LG-1992-345
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-17 |
| Publisert: | LG-1992-00345 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 90-00509 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-1992-00345 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00162K . |
| Parter: | Ankende part: Norrein & Sandtorv A/S (Prosessfullmektig: Advokat Magne Braadland, Oslo). Motpart: Bergen kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Arne Langeland, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Lagdommer Greve, Lagdommer Trovåg |
| Lovhenvisninger: | Alkoholloven (1989) §1-8, §8-11, Tvistemålsloven (1915) §151, §17, §180, Alkoholloven (1927) §83A, §83a, Forvaltningsloven (1967) §16, §17, §41, §1-5, §1-9, Alkoholloven (1989) |
År 1993 den 17. september ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-0345 avsagt slik dom:
Saken gjelder påstand om at vedtak om inndragning av skjenkebevilling kjennes ugyldig, og fastsettelsesdom for erstatningsansvar i den forbindelse.
Norrein & Sandtorv A/S drev fra 1982 restaurant Bykroen i Kaigaten i Bergen. I første etasje var vanlig spiserestaurant, mens det i andre etasje ble innredet pub, benevnt Byloftet, med biljardbord etc, Stedet hadde skjenkerett, men Bergen formannskap fattet 28. februar 1990 vedtak om å inndra bevillingen for resten av bevillingsperioden, dvs. fram til 31. mars 1992, begrunnet i at det hadde forekommet ulovlig skjenking. Etter henvendelse fra bevillingshaver, behandlet formannskapet saken på nytt i møte 4. april 1990, men fastholdt sitt vedtak. Norrein & Sandtorv A/S stevnet så 10. oktober 1990 Bergen kommune med påstand om at inndragningsvedtaket var ugyldig og krav om fastsettelsesdom, jfr. tvistemålsloven §151, for at kommunen var erstatningsansvarlig for tapet som fulgte av vedtaket. Bergen byrett avsa 16. desember 1991 dom med slik slutning:
"1. Bergen kommune frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Norrein & Sandtorv A/S til Bergen kommune kr 54.000.- femtifiretusenkroner innen 2-to-uker fra forkynningen av dommen."
Norrein & Sandtorv A/S påanket dommen rettidig til lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt 14. og 15. september 1993 hvor retten hørte forklaring fra styreformann Sandtorv hos ankeparten og kommunaldirektør Øvrebotten i Bergen kommune, samt fire vitner.
Om sakens øvrige bakgrunn vises til byrettens dom. Saken står i samme stilling og partene har i det vesentlige samme anførsler for begge retter.
Norrein & Sandtorv A/S anfører at det ikke var adgang til å inndra bevillingen. Saken reiser fem hovedspørsmål. For det første gjelder det fortolkningen av alkoholloven §1-8 om inndragning, og hvor byretten uriktig har lagt til grunn at det kan foretas inndragning selv om skjenking ikke har funnet sted. Videre bestrides byrettens bevisvurdering om faktum, og likeledes må det tillegges betydning at ankeparten ble gitt for kort uttalefrist i kommunens forhåndsvarsel. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst før vedtak ble fattet, jfr. tvistemålsloven §17, og endelig foreligger myndighetsmisbruk ved vilkårlig skjønn og urimelig resultat.
Det avgjørende var om det hadde forekommet skjenking i alkoholloven forstand, jfr. alkoholloven - heretter forkortet a - §1-8. Etter forskrifter av 19. desember 1989, gitt med hjemmel i alkoholloven, må åpenbart berusede personer ikke gis adgang til skjenkestedet, men skjenkebevillingen kan ikke inndras på dette grunnlag alene. Etter alkoholloven §1-8, annet ledd, kan det rett nok foretas inndragning også hvor det ikke har forekommet skjenking, men den bestemmelsen er uinteressant i nærværende sak. Om forståelsen av alkoholloven §1-8 vises bl.a. til forarbeidene til tilsvarende bestemmelse i den gamle alkohollov §83a, således St.meld.24 (1980-81) om alkoholpolitikken, side 14 flg. og til Ot.prp.31 (1982-83) side 17 flg. Det er misligheter ved selve skjenkingen som er det sentrale. Det samme fremgår av forarbeidene til den nye alkoholloven, således Ot.prp.31 (1988-89) side 38 flg. samt Sosialdepartementets rundskriv I-16/90, side 14 flg. Det er således ikke grunnlag for kommunens subsidiære anførsel.
