LG-1993-156

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-10-25
Publisert:	LG-1993-00156
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord herredsrett Nr. 92-00065 A - Gulating lagmannsrett LG-1993-00156 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00114K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan C. Dyngen, X). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Rune Valaker, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim. Lagdommer Jacobsen. Førstebyfogd Elstad
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §31, §38, §44

Saken gjelder spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen for partenes 8 1/2 år gamle datter.

A, som er født i 1960, og B, som er født i 1962, var samboende fra 1982 til slutten av 1990. Sammen har de datteren C, som er født xx.xx.1985. Partene har ikke andre barn. Under samboerforholdet bodde partene i Bergen. Etter samlivsbruddet flyttet B til en ny bolig han hadde kjøpt, noen hundre meter fra partenes fellesbolig hvor A ble boende med C til høsten 1991. A og C flyttet da til X. A kommer fra Xområdet og har familie der. - I tiden fra samlivsbruddet og frem til rundt 17. mai 1991 tok B seg av C de dagene dette var nødvendig p.g.a. at A hadde dels tidlig, dels sen vakt i sin stilling i Postverket. Fra rundt 17. mai 1991 og frem til flyttingen til X hadde B samvær med C i omtrent vanlig omfang. Etter flyttingen oppstod det imidlertid problemer med hensyn til gjennomføringen av samværene. Dette hadde bl.a. bakgrunn i foreldrenes forskjellige oppfatninger vedrørende spørsmålet om C kunne reise alene med fly for å ha samvær med faren. Ved stevning av 16. mars 1992 bragte B ved advokat Rune Valaker saken inn for Sunnfjord herredsrett med påstand om at partene skulle ha felles foreldreansvar for C samt at B skulle ha samvær med datteren, fastsatt etter rettens skjønn. Det ble samtidig nedlagt påstand om at transporten i forbindelse med samværene skulle skje via fly. I tilknytning til stevningen ble det fremsatt begjæring om midlertidig forføyning for å oppnå en foreløpig regulering av samværsordningen. I sitt tilsvar tok A ved advokat Andreas Rønnekleiv delvis til motmæle, og hun nedla bl.a. påstand om at transport i forbindelse med samværene ikke skulle skje ved at C reiste alene med fly. Herredsretten avsa deretter, 8. april 1992, midlertidig avgjørelse med hensyn til samværsspørsmålet. Herredsretten avsa for øvrig 16. juni 1992 ny midlertidig avgjørelse vedrørende samværsordningen for sommeren 1992.

Under den videre, skriftlige saksforberedelse for herredsretten ble partenes påstander noe endret. Herredsretten oppnevnte to sakkyndige, psykolog Rune Amundsen og psykolog Gunnar Rydland, som begge er spesialister i klinisk psykologi. De nevnte sakkyndige avga skriftlige uttalelser og de forklarte seg også under hovedforhandlingen, hvor herredsretten var satt med meddommere fra det alminnelige utvalget. Sunnfjord herredsrett avsa 30. desember 1992 enstemmig dom i saken med slik domsslutning:

"1. B, født xx.xx.1962 og A, født xx.xx.1960 skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1985.

2. B skal ha den daglege omsorga for C.

3. A skal ha samvær med C kvar 3. helg frå fredag ettermiddag/kveld til og med søndag ettermiddag/kveld, 3 veker kvar sommarferie, annakvar haust- og vinterferie (med haustferien eit år og vinterferien neste år), annakvar julehelg frå 23. desember til 4. juledag om ettermiddag/kveld og annakvar nyttårshelg frå 4. juledag til 1. nyttårsdag, samt kvar påskeferie fram til skjærtorsdag eit år og frå skjærtorsdag neste år.

Far betaler kostnadene med reise for barnet til og frå Bergen. Dei tre første gongane følgjer han barnet til og frå X med fly. Deretter syter mor og far for henting og bringing av barnet annankvar gong inntil barnet vil reise åleine (med fly).

