LG-1991-807

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-07-15
Publisert:	LG-1991-00807
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 90-00355 A - Gulating lagmannsrett LG-1991-00807 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00676K .
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Dag Karlstad, Bergen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Trine Birgit Rysst, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim, lagdommer Midttun, sorenskriver Isaksen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, LOV-1989-03-03-8

Saken gjelder spørsmålet om samværsrett etter barneloven §44, annet ledd, annet punktum, slik bestemmelsen lød før lovendring 3. mars 1989, jfr. tredje ledd.

A, som er født i 1960, fikk mai 1986 sønnen C, som B, født i 1958, er far til. Partene traff hverandre første gang visstnok i 1979, og de forståes å ha hatt en viss, relativt begrenset kontakt i årene 1983-1985. Partene har ikke bodd sammen, og de har ikke vært gift. B var til stede under Cs fødsel og dåp. For øvrig har den ankende part bare ved få anledninger - og da i de første av barnets leveår - hatt samvær med C, som har bodd og bor hos moren. Partene bor for tiden i nærheten av hverandre i Bergen, og C har fra tid til annen støtt på eller sett B. C er kjent med at hans far er B .

Ved stevning av 15. mai 1990 reiste B sak ved Bergen byrett mot A med påstand om rett til "alminnelig samvær" med C, hvilket moren i tilsvar motsatte seg. Byretten, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa 9. mai 1991 enstemmig dom i saken med slik domsslutning:

"1. B gis ikke samværsrett med sønnen C f. xx.xx.1986.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger med kr 12412,50 - kronertolvtusenfirehundreogtolv 50/100 -."

Det er for lagmannsretten opplyst og legges til grunn at barnets navn er C, ikke - - . Vedrørende partenes anførsler for byretten og hva byretten la til grunn, vises det til dommen.

B har påanket dommen til Gulating lagmannsrett med påstand om at han skal ha samvær med sønnen, hvilket A i sitt anketilsvar har motsatt seg. Begge parter har hatt fri sakførsel for lagmannsretten. For lagmannsretten har psykolog Roar Solholm og psykolog Karen Ebbesen vært oppnevnt som sakkyndige. De har begge avgitt skriftlig uttalelse, datert henholdsvis 19. november 1993 og 18. mai 1994. De sakkyndige var dessuten til stede og ga forklaringer under ankeforhandlingen i Bergen tinghus 24. og 25. mai 1994. Retten mottok også forklaringer fra partene samt fra to vitner, som begge var nye for lagmannsretten. Særlig på bakgrunn av tidsforløpet mellom byrettens og lagmannsrettens hovedforhandlinger og på bakgrunn av de sakkyndiges arbeid, fremstår saken for lagmannsretten i en annen og bedre opplyst stilling enn for byretten.

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Avgjørelsen av samværsspørsmålet skal først og fremst rette seg etter hva som er barnets beste.

For B er misbruk av alkohol et tilbakelagt stadium. Han misbruker heller ikke andre rusmidler. Hans forbruk av alkohol går ikke ut over det forsvarlige, og det må etter bevisførselen legges til grunn at han ikke bruker alkohol i situasjoner hvor han bør unnlate dette. I og med at B har klart å komme over et tidligere alkoholmisbruk, er straffbare forhold, som har skjedd i forbindelse med alkoholmisbruk, også et tilbakelagt stadium. Det er nå heller ikke grunn til å kritisere Bs økonomiske situasjon eller hans boligforhold. B lever i et fast samboerforhold, som har bestått siden kort tid etter byrettens dom. Dette forholdet virker positivt og stabiliserende på B. Samvær med C kan finne sted i samboerens leilighet, hvor også hennes 14 år gamle sønn bor. Såvel i forhold til samboeren som til hennes sønn kan B nå diskutere seg gjennom uenighet. Han har således fått evne til å løse problemer, han er "blitt voksen". B bistår samboerens sønn i forhold til skole- og leksesituasjonen, og han bistår med guttens fritidsaktiviteter.

