LG-1993-301
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-15 |
| Publisert: | LG-1993-00301 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett Nr. 375/92 A - Gulating lagmannsrett LG-1993-00301 A. Anken avvist i Høyesterett, se HR-1995-00174 K (se også Rt-1995-618). Saksomkostningssavgjørelsen påkjært til Høyesterett - HR-1995-00248K - kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Ankande partar: Hans Augedal m.fl. (11 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Frode Folkestad, Stavanger). Motpartar: 1. Ole Njærheim 2. Lars Njærheim (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tore Helliesen, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommar Lillebø, Ekstraordinær lagdommar Rein, Ekstraordinær lagdommar Hordnes med meddommarar |
| Lovhenvisninger: | Lov om bruksrettigheter (1874), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §324, Hevdslova (1966) §12, §2, §4, §5, §7, §8, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16 |
År 1994 den 15. november vart det av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 93-00301 A sagt slik dom :
Saka gjeld spørsmålet om gnr. 11 Obrestad i Hå kommune, har fiskerett i Håelva på ei 400 - 500 m lang strekning der elva grensar til nabogarden, gnr. 10 Hå.
Håelva, som er rekna som ei god lakseelv, grensar på sørsida oppover (austover) frå utløpet i sjøen, først til gnr. 10 Hå i ca 1900 m. lengde, og vidare til gnr. 11 Obrestad i ca 1400 meters lengde. På gnr. 10 har bnr. 1 og bnr. 5 fiskerett, og den er etter avtale felles. På gnr. 11 Obrestad grensar fire bruk til elva, men etter ymse grunnlag er fiskeretten delt mellom 11 bruk under gnr. 11.
Partane er samde om at Obrestad har fiska med drivgarn eit stykke vestover på gnr. 10 frå grensa mellom gnr. 10 og 11, men det har vore usemje om Obrestad hadde rett til dette eller om det berre var tålt bruk frå Hå. Etter stemnemål frå eigarane av gnr. 10, bnr. 5, Ole Njærheim og Lars Njærheim, sa Jæren heradsrett 22 12 1992 dom med slik domsslutning:
"1. De saksøkte
Hans Augedal som eier av gnr. 11 bnr. 1
Leif Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 2
Torbjørn Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 4 og 5
Rasmus Obrestad som eier av gnr. 11, bnr. 7, 3 og 15
Torstein A. Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 8
Per Bjorland som eier av gnr. 11 bnr. 9
Hans Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 6
Per Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 11
Terje Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 12
Ole Terje Obrestad som eier av gnr. 11 bnr. 14
Olav Njærheim som eier av gnr. 11 bnr. 10
er uberettiget til å fiske i Håelva utenfor eiendommen gnr. 10 bnr. 5 tilhørende Ole Njærheim og Lars Njærheim og utenfor eiendommen gnr. 10 bnr. 1 tilhørende Odd S. Salte.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Eigarane av dei 11 bruka med fiskerett under Obrestad, anka dommen i rett tid til lagmannsretten. Ankeførehavinga var i Stavanger frå 03 10 til 06 10 1994, og der retten etter krav frå ankepartane, var sett med fire meddommarar frå det alminnelege utvalet, jfr. tvistemålsloven §324. Retten høyrde forklaringar frå alle 13 partane og frå 19 vitne, og der forklaringa til eit vitne vart gjeven ved dokumentert provopptak. 9 av vitna var nye for lagmannsretten. Det var elles slik dokumentasjon som rettsboka syner.
Om bakgrunnen for saka elles, vert det synt til heradsretten sin dom. Provføringa er lagt opp noko vidare for lagmannsretten enn for heradsretten, men elles står saka i same stilling for begge rettar, og partane gjer stort sett gjeldande det same.
