LG-1992-899
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-29 |
| Publisert: | LG-1992-00899 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett Nr. 91-00436 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-00899 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Laurits Strand (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Hellesnes, Stavanger). Motpart: Jan Rune Strand (prosessfullmektig: advokat Olav Munkejord, Åkrehamn). |
| Forfatter: | Lagmann Danielsen. Lagmann Bruland. Ekstraordinær lagdommer Mellegaard |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §14, Odelsloven (1974) §79, §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §42, §43 |
Odelseiendommen Meland, gnr. 160, bnr. 6 i Vindafjord kommune tilhørte Henrik Strand, som døde i 1990. Dødsboet står under offentlig behandling ved Karmsund skifterett. Det oppsto uenighet angående odelsretten til eiendommen, og ved stevning av 13. september 1991 reiste Jan Rune Strand sak mot Laurits Strand. Jan Rune Strand er barnebarn av den opprinnelige odelserververens (Laurits Strand d.e.) eldste sønn Lars, mens Laurits Strand er sønn av Leif Strand, en yngre bror av Lars. Henrik Strand var yngst av den opprinnelige odelserververens i alt åtte barn. Jan Rune Strands endelige påstand for herredsretten var sålydende:
"1. Laurits Strand har ikke odels- og løsningsrett til gnr 160 bnr 6 i Vindafjord.
2. Jan Rune Strand tilkjennes saksomkostninger."
I det anlagte motsøksmål ble nedlagt slik påstand:
"1. Dersom Jan Rune Strand og/eller Laurits Strand har odelsrett avholdes det odelstakst over gnr 160 bnr 6 i Vindafjord.
2. Laurits Strand har ikke rett til å løse på odel gnr 160 bnr 6 i Vindafjord.
3. Jan Rune Strand tilkjennes saksomkostninger."
Laurits Strand la ned slik påstand:
"1. Søksmålet fra Jan Rune Strand avvises, subsidiært frifinnelse.
2. Laurits Strand har odelsrett og løsningsrett til eiendommen gnr. 160 bnr 6 Vindafjord, og det avholdes odelstakst over eiendommen.
3. I alle tilfeller: Jan Rune Strand tilpliktes å betale saksomkostninger til Laurits Strand."
Karmsund herredsrett avsa 30. juni 1992 dom med slik slutning:
"1. Jan Rune Strand og Laurits Strand har odelsrett til eiendommen gnr 160 bnr 6 i Vindafjord kommune.
2. Jan Rune Strand har bedre odelsrett enn Laurits Strand til eiendommen gnr 160 bnr 6 i Vindafjord kommune.
3. Odelstakst fremmes.
4. Laurits Strand dømmes til å betale Jan Rune Strand kr 12000,00 -tolvtusenkroner- i saksomkostninger.
Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker."
Saken gjelder om Laurits Strand og/eller Jan Rune Strand har odelsrett til gnr. 160, bnr. 6. Hvis begge har odelsrett må det avgjøres hvem som har best rett.
Laurits Strand, som i rett tid har påanket dommen, gjør gjeldende at Jan Rune Strand ikke har odelsrett fordi han faller utenfor kretsen av de odelsberettigede etter odelsloven §8. Det var oldefaren Laurits Strand (d.e.) som kjøpte eiendommen i 1910. Eiendommen ble odlet i 1930 og i 1955 skjøtet Brynhild Strand, som satt i uskiftet bo, eiendommen gnr. 160 bnr. 6 til ekteparets yngste sønn Henrik. Oldebarn faller som nevnt utenfor de odelsberettigede etter odelsloven §8 og Henrik er bror av Jan Rune Strands bestefar og ikke farens bror, jfr. også her §8.
Etter den tidligere odelslov ville Jan Rune Strand hatt odelsrett, men det må være klart at någjeldende lovs §8 kommer til anvendelse. Det er vist til overgangsreglene i odelsloven §79 og at det først ble aktuelt å bruke odelsrett etter at Henrik Strand døde i 1990. Det er i denne sammenheng også vist til Rt-1985-452. Når det gjelder Laurits Strand er han sønnesønn av odelserververen og faller således innenfor kretsen av de odelsberettigede i odelsloven §8.
