngår «... nødvendige utgifter til teknisk og juridisk bistand for de innstevnte».

Skjønnslovens §43 bestemmer at «når særlige omstendigheter foreligger», kan det pålegges saksøkeren å erstatte saksøkte de utgifter som har vært nødvendige til ivaretakelse av hans tarv under skjønnssaken.

Man må være enig med de saksøkte i at vassdragsreguleringsloven er adskillig mere kategorisk enn skjønnsloven når det gjelder å statuere plikt for saksøkeren til å erstatte saksøktes omkostninger ved skjønn. Skjønnslovens §43 har dog vært fortolket og anvendt på en slik måte at det nå er blitt en praktisk talt unntaksfri regel at saksøkeren må erstatte saksøkte hans omkostninger ved alle slags ekspropriasjonsskjønn, og dette er endog blitt det vanlige ved overskjønn som er begjært av saksøkte og går ham imot, jfr. Rt-1966-382.

Spørsmålet om hvorvidt det skal gjelde noe annet ved tvister angående grunnlaget for ekspropriasjonen, er imidlertid ikke berørt i noen av de to lovbestemmelser, og den oppfatning som Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt uttrykk for i Rt-1960-1343, synes like godt forenlig med vassdragsreguleringslovens §20 som ved skjønnslovens §43. Det kan godt tenkes at begge disse bestemmelser bare tar sikte på å regulere

Side:126

forholdet med hensyn til erstatningsfastsettelser, og ikke tvister om grunnlaget for ekspropriasjonen, slik som Høyesteretts kjæremålsutvalg har gått ut fra for skjønnslovens §43's vedkommende.

Mindretallet er enig i at det kan være minst like viktig og nødvendig å få rettslig prøvet spørsmålet om ekspropriasjonens lovlighet som å kjempe for høyest mulig erstatning. Man kan også anføre at det i praksis er meget vanskelig både for prosessfullmektigen og for retten å foreta en oppdeling for å finne ut hvor meget av prosessfullmektigens arbeide som er anvendt på det ene og på det andre sakskompleks. Denne vanskelighet er ikke blitt mindre etter at man har gjennomført den ordning at tvist om ekspropriasjonens lovlighet skal avgjøres under selve skjønnet og ikke som tidligere ved særskilt kjennelse. Hertil kommer at det vel i svært mange saker vil være uenighet om grunnlaget for ekspropriasjonen, men at det blir ofret såvidt liten tid på dette spørsmål under skjønnet at saksøkeren ikke vil påstå noen oppdeling.

Mindretallet finner imidlertid at den nevnte kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg trekker en prinsipiell grense mellom den del av saksomkostningene som gjelder tvist om ekspropriasjonens lovlighet og den øvrige del, og da man ikke finner at det er grunnlag for å se dette spørsmål annerledes i vassdragsreguleringsskjønn enn ved andre ekspropriasjonsskjønn, antar mindretallet at en oppdeling må finne sted.

Man kan ikke se at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1970-1012, som de saksøkte har henvist til, berører det prinsippspørsmål som er avgjort i kjennelsen av 1960. - - -