LG-1993-300
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-02 |
| Publisert: | LG-1993-00300 |
| Stikkord: | Tingsrett, Vegrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett Nr. 512/92 A - Gulating lagmannsrett LG-1993-00300 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00208K . |
| Parter: | Ankende part: Lars Salte (Prosessfullmektig: Advokat Endre Skjørestad). Motpart: Even Salte (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Haukland). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Ekstraordinær lagdommer Hjorth, Byrettsdommer Fürst med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Servituttlova (1968) §5, §6, §7, §8, Jordskifteloven (1979) §2, §36 |
År 1994 den 2. september ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 93-00300 avsagt slik Dom :
Saken gjelder spørsmålet om Even Salte sin eiendom gnr. 33, bnr. 23, Salte i Klepp, har vegrett over nabobruket bnr. 12 under samme gnr., tilhørende Lars Salte. Bnr. 23 ble fradelt bnr. 12 i 1904. Etter stevning fra Lars Salte, avsa Jæren herredsrett 07 01 1993 dom med slik slutning:
"1. Even Salte har som eier av gnr. 33 bnr. 23 i Klepp rett til kjøreveg over gnr. 33 bnr. 12 i Klepp.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lars Salte påanket dommen rettidig til lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt 21 - 23 06 1994 i Stavanger, og hvor retten etter ankepartens begjæring var satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg. Retten hørte forklaring fra partene, 8 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten, foruten at det var befaring og dokumentasjon som rettsboken viser. Som nye dokument for lagmannsretten er fremlagt utskrift fra et par utskiftninger/ skylddelinger.
Om sakens øvrige bakgrunn vises til herredsrettens dom. Noe forenklet er hovedspørsmålet i saken hvor bnr. 23 fikk vegadkomst ved fradelingen i 1904. Ankemotparten mener at bnr. 23 fikk vegrett sørover bnr. 12 til den offentlige Salteveg, som idag er fylkesveg. Ankende part mener at bnr. 23 fikk adkomst nordover gnr. 32 Grødeland til Roslandsvegen, vesentlig via en gammel ferdselsveg mellom de to offentlige veger, og som sørover lå vestenfor bnr. 12. Fra bnr 23 var avstanden både sørover til Saltevegen og nordover til Roslandsvegen ca 1 km. Fra slutten av 1940-tallet har bnr. 23 i praksis hatt vegadkomst nordover til den da nyanlagte fylkesveg Grødelandsvegen, hvor avstanden bare er ca det halve av avstanden til de to andre. Ankemotparten hevder dette bare er tålt bruk fra gnr. 32, og at bruket fortsatt har vegrett over bnr. 12.
Partene har i stor grad de samme anførsler for begge retter.
Lars Salte anfører prinsipalt at bnr. 23 ikke har hatt vegrett over bnr. 12, og subsidiært at den er bortfalt ved passivitet/ konkludent adferd. Den atter subsidiære anførsel for herredsretten om bortfall ved frihevd, er ikke opprettholdt i ankesaken.
I vurderingen av vegretten er forholdene ved utskillelsen i 1904 det sentrale. Kjøpekontrakten er detaljert, men hverken der eller i den tilhørende skylddelingsforretning er det nevnt noe om vegrett. Om bnr. 23 skulle ha en særlig vegrett over bnr. 12, ville det ha vært naturlig å nevne den der, spesielt fordi den ville ha krysset hele bnr. 12 i lengderetningen. At ikke noe er nevnt, tilsier at bnr. 23 skulle bruke den eksisterende alminnelige ferdselsrett nordover Grødeland. Denne gamle ferdselsveg er inntegnet i utskiftningen over Store Salte i 1866, og der framgår også at i den grad den gikk sørover, lå vegen vestenfor bnr. 12.
Det er flere andre moment som støtter nevnte syn. For det første gjorde de topografiske forhold det lite naturlig med vegadkomst over bnr. 12. Det var ikke fulldyrket da, og flere steder gjorde myraktig lende og åpen bekk det ikke mulig å kjøre med hest.