Jan Rune Strand har påberopt odelsfraskrivelse under henvisning til skjøtet av 31. januar 1955 på gnr. 160, bnr. 6 fra Brynhild Strand i uskiftet bo, til Henrik Strand. Her er gitt uttrykk for "at dei 3 eldste sønene mine, som gjev avkall på odelsretten, ved seinare sal av garden skal ha forkjøpsrett".
Det anføres her av Laurits Strand at meningen var å gi avkall på løsningsretten, men at odelsretten var i behold ved senere salg. For øvrig var det et ensidig utsagn fra selgeren og ikke gjensidig bindende. Leif og Lars Strand har også bare undertegnet som vitner. Under enhver omstendighet gjelder den foreliggende tvist Laurits Strands odelsrett. Han er født i 1946 og var således umyndig da eiendommen ble skjøtet til Henrik i 1955. Det ville da være nødvendig med samtykke fra overformynderiet. Det har vært gjort undersøkelser, men det foreligger ikke slikt samtykke.
Det videre spørsmål i saken vil være om Laurits Strands odelsrett ble preskribert tre år etter skjøtingen i 1955. Etter någjeldende lov vil odelsretten ikke preskriberes i et slikt tilfelle, men spørsmålet må i foreliggende sak løses ut fra den tidligere odelslov med tilhørende rettspraksis. Til tross for ordlyden i tidligere lovs §9 er utgangspunktet etter rettspraksis at både løsningsrett og odelsrett tapes ved salg til dårligere odelsberettiget. Det er imidlertid etter rettspraksis blitt etablert stadig mer omfattende unntak når det gjelder flere gårder og hvor det gjelder transaksjoner som faller inn under tidligere odelsloven §12, §13 og §14 eller lignende transaksjoner. I slike tilfeller foreligger det ingen løsningsplikt og det løper da ingen preskribsjonsfrist mellom søsken.
Det er vist til rettspraksis, bl.a. Rt-1988-431, og anført at man står overfor transaksjoner som faller inn under §12, §13 og §14 og at odelsretten ikke er preskribert. Det er vist til at Laurits Strand døde i 1950 og at enken, Brynhild Strand, satt i uskiftet bo da hun skjøtet gnr. 160, bnr. 6 til Henrik i 1955. På samme tid solgte hun også eiendommen gnr. 160, bnr. 18 til sønnen Leif Strand. Skylddeling på sistnevnte eiendom ble holdt i 1953, omtrent samtidig med at Brynhild og Henrik inngikk kjøpekontrakt angående gnr. 160 bnr. 6. Den utskilte del, gnr. 160, bnr. 18, må sies å være odelsgård etter odelsloven. Størrelsen av denne eiendom er ca 108 da. og er i dag i alt vesentlig tilplantet. Ca. 60 da. er av meget god bonitet og ca 20 da. av middels bonitet. I det uskiftede bo befant det seg således i 1955 to eiendommer som ble skjøtet til to av sønnene. Det er den totale jord som deles ut og transaksjonene må sees som en form for oppgivelsesskifte. Det kan ikke være avgjørende i motsatt retning at Brynhild Strand fikk vederlag ved begge salg og beholdt vederlaget.
I nyere rettspraksis er betydningen av transaksjonenes skiftelignende karakter blitt tonet ned og i relasjon til odelsloven §14 er det i alle fall ikke et vilkår at det foreligger skifte. Det er konkludert med at det ikke forelå noen løsningsplikt ved skjøtingen til Henrik Strand i 1955, og Laurits Strands odelsrett er da ikke preskribert.
Laurits Strand har lagt ned slik påstand:
"1. Jan Rune Strand har ikke odelsrett til gnr. 160 bnr. 6.