Obrestad-sida meiner såleis prinsipalt at dei i si tid har fått fiskerett. Jamvel om opphavet til retten ikkje er klårlagt, så tyder både bruken gjennom generasjonar og det gamle folk på Obrestad seier om eigne og rettsforgjengarane sine meiningar, at Hå har gjeve Obrestad fiskerett. Men subsidiært har Obrestad uansett fått rett ved alders tids bruk/ hevd, og den retten hadde dei fått før ankemotpartane si slekt kom til Hå i 1936.
Det er klårt at Obrestad har fiska på Håsida i lang tid, iallfall over 100 år. Den gamle brua var einaste faste merkepunkt like vest for eigedomsgrensa før, og det er difor naturleg at brua var grensa for Obrestad sin fiskerett på Hå. At Obrestad hadde fiske hit, vert også støtta av forklaringar frå folk på gardane på nordsida av elva. Fisket frå sørsida skjedde i konkurranse med nordsida. Når Obrestad såleis i så lang tid har fiska på den måte som hadde økonomisk verdi, må dei ha fått generell fiskerett, slik at dei kan drive på dei mindre intensive fiskemåtane også.
Det er ingen tålt rett. Det er feil at ankemotpartane og far deira har akseptert fisket som tålt bruk, men det har uansett ikkje avgjerande sidan Obrestad hadde fått fiskerett lenge før ankemotpartane si slekt overtok Hå i 1936. Obrestad sin fiskerett har då rettsvern. Etter avgjerda i Rt-1983-569 kan lite bruk av retten, tyde på at det berre er tålt bruk, men det er ikkje tilfelle her sidan Obrestad har fiska meir på tvistestrekninga enn Hå.
Når bruken er så gamal som her, betyr gjeldande lakse- og innlandsfiskelov lite. Jamvel om det er ein gamal hovedregel at grunneigaren har fiskeretten, så er det likevel unntak der anna følgjer av sedvane o.l. Lova pålegg heller ikkje den som meiner å ha fiskerett frå framand grunn, noka streng provbør for dette. Heradsretten tek såleis feil når den har pålagt Obrestad å prove grunnlaget for fiskeretten sin. Det vert også synt til Rønneseths dokumenterte artikkel der det er nemnt at på Jæren ligg fiskeretten i elvane til heile garden, og ikkje til det einskilde bruka.
Opphavet til Obrestad sin fiskerett er uklår, men det er ikkje avgjerande. Obrestad meiner dei har fiska fordi dei har fått rett til det, og denne trua har dei hatt i generasjonar. Kvar generasjon har ikkje plikt til sjølvstendig undersøking, og dei må kunne stole på det rettsforgjengarane har sagt, med mindre dei får konkrete opplysningar som gjer at dei bør undersøkje nærare. Fiskeretten er rett nok ikkje tinglyst, men det er heller ikkje naturleg at ein så gamal rett er det. Det er, og var, heller ikkje krav om at det skulle vere skriftleg tilsagn, og eit muntleg tilsagn er like bindande. Det vert også vist til at fleire av Obrestadbrukarane oppgjennom åra har vore med i lokalpolitikken og hatt andre verv som tilseier at dei hadde kjennskap til reglar og formalitetar på mange felt. Når dei likevel var i god tru om fiskeretten sin, tyder det på at dei var det fordi der var slik rett. Det vert likeeins vist til at både eigar av gnr 10 frå 1919, Isaksen, og brukarar på nordsida av elva, meinte at Obrestad hadde fiskerett i tviste-feltet. Obrestad har såleis vore i aktsam god tru om retten.
I rettspraksis er det lite om kva krav som vert sette til prov for at det er gjeve fiskerett idet tilhøva varierer, jfr. m.a. det som er sagt i Eriksen: Alders tids bruk, side 25 flg., 48 flg og side 58 flg. og i Rt-1978-915 og Rt-1983-569. Bruken her oppfyller både krava til langhevd etter hevdslova §8 og for alders tids bruk. Også krav til brukskontinuitet, god tru og lokal sedvanerett er oppfylte.