4. For det tilfellet at dommen vert anka skal barnet i medhald av barnelova §38 tredje ledd bu fast saman med far i samsvar med pkt. 2 ovanfor inntil spørsmålet er rettskraftig avgjort.

5. Sakskostnader vert ikkje tilkjent."

Når det nærmere gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og hva retten la til grunn, vises det til herredsrettens dom.

A ved advokat Jan C. Dyngen påkjærte i rett tid herredsrettens midlertidige avgjørelse og påanket samtidig dommen med unntak av domsslutningens pkt. 1, avgjørelsen om felles foreldreansvar. I sine tilsvar nedla B ved advokat Rune Valaker påstand om at herredsrettens avgjørelser skulle stadfestes. I kjæremålssaken avsa Gulating lagmannsrett 15. februar 1993 enstemmig kjennelse med slik slutning:

"1. Heradsretten sin orskurd pkt. 4 vert stadfesta.

2. Saksomkostningsspørsmålet vert å utsetja til endeleg avgjerd i ankesaka."

I anledning ankesaken oppnevnte også Gulating lagmannsrett psykolog Rune Amundsen og psykolog Gunnar Rydland som sakkyndige. De nevnte sakkyndige avga nye skriftlige uttalelser, datert henholdsvis 25. og 8. juli 1993. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 9. og 10. september 1993. Partene møtte og ga forklaringer. Det ble videre avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten, og dokumentert bevisopptak med ytterligere ett vitneavhør. De sakkyndige var til stede og ga på vanlig måte tilleggsforklaring i anledning de fire skriftlige erklæringene, som ble dokumentert. Saken fremstår for lagmannsretten i en noe annen stilling enn for herredsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Herredsretten kan synes å ha lagt vekt på to momenter, som det imidlertid ikke er dekning for. Det ene momentet er en påstand fra B om at det skal ha foreligget en uheldig morsbinding eller vært et for tett forhold mellom A og C. Det er imidlertid intet grunnlag for en slik anførsel. Det kan på den annen side spørres om B har et problem med å forholde seg til nærhet, idet han har reagert på A s nærhet til foreldre og bror. Det andre momentet gjelder samværsspørsmålet. Det kan spørres om herredsretten har trukket uriktige konklusjoner på bakgrunn av den ankende parts tidligere holdning til samværsspørsmålene.

Begge parter er skikket til å ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for C. Foreldreansvaret kan partene ha i fellesskap, jfr. barneloven §35, jfr. samme lov §34.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke momenter som kan være relevante ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet, er det vist til Kirsten Sandberg: "Barnets beste", 1990, 32 og 33. Ut fra en vurdering av de relevante forholdene, bør konklusjonen bli at A skal ha den daglige omsorgen for C. Vedrørende aktuelle momenter er bl.a. nevnt:

Partene har begge et miljø rundt seg som gjør at hver av dem kan ha den daglige omsorgen for datteren. C vil imidlertid snart komme i puberteten, og dette vil være lettere for henne dersom hun bor hos moren, i stedet for hos faren og hans nåværende samboer. C har dessuten hatt mest, og vel også best, følelsesmessig tilknytning til og kontakt med moren. Det er ikke fremkommet noe som dokumenterer noen uheldig og negativ morsbinding. Påstander om dette er uriktige. Det kan imidlertid ha vært kommunikasjonsproblemer mellom A og de sakkyndige. Særlig under henvisning til vitneforklaring er gjort gjeldende at C var åpen og utadvendt da moren hadde eneomsorgen for henne. Det som senere er fremkommet, om en viss negativ utvikling, kan være en konsekvens av at C føler seg sviktet av moren. Det beste vil være å gjenopprette den tidligere tilstanden ved at A får eneomsorgen for C. Det må i denne forbindelse legges vekt på at moren har vært den vesentligste omsorgspersonen for C opp gjennom årene.

