LG-1992-1057
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-22 |
| Publisert: | LG-1992-01057 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett Nr. 92-00011 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-01057 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Svein Lillebø. Motpart: Førde Båtklubb v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Kjeld B. Horn, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen, Lagdommer Fjeld, Ekstraordinær lagdommer Ulvøen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180 |
År 1993 den 22. desember ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-01057 avsagt slik Dom :
1. Saken gjelder betaling av dagleie for bruk av båtplass i tiden fra eksklusjonsvedtak til vedtaket ble rettskraftig etter rettslig prøving.
Svein Lillebø (heretter Lillebø) ble ekskludert som medlem av Førde Båtklubb (heretter båtklubben) ved styrevedtak 16.januar 1989. Vedtaket ble stadfestet av båtklubbens årsmøte 8.mars 1989, og ble meddelt Lillebø i brev av 14.mars s.å.
Lillebø ble i brev av 17.mars 1989 gitt frist til 31.mars s.å. til å fjerne sine båter fra båtklubbens anlegg.
I brev av 17.april 1989 gjorde båtklubben Lillebø oppmerksom på at det ville bli beregnet en leie på kr 30,- for hver dag Lillebøs båter forsatte å bli liggende ved båtklubbens anlegg.
Da Lillebø ikke flyttet sine båter, anla sistnevnte søksmål mot Lillebø for å få prøvet gyldigheten av eksklusjonsvedtaket. Gyldighet ble konstatert ved Sunnfjord herredsretts dom av 13.februar 1990. Dommen ble stadfestet ved Gulating lagmannsretts dom av 18.mars 1991.
Lillebø flyttet den siste av sine båter fra båtklubbens anlegg 18.mai 1991.
Båtklubben anla ved stevning av 10.januar 1992 til Sunnfjord herredsrett søksmål mot Lillebø med krav om betaling av leie for Lillebøs benyttelse av båtklubbens havneanlegg i perioden frem til båtene ble fjernet.
Sunnfjord herredsrett avsa 20.juni 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Svein Lillebø betaler til Førde Båtklubb kr 23 340,00kronertjuetretusentrehundreogførti 00/100 - med tillegg av lovlig rente fra 18. mai 1991 til betaling skjer - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
2. Svein Lillebø betaler Førde Båtklubbs omkostninger med saken stor kr 15 411,50 - kronerfemtentusenfirehundreogelleve 00/50 - innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse."
Lillebø har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Han har anført feil ved herredsrettens saksbehandling og bevisbedømmelse.
Anketilsvar ble avgitt 13.oktober 1992.
Når det for øvrig gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.
Ankeforhandlingen fant sted 16.desember 1993 i Bergen. Ankende part møtte. For ankemotparten møtte formannen i styret i Førde Båtklubb sammen med prosessfullmektigen. Ankende part og formannen i båtklubbstyret forklarte seg. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
2. Ankende part, Svein Lillebø, har i det vesentlige anført:
Medlemmer av båtforeninger har rettslig interesse av å få prøvet et eksklusjonsvedtak for retten, jf Rt-1986-308. Denne interesse er begrunnet i at båtplasser representerer betydelige verdier for medlemmene.
Av dette følger at å flytte fra båtplassen som har denne betydelige verdi, vil innebære tap av rettslig interesse og således tap av adgangen til rettslig prøvelse av eksklusjonsvedtakets gyldighet. Det er vist til Rt-1991-21, "Periscopusdommen", som illustrerer dette.
Når Lillebø således var berettiget til å la sine båter ligge ved båtklubbens anlegg for ikke å tape sin rettslige interesse i å få prøvet eksklusjonsvedtakets gyldighet, må han i denne periode betraktes som medlem. Som medlem er han, ifølge båtklubbens lover når det gjelder salg av båtplasser, eier av sin båtplass. Han må i denne perioden kunne benytte seg av båtklubbens anlegg på medllemsbetingelser. Han har således hele tiden etter eksklusjonsvedtaket vært villig til å betale medlemsavgift, havneavgift og økonomisk kompensasjon for unnlatt dugnadsinnsats.
Allerede av det forhold at Lillebø er eier av sin båtplass følger at herredsretten har tatt feil når den har kommet til at Lillebø skal betale en dagleie tilsvarende den for gjestende båter.
Herredsretten har også tatt feil ved at den har bygget på et sedvanegrunnlag når det gjelder den leie Lillebø skal betale i perioden før han flyttet båtene fra båtklubbens anlegg. Det er ikke dokumentert slik sedvane, verken generelt i forhold til øvrige båtforeninger eller spesielt i forhold til Førde Båtklubb.
Det er videre åpenbart at dagleien på kr 30,- er en form for straff som, om den skulle bli stående, ville være med å forrykke rettigheter som en borger har etter loven og som man må forholde seg til for å kunne overprøve vedtak loven gir adgang til.