2. Laurits Strand har odels- og løsningsrett til gnr. 160 bnr. 6, og det avholdes odelstakst over eiendommen.
3. Jan Rune Strand tilpliktes å dekke motpartens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Jan Rune Strand har i utgangspunktet vist til og sluttet seg til herredsrettens avgjørelse. I faktisk henseende er anført at gnr. 160, bnr. 6 er det egentlige gårdsbruk med hus og med ialt 22 da. fulldyrket mark, 20 da. beiteland og ca 190 da. utmark, mens gnr. 160, bnr. 18 er en ren utmark/skogteig på ca 100 da., hvorav en god del er av dårlig bonitet og impediment. Det er gjort gjeldende at overdragelsene fra Brynhild Strand til sønnene Henrik og Leif i 1955 ikke representerer et skifte eller skiftelignende transaksjoner. Det forelå reelle salg etter priser som var vanlige den gang og oppgjør fant sted i overensstemmelse med de inngåtte avtaler. Det er bl.a. vist til at Brynhild Strand hadde ytterligere seks barn og at det ikke foreligger noen opplysninger om utbetalinger eller skifte med barna i tilknytning til salgene i 1955. Det er også gjort gjeldende at Leif Strand og Lars Strand fraskrev seg odelsretten til gnr. 160, bnr. 6 i forbindelse med skjøtingen i 1955. Dette fremgår klart og tydelig av skjøtet, som de begge bevitnet.
Når det gjelder hvem som hører til kretsen av odelsberettigede vil Jan Rune Strand falle utenfor kretsen, hvis någjeldende lovs §8 kommer til anvendelse. Etter den tidligere odelslov hørte han til de odelsberettigedes krets. Det er vist til overgangsregelen i odelsloven §79 og anført at retten må vurdere om ikke den tidligere odelslov skal anvendes i foreliggende tilfelle. Den mest naturlige løsning anføres imidlertid å være at ingen av partene har odelsrett.
Når det gjelder preskribsjonsspørsmålet må dette avgjøres ut fra den odelslov som gjaldt da skjøtingen av odelseiendommen fant sted i 1955, og at den nye lovs bestemmelser i §42 og §43 ikke kommer til anvendelse. Det er i den sammenheng vist til Rt-1991-548. Etter den tidligere lovs §9 tapte de bedre odelsberettigede - etter tre år - både løsnings- og odelsretten til eiendommen ved skjøting til en dårligere odelsberettiget. De unntak som fremgår av rettspraksis er knyttet til anvendelse av tidligere lovs §12, §13 og §14, og disse bestemmelser kommer ikke til anvendelse i foreliggende sak. Det er anført at salgene av eiendommene i 1955 ikke var ledd i skifte eller skiftelignende oppgjør. Det var regulære salg og de avtalte kjøpesummer ble gjort opp. Det var i alt åtte barn og det foreligger ingen opplysninger om gaver eller forskudd på arv på angjeldende tidspunkt. Det anføres også at man i relasjon til §12, §13 og §14 ikke står overfor flere gårder i loven forstand. Før skylddelingen av gnr. 160, bnr. 18 ble alt drevet som en driftsenhet og den utskilte del var kun en utmarksteig av meget beskjeden verdi. Teigen har knapt gitt noen avkastning av betydning til nå. De krav som følger av de nevnte bestemmelser er ikke oppfylt og odelsretten gikk da tapt for de bedre odelsberettigede i 1958.
Jan Rune Strand har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Karmsund herredsretts dom stadfestes.
2. Jan Rune Strand tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Subsidiært:
1. Laurits Strand har ikke odels- og løsningsrett til gnr. 160 bnr. 6 i Vindafjord.
2. Jan Rune Strand tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Når det gjelder spørsmålet om Jan Rune Strand har odelsrett til gnr. 160, bnr. 6 finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til at han faller utenom de som har odelsrett etter odelsloven §8. At denne bestemmelse i den någjeldende lov må komme til anvendelse følger av overgangsbestemmelsen i loven §79, første ledd, idet odelsretten først ble aktuell da Henrik Strand døde i 1990. Det fremgår for øvrig av rettspraksis at den avskjæring av odelsrett som §79 innebærer ikke er i strid med grunnloven.
Det er på det rene at Jan Rune Strand er oldebarn av odelserververen Laurits Strand (d.e.), og at eiendommen senere kun har vært eid av hans yngste sønn Henrik Strand. Jan Rune Strand har da ikke aktuell odelsrett til gnr. 160, bnr. 6. Når det gjelder spørsmålet om odelsrett for Laurits Strand, så er han sønnesønn av odelserververen og faller innenfor de odelsberettigede etter odelsloven §8. Det har vært anført at Lars Strand og Leif Strand, far til ankende part, foretok odelsfraskrivelse i forbindelse med overskjøtingen i 1955 til Henrik Strand.