I slike saker må det stilles strenge krav til bevis for at ulovlig skjenking har funnet sted. Det fremgår allerede av loven ordlyd, men også konsekvensen av inndragning av bevilling tilsier det samme. Det vises videre til Bratholm/Hov: Sivil Rettergang side 293 flg., Hov: Rettergangen i sivile saker, side 431 flg. og Sivilombudsmannens uttalelse i en lignende sak i Moss. At bevillingshaver vil ha vansker med å føre motbevis, må likeledes tilsi skjerpet beviskrav.
Det finnes ikke tilstrekkelig bevis for at det har foregått ulovlig skjenking. I politirapportene er det ikke nevnt noe om det, og det som der er fremhevet, er at Bykroen er tilholdssted for kriminelle. På det aktuelle tidspunkt hadde kommunen ikke etablert eget kontrollutvalg for skjenkesaker, og man hadde en uformell ordning hvor skjenkerettsutvalget i Bergen skulle føre kontroll med at reglene for skjenking ble overholdt, og baserte seg også på rapporter fra politiet. Her er det utelukkende politirapport som er grunnlaget for vedtaket, og politiet har åpenbart rettet sin oppmerksom mot de kriminelle personer og ikke på om vilkårene for skjenkebevillingen var overholdt. Det er derfor vanskelig å vite hva politiet baserer seg på når det i rapporten anbefales at bevillingen inndras. Etter politirapportene er det også uklart hvor mange som var overstadig beruset, jfr. eksempelvis formuleringen "så godt som alle var overstadig beruset" kontra at det andre steder i rapporten står at "de fleste gjestene var overstadig beruset". Man vet heller ikke om disse gjestene var blitt beruset før de kom inn, og det er ingen opplysninger om at noen overstadig berusede var blitt skjenket. Byretten har også vurdert bevisene feil når den har lagt avgjørende vekt bl.a. på at det har formodningen for seg med skjenking siden det var så mange berusede personer der. Dette er sannsynlighetsvurderinger som ikke er tilstrekkelig til å oppfylle loven krav til bevis.
Det konkluderes så langt med at det ikke foreligger bevis for at det hadde skjedd ulovlig skjenking på de aktuelle dager, og det var følgelig ikke hjemmel for inndragning.
Det foreligger videre flere saksbehandlingsfeil som har betydning. I de nevnte forskrifter av 19. desember 1989, gitt med hjemmel i alkoholloven §1-9, er det i §7 om kommunale kontrollutvalg, angitt hvordan kontrollen skal utføres. Politiets kontroll var ikke i samsvar med dette. Politiet trakk videre sin konklusjon etter en nokså kortvarig inspeksjon. Det vises til rutinen A/S Vinmonopolet følger etter sitt kontrollskjema, hvor det går fram at inspeksjonen bør vare ca en halvtime i en bar og en times tid i restaurant/discotek m.v. Det er heller ikke tilfredsstillende at kommunen bygde utelukkende på politirapporten, og skjenkerettsutvalget som hadde kontrollmyndighet, burde ha vært på befaring og etterprøvd hvordan skjenkingen ble utført. Ei heller har kommunen overholdt uttalefristen på to uker som er angitt i §7-7 i ovennevnte forskrifter, noe som har medført at ankeparten ikke fikk tilstrekkelig tid til å gi en tilfredsstillende uttalelse til det kommunale forhåndsvarsel om mulig inndragning.
Kommunen har heller ikke sørget for at saken ble tilstrekkelig opplyst slik kravet i forvaltningsloven §17 er. Om innholdet av bestemmelsen, vises bl.a. til Frihagen: Forvaltningsrett, 1988 utgaven side 396 flg. og til Eckhoffs Forvaltningsrett side 486 flg. I nærværende sak er det spesielt alvorlig at kommunen ikke har holdt godt nok presisjonsnivå for hva som er lagt til grunn. Det vises til det ovennevnte om inkonsekvensen i politirapportene, og at det i kommunens forhåndsvarsel var nevnt mulig skjenking, tross at politirapportene ikke sa noe om det. Dette siste førte til at ankeparten trodde det var politirapportene kommunen ønsket kommentert og holdt seg bare til dette.