Dersom B nå får samvær med C, vil han kunne ta C med på typisk gutteaktige aktiviteter, hvilket vil være positivt for C. Det er ikke sannsynlig at en samværsordning vil skape problemer mellom far og sønn eller mellom sakens parter. Det er således ikke sannsynliggjort at en samværsordning ikke vil fungere tilfredsstillende. B har for øvrig etterlevd byrettens dom, men på grunn av nærheten mellom partenes boliger, er det umulig å hindre enhver kontakt mellom far og sønn. Det er ellers ikke kommet frem noe som indikerer at B har lokket eller tvunget C til kontakt. En omtalt marerittperiode hos C, som skjedde etter en viss kontakt med faren, skyldes høyst sannsynlig en indre konflikt. Slike problemer bør kunne løses ved at C får en eller annen form for kontakt med faren, uten å bli straffet for dette. Dersom det, mot formodning, skulle skje "farlige ting" under samvær, kan samværene stanses. Når det gjelder de sakkyndiges erklæringer, er det særlig vist til psykolog Roar Solholms erklæring og hans konklusjon for retten. Det viktigste B kan gjøre, er å være far for C. Sønnen trenger å få et reelt bilde av faren, og B kan bistå i denne forbindelse. Det vil være feil å ta det standpunkt at forholdet mellom partene i saken ikke kan bedres, og det vil være en for lett løsning av retten om det besluttes at det ikke skal være samvær mellom far og sønn. Psykolog Solholm har bedre enn psykolog Ebbesen vurdert As påvirkning av C samt Cs behov for å ha en far å forholde seg til.

I den grad B får medhold i sin påstand, er det hans syn - uten at det er funnet nødvendig å nevne dette uttrykkelig i påstanden - at samvær med C innledningsvis bør skje i begrenset grad og etter hvert søkes trappet opp mot vanlig samværsrett etter barneloven §44.

Den ankende part har vist til Rt-1976-1497, Rt-1986-82 og Rt-1986-638.

B har nedlagt slik påstand:

"1. B skal ha samvær med C f. xx.xx.1986.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet i saken er om det for C er best at han har eller ikke har kontakt med sin far. Byretten har vurdert og avgjort dette spørsmålet korrekt.

Både i Backer: "Barneloven" 283 og Smith/Lødrup: "Barn og foreldre" 113 er nevnt momenter som kan føre til nektelse av samværsrett. Det må legges til grunn at samvær kan nektes dersom vedkommendes personlige egenskaper vil gjøre samvær uheldig for barnet. Samvær kan videre bli nektet ved skarpe og dype motsetninger mellom foreldrene. I nærværende sak tilsier forhold av begge de nevnte kategorier, nemlig personlighetstrekk hos B og konflikt mellom sakens parter, at samvær nektes. Et tredje hovedmoment, nemlig Cs oppfatning, er også viktig ved avgjørelsen av saken.

B synes å ha karaktersvikt og personlighetsforstyrrelse av antisosial karakter, som er så vidt alvorlig at det må tillegges vekt ved avgjørelsen av samværsspørsmålet. Bs samboerforhold er ustabilt, det skal ha vært mange ut- og innflyttinger. B har ikke sluttet å bruke alkohol. Han er tidligere domfelt, og det verserer nå en ny straffesak mot ham.

B hadde muligheter for samvær med C i Cs første leveår, men B benyttet ikke disse mulighetene på normal måte. Han oppsøkte imidlertid fra tid til annen A, men da gjerne nattestid og i beruset tilstand. Konflikten mellom partene førte til store psykiske problemer for ankemotparten, og hun kan få nye problemer av samme art dersom B skal ha samvær med sønnen. Hennes omsorgsevne vil dermed kunne bli svekket. Det må legges til grunn at C selv ikke ønsker å ha kontakt med faren. C har dårlige erfaringer med faren, bl.a. som følge av farens tidligere besøk i beruset tilstand. C kan lett provosere andre mennesker, både ut fra sin alder og sitt lynne. Dette vil lett kunne føre til konflikt i forhold til faren, som er aggresiv, hissig og ikke tåler å bli motsagt. Den ene av de sakkyndige, som har frarådet samvær, har merket seg Cs varhet for uenighet. C avslutter nå sitt første skoleår, som er meget viktig. Han har hatt visse problemer på skolen, og han trenger trygghet og harmoni rundt seg. Samvær med B nå vil innebære en fare for skjevutvikling.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes med endring av at barnets navn er C og ikke - - , og at han er født - - 1986 og ikke - - 1986.