Det var etablert vegadkomst nordover i strøket i 1904. Da flere gamle husmannsplasser nær bnr. 23 var utskilt, fikk de adkomst mot nord over utmark hvor bruken neppe var noen belastning for de tjenende eiendommer. Bruken synes dels å ha vært basert på muntlig avtale og dels som tålt bruk, og dette må sees i sammenheng med at det var familie- og slektstilknytning mellom flere eiere av bruk under gnr 32 og 33. At slik gammel vegrett eksisterte, støttes også av at i utskiftingen for Grødeland i 1917, ble denne gamle ferdselsretten flyttet til det vegnett som ble etablert i utskiftingen. Ytterligere støtte finnes ved det som nevnes i en skylddelingsforretning i 1905 hvor en parsell ble fradelt gnr. 32, bnr. 2.
Det konkluderes med at rundt 1904 kunne man uhindret bruke de adkomstsveger som var over Grødeland.
Herredsretten har feilaktig lagt til grunn at det var gammel ferdselveg over bnr. 12 på Salte. Betydningen av de topografiske forhold er alt nevnt. Videre gikk vegen - fra sør - i mer øst/vest retning før den dreiet mot nord over Grødeland. Ingen av de eldre på Salte har ment at det var ferdselsrett over gården. 1866-utskiftningen trekker i samme retning. Den er detaljert, men nevner intet om noen alminnelig ferdselsrett over bnr. 12.
Det eksisterte følgelig ikke noen gammel alminnelig ferdselsveg over bnr. 12. Dette er også sentralt for forståelsen av 1948-utskiftningen på Salte, spesielt pkt. 10 hvor det fastsettes at bnr. 23 sin vegrett var "som før". Dette var til torvveg. Om der ikke var fullstendig vegrett før, ble det heller ikke gitt det da. Systematikken i utskiftningen trekker i samme retning. Hvor det er gitt kjøreadkomst, står dette systematisk beskrevet som veg fra offentlig veg til det enkelte bruk. Dette er ikke gjort for bnr. 23. Det var bilkjøring i 1948, og den skjedde over Grødeland. Det har formodningen mot seg at det er lagt to adkomstveger til bnr. 23. Vitnet Times forklaring støtter også at det var veg til torvmyrene som ble gitt. I utskiftningen er det likeledes nevnt fordeling av utgifter til opparbeiding og vedlikehold av veger som måtte opparbeides, og det står intet om det for vegen til bnr. 23. Terminologien taler også for forannevnte, idet det i utskiftingen sondres mellom adkomstveg og gårdsveg. Skylddelingen i 1950 hvor bnr. 12 ble delt i to omtrent like store deler mellom brødrene Lars og Nils Salte, trekker i samme retning. Skylddelingen ble ledet av samme jordskiftedommer som hadde 1948-utskiftingen, og det står intet som tyder på at man mente det var noen alminnelig vegrett for bnr. 23 over bnr. 12.
Bruksutøvelse og partsoppfatninger taler også for ankepartens syn. På Salte var man ikke i tvil om at bnr. 23 ikke hadde noen alminnelig vegrett. Den kjøring som fant sted, var tålt bruk, og den var begrenset både i tid og omfang. Det vises likeledes at da bnr. 23 ble delt i 1991, hvor jordvegen fikk bnr. 55, betinget bnr. 23 seg vegrett vestover til Grødeland, og ikke østover bnr. 55 til Salte. Forholdene kring at Harald Egeland stengde igjen grinden i 1980, trekker i samme retning, da det viser hans rettsoppfatning.
Det konkluderes følgelig med at bnr. 23 ikke har hatt noen alminnelig vegrett over bnr. 12.