Atter subsidiært har Obrestad fått rett til fiske frå eigar av gnr. 10 bnr. 1 Odd Salte. Fiskeretten er som nemnt felles for bnr. 1 og 5, og når Obrestad får del i bnr. 1 sin rett, har dei såleis rett til å fiske også på bnr. 5. Ankepartane har nedlagt slik påstand:
"De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotpartane Ole Njærheim og Lars Njærheim er samde både i resultatet og grunngjevinga til heradsretten, og dei viser difor i stor grad til den dommen.
Utgangspunktet er at tilstøytande grunneigar har fiskeretten i vassdraget. Som det m.a. går fram i RG-1984-1029 har dette vore gjeldande rett i uminnelege tider. Unntak frå denne hovedregelen krev særskilt heimel som lov, sedvane, alders tids bruk osb. Det er den som påstår å ha rett i strid med denne hovedregelen som må prove retten, og slike prov er det ikkje her. Det fins ikkje dokument som viser at Obrestad har fiskerett på Hå. Frå Obrestad har det m.a. vore vist til at fiskeretten kan skrive seg frå tida rundt reformasjonen, og at stiftingsdokumenta kan ha vorte øydelagde i brannen som var på prestegarden på 1700-talet. Dette er for laust til at det kan ha interesse som prov.
Der er fleire moment som tyder på at Obrestad ikkje har fiskerett. På Hå har dei ikkje høyrt at Obrestad meinte å ha fiskerett på tvistestrekninga før i samband med rettssaka. Dette går m.a. fram av leigeavtalen med oljeselskapet Elf i 1986, der selskapet fekk fiskerett til eigedomsgrensa. Det vert vidare vist til at då far til ankepartane selde hoveddelen, bnr. 1, i 1947, vart det også gjort avtale om fiskeretten. Dersom nokon av partane meinte at gnr. 11 hadde fiskerett på gnr. 10, må ein kunne rekne med at det hadde vorte nemnt enten i salgsavtalene eller i tilleggsavtalen frå 1948. Der er også fleire andre dokument der det hadde vore naturleg å nemne det om ein meinte at Obrestad hadde fiskerett på Hå; såleis skylddeling i 1916, leigeavtale i 1941, og skjønn frå 1946 og 1952.
Bruken støttar også Hå. Dei hadde fiskerett i nærare 2 km, og den beste fiskestrekninga var vestanfor tvistefeltet. Hå rakk ikkje å bruke drivgarn i heile strekninga, og det var heller ikkje tap for dei at Obrestad fiska litt nedanfor grensa. Når laksen hadde passert Hå sine drivgarn, var han uansett tapt for Hå då han ville gå lenger oppover elva og kome til Obrestad. Obrestad si ca 1400 m lange elvelinje på eigen grunn, er også lang nok til å stette gnr. 11 sin trong. Dei hadde ikkje trong for å fiske på Hå.
I perioder med lav vasstand var det brukt settegarn i staden for drivgarn. Desse var sette innanfor gardane si eigedomsgrense. Tidlegare var det lite stangfiske, men på Hå har ein berre sett eit par frå Obrestad-sida som fiska nedanfor grensa. Når Hå har godteke fiske frå Obrestad, er dette bruk som er tålt sidan han ikkje gjekk utover Hå sitt eige fiske.
Vilkåra for hevd eller alders tids bruk er ikkje oppfyllte. Rett nok oppfyller Obrestad sitt drivgarnfiske kravet til bruk ned til kloakkbrua, men ikkje lenger. Fisket med stang og settegarn oppfyller ikkje brukskrava. Men Obrestad stettar ikkje krava til aktsam god tru. Det er ikkje noko konkret som kan gje Obrestad grunnlag for god tru om at dei hadde fiskerett på Hå.
Ankemotpartane har lagt ned slik påstand:
"Jæren herredsretts dom stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger av de ankende parter for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten kjem under dissens til same resultatet som heradsretten.