Det er ikke dokumentert at A i den senere tid har være negativ til samvær, og dette bør etter rettspraksis tillegges stor vekt. A har vært innstilt på å opprettholde samvær, og på at også dette skal vurderes ut fra barnets beste. Det er vist til utsagn fra den ene sakkyndige og fremhevet at A nå gir uttrykk for også positive holdninger overfor forhold som hun tidligere hadde et mer ensidig negativt syn på.

Det vesentlige moment ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet må være Cs eget ønske, idet hun nå nærmer seg ni år og har nådd en slik grad av modenhet og utvikling at hennes mening bør tillegges vekt, jfr. Kirsten Sandbergs forannevnte bok, 6061, jfr. også Rt-1984-728. C har ved flere anledninger gitt uttrykk for at hun ønsker å være hos moren, og sakens avgjørelse burde derfor være ganske åpenbar.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1985.

2. Den av partene som ikke har den daglige omsorgen, har samvær med C hver høst- og vinterferie, i juleog nyttårshelgen til eller fra fjerde juledag og i påsken til eller fra onsdag før skjærtorsdag, slik at samværene i jule-/nyttårshelgen og i påsken alternerer, videre har vedkommende part tre uker samvær i sommerferien, men ikke nødvendigvis i sammenheng, og parten har dessuten samvær hver 14. dag fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, men ikke dersom dette støter mot et av de foran omtalte samvær, idet helgesamværet da faller bort.

3. Ankende part, eventuelt det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er korrekt, både hva angår bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankemotparten har til dels en ganske annerledes oppfatning av faktum enn den ankende part. Det er bl.a. anført at B i tiden fra samlivsbruddet og frem til ca 17. mai 1991, hadde C hos seg om morgenen frem til barnehagen åpnet de dagene A hadde tidlig vakt i sitt arbeid i Postverket. B har før samlivsbruddet hatt sine daglige plikter, så som legging og nattstell, overfor C. Det er grunn til å tro at partenes daglige omsorg for C da har vært bortimot like stor, og også at omsorgen var tilnærmet like stor inntil moren brakte samværene til opphør rundt 17. mai 1991. Etter Bs syn vil C få best mulig samlet foreldrekontakt dersom han har den daglige omsorgen. Manglende nødvendig samarbeidsvilje fra A s side har ført til problemer med gjennomføring av samvær. B måtte begjære midlertidige rettslige avgjørelser vedrørende samværsspørsmålene i den tiden C bodde hos moren i X. Etter at C, i henhold til herredsrettens siste avgjørelse, flyttet til faren i Bergen, er samvær gjennomført i overensstemmelse med herredsrettens avgjørelse. Fra juni 1993 av har samværsordningen for øvrig vært utvidet. B har hittil dekket alle kostnader forbundet med samværene. Man kunne da kanskje forlange at moren samarbeider med hensyn til fastsettelse av reisetider etc., dette for å kunne oppnå billettrabatter, m.v.

Et annet hensyn som tilsier at B bør ha omsorgen, er at han - i motsetning til den ankende part - er i stand til å skjerme datteren mot konflikten mellom foreldrene. B har lagt oppbruddet bak seg, mens A stadig trekker dette frem igjen, også overfor C.

Det å bli boende i Bergen innebærer ikke noe miljøskifte av betydning for C, som har bodd i Bergen i syv av sine leveår. X er for henne et ukjent miljø. De sakkyndige mener at miljøet for henne i Bergen vil være bedre enn i X. En eventuell ny flytting vil for øvrig føre til at C tas ut av en innarbeidet og velordnet skolesituasjon. I forhold til bestemmelsen i barneloven §31 om vektlegging av barnets eventuelle mening, har ankemotparten påpekt at C har vært ca 7 1/2 til ca 8 1/2 år i det tidsrom saken har stått for domstolene. Man må for øvrig være oppmerksom på muligheten for uheldig morsbinding og "parentisering". Vedrørende omsorgsspørsmålet er for øvrig vist til Backer: Barneloven, 4. opplag, 1991 216 flg.