Subsidiært er iallfall vegretten falt bort ved passivitet/ konkludent adferd. Da Harald Egeland murte igjen grinden mellom de to bruk i 1980, innebar det en oppgivelse av vegretten. Dette styrkes ytterligere ved at det ikke kom noen innsigelse fra ham mot senere tiltak på Salte som ytterligere umuliggjorde bruken av vegen, først ved leplanting langs steingarden i grensen, og senere ved at Salte fulldyrket utmarken hvor vegen hadde ligget. Om det rettslige utgangspunktet vises til Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett, side 264 flg., jordskifteoverdommer Hårbergs artikkel i
Rt-1953-1 flg. og der nevnt rettspraksis, samt til dom i Rt-1980-1281. Herredsretten har feilaktig pålagt Lars Salte aktsomhetsplikten. Han mente at bnr. 23 sin rett bare gjaldt i forbindelse med torvrett, som var falt bort. Egeland burde ha sagt ifra, eksempelvis da han så at vegtraseen ble fulldyrket, idet dette var bortkastet arbeid dersom det skulle være noen veg der. Reelle hensyn taler også for at bnr. 23 ikke har bruk for vegen. Lars Salte har nedlagt slik påstand:
"1. Even Salte har som eier av gnr. 33 bnr. 23 i Klepp ikke rett til kjøreveg over gnr. 33 bnr. 12 i Klepp.
2. Even Salte tilpliktes å erstatte Lars Salte sakens omkostninger for Herredsretten og for Lagmannsretten."
Even Salte henholder seg i stor grad til herredsrettens dom som anføres å være riktig både i resultat og begrunnelse. Problemstillingen i saken er enklere enn det ankeparten hevder. Det anføres å være på det rene, som også herredsretten har lagt til grunn, at det var en alminnelig ferdselsveg gjennom en grind i steingarden som markerte nordgrensen av bnr. 12 og videre til Grødeland. Dette framgår eksempelvis av skylddelingsforretningen hvor bnr. 23 ble fradelt bnr. 12. Problemet er at det i forbindelse med fradelingen ikke er uttrykkelig nevnt hvilken vegrett bnr. 23 fikk, men dette må skyldes at det gikk en alminnelig ferdselsveg over bnr. 12 langs grensen til bnr. 23, og man har derfor ment det ikke var nødvendig å skrive noe om den.
Det erkjennes at siden fylkesvegen "Grødelandsvegen" ble anlagt i siste halvdel av 1940-tallet, har det meste av bnr. 23 sin trafikk skjedd over Grødeland, men dette er ikke nok til at vegretten over bnr. 12 er bortfalt.
De refleksjoner ankeparten har om betydningen av slektskaps- og familietilknytning mellom eiere på Salte- og Grødelandssiden, er for usikre til at det har beydning. Ei heller har 1917-utskiftningen på Grødeland betydning. En alminnelig fri ferdselsrett for almenheten, berøres ikke av en utskiftning idet alle har rett til å ferdes der. Det må likeledes antas at dersom man mente noen på Salte hadde separat vegrett over Grødeland, ville det ha kommet til uttrykk i utskiftingen.
Slik forholdene var her først på 1900-tallet, hvor det bl.a. fortsatt var store uoppdyrkede områder, synes man å ha gått der det var mest hensiktsmessig. Men når en skulle kjøre med hest og kjerre til eller fra bnr. 23, skjedde dette over bnr. 12. I 1904 var det heller ikke særlig standard på veg.
Det bestrides at det i 1948-utskiftningen på Salte, er brukt slik terminologi for de forskjellige vegtyper som ankeparten hevder. Om det var meningen å sondre mellom "gardsveg" (intern veg på bruket), og adkomstveg (til/fra offentlig veg), er det merkelig at man i pkt. 10 ikke brukte formuleringen "torvveg" dersom det var dette som var ment. Det er inntegnet felles veg over bnr. 12 til bnr. 21 og 23. Bnr. 21 hadde ingen torveretter på bnr. 12 og bnr. 12 hadde heller ingen retter på bnr. 21 eller 23, og vegen måtte derfor tjene de to sistnevnte bruks formål. Herredsrettens vurdering tiltres. Dette støttes også av at vegen vitterlig lå der, og at utenforstående vitner bekrefter bruken. Flere andre steder i utskiftingen er gårdsveg og adkomstveg brukt om hverandre. Likeledes søkes støtte i formuleringen i 1950skylddelingen, hvor bnr. 12 ble delt, hvor det står "- - austsida av gardsvegen til Veisholen..", noe som må bety gårdsvegen til Veisholen-eiendommene. Rett nok var vegbruken sørover blitt mindre i 1948, men ved utskiftingen må man ha vært klar over at vegretten over Grødeland var usikker.