Når det gjeld bakgrunnen for saka, viser lagmannsretten til heradsretten sin dom, men her skal nemnast at jamvel om Håelva er rekna som ei god lakseelv, er det ei typisk flaumelv der det har vore best fiske i stor vassføring. I den nedste delen av elva, heilt mot osen, har det berre vore fiska med stang, men både på resten av strekninga langs gnr. 10 og langs gnr. 11 vart største fangstane gjorde med drivgarn til den reiskapen vart forboden i 1975. Drivgarnfisket, eller "reking" som det også var kalla, gjekk føre seg ved at eit garn vart strekt over elva, og så gjekk ein person på kvar elveside og heldt i garnet, og let det drive nedover med straumen slik at fisk på veg oppover gjekk i garnet. Det var fiska med drivgarn berre når det var stor vassføring. I periodar med lav vasstand, var det settegarnsfiske og litt stangfiske. Settegarnsfisket vart forbode nokre år etter at drivgarnsfisket var slutt. Frå 1975 til ca 1985 var det fiska lite i elva. Midt på 1980-talet hadde laksestammen auka så pass at ein byrja fiske med stang, som var einaste lovlege reiskapen då. Før 1975 var det stort sett eigarane som fiska, og dei selde mykje av fisken. Etter 1985 var det meir utleige av fiskerettane, enten ved sal av fiskekort for dagen eller utleige i lengre perioder til verksemder m.v. Det vart såleis, meir enn før, andre enn grunn-eigarar som fiska, og i stor grad har både dei med fiskekort frå gnr. 10 og dei med kort frå gnr. 11, fiska på den strekninga tvisten gjeld.
Om bruka som støyter til elva, skal nemnast at gnr. 10 opphaveleg var eit bruk; "Hå gamle prestegard". Den vart nedlagd som prestegard i 1919 og seld. Far til ankemotpartane, Hans O. Njærheim, kjøpte garden i 1936. Han delte bruket, selde hoveddelen, bnr. 1, i 1948 og heldt sjølv att bureisingsbruket bnr. 5. På nordsida av elva eig gnr. 7, Nærland frå osen til omlag vis a vis grensa mellom bnr. 1 og 5 under gnr. 10, medan bruk under gnr. 8 Njærheim eig vidare austover forbi Obrestad si austgrense.
Tvisten gjeld strekninga frå grensa mellom gnr. 10 og 11 og ned til ei bru som er fjerna for lenge sidan. Det var truleg del av den gamle kongevegen, men no er det korkje spor av vegen eller brua att i terrenget ved elva. Det er ikkje klårt når brua vart fjerna, men restane etter brukara vart fjerna dels under krigen, og dels i samband med senking av elva like etter krigen. Knapt hundre meter nærare grensa vart det bygd ei "kloakkbru" og rensestasjon i 1972. Elvestrekninga rundt dei to bruene, vart senka like etter krigen ved at masser i elvebotnen vart tekne vekk. Dette letta drivgarnfisket sidan steinar m.v. i elvebotnen som gjorde det vanskeleg å få drivgarn over der før, vart tekne vekk.
Utfrå ein del av det som vart sagt i partsforklaringane, finn lagmannsretten grunn til å presisere at retten skal avgjere om Obrestad har fiskerett på Hå, og ikkje om dei bør ha det eller ikkje. Rett nok vil momentet med om det er rimeleg med fiskerett på framand grunn, av og til vere prov i vurderinga av om der er slik rett, men det gjeld ikkje her.
Den rettslege problemstillinga er mykje lik det Falkanger i Tingsrett, side 225 omtalar slik:
"I rettsforhold som har sitt utspring langt tilbake i tiden, er det idag kanskje ikke mulig å føre tilfredsstillende bevis for rettighetens stiftelse og omfang: Dokumentene er kommet bort, og de som kunne ha fortalt om det passerte er forlengst døde. Hevdsbruk må her kunne erstatte ordinær bevisførsel for riktig stiftelse...... Domstolene vil kanskje konstatere at om rettens opprinnelse kan intet sikkert sies, men uansett vil A nu måtte gis medhold på grunn av den utøvede bruk - se f.eks Rt-1968-1202."