Det båtklubben eventuelt kunne ha krevet, var et dokumentert økonomisk tap som følge av Lillebøs opptreden etter vanlige erstatningsrettslige regler. Slikt tap er ikke påvist, og av den grunn ble dagleiekravet frafalt fra båtklubbens side. Lillebø må allerede på dette grunnlag frifinnes. Det er vist til det Gulating lagmannsrett har uttalt i sin dom av 18.mars 1991.
Det hefter også feil ved herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Båtklubben fremmet sitt dagleiekrav allerede ved brev av 17.april 1989. Dette burde ha vært medtatt i en av de mange rettslige tvister som har versert mellom partene. Ved å ta spørsmålet opp i egen sak, er ankende part påført unødige utgifter.
Ankende part nedla deretter slik påstand:
"1. Svein Lillebø frifinnes fra kravet.
2. Svein Lillebø tilkjennes sakens kostnader for både herredsrett og lagmannsrett."
3. Ankemotparten, Førde Båtklubb, har i det vesentlige anført:
Det var båtklubben som i sin tid anla båtanlegget i Førde. Klubben står således som eier av anlegget. I tillegg til en årlig medlemsavgift betales ved medlemskap et engangsinnskudd som må regnnes som en inngangsbillett for å få benytte båtanlegget og ellers nyte godt av anleggets faciliteter, som f.eks. vakthold. Innskuddet blir tilbakebetalt når medlemskapet opphører.
På denne bakgrunn er det enkelte medlem nærmest å betrakte som leietaker til båtplassen, og medlemmene er følgelig ikke eiere av sine respektive båtplasser, slik Lillebø har hevdet.
Når et medlem blir ekskludert, opphører alle medlemsrettighetene, herunder å benytte båtklubbens anlegg på medlemsbetingelser. Den ekskludert ansees som et ikke-medlem. Det var dette som skjedde da Lillebø, etter eksklusjonsvedtaket, av bekvemmelighetsgrunner fortsatt å la sine båter bli liggende ved båtklubbens anlegg. Han ble avkrevet den båtleie som gjelder for gjestende båter som benytter seg av båtklubbens anlegg, dvs. kr 30,-/døgn.
Det er ikke grunn til å hevde at båtleien Lillebø ble avkrevet, er urimelig. I de fleste private båtforeninger avkreves en slik døgnleie. Leiens størrelse avviker heller ikke fra det som er vanlig. Den er beregnet på grunnlag av de investeringskostnader kubben har hatt i anlegget. Medlemmene var kjent med denne gjestebetalingsordningen, bl.a. ved tydelige oppslag i båthavnen.
Lillebø ignorerte bevisst båtklubbens pålegg om å fjerne båtene fra båtanlegget. Det vil i forhold til klubbens øvrige medlemmer fremstå som urimelig om Lillebø, som ikke-medlem, ikke skal måtte betale det samme som andre ikke-medlemmer for benyttelse av båthavnen og klubbens øvrige faciliteter.
Også av almenpreventive grunner vil det være viktig å fastslå betalingsplikt for Lillebø for båtleien fra det tidspunkt han måtte forstå at han ikke kunne fortsette å bruke klubbens anlegg til han fjernet båtene. Hvis ikke, vil det kunne spekuleres i å bli ekskludert og fortsatt ha båter liggende på medlemsbetingelser.
Endelig er vist til brev av 3.april 1991 til advokat Bent - Erik Nergaard, hvor Lillebø aksepterer, foruten medlemsavgift, å betale også havneleie. Dette siste kan ikke være å forstå på annen måte enn at Lillebø har sagt seg villig til å betale den avkrevede dagleie.
Det kan heller ikke ses at Lillebø ville ha hatt en mindre rettslig interesse i å få domstolsprøvet eksklusjonsvedtaket dersom han hadde fjernet båtene etter klubbens pålegg. I denne sammenheng er det av betydning at Lillebø bare lot båtene bli liggende ved båtklubbens anlegg uten å foreta seg noe i forhold til rettslig avklaring av eksklusjonsvedtakets gyldighet. Det var derimot båtklubben som måtte gå til søksmål mot Lillebø for prøving av gyldigheten for å få avklart grunnlaget for å få fjernet Lillebøs båter og for å avkreve ham for dagleie.
Da Lillebø brukte båtklubbens anlegg som ikke-medlem, og således benyttet seg av annen manns eiendom, følger det da av alminnelige rettsgrunnsetninger at han må betale for slik bruk når det blir fremmet krav om det.
Ankemotparten har heller ikke tidligere frafalt kravet. Når det i Gulating lagmannsretts dom av 18.mars 1991, i avsnittet om saksomkostninger, fremgår at kravet om dagleie er frafalt, innebærer dette ikke annet enn at spørsmålet om eksklusjonsvedtakets gyldighet og spørsmålet om dagleie, skulle betraktes som to forskjellige spørsmål, hvor det siste skulle behandles senere.