2. Det offentlige tilkjennes omkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Som lagt til grunn av byretten, blir spørsmålet om B skal ha rett til samvær med sønnen C, å avgjøre etter barneloven §44, slik bestemmelsen lød før endring ved lov av 3. mars 1989 nr. 8. B vil således bare ha samværsrett dersom dette er avtalt eller fastsatt, jfr. dagjeldende §44 annet ledd. Den avgjørelse som i dette tilfellet skal treffes, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barneloven §44 tredje ledd. Lagmannsretten antar at samværsrett etter omstendighetene vil kunne nektes dersom vedkommendes personlige egenskaper gjør at samvær vil virke uheldig for barnet, således også at meget dype og sterke motsetninger mellom foreldre kan føre til nektelse av samværsrett, herunder dersom en eventuell samværsrett fører til at motsetningene på nytt bygger seg opp. Retten viser for så vidt til den juridiske litteratur ankemotparten har påberopt samt til omtale av rettspraksis samme sted. Ankemotparten har gjort gjeldende at samvær bør nektes både på bakgrunn av Bs personlighetstrekk og ut fra konflikten mellom partene. Tre hovedmomenter er fremhevet som viktige ved avgjørelsen av samværsspørsmålet, nemlig Bs personlighet, As situasjon og de problemer hun har hatt, samt Cs forhold, herunder hans oppfatning.

Som innledningsvis omtalt, gjelder saken spørsmålet om faren nå skal gis rett til samvær med en åtte år gammel sønn. Lagmannsretten legger til grunn at B fikk anledning til å ha samvær med sønnen i de første av barnets leveår, og at det da ved noen anledninger var samvær mellom far og sønn. Etter at moren registrerte sterke negative reaksjoner hos C, med bl.a. mareritt, etter at C i ettårsalderen var alene med faren i noen timer, har moren ikke tillatt at faren har hatt samvær alene med sønnen. I de siste ca fem år har faren heller ikke hatt samvær med C mens moren har vært til stede. Det har i denne tiden heller ikke vært nevneverdig kontakt mellom sakens parter. Som følge av at Bs samboer har leilighet i nærheten av A og C, har C og faren - som foran nevnt - ved noen anledninger truffet hverandre eller sett hverandre, og det fremstår som sannsynlig at dette også vil kunne skje i fremtiden dersom partene bor i nærheten av hverandre.

Lagmannsretten vurderer forholdene i saken som såvidt særegne at B ikke nå bør gis rett til samvær med C. På bakgrunn av det som er fremkommet under ankeforhandlingen, er det etter lagmannsrettens skjønn sannsynlig at samvær kan få uheldige følger for C. Retten legger i denne forbindelse betydelig vekt på det inntrykk den har fått av partene gjennom ankeforhandlingen og det fremlagte materialet.

Den ene av de sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Roar Solholm, har i den sammenfattende vurdering og konklusjon i sin rapport av 19. november 1993 bl.a. uttalt:

"Når det gjelder mors forklaring om at guttens sengevæting, tidvise mareritt og engstelse for å sove alene skal skyldes påvirkningene fra far i de tre første leveår, så virker dette lite sannsynlig. Selv om en tar som utgangspunkt at han opprinnelig reagerte på kontakten med far på denne måten, har han tross alt levd i en stabil omsorgssituasjon hos sin mor og har fra han var tre år ikke hatt noen kontakt med sin far før sist sommer. Det er bemerkelsesverdig at det da ikke har skjedd en gradvis bedring eller avdempning av disse problemene. - - - "

Psykolog Solholm har pekt på mulige andre årsaker til de nevnte problemer. Han har videre uttalt:

"Det kliniske inntrykket av C er at han er en blid og liketil gutt som det er lett å komme i kontakt med, men som også er litt "frempå" i sosiale sammenhenger og gjerne tar initiativ for å få det slik han vil. - - -"

"C er tydelig svært nært knyttet til sin mor, og det er viktig for ham å stille opp for henne. - - - Hans oppfatninger av far er således et ekko av mors, og han har tydelig fått formidlet et entydig og negativt bilde av far.

Undersøkelsen med ulike barnetester bekrefter inntrykket av en gutt som intellektuelt fungerer alminnelig bra, men tyder samtidig på at han har endel følelsesmessige konflikter.

