LG-1992-270
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-18 |
| Publisert: | LG-1992-00270 |
| Stikkord: | Ulykkesforsikring, Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett Nr. A 269/91 - Gulating lagmannsrett LG-1992-00270 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00791K . Kjæremålet over saksomkostningene forkastes av Høyesterett, se HR-1994-00041K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd A. Drevland, Bergen). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikringsselskap A/S (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Leren, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen, Kst. lagdommer Greve Pettersen, Byfogd Rasmussen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §20, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsikringsavtaleloven (1989) |
År 1993 den 18. juni ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-0270 A avsagt slik dom:
Saken gjelder tvist om utbetaling av erstatningskrav i henhold til ulykkesforsikringsavtale.
B hadde ulykkesforsikring i UNI Storebrand Skadeforsikringsselskap A/S (heretter kalt selskapet), og han omkom i en drukningsulykke 18. februar 1990. Hans enke, A, krevde utbetalt forsikringssummen i henhold til polisen, og selskapet avviste kravet i medhold av forsikringsvilkårenes punkt 4.6 og 4.9.
A brakte tvisten inn for Nordhordland herredsrett ved stevning datert 14. juni 1991, og det ble avsagt dom i saken 27. november 1991. Nordhordland herredsretts dom hadde slik domsslutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 2. og 3. juni 1993 i Bergen. Avdødes datter, Gunnlaug Hammer, møtte for ankende part, og det møtte ingen partsrepresentant for ankemotparten. Det ble avhørt tilsammen 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Sakens bakgrunn i korte trekk:
B var knapt 63 år gammel da han helgen 18.-19. februar 1990 befant seg på sin hytte på - - - i Manger sammen med noen familiemedlemmer. Om formiddagen søndag 19. februar 1990 gikk han ut i en 14 fot åpen plastbåt for å trekke et garn i viken utenfor hytten. Han fikk problemer med å trekke garnet som hadde filtret seg inn i et annet garn og en dregg. Under forsøket på å trekke garnet sank båten, og B omkom som følge av drukning. Obduksjonsrapporten viser at han hadde en promillekonsentrasjon i blodet på 1,6.
Om de nærmere faktiske forhold og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.
Ankende part har i det vesentlige anført:
Drukningsulykken er erstatningsmessig, og herredsrettens dom er mangelfull idet den ikke har gått nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt det er årsakssammenheng mellom den påståtte grove uaktsomhet og selve drukningsulykken. Herredsretten har heller ikke gått inn på spørsmålet om årsakssammenheng for så vidt gjelder beruselsen og drukningsulykken.
Bevisførselen viser at det ikke var slike værforhold og slik bølgehøyde inne i viken at det var grovt uaktsomt av avdøde å gå ut i båten for å trekke garnet. Heller ikke hans påkledning og manglende bruk av redningsvest kan karakteriseres som grovt uaktsom. Etter at han hadde fått problemer med å trekke garnet, handlet han slik som han pleide å gjøre, og hans handlemåte fremstår som rasjonelt. Heller ikke denne del av hendelsesforløpet kan karakteriseres som grovt uaktsom. Drukningsulykken skyldes et sammentreff av en rekke uheldige omstendigheter, og må karakteriseres som et hendelig uhell. Avdøde var båtvant og oppvokst med fiske på sjøen. At han eventuelt foretok en feilvurdering da han skulle trekke garnet medfører ikke at hans handlemåte automatisk må karakteriseres som grovt uaktsom.
Avdødes relativt høye promille kom som en overraskelse på familien, og bevisførselen viser at han opptrådte upåfallende på formiddagen forut for at han dro ut i båten. Selv om rettspraksis har fastslått at en promillekonsentrasjon i blodet på 1,5 må karakteriseres som beruselse, er dette bare et utgangspunkt. Retten må selv foreta en konkret vurdering ut fra de faktiske forhold. Det er selskapet som har bevisbyrden for at avdøde var beruset, og selskapet har også bevisbyrden for at det er årsakssammenheng mellom beruselsen og drukningsulykken. Det er vist til uttalelse og avgjørelse inntatt i Rt-1985-1049 og avgjørelse inntatt i Rt-1991-520. I sistnevnte avgjørelse ville Høyesterett uttrykkelig ha gått inn på hvem som har bevisbyrden for årsakssammenhengen dersom en mente at det var sikrede som i slike tilfeller hadde bevisbyrden.
Ulykken ville ha funnet sted selv om avdøde var edru idet han ikke opptrådte annerledes enn han normalt ville ha gjort i edru tilstand.
Subsidiært anføres at det i nærværende tilfelle ville være sterkt urimelig dersom de etterlatte identifiseres med avdødes eventuelle grove uaktsomhet. Det er vist til Nils Nygaard: Skade og Ansvar 1992-utgaven side 319 flg. og side 323 og 324. Det er videre vist til avgjørelse inntatt i Rt-1948-370.
Det ble nedlagt slik påstand:
"1. UNI/Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til A kr 1 mill. med tillegg av 18% rente fra 18. februar 90 til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger fra såvel herreds- som lagmannsrett."
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Drukningsulykken er ikke erstatningsmessig med hjemmel i forsikringsvilkårenes punkt 4.6 og 4.9. De aktuelle bestemmelser i forsikringsvilkårene er lovlige, jfr. gammel forsikringsavtalelov §18, jfr. §20.