C har det nå bra, men man vet ikke hvorledes hun vil få det dersom hun skal flytte.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens domsslutning pkt. 2 stadfestes.

2. Den av partene som ikke har den daglige omsorgen, har samvær med C hver høst- og vinterferie, i juleog nyttårshelgen til eller fra fjerde juledag og i påsken til eller fra onsdag før skjærtorsdag, slik at samværene i jule-/nyttårshelgen og i påsken alternerer, videre har vedkommende part tre uker samvær i sommerferien, men ikke nødvendigvis i sammenheng, og parten har dessuten samvær hver 14. dag fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, men ikke dersom dette støter mot et av de foran omtalte samvær, idet helgesamværet da faller bort.

3. Ankende part eller det offentlig tilpliktes å dekke ankemotpartens saksomkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at A bør ha den daglige omsorgen for C. B bør ha samvær med C i henhold til partenes enighet, nedfelt i den felles påstand på dette punkt.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten, foruten det som innledningsvis er nevnt, bl.a. til grunn og tar utgangspunkt i følgende faktiske forhold:

Partene traff hverandre og ble samboende i 1982. I 1983 påbegynte B sin ingeniørutdannelse i Gøteborg. Han var ferdig med utdannelsen høsten 1985. C er født xx.xx.1985. A var hjemmeværende med C i ca 2 1/2 år, hvoretter hun arbeidet i 50 % stilling, med delvis tidlig og delvis sen vakt, i postverket. Da C var ca fire år, gikk A over i full stilling. Hun arbeider nå som postkasserer i full stilling. Etter flyttingen til X høsten 1991 har A bodd i sokkelleilighet med ett soverom. Det er aktuelt for henne å kjøpe egen, større leilighet, og hun har i denne forbindelse fått innvilget lån i Postbanken. B har etter samlivsbruddet med den ankende part, etablert et nytt samboerforhold. Han bor med samboeren, hennes 11 år gamle datter og C i egen bolig på Søreidgrend i Bergen. Samboeren er, som B, født i 1962. Hun er hjemmeværende. Tidligere var B selvstendig næringsdrivende. Han er nå ansatt i Norsk Hydro, og arbeidsstedet ligger relativt nær boligen. Om C er det ikke fremkommet spesielle opplysninger som det her er grunn til å nevne. Hun forstås å være flink på skolen og å opptre som jevnaldrende barn flest. C gikk på førskole i X fra januar til juni 1992. Høsten 1992 begynte hun på vanlig skole i X, og hun gikk der til årsskiftet 1992/93 da hun flyttet til Bergen hvor hun senere har gått på Y skole. Det har i anledning ankesaken ikke vært funnet grunn til å gjennomføre såkalt dommersamtale med C.

Som nevnt har psykologene Rune Amundsen og Gunnar Rydland vært oppnevnt som sakkyndige både for herredsretten og lagmannsretten. De sakkyndige har som nevnt - etter samtaler med de berørte, m.v. - gitt hver sin skriftlige uttalelse til hver av de to domstolene, og de sakkyndige har dessuten møtt i saken for både herredsretten og lagmannsretten. Psykolog Rune Amundsen har i sin uttalelse av 23. november 1992 til herredsretten konkludert som følger:

"Undertegnede rår retten ut fra en samlet vurdering til følgende:

Partene gis felles foreldreansvar.

Mor, A, gis den daglige omsorgen for C.

Far, B, gis samværsrett."

Uten at det har særlig betydning for lagmannsretten, nevnes at den sakkyndige samme sted har uttalt seg nærmere om hva som bør ligge i samværsretten og hvorledes denne kan praktiseres under hensyntagen til den geografiske avstand mellom foreldrenes bosteder. Psykolog Gunnar Rydland gikk i sin rapport av 26. november 1992 også inn for at A skulle fortsette å ha den daglige omsorgen for datteren. Han fant det samtidig riktig at partene hadde felles foreldreansvar, og han mente at B i utgangspunktet burde ha vanlig besøksordning i forhold til datteren. I likhet med psykolog Amundsen mente psykolog Rydland - på bakgrunn av avstanden mellom Bergen og X - at partene burde søke å komme frem til en ordning om praktiseringen av samværsretten.