Even Salte mener at av 1948-utskiftingen bekrefter at bnr. 23 i 1904 fikk vegrett over bnr. 12. Den lå rett nok på samme trase som den gamle alminnelige ferdselsveg, men det var likelfullt en rett basert på konkret hjemmel, og ikke bare i kraft av den alminnelige fersdelsrett. I motsatt fall kan 1948-utskiftingen vanskelig oppfattes anderledes enn som ny hjemmel som sikret bnr. 23 vegrett som før var uklar eller manglet.
Ankemotpartens oppfatning av vegrett, støttes også av at ved fulldyrkningen i nordre del av bnr. 12, ble veglegemet fundamentert fram til åpningen i grensen mot bnr. 23. Om dette bare var en intern jordbruksveg, ville det ha vært naturlig å fundamentere helt fram til Grødeland-grensen. Likeledes ville det ha vært naturlig å kontakte Egeland for gjenmuring av åpningen i steingarden hvor vegen lå, dersom man på Salte mente det ikke var noen vegrett for bnr. 12.
Det konkluderes således med at bnr. 23 hadde vegrett over bnr. 12.
Vegretten er heller ikke bortfalt. Harald Egeland murte igjen åpningen for vegen i grensen fordi han på det tidspunkt ikke hadde bruk for vegen, og var blitt plaget ved at den var tatt i bruk av utenforstående til bilkjøring, motorsykkelkjøring og øvingsveg for travhester. Flere av disse trafikkantene lukket heller ikke grinden, slik at det kom inn dyr. Han murte følgelig ikke igjen for å oppgi vegretten, men for å slippe plagene. Ha ga også uttrykk for at disse ulempene var begrunnelsen. Egeland spurte på forhånd om man på Salte hadde innvending mot igjenmuring. Salte burde ut fra sin vurdering da ha undret seg over hvorfor Egeland i det hele spurte, og bragt på det rene om Egeland hadde en annen oppfatning av vegretten enn han selv. Salte var klar over Egelands begrunnelse for stengingen, og at det ville være enkelt å åpne vegen igjen.
Det erkjennes at en rettighet kan falle bort ved passivitet, og hvor en ikke gjør innsigelse når en ser noen går ens rett for nær. I de tilfeller i rettspraksis hvor retten er tapt, er det dog tale om omfattende og kostbare anlegg som hindrer at retten utnyttes, og som må fjernes for at bruken kan fortsette. Oppdyrkningen her førte ikke til at noe veglegeme ble fjernet, idet det bare var jord før også (morene/aurjord). Som det framgår hos Brækhus /Hærem: Norsk Tingsrett, side 619 flg. er det den redelige og aktsomme person som vernes, og hvor han tror seg å være i sin gode rett, men likevel går en annens rett for nær. Salte burde her i det minste ha vært i så sterk tvil at han spurte Egeland nærmere om dennes oppfatning av vegretten. Dommen i
Rt-1980-1281, som ankeparten viser til, har liten interesse siden forholdene ligger annerledes an.
Idet Even Salte forøvrig viser til sine anførsler for herredsretten, er det nedlagt slik påstand:
"1. Jæren herredsretts dom stadfestes.
2. Lars Salte dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten finner under dissens at anken er forgjeves. I det følgende nevnes først endel generelt som lagmannsretten er samstemmig om, før det redegjøres for flertallets og mindretallets syn.