Avdødes alkoholpåvirkning er å anse som beruselse, og selskapets bevisbyrde på dette punkt er oppfylt. Det er påregnelig årsakssammenheng mellom beruselsen og drukningsulykken, og vilkårens punkt 4.6 kommer således til anvendelse. Det er ankende part som har tvilsrisikoen for årsakssammenhengen, og det vises til Knut Selmer: Forsikringsrett 2. utgave og kommentarutgaven til den nye forsikringsavtaleloven. Det er også fremlagt en avgjørelse fra forsikringsskadenemnda. Bakgrunnen for regelen er at det er ytterst farlig å ferdes på sjøen i alkoholpåvirket tilstand.
Avdødes handlemåte forut for drukningsulykken må også karakteriseres som grovt uaktsom. Han gikk ut i liten åpen båt i dårlig vær med sterk vind og høye bølger. Han var tungt kledd med bl.a. regntøy og sjøstøvler, og han brukte ikke redningsvest. Hans handlemåte ute på sjøen da han oppdaget at garnet satt fast er irrasjonell. Ved å binde garnene til toftene mistet båten sin sjødyktighet og evne til å ri av bølgene, og sjøene slo inn i båten. Avdøde var båtvant og ignorerte allikevel den faren han utsatte seg for ved sin handlemåte, en risiko han burde være klar over. Hans handlemåte sammenholdt med hans beruselse må åpenbart karakteriseres som grovt uaktsom. Han foretok en elementær og kvalifisert feilvurdering ute på sjøen, og feilvurderingen hadde klart sammenheng med hans beruselse.
I relasjon til ankende parts subsidiære anførsel om at de etterlatte ikke kan passivt identifiseres med avdødes eventuelle uaktsomhet, vises til at den påberopte vurdering av Nils Nygaard relaterer seg til erstatningsansvar utenfor kontrakt. I dette tilfellet er det inngått særskilt kontrakt med nærmere spesifiserte vilkår, og ulykkesforsikringen er en enkel og billig forsikring som ville måtte bli helt annerledes dersom man skulle kunne sette unntaksbestemmelser i vilkårene til side på et slikt grunnlag.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Nordhordland Herredsretts dom av 27. november 91 stadfestes.
2. Uni Storebrand skadeforsikringsselskap A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med noen annen begrunnelse.
Etter bevisførselen finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at været den angjeldende dag var så dårlig og bølgehøyden inne i viken så høy at det av den grunn var grovt uaktsomt av avdøde å gå ut i sin åpne båt for å trekke garn.
Hans handlemåte ute på sjøen var imidlertid slik at lagmannsretten etter en konkret vurdering finner at han opptrådte grovt uaktsomt. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at avdøde festet garnene til båten både forut og lenger bak i forsøkene på å få trukket dem. I vurderingen legges det særlig vekt på at avdøde på denne måten reduserte båtens sjødyktighet betydelig, til tross for at det var en del bølger. Det er etter bevisførselen vanskelig å fastslå bølgehøyden nøyaktig. Bølgene var imidlertid under enhver omstendighet høye nok til å slå inn i båten under de rådende forhold hvor garnene var festet til båten på to steder. Det er etter bevisførselen også vanskelig å fastslå hvor lenge avdøde på denne måte forsøkte å dra opp de sammenfiltrede garnene, men forsøkene må i hvert fall ha pågått i 10-15 minutter. Bevisførselen viser at båten etter hvert fikk en markert hellningsvinkel og at den tok inn vann. Faren for at båten kunne velte var da overhengende når en tar i betraktning kreftene fra garnene som drog nedover i sjøen, og de rådende bølgeforhold kombinert med båtens daværende manglende sjødyktighet.
Til tross for denne fare som avdøde med sin erfaringsbakgrunn må ha innsett, unnlot han å kappe garnene, og han fortsatte forsøket på å få trukket garnene. Tatt i betraktning den lave sjøtemperaturen, hans alkoholpåvirkning og påkledning, utsatte han seg for stor fare.
Slik lagmannsretten ser det, må hans handlemåte her ha vært motivert av et ønske om å redde materielle verdier, og også preget av hans beruselse. Samlet sett er hans opptreden ute på sjøen å anse som grovt uaktsom.
Det er etter lagmannsrettens oppfatning årsakssammenheng mellom avdødes grove uaktsomhet og drukningsulykken. Dersom avdøde hadde oppgitt forsøkene på å trekke garnene på et tidligere tidspunkt, og dersom han ikke hadde festet garnene til båten, er det svært sannsynlig at ulykken ikke hadde inntruffet.
På denne bakgrunn blir ulykken ikke erstatningsmessig i medhold av forsikringsvilkårenes punkt 4.9.
Lagmannsretten finner etter gjeldende rett ikke grunnlag for at ulykken allikevel må anses erstatningsmessig fordi det ville være sterkt urimelig at de etterlatte passivt identifiseres med avdødes grove uaktsomhet. Ankende part har referert til uttalelser i Nils Nygaard: Skade og ansvar 4. utgave side 319 flg. Uttalelsene refererer seg til virkningen av passiv identifikasjon ved erstatning utenfor kontrakt og til tilfelle av ansvarsfraskrivelse. Nærværende sak omhandler krav som utspringer fra en forsikringsavtale, og etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke hjemmel for å se bort fra de angjeldende ansvarsbegrensninger i forsikringsavtalen slik disse er formulert.
Anken har ikke ført frem, og ankende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Særlige omstendigheter som kan begrunne fritak finnes ikke å foreligge. Ankemotparten har krevet tilsammen kr 32.390,- hvorav salær utgjør kr 28.000,-. Kravet godtas. Ankemotparten har ikke krevet saksomkostninger for herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Nordhordland herredsretts dom av 27. november 1991 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til UNI Storebrand Skadeforsikringsselskap A/S v/advokat Leren kr 32.390,- - kronertrettitotusentrehundreognitti 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.