Men jamvel om det kan vere slike samansmelta problem ved gamal bruk, og mange moment kan ha interesse i fleire problemstillingar, er det likevel to skilde rettslege spørsmål. Det eine er om brukarane har fått slikt løyve, t.d. ved avtale, at eigaren ikkje kan trekke det attende einsidig. Dersom det ikkje er prova at slikt løyve er gjeve, vert vurderinga rettsleg som om løyve ikkje var gjeve, dvs. om brukaren likevel har fått rett gjennom hevd eller alders tids bruk. At brukaren får rett gjennom hevd eller alders tids bruk, kviler på føresetnaden om at han opphaveleg ikkje har fått slikt løyve frå eigaren.
Lagmannsretten meiner heile Obrestadsida må sjåast under eitt i spørsmålet om fiskeretten. Det har rett nok variert litt kor mykje kvart bruk har fiska, og det er også nyansar mellom einskilde brukarar i synet på omfang av, og grunnlag for, retten. Men slik lagmannsretten ser det etter provføringa, er det ikkje noko, korkje hjå noverande eigarar eller rettsforgjengarane deira, som set noko bruk under Obrestad i ei anna rettsleg stilling til fiskerettsspørsmålet enn dei andre.
Spørsmålet om Obrestad opphaveleg har fått rett til fiske frå Hå, ser lagmannsretten på same måte som heradsretten og viser difor til grunngjevinga der. Det rettslege utgangspunktet er at tilstøytande grunneigar har einerett til laksefisket i vassdrag. Dette er eit gamalt prinsipp som var nemnt alt i Frostatingslova og Gulatingslova, og har seinare vore fastslege i varierande lover heilt opp til nogjeldande lakse- og innlandsfiskelov av 15. mai 1992 nr. 47 der regelen står i §16, første lekk, litra a. På Jæren er det rett nok vanleg at lakseretten høyrer til garden (gnr), og ikkje det einskilde bruk (bnr) som støyter til elva, men det er ikkje avgjerande her. Lagmannsretten meiner, som heradsretten, at det er den som påstår å ha fiskerett på framand grunn (anna gnr.) som må prove å ha slik rett. Partane har også i ankeinstansen delt syn på opphavet til at bruken starta. Det har vore omfattande provføring om meiningane om dette hjå partane, rettsforgjengarane deira, og i bygda elles. Men forklaringane viser berre, som det ofte er i slike saker, at meiningane er, og har vore, delte, og lagmannsretten kan ikkje sjå at dei har større vekt i den eine enn i den andre retninga. Det er ikkje skriftlege dokument om retten. Det kan vel vere, slik Hå hevdar, at i nokre av dei framlagde dokumenta ville det ha vore naturleg å nemne det dersom ein meinte Obrestad hadde slik fiskerett, men heller ikkje dette er så sentralt at det er avgjerande. At Obrestad har fiska så lenge, tyder på at dei har slik rett, men slik tilhøva elles er i saka, finn lagmannsretten heller ikkje dette avgjerande. I det heile meiner lagmannsretten at opphavet til at Obrestad byrja fisket, ligg i historias mørke, og lagmannsretten finn ikkje prova at Obrestad har fått fiskerett frå Hå.
Slik tilhøva i saka er, må spørsmålet om Obrestad har hevda fiskerett, avgjerast etter reglane i nogjeldande hevdslov av 9. desember 1966 nr. 1, jfr. §12. Etter snikhevdlova av 23. mai 1874 kunne ikkje Obrestad hevde rett til fiske på den måte dei har drive det. Reglane før snikhevdlova, NL 5-5-4, har ikkje interesse i denne saka. Den nye langhevdsregelen i hevdslova §8, gjer elles at alders tids bruk ikkje er så viktig som før.