Det er også lavt presisjonsnivå i bruken av beruselsesbegrepet. Lovens kriterium i alkoholloven §1-8, jfr. §8-11, er "åpenbart beruset". I rådmannens innstilling til formannskapet står "skjenket til berusede", noe som ikke er avgjørende. Det vises også til vitnet Rønnings forklaring hvorav fremgår at de ansatte var klar over loven begreper og holdt seg til disse. Likeledes påberopes Vinmonopolets definisjon av synlig beruselse. I politirapporten fremgår likeledes at en person sov ved bordet, men etter bevisførselen er det klart at dette ikke skjedde grunnet beruselse, men fordi han var trøtt etter en lang arbeidsøkt.
Virksomheten var drevet fra 1982 uten klage på utøvelsen av skjenkebevillingen, og ankeparten har heller ikke i nærværende sak erkjent at det har vært skjenket i strid med reglene. De ansatte som var til stede de aktuelle dager, har bestridt at så var tilfelle. Kommunen burde således sørget for bedre klarlegging, og ikke bare nærmest postulert at ulovlig skjenking har funnet sted.
Forvaltningsloven §41 er uten betydning. Om innholdet i bestemmelsen, vises bl.a. til Frihagens Forvaltningsrett, 1988 utgaven side 925 flg. og dokumenterte dommer fra Moss byrett/Eidsivating lagmannsrett samt Sivilombudsmannens uttalelse i den saken. Saksbehandlingsfeilen har virket inn på formannskapets vedtak, og under enhver omstendighet er det i all fall så stor mulighet for at så er tilfelle, at bestemmelsen er uanvendelig.
Subsidiært, for det tilfelle at retten skulle komme til at det er skjenket i strid med alkoholloven, er inndragningsvedtaket urimelig i valg av reaksjon. Som det fremgår eksempelvis av Eckhoff, lc, side 267 flg. og Rt-1951-19 (Mortvedt-dommen) kan et vedtak kjennes ugyldig på dette grunnlag. Kommunen hadde her et bredt reaksjonsspekter og kunne eksempelvis tatt opp forholdet og avgjort det ved advarsel eller en kort inndragning. Det vises til Rt-1981-745. Inndragningen som ble vedtatt, førte til at driften måtte avvikles, og dette måtte fortone seg ikke bare som en mulighet, men som en nokså sikker følge da formannskapet fattet vedtaket. Hensett til de øvrige forhold som er nevnt foran, bl.a. upåtalt drift siden 1982, burde kommunen ha avgjort saken eksempelvis med advarsel som tilfellet var for de samtidige saker hvor en 15-årig jente var blitt servert brennevin på en rekke av byens serveringssteder.
Dersom formannskapets vedtak er ugyldig, medfører dette erstatningsplikt. Det er tale om et objektivt ansvar, jfr. Lov og Rett 1980 607 flg., og Eckhoff, lc, side 627 flg. m.v. Det bestrides at bykroen ville ha blitt nedlagt om det hadde vært en tidsbegrenset inndragning, og påregnelig årsakssammenheng foreligger således.
Ankeparten har etter dette nedlagt slik påstand:
"1. Bergen formannskaps vedtak av 28. februar 1990 og av 4. april 1990 kjennes ugyldige.
2. Bergen kommune v/ordføreren dømmes til å betale erstatning til Norrein & Sandtorv A/S for det tap som i denne forbindelse er påført selskapet.
3. Norrein & Sandtorv A/S tilkjennes sakens omkostninger både for byretten og for lagmannsretten."
Bergen kommune anfører at byrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse og henholder seg i stor grad til den.
Saken reiser tre hovedspørsmål, nemlig: Om formannskapet har lagt rett faktum til grunn, om saksbehandlingen er korrekt og endelig om skjønnsutøvelsen er holdbar.