Av herredsrettens dom fremgår bl.a. at retten fant at det var grunnlag for og best for barnet, at partenes samsvarende påstand om felles foreldreansvar ble tatt til følge. Når det gjelder avgjørelsen av omsorgsspørsmålet, fremgår det av herredsrettens utførlige drøftelse bl.a. at retten fant at det var fare for at A ville flytte fra X og så langt bort fra B at det ville være vanskelig for C å opprettholde det gode forholdet til sin far. Herredsretten fant således at det var en reell fare for at C ville miste kontakten med faren, og dette ble tillagt ekstra vekt fordi A også ble funnet å ha en negativ holdning til B. Herredsretten har redegjort nærmere for dette. Herredsretten la også til grunn at samspillet mellom mor og barn hadde utviklet seg slik at det var vanskelig å skille mellom barnets og morens holdninger, og slik at barnet følte et alt for sterkt lojalitetspress overfor moren. Herredsretten la bl.a. til grunn at C har måttet "ta ansvar for mor når mor er lei seg." Herredsretten fant at det var best for C at hun bodde fast sammen med faren, og det ble derfor avsagt dom for dette. En eventuell utvikling av et mulig uheldig samspill mellom mor og datter var bakgrunnen for at herredsretten traff midlertidig avgjørelse om at C skulle bo hos faren.

De sakkyndige har i sine erklæringer til og redegjørelser for lagmannsretten endret sine standpunkter vedrørende den daglige omsorgen.

Psykolog Gunnar Rydland skriver i siste del av sin vurdering og konklusjon i den sakkyndige uttalelsen av 8. juli 1993:

"C har slik jeg vurderer det, hatt en positiv utvikling siden jeg hadde kontakt med henne sist. Hun gir nå bedre kontakt og er mer moden i kontakten. Jeg kan ikke slik som mor beskriver, se at C har hatt en negativ utvikling etter at hun flyttet til far. Jeg har heller ikke holdepunkter for at hun er ustelt hos far.

C beskriver forholdene som mye likt hos far og hos mor. Hun beskriver imidlertid far som mer utfordrende enn mor mht. å skulle prøve nye ting.

I samtale med meg opprettholder C ønsket om å bo hos mor. Hun begrunner dette med tilknytning hun har til mor og at det er bedre ved skolen i X. Det er imidlertid vanskelig for meg å si helt klart hva som ligger bak dette ønsket. Særlig på bakgrunn av mor sitt negative forhold til det som skjer hos far. Ønsket om å bo hos mor er uttrykt fra C og er et ønske som en må ta hensyn til. Dersom C blir boende hos far, og dette er et vedvarende ønske som blir sterkere hos C, kan det bli vanskelig å opprettholde en slik ordning.

Slik saken foreligger meg, er det vanskelig å skille en av foreldrene ut som klart mest skikket til å ha den daglige omsorgen for C.

De viktigste argumentene for at C skal flytte til mor er at hun har hatt en kontinuerlig kontakt med datteren og at datteren selv ønsker å bo hos mor. Betenkeligheten er mors negative holdning til far og datteren sin kontakt med faren. Far presenterer seg som en ressursperson i forhold til C. Han har også et mer avklaret forhold til mor enn hun har til ham.

Den sakkyndige vurderer den pågående konflikten mellom ektefellene som kanskje det største problemet for C i dag. Hun har nå gjennom lengre tid stått mitt oppe i denne konflikten. Hun har også i samtale med meg gitt uttrykk for at dette er vanskelig. Jeg tror at noe av det viktigste for C nå er at en får en endelig avgjørelse i saken, slik at C slipper å stå mitt oppe i denne konflikten.