For at Obrestad skal ha fått fiskerett ved hevd, må dei ha fiska i minst 50 år (hevdslova §8) i aktsam god tru (hevdslova §7 jfr. §2) på at dei hadde fiskerett (hevdslova §7), og fisket må heller ikkje ha vore som tålt bruk frå Hå (hevdslova §7 jfr. §5). Skal dei ha fått fiskerett etter alders tids bruk, må det ha vore fiska lenger enn ved hevd, men kravet til bruksintensitet og kontinuitet, er ikkje så strenge som ved hevd. I det heile er vurderinga av alders tids bruk meir skjønnsmessig enn reglane om hevd. Om det generelle elles, nøyer lagmannsretten seg med å syne til Brækhus/ Hærem: Norsk Tingsrett, kap. 30 og Falkanger: Tingsrett, kap. VI og til førearbeida til hevdslova.
Dissensen i lagmannsretten er knytt til vurderinga av omfanget av det fisket som har vore, og dei rettslege konsekvensane av det. Dette har dels interesse i vurderinga av fleire av vilkåra for hevd/ alders tids bruk, og det er grunn til å presisere at dei ymse vilkåra heng saman. T.d. er det ikkje nok at brukar er i god tru om at han har ein eller annan rett på nabobruket, men den gode trua må knytast til om har har rett til den bruken han faktisk har hatt. Fleirtalet i lagmannsretten ser saka langt på veg sameleis som heradsretten, jamvel om fleirtalet nokre stader har litt anna rettsleg vinkling på det.
Partane er samde om at Obrestad fiska med drivgarn i elva langs øvre delen av Hå fram til 1975, men er usamde både om omfang og kor lenge Obrestad har fiska. Lagmannsretten er som nemnt også delt i synet på dette, men meiner samrøystes at Obrestad har hatt drivgarnsfiske på deler av Hå iallfall i hundre år, og truleg før det også. Men før lagmannsretten drøftar meir om bruken, er det grunn til å kome litt inn på dei andre hevdsvilkåra, og der lagmannsretten er samrøystes i vurderinga.
Hå meiner Obrestad sitt fiske var tålt bruk - precario - frå dei. Lagmannsretten deler ikkje Hå sitt syn på kva som ligg i tålt bruk. Om det er tålt bruk etter hevdslova §7, jfr. §5 eller ikkje, må vurderast objektivt. Meininga til grunneigaren er sjølvsagt eit viktig moment, men avgjerande er det ikkje. Om det opphaveleg ikkje var tålt bruk, kan eigar ikkje utan særskilt grunnlag avgjere at det i framtida skal vere tålt bruk. Ei anna sak er at dersom eigar meiner det er tålt bruk, vil det lett føre til at brukar må undersøkje nærare for at han framleis kan seiast å vere i god tru om retten sin. Lagmannsretten viser til Ot.prp. nr. 30 (1965-66) side 29 flg. og til Falkanger: Tingsrett, side 244. Her er det gamalt fiske som hadde vore drive lenge før noverande eigarar og deira slekt overtok garden. Opphavet til fisket er uklårt, og lagmannsretten finn ikkje at grunngjevinga til Hå i seg sjølv er nok til at det var tålt bruk.
Lagmannsretten meiner Obrestad har vore i aktsam god tru om fiskeretten etter hevdslova §7, jfr. §4, men med dei presiseringane som vert nemnde nedanfor om omfanget av fisket m.v. Om det generelle innhaldet i godtrukravet, viser lagmannsretten til Falkanger: Tingsrett, side 239 flg. og Ot.prp. nr. 30 (1965-66) og tilvisingane der. Obrestad har opp gjennom åra undersøkt om fiskeretten, utan å finne noko avgjerande korkje i den eine eller andre retning. Er det tale om "korttidshevd" på 10 eller 20 år i hevdslova §2 jfr. §7, vil brukar stå svakt om han ikkje kan vise til nokon heimel for den gode trua. Men her er bruken så gamal, at starten var i ei tid då kravet til notoritet, som dokumentasjon eller tinglysing, var mindre enn no. Når fisket har skjedd i så lang tid, kan det etter retten si meining ikkje hindre god tru at Obrestad ikkje kan vise til eit konkret dokument e.l. som dei bygg retten sin på.