Han har problemer med å takle aggresjon, og han synes å ha uvanlig liten tillit til at voksne kan ordne opp i konflikter og problemer. - - -

Han har en uvanlig negativ opplevelse av far, og denne synes å bunne i en generell holdning og er ikke knyttet til spesielle episoder eller erfaringer.

Det er en styrke hos C at han i sin naturlige selvstendighetsutvikling likevel har søkt kontakt med far. - - -

Mitt inntrykk er at han ønsker kontakt med far, og at dette kommer i konflikt med det bildet av far som er formidlet til ham."

Psykolog Solholm nevner videre at foreldrene gir svært ulike beskrivelser av hva som har skjedd dem imellom, både før og etter at C ble født, slik at det for den sakkyndige er vanskelig å foreta en vurdering basert på faktiske forhold. Den sakkyndige uttaler bl.a. at det ikke synes å være tvil om at moren generelt har representert et godt omsorgstilbud til C. Etter den sakkyndiges vurdering har imidlertid moren, i iver etter å beskytte gutten, kommet i skade for å involvere sønnen i sine egne negative holdninger til B i en slik grad at dette har vært skadelig for C. Om B uttales det at både partenes fremstillinger samt sakens dokumenter tyder på han tidligere har hatt markerte tilpasningsproblemer med bl.a. periodisk alkoholmisbruk, repeterende promillekjøring og ustabilitet i forhold til jobb. Opphøret av samvær med C, beskrives som for en stor del selvforskyldt fra Bs side. I tilknytning hertil uttales:

"Bl.a. synes far også å ha manglet sensitivitet i forhold til mors ønsker og grenser og hans atferd og forhold til henne og gutten må ha provosert og skuffet henne kraftig."

Om sitt kliniske inntrykk av B uttaler psykolog Solholm bl.a. at det i forhold til tidligere fungering har skjedd en viss modning hos B.

Avslutningsvis skriver psykolog Solholm i sin rapport:

"Vurderingen fra psykolog Arne Gunnar Høiaas, samt resultatet fra personlighetsundersøkelsen tyder på at far fortsatt har en del umodne trekk. Bl.a. synes han å reagere på autoriteter og ytre begrensninger med stahet og opposisjon, og spesielt vil disse trekkene være fremtredende når stressnivået er høyt. Han synes også å ha en tendens til å ønske at problemer vil ordne seg av seg selv. Et høyt belastnings- eller stressnivå vil også kunne føre til at han blir mindre pålitelig og forutsigbar i sin væremåte. Resultatene tyder også på at alkohol har hatt en stressdempende funksjon for far, og at faren for nytt misbruk vil øke dersom ytre belastning og problemer øker. Slik situasjonen er for far nå er det imidlertid ikke grunn til å tro at disse personlighetstrekkene vil interferere med hans samværsevne i vesentlig grad.

Fars styrke i forhold til et eventuelt samvær er hans egen gutteaktighet og interesse for ulike aktiviteter. Han synes også å ha reflektert en god del over forholdet til sønnen og har utviklet meninger om barneoppdragelse som ikke skiller seg vesentlig fra det som er alminnelig akseptert. Han har også en samboer som klart gir uttrykk for at hun støtter ham i ønsket om kontakt med gutten og som er en ressurs i forbindelse med en eventuell samværsordning. Samboer bekrefter også opplysningene fra far om den aktuelle situasjonen og gir ham god attest i forhold til kontakten med sin egen sønn.

Det største hinderet nå, slik jeg ser det, er ikke fars fungering, men snarere det dårlige forholdet mellom far og mor, og hennes forståelige mangel på tillit til ham. Mor og far har klart oppfatninger av hverandre som gjensidig oppleves som krenkende og sårende, og det er vanskelig å tenke seg en god samværsordning uten at C skånes for disse. Samtidig er det min vurdering at det ville være positivt for C å få en mer nyansert oppfatning av både mor og far, noe som ville være lettere dersom han også kunne ha positive erfaringer med far og fikk oppleve at mor støttet opp om disse.