Lagmannsretten kan ikke se at det er nødvendig å gå inn på hvordan skjøtet her skal forstås og hva underskrift som vitner innebar i den sammenheng. Laurits Strand var født i 1946 og for eventuell frafallelse av hans odelsrett var det nødvendig med samtykke fra overformynderiet. Det har vært gjort undersøkelser og etter de opplysninger som foreligger legges til grunn at samtykke ikke er gitt fra overformynderiet. Det avgjørende spørsmål vil da være om Laurits Strands odelsrett er preskribert. Dette spørsmål må løses ut fra tidligere odelslov, og ikke ut fra andre og endrede bestemmelser i den nye odelslov, jfr. Rt-1991-548. Den aktuelle bestemmelse er §9 i tidligere odelslov. Slik bestemmelsen ble forstått i rettspraksis gikk både løsningsrett og odelsrett tapt ved preskribsjonstidens utløp (3 år) ved skjøting til en med dårligere odelsrett. Fra dette utgangspunkt ble det i rettspraksis gjort unntak for overdragelser av den karakter som er omtalt i tidligere odelslov §12, §13 og §14.
Etter lagmannsrettens oppfatning står man imidlertid i foreliggende sak overfor en situasjon hvor de bedre odelsberettigede både hadde løsningsrett og løsningsplikt. Det foreligger et tilfelle hvor det fra odelseiendommen ble fraskilt en parsell og hvor de to eiendommer ble solgt omtrent samtidig til yngste og nestyngste sønn, og hvor unntak fra hovedregelen kan være aktuelt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at vilkåret om at man står overfor et skifte eller et skiftelignende forhold er til stede, hvilket har betydning i relasjon til odelsloven §12, §13. Etter de foreliggende dokumenter og opplysninger må det legges til grunn at man står overfor ordinære salg av de to eiendommene. Det er uimotsagt anført at kjøpesummene var vanlige på det aktuelle tidspunkt, at kjøpesummene ble betalt og at selgeren beholdt pengene. Brynhild Strand hadde ytterligere seks barn og det er ikke opplyst eller hevdet at hun skulle ha gitt gaver eller for øvrig foretatt disposisjoner av skiftemessig art til noen av sine barn. Det forhold at hun har solgt de to eiendommene til to av barna, og formentlig fikk etablert den ordning hun ønsket, kan ikke alene medføre at man står overfor et skifte eller skiftelignende forhold.
Det legges til grunn at kravet om skifte eller skiftelignende transaksjon ikke gjelder i relasjon til odelsloven §14. Etter lagmannsrettens oppfatning står man imidlertid ikke overfor en deling etter odelsloven §14. Det vises til at det kun var en mindre verdifull del av den opprinnelige odelseiendom som ble utskilt og solgt til den best odelsberettigede, mens hovedbruket med hus og all innmark, samt mesteparten av utmarken, ble solgt til yngste sønn. Hovedeiendommen var fortsatt levevei for kjøperen, mens utmarksteigen/ skogteigen neppe kan ha gitt noen særlig avkastning. Kjøpesummen for eiendommen, henholdsvis kr 11200,- (etter fradrag for løsøre) med tillegg av kårforpliktelser og kr 800,- for den utskilte parsell viser også at man ikke står overfor en deling som fyller kravene etter odelsloven §14.
Det er således lagmannsrettens oppfatning at de bedre odelsberettigede i 1955 hadde både løsningsrett og løsningsplikt og at odelsretten ble preskribert i 1958. Verken Jan Rune Strand eller Laurits Strand har etter dette odelsrett til gnr. 160, bnr. 6. Anken har delvis vunnet frem. For ankemotparten er forholdet at hans subsidiære påstand har fått medhold. Saken finnes å være dels vunnet og dels tapt og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §174, første ledd, jfr. §180, annet ledd blir saksomkostninger ikke tilkjent verken for herredsrett eller lagmannsrett. Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Jan Rune Strand og Laurits Strand har ikke odelsrett til gnr. 160, bnr. 6 i Vindafjord.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.