Eit av krava for å hevde bruksrett, er etter hevdslova §7, at ein "..brukar eller har tingen som om han var bruksrettshavar..". I dette ligg som utgangspunkt at ein berre hevdar rett til den bruken som har vore. Lagmannsretten er delt i synet på konklusjonen for dette punktet i saka.
Fleirtalet - dei tre juridiske domarane og meddomar Bergjordmeiner at Obrestad sin bruk ikkje har vore slik at dei har hevda fiskerett. Etter provføringa meiner fleirtalet at det berre er det fisket Obrestad har hatt med drivgarn på Hå, som har interesse. Hå har hatt all annan bruk av elva, som settegarns - og stangfiske, og perlefiske som var før. Rett nok har einskilde frå Obrestad fiska med stang der, men dette var så lite at det ikkje har vekt her. Det var, slik eit vitne sa det, "fiske for tidsfordriv". I slikt fiske var ein i bygda ikkje så nøye med om ein gjekk inn på annan manns grunn, og det må seiast å vere tålt bruk. Drivgarnsfisket Obrestad hadde på Hå, starta stort sett på Obrestad sin eigen grunn. Etter at garnet var sett frå Obrestad sin grunn, og trekt nedover elva langs den, var det lettare å halde fram litt nedover Hå enn å trekke det opp i eigedomsgrensa, og gå attende og sette det ut att. Slik fleirtalet ser det, har fisket såleis i praksis vore slik at i staden for å dra opp garnet ved eigedomsgrensa, har Obrestad late det drive lenger nedover elva. Det kan vel vere at Obrestad stundom har sett drivgarnet i elva frå Hågrunn, men dette er for sjeldan til at det har interesse i vurderinga etter fleirtalet sitt syn. Fleirtalet meiner den bruken som har vore, ikkje er nok til at Obrestad får ein generell fiskerett på deler av Hå. Det kan nok vere meir tvil om Obrestad har hevda den partielle bruksretten til å la drivgarnet halde fram nedover Hå. At slikt fiske er forbode idag, hindrar ikkje hevd. Men om det berre er slik partiell bruk, meiner fleirtalet at det isåfall må ha vore tålt bruk. Elvefiske med drivgarn var det berre i vassfløde, og Hå hadde då betre fiskeplassar lenger nede. Laksen som kom seg forbi drivgarna til Hå, var i realiteten tapt for Hå sidan dei ikkje hadde fiskereiskap lenger oppe, og laksen ville halde fram oppover i elva forbi Hå. Jamvel om det ikkje er avgjerande, legg fleirtalet også vekt på at Obrestad etter senkinga av elva, fiska lenger nedover enn det var mogeleg før. Dei kan iallfall ikkje ha hevda rett lenger ned enn før senkinga. At det var tålt bruk, vert også støtta av at også andre gardar, m.a. på nordsida av elva, i perioder let drivgarna gå litt inn på garden nedanfor, men dei slutta med dette når det vart protestert. Fleirtalet finn såleis at Obrestad ikkje har hevda fiskerett. Slik grunngjevinga til fleirtalet er, kan Obrestad heller ikkje ha fått rett ved alders tids bruk.