På bakgrunn av det ovenfornevnte, er det min vurdering at det er forsvarlig å gi C samvær med sin far, og at dette også vil være det beste for gutten på sikt. Hans langvarige negative bilde av far samt det anstrengte forholdet som eksisterer mellom mor og far gjør at jeg vil anbefale at en bruker tid på å utvikle en samværsordning og at omfanget bør begrenses over en periode. Det vil etter min vurdring være bedre å ha relativt hyppig, men avgrenset kontakt til en har klart å tryggjøre C i tilstrekkelig grad. Eventuell overnatting bør dermed være noe som en ikke tar sikte på med det første. Dette burde ikke medføre særlige problemer da mor og far bor så nært hverandre som de gjør.

Lokaliseringen av foreldrenes bolig bør også gjøre den praktiske delen av samværsavtalen enkel å gjennomføre. C kan selv gå til og fra.

Jeg har ingen illusjoner om at etableringen av en samværsordning mellom gutten og far vil være problemfri, men dette vil, etter min vurdering være til det beste for gutten, og jeg har tillit til at foreldrene vil være istand til å se dette. På sikt kan jeg ikke se at det skulle være noe i veien for at det blir etablert en vanlig eller tilnærmet vanlig samværsordning mellom C og far, men det er vanskelig å ha noen klar formening om hvor raskt dette kan skje. Far har luftet muligheten for å ta kontakt med fagfolk for å få hjelp til å planlegge og diskutere problemer og reaksjoner som måtte oppstå dersom samvær blir etablert. Med tanke på partenes felles konflikthistorie og dårlige forhold pr. i dag vil jeg støtte en slik vurdering."

I den skriftlige rapporten har psykolog Solholm deretter gitt følgende tilrådinger:

"a) C f. xx.xx.1986 får samvær med sin far, B,

b) det etableres vanlig eller tilnærmet vanlig samværsrett på sikt, men samværsordningen bør i en lengre overgangsperiode begrenses mht. omfang og overnatting, f.eks. et par timer ukentlig."

Under ankeforhandlingen, og på bakgrunn av det som da var fremkommet, har psykolog Solholm i noen grad endret sine tilrådinger. Slik lagmannsretten forstår den sakkyndige, mener han at det ikke bør legges opp til etablering av vanlig samværsrett innen en gitt tid, og at det således nå ikke bør tas sikte på samvær med overnattinger, flere dagers besøk eller samvær i lengre perioder. Retten oppfatter den sakkyndige slik at en årsak til de endrede tilrådinger er en økende usikkerhet med hensyn til hvorledes B vil fungere i samværssituasjoner. Den sakkyndige har også gitt uttrykk for at han reagerer på at B har underslått en del opplysninger overfor den sakkyndige, som videre forstås å ha reagert på at det etter hans undersøkelse er fremkommet opplysninger som indikerer at Bs mistilpasning har vært større enn uttalt overfor den sakkyndige. Psykolog Solholm har for øvrig bl.a. gitt uttrykk for at det viktige er at C nå får hjelp til "å rydde opp i" forholdet til faren.

Psykolog Karen Ebbesen har i sin skriftlige rapport av 18. mai 1994 gitt følgende vurdering av C:

"Det er i denne sak blitt hevdet at A påvirker sin sønn i negativ retning når det gjelder holdning til B og til samvær med ham. Den sakkyndige finner det rimelig å anta at dette er tilfelle. Dette kommer bl.a fram i samtale med C, hvor han direkte og åpent forteller at han har hørt mor si negative ting om far direkte til ham, samt at han har overhørt samtaler mellom henne og andre vedrørende far av negativ karakter.

A vurderes å ha hatt lite ressurser til å beskytte C mot dette. Det kan imidlertid ikke konkluderes med at C er blitt pådyttet alle de opplysninger mor har om far. Han kjenner bl.a ikke til at B har en rekke promilledommer og at han ved flere anledninger har vært i fengsel. C kjenner heller ikke til at far har mistet sertifikatet. A har bestemt vist til at hun ikke har ønsket at C foreløpig skulle vite dette.

Når det gjelder Cs holdninger til far og hans avstandstaging til samvær med ham, vurderer den sakkyndige på denne måten det som sannsynlig at han er påvirket av mor.