Utfra endel av det som ble anført, finner lagmannsretten, som herredsretten, grunn til å presisere at det retten skal ta stilling til, er hvorvidt bnr. 23 idag har vegrett over bnr. 12 eller ikke. De problem den ene eller andre løsning fører til for den enkelte part, er ikke tema for lagmannsretten, og eventuell rettsendring må bli en egen sak. Av mulige slike rettsendringshjemler kan nevnes servituttloven §5, §6, §7, §8, jordskifteloven §2 bokstav d, jfr. §36 flg. og vegloven §53. Rett nok vil fordeler og ulemper ved eventuell vegrett ofte være et bevis- og tolkingsmoment i vurderingen av om der er vegrett. Men her har forholdene forandret seg så mye opp gjennom årene, at dagens fordeler og ulemper har liten interesse i slik sammenheng.
Sakens bakgrunn framgår av herredsrettens utførlige beskrivelse, men her gjentas at ved fradelingen i 1904 var bnr. 23 en ca 18 daa. stor utmarksparsell i nordvestre hjørne av bnr. 12. Bnr. 12 ble ytterligere redusert i 1950, da den ble delt i to omtrent like deler mellom brødrene Lars og Nils Salte. Nils sin del, som fikk bnr. 39, var østre og noe av søndre del av bruket, slik at bnr.12 ble liggende igjen som et ca 200 daa. stort, lett rektangelformet areal i nord-sør retning. Bygningene og det opprinnelige dyrkede område, lå mot sør, men utmarken nordover ble oppdyrket gradvis, slik at hele bnr. 12 var fulldyrket på 1980-tallet.
Også bnr. 23 ble oppdyrket gradvis. Opp gjennom årene var tre generasjoner Egeland eiere. Den siste; Harald Egeland, overtok bruket fra sin far i 1971 og sto som eier ved sin død i 1991, da hans to søstre arvet eiendommen. De fikk fradelt jordvegen, som fikk bnr. 55, og solgte den til naboen Arvid Grødeland, på gnr. 32 bnr.7/19, som hadde forpaktet den i flere år. Det gjenværende av bnr. 23, husene og ca 5 mål tomt, ble lyst ut for salg, og som Even Salte kjøpte ved skjøte tinglyst 04 12 1991. Han kommer fra bnr. 39, som ble fradelt bnr. 12 i 1950, og er sønnesønn av forannevnte Nils Salte.
Utgangspunktet er om bnr. 23 fikk vegrett over bnr. 12 ved fradelingen i 1904. Siden det ikke framgår noe entydig om dette av ordlyden i kjøpekontrakt, skylddelingsforretningen m.v. må det også foretas en fortolkning av de momenter som er vanlige i slike tilfeller, som partsoppfatninger, behov og senere bruk, hva som eventuelt kan utledes av andre dokumenter osv.
Lagmannsrettens flertall -samtlige unntatt meddommer Vigrestadvurderer de nevnte forhold i all hovedsak på samme måte som herredsretten. Flertallet nøyer seg derfor i stor grad med å vise til herredsrettens drøftelse og begrunnelse, og begrenser seg til å drøfte de punkt som var særlig utdypet i ankesaken. For lagmannsretten var det lite prosedert på om en eventuell vegrett bare ga gang- og ikke kjørerett. Etter bevisføringen er det heller ikke grunn til slik sondring, idet det sentrale for saken er hvor bnr. hadde sin kjøreadkomst. Det er også grunn til å presisere at det ikke var tale om veg med tilnærmet dagens standard, men i stor grad om rett til å kjøre over utmarken slik den var.
Det har all formodning for seg at bnr. 23 i 1904 skulle ha kjøreadkomst med hest og kjerre. Som anført av ankemotparten, kan det i vurderingen av hvor denne adkomstretten lå, være et fruktbart utgangspunkt at det er presumsjon for at det var hovedbruket, bnr. 12, som måtte sikre den. Om ikke annen vegrett kan påvises, vil det ha formodningen for seg at parsellen fikk vegrett over hovedbruket. Mer enn et utgangspunkt er det imidlertid ikke.