Ankemotparten nedla deretter slik påstand:
"1. Sunnfjord herredsretts dom i sak nr. 11/1992 A stadfestes.
2. Førde Båtklubb tilkjennes saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett."
4. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Med utgangspunkt i Førde Båtklubbs lover finner lagmannsretten ikke grunnlag for at klubbens medlemmer står som eiere av sine respektive båtplasser. Det engangstilskudd som betales ved medlemsskap må, i tillegg til medlemsavgiften, nærmest sees som betaling for leieretten til en båtplass med tilhørende facilitetter.
Når leieretten opphører, enten ved utmeldelse av båtklubben eller, som i nærværende tilfelle, ved eksklusjon, opphører alle medlemsrettigheter, herunder retten til leie av båtplassen, og den ekskluderte må anses som et ikke-medlem.
Når Lillebø i denne situasjon, som ekskludert og altså som et ikke-medlem i båtklubben, valgte å la sine båter fortsatt ligge i båtklubbens anlegg og nyte godt av anleggets tjenester, må han være forberedt på å betale for denne bruken etter vanlige vederlagsregler, dersom slikt vederlag blir krevet.
En er enig med ankende part i at han hadde rettslig interesse av å få prøvet gyldigheten av det vedtak om eksklusjon som båtklubben fattet, slik det også er kommet til uttrykk i Rt-1986-308 flg. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Lillebøs rettslige interesse av å få domstolsprøvet eksklusjonsvedtaket ville bortfalle dersom han etterkom båtklubbens pålegg om å fjerne sine båter fra klubbens anlegg. Det er ikke slik sammenheng mellom disse to forhold at det skulle tilsi bortfall av den rettslige interesse av å få domstolsprøvet eksklusjonsvedtakets gyldighet. Uavhengig av om båtene var eller ikke var på båtklubbens anlegg, ville Lillebø ha en klar interesse av om han var gyldig ekskludert, slik at han kunne nyte godt av anleggets tjenester som medlemmene og for å bestride klubbens fremsatte dagleiekrav.
Uten at det har særlig betydning for saken skal lagmannsretten også bemerke at dersom Lillebø hadde etterfulgt båtklubbens pålegg om å flytte båtene, og det var blitt rettskraftig avgjort at eksklusjonsvedtaket var ugyldig, ville han trolig ha et berettiget krav om erstatning for dekning av de utgifter flyttingen av båtene hadde medført.
Lagmannsretten har, som tidligere nevnt, den oppfatning at Lillebø var "ikke-medlem" etter eksklusjonen, og at det følgelig var grunnlag for å avkreve ham et vederlag for bruk av klubbens anlegg med tilhørende tjenester. Det fremgår av dette at lagmannsretten ikke kan være enig med ankende part i at vederlaget som kreves betalt, fremstår som en reaksjon av pønal karakter. Etter dette er det heller ikke nødvendig å ta stilling til om dagleiekravet hviler på et sedvanerettslig grunnlag.
Lagmannsretten finner heller ikke at dagleiens størrelse kan ansees å være urimelig. Lillebø har selv forklart at han ikke anser en dagleie på kr 30,- pr. døgn urimelig for gjestende båter. Lagmannsretten legger videre til grunn at dagleien er beregnet på grunnlag av de investeringskostnader båtklubben har hatt ved byggingen av båtanlegget. Videre er det på det rene at også Lillebø var klar over denne betalingsordning og leiens størrelse for gjestende båter.
Lagmannsretten kan videre ikke se at det er dokumentert at ankemotparten materieltrettslig har frafalt dagleiekravet. Heller ikke det som fremgår av Gulating lagmannsretts bemerkninger i dom av 18. mars 1991, under avsnittet om saksomkostningsspørsmålet, gir holdepunkter for slikt frafall. Bemerkningene gir kun uttrykk for at det i den forbindelse, dvs. i saken om prøving av eksklusjonsvedtakets gyldighet, ikke tas standpunkt til dagleiekravet.
Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å endre herredsrettens dom for så vidt gjelder dens omkostningsavgjørelse. Når det gjelder vurderingen av spørsmålet om dagleiekravet burde ha vært medtatt i andre rettslige prosesser mellom partene, vises til det herredsretten har bemerket og som lagmannsretten slutter seg til.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. Etter tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Lillebø å betale båtklubbens saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som burde frita ham for erstatningsplikten. Ankemotparten, v/advokat Kjeld B.Horn, har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 12690,-, hvorav kr 10000,- utgjør salær, som legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Sunnfjord herredsretts dom av 20.juni 1992 stadfestes.
2. Innen to -2- uker fra dommens forkynnelse betaler Svein Lillebø til Førde Båtklubbs saksomkostninger for lagmannsretten med kr 12690,- kronertolvtusensekshundreognitti.