Samtidig vil den sakkyndige trekke fram at C vurderes å ha et eget grunnlag for sin frykt for far. Han har som liten opplevd at far har kommet til hjemmet på en negativ og opprivende måte. Selv om han var liten på dette tidspunktet (ca. 3 år da det opphørte) og i dag i liten grad kan gjengi eller bevisst erindre konkrete episoder, kan disse opplevelsene ha gitt et mer vedvarende merke i ham ved at han mer generalisert kan forbinde noe angstfyllt og ubehagelig forbundet til far. Dette kan sies å være hans mer personlige opplevelser, knyttet til en førverbal periode i hans liv. Slike erindringer er gjennom sin karakter av å være førverbale, dvs før språket er etablert, vanskeligere å representere i språket. Dette betyr at C i liten grad kan redegjøre samlet og konsistent for disse i en samtale. En bearbeiding av disse opplevelsene, og en framvisning av hvilken betydning de har hatt for C, vil etter den sakkyndiges vurdering kreve leketerapi.

Bs påstander om at C har vist interesse for å ha kontakt med ham vurderes som sannsynlige. Den sakkyndige vurderer dette som naturlig. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det parallelt med en frykt også er en nysgjerrighet og lengsel tilstede i barnet. Slike parallelle følelser kan ofte skape ambivalens og konflikt hos barn.

C vurderes å være en gutt som kan stå i fare for å få en skjevutvikling. Han er i absolutt risiko for å utvikle emosjonelle vansker, noe som bl.a bekreftes av de vansker han nå viser i skolesituasjonen. Det vurderes som riktig at han følges opp med nærmere kartlegging og eventuell behandling av barnepsykologisk karakter.

Foreldrenes individuelle problematikk og deres felles konflikt vurderes å ligge til grunn for de problemer C har."

Psykolog Ebbesen avslutter sin rapport med følgende oppsummerende vurdering og konklusjon:

"I denne sak er vurderingstemaet hvorvidt C skal ha samværsrett med sin far, B. På bakgrunn av foreliggende undersøkelse og vurderinger vil den sakkyndige ikke tilrå at det etableres slikt samvær. Følgende vurdering ligger til grunn for denne tilråding:

B vurderes som fortsatt ustabil i sin livsførsel. Det foreligger ikke tilstrekkelig bevist at hans omfattende rusproblematikk er løst. På bakgrunn av foreliggende viten om tidligere konsekvenser av denne rusproblematikken, med utagering og kriminell atferd som karakteristiske trekk, vurderes han ikke å kunne tilby tilstrekkelig stabile livsforhold til at en samværsordning kan etableres innenfor en barnepsykologisk forsvarlig ramme.

Hans livssituasjon medfører usikkerhet og utrygghet, og det er den sakkyndiges vurdering at C vil lide overlast ved å bli eksponert for dette. Den sakkyndige vil her vise til at B i neste måned skal møte i retten med mulighet for en ny dom som skal sones.

I tillegg til forhold vedrørende B legger den sakkyndige også vekt på at C i utgangspunktet er et noe utrygt og følelsesmessig ustabilt barn, som har stort behov for ro og trygghet.

Den sakkyndige legger også vekt på at Cs omsorgsperson, A, har begrensede ressurser til å takle eventuelle påkjenninger i forbindelse med sannsynlige vanskelige opplevelser knyttet til en samværsordning.

Hennes oppnådde større grad av psykisk stabilitet vurderes som sårbar for ytre påkjenninger knyttet til konflikter med B, og en forverring av hennes tilstand vil medføre en forringelse av Cs oppvekstvilkår.

Det er den sakkyndige vurdering at dette bør tillegges betydning ved rettens avgjørelse i denne sak om samværsrett, hvor det vurderes som utelukket at B kan overta den daglige omsorgen for C.

TILRÅDING:

B, f. xx.xx.1958, gis ikke samværs rett til sin sønn, C f. xx.xx.1986."

I sin forklaring for lagmannsretten har psykolog Ebbesen fastholdt sin tilråding, og - i likhet med psykolog Solholm - redegjort for sitt arbeid og sin vurdering i anledning saken.

De sakkyndige er således ikke enige vedrørende sakens spørsmål.