Retten har kommet frem til en løsning ved at C har bodd hos far. Denne løsningen har slik jeg ser det gitt C en positiv utvikling, og den har etablert en god ordning mht. besøksordningen for mor. Slik saken står, og ut fra den informasjonen jeg har, finner jeg det vanskelig å flytte barnet en gang til.

På bakgrunn av min diskusjon vil jeg gå inn for at C blir boende hos far. Besøksordningen til mor kan utvides til vanlig besøksordning. Dette har også C ønsket.

Foreldrene må imidlertid underveis vurdere hvordan C takler så mye reising. Mht. foreldreansvar bør dette være delt mellom foreldrene."

Den sakkyndige har for lagmannsretten fastholdt sin konklusjon og herunder pekt på betydningen av størst samlet foreldrekontakt.

Også psykolog Rune Amundsen har for lagmannsretten fastholdt konklusjonen i sin sakkyndige uttalelse, som er av 25. juli 1993. Konklusjonen lyder:

"Undertegnede rår retten ut fra en samlet vurdering til følgende:

Far, B, gis den daglige omsorgen for C.

Mor, A, gis samværsrett."

Psykolog Amundsen har i rapportens generelle diskusjon vedrørende spørsmålet om den daglige omsorg, uttalt:

"Far har generelt en omsorgssituasjon som i større grad enn mor, er tilrettelagt for å gi C en trygg og god omsorg. Han har stabilisert seg bomessig og samlivsmessig.

Både i forhold til arbeid og familieliv viser han god evne til å leve og organisere sitt liv. Samboer D utgjør også en god og stabil sekundær omsorgsperson for C.

Videre er som kjent C godt etablert i nabolag/nærmiljø der far bor.

Det er ikke helt lett å avveie de forskjellige lodd på denne vektskålen. Objektivt sett så taler mye for at vektskålen tipper i fars retning. Han bor godt, barnevennlig og i et nærmiljø som C er godt kjent med. Han virker særdeles engasjert i det å være far. Videre har han en samboer som har etablert et trygt og godt forhold til C, og som kan avlaste og stille opp når han av arbeidsmessige grunner eller annet trenger hjelp med omsorg og tilsyn for C.

Mor er ytre sett lettere på vektskålen. Boligen er mindre, C mangler eget rom, og hennes generelle livssituasjon, - bomessig og arbeid/skole-messig er mer usikker, selv om jeg er trygg på at hun evne å organisere en god daglig omsorg for C. Men mor har videre noen tunge lodd på skålen. Hun har vært den primære omsorgsperson for C. Jeg finner også at A har vist mental og følelsesmessig styrke i tiden etter at hun mistet den daglige omsorgen for C. Dette må ha vært et hardt slag for henne, men denne vanskelige situasjonen har hun taklet svært godt.

Videre er C nært knyttet til mor og gir fortsatt klart uttrykk for ønske om å bo hos mor. Som allerede nevnt; det kan tenkes at dette delvis skyldes C's følsomhet for mors behov mer enn hennes egne ønsker og behov. Jeg undres over hvorfor det bare er hos mor C ønsker å fortelle hva hun ønsker. Føler hun seg presset til å engasjere seg på mors side? Jeg kan ikke dokumentere dette, men jeg føler meg fortsatt usikker på hva Cs engasjement i saken dypest sett er uttrykk for. På den annen side er jeg like sikker på at de fleste følelsesmessige bånd mellom mor og C er sunne og gode. Men som Sunnfjord Heradsrett påpekte i sin domsslutning er det bekymringsfulle trekk i samspillet mor-datter (Rettsboka 17): "Samspelet mellom mor og barnet har utvikla seg slik at det er vanskeleg å skilje mellom barnet og mor sine haldninger. Samspelet har ført til at barnet føler eit altfor sterkt lojalitetspress overfor mor, slik at ho har vanskeleg for å gje uttrykk for eigne ønskje og behov. Ho rettar seg etter det mor ønskjer."