For faktum har formannskapet lagt til grunn at det var skjenket i strid med §8-11 ved enten å skjenke berusede personer eller slik at de kunne bli det. Formannskapet har ikke lagt til grunn at det var skjenket til mindreårige. En overtredelse på en av de aktuelle dager, er tilstrekkelig til å begrunne vedtaket, og det kan da ikke underkjennes grunnet faktum. I bevisvurderingen av om det er skjenket i strid med alkoholloven§8-11, mener kommunen det ikke kreves strengere bevisbyrde enn vanlig i sivile saker. Det vises til at tvistemålet i realiteten er en erstatningssak, og hvorvidt vedtaket var gyldig eller ei, har bare prejudisiell interesse i den forbindelse. For bevisvurderingen tiltres byrettens vurdering på side 16 og 17 i dens dom.
Subsidiært anføres at alkoholloven §1-8 hjemler rett til inndragning selv om det ikke har forekommet ulovlig skjenking. Bestemmelsen er videreføring av tidligere alkohollovs §83a som bestemte at bevilling kunne inndras dersom den ikke var "utøvet i samsvar med lov og forskrifter", jfr. Ot.prp.nr.31 (1988-89). Som det fremgår av Sosialdepartementets rundskriv I 16/90 er det rett nok først og fremst brudd omkring selve salg og skjenking av alkohol som gir grunnlag for inndragning, men det fremgår klart at inndragning også kan skje på annet grunnlag. Det ville dessuten være en helt urimelig lovforståing dersom alkoholloven §1-8 første ledd bare hjemlet inndragning hvor det hadde foregått ulovlig skjenking, når det ikke er noe tilsvarende vilkår etter annet ledd hvor det dreier seg om overtredelse av bestemmelse gitt i eller i medhold av andre lover.
Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil som kan føre til ugyldighet. Rett nok overholdt ikke kommunen to-ukers fristen for uttale etter forskriften av 19. desember 1989, men dette skyldes utelukkende at man var ukjent med den siden forskriften først ble offentliggjort i Lovtidende utgitt 18 01 1990 og heller ikke på annen måte var kommet til kommunens kjennskap før. Men ut fra de frister som ble satt, de uttalelser som ble gitt, og ikke minst møtet 02 02 1990 ankeparten hadde med kommunen, må kravet i forvaltningsloven §16 være oppfylt. Under enhver omstendighet kan manglende varsling eller for korte svarfrister ikke ha betydning fordi ankeparten ikke satt inne med opplysninger som ikke er fremkommet. Byrettens vurdering på side 20-22 i dens dom tiltres. Kommunen bestrider likeledes at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før vedtak ble fattet, jfr. kravene i forvaltningsloven §17. Det er uomtvistet at kommunen kunne bygge på politirapportene og loven krever ikke at et eget kommunalt kontrollorgan skal ha vært på stedet og undersøkt forholdene før vedtak fattes. Politiet er trenet i å observere, hvilket spesielt gjelder spaningsavsnittet som opptrådte her. Man må også kunne stole på at vedkommende polititjenestemenn er velkjente med alkoholloven bestemmelser. De har likeledes vært til stede så lenge at det var tilstrekkelig til å gjøre en forsvarlig observasjon. Formannskapet har funnet at episodene som er omtalt i rapporten den 18. og 19. januar 1990 var tilstrekkelige til å inndra bevillingen og hvorvidt forholdene har endret seg etterpå, er uten betydning. Byrettens vurderinger side 22-24 i dens dom tiltres.
For det tredje hovedpunktet om vilkårlig skjønnsutøvelse, er det bare om det er urimelig eller vilkårlige skjønnsutøvelse eller forskjellsbehandling, som kan overprøves. Om hva som ligger i urimelighets-begrepet vises bl.a. til Mortvedt-dommen i Rt-1951-19. I den her aktuelle periode, mente de relevante politiske organer i kommunen at man skulle være lempelig med å gi bevilling og tilsvarende strenge i reaksjoner hvor bevillingen ble misligholdt. Det er ikke tale om en enkeltstående episode, men uholdbare forhold to påfølgende dager. Forholdene på Bykroen var utilfredsstillende, og under enhver omstendighet var skjenkingen ute av kontroll. Etter forskriftenes §1-3 er bevillingshaver ansvarlig på objektivt grunnlag, og kan ikke påberope at han ikke var til stede. Formannskapet må ha all grunn for sin vurdering av at man var forbi advarselsstadiet her. Det er heller intet vilkårlig reaksjonsvalg, og det vises til at samtlige både fra de politiske organ og administrasjonen i kommunen mente det var grunnlag for inndragning. Det hadde ikke vært sammenlignbare saker i kommunen før.