Lagmannsrettens flertall vurderer forholdene i tidsrommet rundt fradelingen i 1904 på samme måte som herredsretten. For lagmannsretten er det som nytt dokument framlagt utskifting over Store Salte fra 1863/1864. Flertallet kan være enig med ankende part i at det her synes som det gikk en alminnelig ferdselsvei vestenfor bnr. 12, men finner det ikke avgjørende. Heller ikke de supplerende opplysningene om slektskapsforhold mellom eiere på Grødeland- og Salte-siden finnes å ha noen avgjørende betydning. Det er knyttet ikke ubetydelig usikkerhet til disse gamle forhold. Etter flertallets oppfatning slår de ikke gjennom overfor senere forhold som har langt større vekt som bevismoment, og som trekker i motsatt retning.
Lagmannsrettens flertall vil særlig trekke fram 1948-utskiftningen på Salte, delingen av bnr. 12 i 1950, og dels utskiftningen på Grødeland i 1917 som sentrale. Etter flertallets oppfatning trekker disse nokså entydig i retning av at det var vegrett for bnr. 23 over bnr. 12. Bakgrunnen for 1948-utskiftningen synes å ha vært at maskiner etterhvert gjorde det lettere å dyrke opp den til dels steinfulle utmark i området. Det var da nødvendig med mer rasjonell arrondering, og mindre teigblanding, spesielt av gamle torvteiger. I utskiftningsforretningen er der detaljerte bestemmelser om veger i skifteområdet, og i pkt. 10 står om det her aktuelle:
"Den gamle vegen over bnr. 12 til bnr. 23 og vidare over dette bruket til brn. 21 vert halden oppe til bruk som før."
Flertallet kan, som herredsretten, ikke se at dette bare gjaldt den gamle torvveg som bnr. 23 fikk rett til i kjøpekontrakten i 1904. Bnr. 21 hadde ingen torvrett der, og slik vegen er tegnet inn på utskiftningskartet, taler det med styrke for at jordskifteretten mente det var tale om en alminnelig adkomstveg til gårdene over bnr. 12. Om det hadde vært oppfatning at bnr. 23 sin vegutløsning var nordover, ville det ha vært naturlig å tegne inn veg videre nordover til grensen mot Grødeland, men det er ikke gjort. Formuleringen "gardsvegen til Veisholen" i 1950-skylddelingen hvor bnr. 12 ble delt, trekker i samme retning. Skylddelingen ble ledet av samme jordskiftedommer som var med i utskiftningen, og han var således velkjent med forholdene på stedet. Etter bevisføringen finnes at "Veisholen" var brukt om høgdedraget mellom Salte og Grødeland, og hvor bl.a. bnr. 23 ligger. Flertallet i lagmannsretten kan etter bevisføringen ikke se grunnlag for Lars Saltes anførsel om terminologi med klar sondring mellom adkomstveg og gardsveg. I 1917-utskiftningen for Grødeland er det intet som tyder på at man mente bnr. 23 hadde noen spesiell vegrett der.
Idet lagmannsrettens flertall forøvrig deler herredsrettens vurderinger, konkluderes så langt med at gnr. 33, bnr. 23 har hatt vegrett over bnr. 12.