Sunnfjord Heradsrett overprøvde de sakkyndiges råd ved å gi far den daglige omsorg. I ettertid synes det som dette har vært en klok avgjørelse. Heradsretten legger blant annet vekt på at far vil gi en bedre samlet foreldrekontakt.

Dette viser seg å stemme. Samværsordningen har fungert bedre etter at far overtok den daglige omsorg.

Videre synes det dokumentert at Cs utvikling har vært positiv i den tiden far har hatt omsorgen. Mors fokusering av Cs problemer og negative utvikling, synes ikke å stemme. Ut fra mitt eget inntrykk ved samvær og lek med C får jeg en klar følelse av at fars positive bilde av hennes utvikling er mer passende. Hun virker åpnere, tryggere og mer aktiv. Dette støttes også av sekundær informasjon innhentet hos lærer og fars samboer. C beskrives av far og hans samboer som roligere og tryggere.

En glad og levende jente som tør mye mer som hun før unngikk, og som har mange gode (hver)dager.

Alt i alt finner jeg at det således er grunnlag for å endre standpunkt sett i forhold til min forrige rapport, og anbefaler lagmannsretten å slutte seg til kjennelsen fra Sunnfjord Heradsrett. Det anbefales at far gis den daglige omsorg."

Lagmannsretten vurderer saken slik, bl.a. på bakgrunn av de sakkyndiges forklaringer, at begge foreldre er vel skikket til å ha den daglige omsorgen for datteren. Lagmannsretten antar samtidig at partenes uoverensstemmelser vedrørende samværsordningen m.v. i tiden etter samlivsbruddet, i en viss grad kan ha sin bakgrunn i noe irrasjonelle holdninger, hvilket igjen antas å være en forbigående og etter hvert mer bearbeidet reaksjon på samlivsbruddet. Lagmannsretten legger således til grunn at partene fremtidig vil samarbeide lojalt og på tilfredsstillende måte for - uansett hvem som har den daglige omsorgen - å sikre datteren C best mulig kontakt med den annen av foreldrene. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet opplysninger som indikerer at A har planer om å flytte lenger bort fra Bergen. Etter lagmannsrettens vurdering gir hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt ikke nå grunnlag for noen formodning om at B bør ha den daglige omsorgen.

Heller ikke finner lagmannsretten, ut fra vurderingen av flere andre relevante momenter, som bomiljø og eventuelle ulemper ved miljøskifte, at det foreligger forhold som i nevneverdig grad tilsier at en bestemt av foreldrene bør ha den daglige omsorgen. Retten nevner i denne forbindelse spesielt at den, bl.a. ut fra uttalelse fra den ene sakkyndige, legger til grunn at et eventuelt miljøskifte for C nå ikke vil være noe stort moment i den samlede vurdering. Foreldrene kan synes å ha noe forskjellig personlighet, uten at dette innebærer noe negativt ved noen av dem. På bakgrunn av det som tidligere i saken har vært fremme, har spørsmålet om eventuell uheldig morsbinding vært tatt opp for lagmannsretten, særlig under eksaminasjon av den ene sakkyndige. Retten finner ikke å kunne legge til grunn at det, i noen enkeltrelasjon, og heller ikke mer helhetlig vurdert, foreligger noen uheldig binding mellom mor og datter som bør tillegges vekt ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet. I tilknytning til dette er det et moment i rettens totalvurdering om A gjør datteren delaktig i sine tanker om og følelser etter samlivsbruddet m.v., og om moren derved i tilfelle vanskeliggjør Cs situasjon ytterligere, dersom hun skal ha omsorgen for C. På dette punktet har lagmannsretten vært i atskillig tvil. Fremkomne opplysninger tyder på at B overfor datteren har forholdt seg til partenes konflikt på en bedre måte enn den ankende part. På den annen side sitter lagmannsretten etter ankeforhandlingen med et inntrykk av at A etter hvert makter å forholde seg til B og hans nye "familie" på en mer balansert og nyansert måte enn hva tilfellet tidligere kan ha vært. Lagmannsretten legger i denne forbindelse bl.a. vekt på det inntrykket A ga gjennom sin relativt lange forklaring for lagmannsretten. Retten legger i samme forbindelse også vekt på de sakkyndiges muntlige og skriftlige uttalelser.