Det konkluderes med at formannskapets vedtak er gyldig, og da foreligger intet erstatningsansvar. Men selv om vedtakene er ugyldige, foreligger det imidlertid ikke erstatningsansvar grunnet manglende årsakssammenheng, idet Bykroen ikke ville ha hatt økonomisk ryggrad til å tåle selv en tidsbegrenset inndragning. Men selv om saksbehandlingen ikke var holdbar, foreligger ikke erstatningsansvar fordi at resultatet ville ha blitt det samme ved en holdbar saksbehandling. Det vises til det ovenfor nevnte og Rt-1985-483.
Kommunen har etter dette nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Bergen kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken ikke fører fram, og tiltrer i det alt vesentlige byrettens begrunnelse.
Om sakens bakgrunn vises til byrettens dom. Det nevnes også at Bykroen stengte like etter inndragningen av skjenkebevillingen, leieforholdet til lokalene ble avviklet, og at andre leietagere senere startet restaurant i lokalene og fikk skjenkebevilling. Det ankende selskap er opplyst å være "teknisk" konkurs, men kreditorene har akseptert å avvente oppgjør inntil utfallet av nærværende tvistemål er klart.
Videre nevnes for ordens skyld at sider av saksbehandlingen ble noe spesiell fordi forholdet skjedde i overgangsfasen for ikrafttredelsen av den nye alkohollov. Den trådte i kraft født xx.xx.1990 og den materielle vurdering skal skje etter den. De detaljerte regler bl.a. om saksbehandling, skjenkekontroll osv. gitt i forskrifter av 19 12 1989, var imidlertid så nye at man ennå ikke fullt ut hadde fått etablert disse. Både skjenkekontroll og deler av saksbehandlingen skjedde derfor i henhold til praksis etter den gamle lov, men lagmannsretten kan ikke se at dette, slik saken forøvrig ligger an, har betydning for vedtakets gyldighet.
Lagmannsretten deler byrettens vurdering om at det er tre hovedproblemstillinger i saken; nemlig om formannskapet har bygget på riktig faktum, og om saksbehandling og skjønnsutøvelse er riktig. Slik saken etter bevisføringen ligger an, mener lagmannsretten at det avgjørende for utfallet er hvorvidt det finnes tilstrekkelig bevist å ha foregått ulovlig skjenking. Om så er bevist, mener lagmannsretten de feil og svakheter som er i saksbehandlingen ikke har betydning for inndragningsvedtakets gyldighet, og at det heller ikke er feil i de sider av skjønnsutøvelsen domstolene kan overprøve.
Partene er enige om at formannskapet la til grunn at det hadde vært skjenket i strid med alkoholloven §8-11 til åpenbart berusende personer eller på slik måte at de kunne bli det, og at man ikke fant bevist skjenking til mindreårige. Det har ikke vært bevisførsel for lagmannsretten om dette, og retten legger til grunn partenes oppfatning om hvilket faktum formannskapet begrunnet inndragningsvedtaket i. Rådmannen anførte rett nok i sin instilling til formannskapet at det også var skjenket til mindreårige, jfr. alkoholloven §1-5, men siden formannsskapet ikke delte den vurderingen, går retten i det følgende ikke nærmere inn på spørsmålet om skjenking til mindreårige.
Lagmannsretten mener, som byretten, at alkoholloven §1-8 ikke stiller kvalifiserte krav til bevisstyrke utover det vanlige i sivile saker, dvs. at sannsynlighetsovervekt i utgangspunktet er tilstrekkelig. Byrettens begrunnelse på side 11 og 12 i dens dom tiltres. Dette rettslige utgangspunkt må holdes atskilt fra selve bevisvurderingen hvor det bl.a. utfra inndragningens betydning for bevillinghaver, nok lettere kan være at man stiller noen strengere krav enn ellers til bevisets styrke for å konstatere sannsynlighetsovervekt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke dette avgjørende siden det etter bevisførselen finnes bevist brudd på alkoholloven §8-11, og det selv etter det noe strengere beviskrav. Det er en fri bevisvurdering hvor det ikke bare kan bygges på såkalte "direkte" bevis som øyenvitner eller erkjennelse om ulovlig skjenking, men hvor også tilstrekkelig entydige indisiebevis kan være tilstrekkelig til å konstatere ulovlig skjenking. Lagmannsretten har samme bevisvurdering som byretten, og viser derfor til dens dom. Som påpekt av ankeparten er det i politirapportene noe varierende bruk av beruselsesbegrepet og at det ikke er knyttet entydig opp til loven kriterium i alkoholloven §8-11; "åpenbart beruset". Etter bevisføringen finnes imidlertid ikke grunn til tvil om at "åpenbart beruset" er dekkende også der polititjenestemennene har brukt andre benevnelser.