Mindretalet - meddommarane Bryne Ims, Jørgensen og Kyvik - meiner at drivgarnsfisket var den fiskemåten som hadde klårt størst praktisk og økonomisk interesse i farne tider. Det var rett nok også fiska med settegarn og stang, men dette hadde så liten verdi for gardane, at det grensar til hobbyfiske. Når Obrestad såleis i meir enn hundre år har fiska på den måten som hadde økonomisk verdi, meiner mindretalet det må vere nok til at Obrestad har hevda rett til laksefiske på den måten som til kvar tid er praktisk og lovleg bruk. Mindretalet meiner det heller ikkje er prova at det er tålt bruk (precario), og meiner, med tilvising til det som er nemnt over, at Obrestad har vore i aktsam god tru om fiskeretten sin. Mindretalet meiner såleis at Obrestad har hevda generell fiskerett på tvistestrekninga. - - - - - Subsidiært meiner Obrestad at dei har fått fiskerett på gnr. 10 bnr. 1 frå eigaren der Odd Salte, og at dei såleis har rett til å fiske også frå bnr. 5 sin grunn sidan det er felles fiskerett for dei to bruka. Dette var ikkje utdjupa i ankesaka, og det var heller ikkje provføring om det, slik at lagmannsretten har særs spinkelt grunnlag for den avgjerda. Det var såleis m.a. inga drøfting av kva rett bnr. 1 har til å overdra delar av fiskeretten sin etc. Lagmannsretten deler heradsretten si vurdering, og finn samrøystes ikkje prova grunnlag for å fastslå i domen at Obrestad har fiskerett på dette grunnlaget.
Momentet med bnr. 1 sin fiskerett, er årsaka til at det i heradsretten si domsslutning, som er i samsvar med Hå sin påstand, er teke med at Obretad heller ikkje har fiskerett på gnr. 10/1. Men sidan eigaren av bnr. 1, Odd Salte, ikkje er part i saka, meiner lagmannsretten det ikkje bør vere med noko om bnr. 1 i domen. Utfrå prinsippet om dei subjektive grensene for rettskraft, er domen uansett ikkje bindande for Salte, og lagmannsretten meiner det heller ikkje er andre omstende som gjer at det, direkte eller prejudiselt, må seiast noko om fiske på bnr. 1 sin rett i domsslutninga. Med denne endringa for bnr. 1, vert heradsretten sin dom stadfesta i samsvar med fleirtalet sitt syn.
Jamvel om det er ei endring for bnr. 1, meiner lagmannsretten at anken ikkje har ført fram. Då lagmannsretten ikkje ser grunn til å gjere unntak frå hovedregelen i tvistemålsloven §180, første lekk, må Obrestadpartane erstatte Håsida sine sakskostnader for lagmannsretten. Dei vert fastsette slik advokat Helliesen har kravd; med salær på kr 80000,- og dekning av utgifter på kr 10789,-, tilsaman kr 90789,-. Lagmannsretten finn ikkje grunn til å endre sakskostnadsavgjerda til heradsretten. For ordens skuld nemner lagmannsretten at sakskostnadsavgjerda ville ha vorte den same jamvel om momentet med bnr. 1 skulle føre til at sakskostnadane skal avgjerast etter andre, og ikkje første, lekk i tvistemålsloven §180, jfr. tvistemålsloven §174, andre lekk, andre pkt. første alt.
Dommen er samrøystes der det ikkje er sagt noko anna.
Domskonferanse vart halden like etter at hovudførehavinga var slutt, og domsutkast skrive og sendt til dommarane nokre dagar etter. Men det har ikkje late seg gjere å seie dommen før i dag.
Slutning:
1. Heradsretten sin dom vert stadfesta, men slik at: "..og utenfor eiendommen gnr. 10 bnr. 1 tilhørende Odd S. Salte." i slutten av pkt. 1, går ut.
2. Hans Augedal, Leif Obrestad, Torbjørn T. Obrestad, Rasmus Obrestad, Torstein A. Obrestad, Per Bjorland, Hans Obrestad, Per Obrestad, Terje Obrestad, Ole Terje Obrestad og Olav Njærheim, ein for alle og alle for ein, betalar sakskostnader for lagmannsretten til Ole Njærheim og Lars Njærheim med 90789,- - nittitusensjuhundreogåttini - kroner innan 2 - to - veker frå dommen er forkynt.