Lagmannsrettens flertall kan ikke se at vegretten er bortfalt ved passivitet/konkludent adferd. Harald Egeland murte igjen åpningen for vegen i steingarden mellom de to bruk rundt 1980. Etter bevisførselen legges til grunn at dette skjedde fordi han var plaget av trafikk fra utenforstående. I forbindelse med dyrkningen av utmarken i nordre del av bnr. 12, var vegen steinsatt, og opparbeidet til så pass standard at den var kjørbar også for motorisert trafikk. Det var blitt noe biltrafikk der, og således skal en av Egelands søstre ved en anledning nær ha blitt påkjørt av en bil som kom gjennom tunet på veien fra Salte. Likeledes var han genert av ungdommelig motorsykkelkjøring nattestid på vegen, og av at den ble tatt i bruk som treningsveg for travhester. Disse trafikkantene slurvet også med å lukke grinden, slik at beitende dyr ofte kom inn på feil eiendom. Siden både Salte og Egeland hadde lite bruk for vegen over den andres eiendom, var det heller ingen nevneverdig ulempe for disse å stenge veien. Det legges til grunn at Egelands begrunnelse for stengningen, var å stanse denne uønskede tredjemannstrafikken. Hva Egeland mente om vegretten, er uklart, men heller ikke avgjørende, idet lagmannsrettens flertall også her deler herredsrettens vurdering. Videre tiltres ankemotpartens anførsel om det rettslige utgangspunktet for slik vurdering. Slik forholdene lå an, kan det ikke sees at oppdyrkningen hverken umuliggjorde vegbruk eller at det var tale om så omfattende inngrep, at Egeland tapte sin rett ved ikke å protestere.
Lagmannsrettens flertall viser forøvrig til herredsrettens begrunnelse.
Mindretallet - meddommer Vigrestad - finner saken tvilsom, men er kommet til at bnr. 23 ikke har vegrett over bnr. 12. Konklusjonen trekkes etter en totalvurdering, men hvor dokumentene og forholdene i forbindelse med fradelingen i 1904 framstår som de sentrale. Mindretallet deler flertallets rettslige utgangspunkt. Selv om flertallets beskrivelse av faktum i hovedsak også kan tiltres, finner mindretallet at de vurderinger som må foretas, leder til en annen konklusjon enn flertallet har kommet til.
Det var ikke gitt noen uttrykkelig vegrett i forbindelse med fradelingen. Mindretallet mener at det hverken av de øvrige forhold da, eller av senere inntrådte omstendigheter, kan utledes noen vegrett for bnr. 23 over bnr. 12. Slik forholdene fortonet seg på fradelingstiden, var det neppe nevneverdig behov for bnr. 23 med vegrett over bnr. 12. Der var en gammel ferdselsveg forbi bnr. 23, og som burde framstå som tilstekkelig for det vegbehov bnr. 23 måtte antas å få. Likeens synes man på de fleste bruk i strøket å ha akspetert den trafikk som var, og det uten å reflekterte over om den skjedde i kraft av en rett eller bare som tålt bruk. Fra bnr. 23 har man også bare i beskjeden grad brukt vegen over gnr. 12, og med den gode kontakt som var mellom beboerne på de to gårdene, kan dette meget vel være tålt bruk uten noen tilsvarende rett for bnr. 23. Omstendighetene rundt Harald Egelands stenging av vegen, kan også tyde på at han ikke hadde en klar oppfatning om at han hadde vegrett. De øvrige tolkingsmomenter, som jordskifter etc. er uklare, men mindretallet mener at det heller ikke kan utledes noen vegrett fra disse. Det gjelder hva enten de vurderes isolert eller samlet.
Mindretallet finner følgelig ikke bevist noe som gir bnr. 23 hjemmel for vegrett over bnr. 12. - - - - -
Dom blir etter dette å avsi i samsvar med flertallets syn, hvoretter herredsrettens dom blir å stadfeste.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. For ankesaken finnes ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd hvoretter Lars Salte må erstatte Evens Salte hans utgifter for ankeinstansen. Advokat Haukland har inngitt omkostningsoppgave på kr 40650,- hvorav 650,- kr er utgifter. Oppgaven legges til grunn.
Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen og domsutkast skrevet noe etter, men grunnet ferieavvikling m.v. har det ikke vært mulig å avsi dommen før i dag.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Lars Salte betaler til Even Salte innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for lagmannsretten med 40650,- - førtitusensekshundreogfemti - kroner.