For saksbehandlingsspørsmålet nøyer lagmannsretten seg idet vesentlige med å tiltre byrettens dom siden vurderingen er sammenfallende. Det kan så være at bevillingshaver fikk noe kort frist for forhåndsuttale, men det kan ikke sees å ha hatt betydning for vedtaket. Ankeparten kan vanskelig høres med at man trodde det var de ordensmessige og "politimessige" forhold nevnt i spaningsrapporten man ble bedt om uttale til. I kommunens forhåndsvarsel i skriv av 22 01 1990 står det uttrykkelig at det er mulig ulovlig skjenking som er det sentrale. En bevillingshaver må formodes å være så godt kjent med regelverket, at når han mottar skriv med slikt innhold, så var det primære å uttale seg om hvorvidt slik ulovlig skjenking hadde funnet sted. At han ønsket å rydde opp i de øvrige forhold, kan naturligvis ha betydning for omfanget av en reaksjon, men han må ha forstått at hans manglende bestridelse av ulovlig skjenking kunne oppfattes som aksept av at så hadde funnet sted. Han avga flere skriftlige uttalelser, og hadde dessuten møte med representanter for kommunen, herunder kommunaldirektør. Iallfall i møtet 04 04 1990 var formannskapet gjort kjent med at ankeparten bestred ulovlig skjenking, og uten at det fikk formannskapet til å endre oppfatning. Det finnes godtgjort at vedtaket ville ha blitt det samme selv med lengre svarfrist, og eventuell feil har således ikke betydning etter forvaltningsloven §41. Det samme gjelder at rådmannen i sin instilling har skrevet skjenking til "berusede" og ikke "åpenbart berusede" som er loven kriterium. Det synes her på det rene at man hele veien har vurdert det som åpenbart beruset, og utelatelsen er da uten avgjørende betydning. Med disse merknader vises forøvrig til byrettens dom.
Også for skjønnsutøvelsen vises i det vesentlige til byrettens dom. Domstolene kan ikke overprøve selve skjønnsutøvelsen, men bare om den har skjedd innen de rammer og på riktig grunnlag. Inndragning for så lang periode som tilfellet var her, kan sies å være en streng reaksjon, men skjønnsutøvelsen må sees på bakgrunn av at det på det tidspunkt var politisk stemning i Bergen for å være lempelig med å gi bevilling, men at man skulle være strenge i reaksjonen ved mislighold. Utfra endel av det som framkom i ankeforhandlingen, finner lagmannsretten også grunn til å presisere at det er bevillingshaver som plikter å sørge for at skjenkebevillingen skjer innen loven rammer. Han bør da i egeninteresse sørge for rutiner og kontrollapparat som hindrer brudd på betingelsene, og retten har inntrykk av at det var her det sviktet. Retten kan ikke se at det hverken foreligger slik urimelighet, forskjellsbehandling eller vilkårlighet at skjønnsutøvelsen kan settes til side, og tiltrer byrettens begrunnelse.
Når inndragningsvedtaket ikke underkjennes, er det heller ikke ansvarsgrunnlag for erstatningskravet.
Det finnes ikke foranledning til gå nærmere inn på de øvrige anførsler. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, som ikke finnes grunn til å fravike, må Norrein & Sandtorv A/S erstatte Bergen kommune dens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Langeland har levert omkostningsoppgave på kr 36550,-, herav kr 550,- til dekning av utgifter. Oppgaven legges til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse finnes ikke grunn til å endre.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Norrein & Sandtorv A/S betaler til Bergen kommune innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for lagmannsretten med 36550,- - trettisekstusenfemhundreogfemti - kroner.