Så langt fremstår for lagmannsretten spørsmålet om den daglige omsorgen som relativt åpent. I denne situasjonen finner lagmannsretten at det bør legges vekt på at A må anses for å ha vært hovedomsorgspersonen for C i Cs første leveår, og at A også deretter må antas å ha deltatt i alle fall minst like meget som B når det gjelder den daglige omsorgen for datteren. Dette er et moment som kan tilsi at moren fortsatt bør ha omsorgen for datteren. - I samme retning trekker det forhold at C, ved flere anledninger og overfor forskjellige personer, har gitt uttrykk for at hun nå vil bo hos moren. Lagmannsretten ser ikke bort fra at dette ønsket, helt eller delvis og bevisst eller ubevisst, kan være et uttrykk for en opplevelse av en konflikt mellom foreldrene og et forsøk på å bidra til løsning av konflikten fra Cs side. Etter vurdering av også andre opplysninger som er fremkommet om Cs opplevelse av den - hittil uløste - konflikten vedrørende omsorgs- og samværsspørsmålene, antar imidlertid lagmannsretten at Cs utsagn gir uttrykk for en reell oppfatning fra hennes side som retten bør ta i betraktning ved sin avgjørelse. - Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det vil være best for C at moren har den daglige omsorgen for henne, jfr. barneloven §35, jfr. s.l. §34, tredje ledd. Lagmannsretten har således ikke funnet at andre forhold påberopt fra Bs side, bør føre til et annet resultat.

B bør ha samvær med C i henhold til partenes samsvarende påstander, som er formulert i henhold til de synspunkter partene ble enige om for retten under ankeforhandlingen. Det avsies etter dette dom for samvær mellom C og B i henhold til påstanden, jfr. barneloven §44.

I relasjon til omkostningsspørsmålet bemerkes at ankesaken, både ut fra partenes påstander i anke og tilsvar samt ut fra påstandene under ankeforhandlingen, antas å burde anses for å ha dreiet seg om spørsmålet om daglig omsorg, idet partene hele tiden må antas å ha vært innforstått med at samværsspørsmålet kunne løses i minnelighet. Anken anses således å ha ført frem. Det er nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Omkostningsoppgavene er ikke spesifisert med hensyn til lagmannsrettens midlertidige avgjørelse av 15. februar 1993, hvor A forgjeves påkjærte herredsrettens avgjørelse samtidig som omkostningsspørsmålet ble utsatt til endelig avgjørelse i ankesaken. Etter lagmannsrettens vurdering har ankesaken vært så vidt tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. unntaksregelen i samme lov §172 annet ledd. Saksomkostninger bør tilsvarende heller ikke tilkjennes i kjæremålssaken. Særlig ut fra det forhold at lagmannsretten nå, under adskillig tvil, er kommet til et annet resultat enn herredsretten - må det anses å foreligge slike særlige omstendigheter at omkostninger ikke bør tilkjennes. Etter omstendighetene anses det ikke nødvendig å formulere særskilte slutninger for de to omkostningsavgjørelsene. Lagmannsretten bemerker imidlertid for ordens skyld at den antar at partenes omkostninger ved kjæremålssaken har utgjort en 1/15 del av de samlede omkostninger.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse ses det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1985.

2. B har samvær med C hver høst- og vinterferie, i jule- og nyttårshelgen til eller fra 4. juledag og i påsken til eller fra onsdag før skjærtorsdag, slik at samværene i jule-/nyttårshelgen og i påsken alternerer, videre har han tre uker samvær i sommerferien, men ikke nødvendigvis i sammenheng, og dessuten samvær hver 14. dag fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, men ikke dersom dette støter mot et av de foran omtalte samvær, idet helgesamværet da faller bort.

3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.