Lagmannsretten er oppmerksom på at konflikter mellom parter i en sak som den foreliggende ikke er uvanlig, og at en slik konflikt ikke med nødvendighet innebærer at samvær ikke bør finne sted, jfr. bl.a. Rt-1976-1497. Når lagmannsretten likevel er kommet til at det ikke bør være samvær mellom far og sønn, er avgjørelsen - som foran nevnt - i ikke ubetydelig grad truffet ut fra det inntrykk retten gjennom bevisførselen har dannet seg av sakens parter.

Lagmannsretten legger til grunn at B fortsatt har umodne trekk, som - etter rettens vurdering - vil kunne være av betydning for hans samværsevne, herunder også for hans evne til å samarbeide med ankemotparten om nødvendige praktiske spørsmål vedrørende planlegging og gjennomføring av eventuelle samvær. B synes å ha hatt og fortsatt å ha vanskelig for å ta ansvar, både i forhold til C og A. Det synes videre for retten som om B lett kan bli relativt hissig, og som om han kan ha vanskelig for å forholde seg til og mestre selv små konflikter og uenigheter. Det foreligger for lagmannsretten ikke entydige opplysninger når det gjelder Bs nåværende livsførsel, herunder hans forhold til rusmiddel og eventuelle straffbare forhold. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det nå kan anses for å være i tilstrekkelig grad sannsynlig at Bs livsførsel er såvidt stabil at det fremstår som forsvarlig at han har samvær med C. Ut fra en vurdering av de opplysninger som er fremkommet om B, antar retten således at det nå ikke bør være samvær mellom far og sønn.

Denne oppfatning bestyrkes ytterligere ved fremkomne opplysninger om C og om ankemotparten. Lagmannsretten kan for så vidt, og også når det gjelder Bs forhold, vise til det som foran er referert fra de sakkyndiges utførlige rapporter. Etter bevisførselen, herunder de sakkyndiges forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at samværsproblematikken må antas å ha skapt en meget sterk konflikt hos C, og at det er viktig at det tas en beslutning vedrørende samværsspørsmålet. Lagmannsretten har vurdert bl.a. de anførsler som er fremført fra Bs side. Retten tar videre i betraktning at begge foreldre som generelt utgangspukt og hovedregel bør ha samvær med sitt barn. Lagmannsretten er også oppmerksom på muligheten av at en avgjørelse om at faren ikke skal ha samværsrett, kan bli en "ikke-beslutning". Når retten likevel er kommet til at B ikke bør ha samvær med C, har dette m.a. sin bakgrunn i at C nå anses for å være i en fase hvor det er risiko for utvikling av emosjonelle vanskeligheter. C må samtidig antas å ha et stort behov for ro og trygghet. Ut fra det inntrykk retten sitter med av visse sider ved Bs personlighet, som i det vesentligste er omtalt foran, antar retten at det nå vil være best for C at faren ikke har samværsrett.

Lagmannsretten legger også en viss vekt på ankemotpartens forhold, idet retten etter bevisførselen kan slutte seg til psykolog Ebbesens foran gjengitte oppsummerende vurdering. Det tilføyes i denne forbindelse at ankemotparten for lagmannsretten har fremstått som en person med menneskekunnskap og selvinnsikt. Hun synes samtidig å ha en positiv livsholdning, hvilket etter rettens vurdering fremstår som viktig i hennes rolle som omsorgsperson for C. De problemer av til dels psykisk art som ankemotparten har hatt, synes i betydelig grad å være forårsaket av B. Det bør etter dette ved avgjørelsen av samværsspørsmålet også i noen grad legges vekt på hensynet til å unngå at det mellom foreldrene blir nye og alvorlige konflikter, som kan være skadelige for moren og derved for Cs livssituasjon.

Etter en samlet vurdering, hvor bl.a. de foran omtalte forholdene er tatt i betraktning, og hvor det særlig er sett hen til hva som antas å være best for C, er lagmannsretten kommet til at B ikke nå bør ha rett til samvær med C.

Byrettens dom blir etter dette i resultatet å stadfeste. Da barnets fornavn er feilskrevet i byrettens domsslutning, formulerer lagmannsretten ny domsslutning.

Til omkostningsspørsmålet bemerkes at anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for byretten eller lagmannsretten, idet saken har vært forbundet med en slik grad av tvil at det anses å foreligge særlige omstendigheter som nevnt i unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. - for byretten - tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. B gis ikke samværsrett med sønnen C f. xx.xx.1986.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.