Rt-1968-1202

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-11-30
Publisert:	Rt-1968-1202
Stikkord:	Sameie
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 133/1968
Parter:	1. Erik Helgesen, 2. Dagfinn Huseby (advokat Asbjørn Kaasen - til prøve) mot Svein N. Jordheim m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Blom, Endresen, Heiberg, Bahr
Lovhenvisninger:

Dommer Roll-Matthiesen: Ved stevning av 25. mars 1963 reiste Svein N. Jordheim m.fl. sak mot Erik Helgesen og Dagfinn Huseby med påstand om at Erik Helgesen ikke er eneeier av fjellområdet Kvannegrø i Hemsedal og med påstand om at en av Dagfinn Huseby oppført hytte i området skulle fjernes. Hallingdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 17. august 1964 dom med slik domsslutning:

«1. Kvannegrøområdet er et sameie mellom gnr. 66, bnr. 1 og en eller flere av saksøkernes eiendommer.

Side:1203

2. Saksøkte nr. 1 Erik Helgesen er for fremtiden uberettiget til å selge tomt eller på annen måte gi tillatelse til oppførelse av hus i utmarksområdet ved Kvannegrø.

3. Saksøkte nr. 2 Dagfinn Huseby frifinnes.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Dommen ble fra begge sider påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 17. oktober 1966 avsa dom med denne domsslutning:

«Ole K. Grøthe (eier av g.nr. 63, b.nr. 1), Sigurd Brennhovd (eier av g.nr. 63, b.nr. 3), Halvor Torset (eier av g.nr. 64, b.nr. 3), Torleif Jordheim (eier av g.nr. 64, b.nr. 4), Svein N. Jordheim (eier av g.nr. 65, b.nr. 1), Ole O. Jordheim (eier av g.nr. 65, b.nr. 3), Erik Helgesen (eier av g.nr. 66, b.nr. 1) og Ola Roe Embre (eier av g.nr. 66, b.nr. 3) har sameierett i Kvannegrøområdet.

2. Erik Helgesen har ikke rett til på egen hånd å selge eller leie ut tomt i Kvannegrøområdet utenfor sin egen setervold.

3. Erik Helgesen og Dagfinn Huseby tilpliktes innen 1. september 1967 å fjerne den hytte som den sistnevnte har oppført i Kvannegrø.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for frifinnelse av Erik Helgesen og Dagfinn Huseby.

Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Erik Helgesen og Dagfinn Huseby har påanket dommen til Høyesterett. Under ankeforberedelsen har Ola K. Grøthe overdratt sin eiendom - gnr. 63 bnr. 1 - til sønnen Knut Grøthe. Partene er enige om at Knut Grøthe har trådt inn i ankesaken i stedet for faren.

De ankende parter har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter, og de har vist til lagmannens dissens, som etter deres mening gir uttrykk for en riktig bedømmelse av faktum og en riktig rettsanvendelse. Man vet ikke nå hva som har vært det opprinnelige forhold i fjellet, og lagmannsrettens flertall har tatt et uriktig utgangspunkt når det uten videre fastslår at Kvannegrø opprinnelig må ha vært bygdeallmenning eller sameie. Det må være riktigere å bruke det virkelige utgangspunkt, nemlig at områdene i fjellet var eiendomsløse. Men etter de ankende parters mening spiller det mindre rolle å få konstatert eller gjettet på utgangspunktet. Det avgjørende må være den sikre, klare og utvetydige bruk i atskillig mer enn 100 år, en bruk som går på eiendomsretten, idet eieren av gnr. 66 bnr. 1 har utnyttet all den rådighet i Kvannegrø som det kan bli spørsmål om. Denne bruk har fortettet seg til en overbevisning om eksklusiv rett, og denne overbevisning er blitt respektert. Det vil være i strid med Høyfjellskommisjonens og Høyesteretts praksis om de festnede rettsforholds betydning, hvis bruken ikke her blir avgjørende. Om de gamle tufter har de ankende parter anført at det må bli ankemotpartenes sak å godtgjøre hva de har vært brukt til. Det kan i dag bare konstateres at det er menneskeverk

Side:1204

uten at det kan sies noe nærmere om hvorvidt det har vært jakthytter, felægre eller setre. Enn mindre kan det sies noe om hvem som har eiet bygningene eller hvilke eiendommer de eventuelt har vært knyttet til. Det er vel mulig at de alle har hørt til gnr. 66 bnr. 1 - setre eldes, forringes og faller ned, og så har man bygget nytt på et annet sted. Det er uriktig som herredsretten og lagmannsrettens flertall har gjort, å fastslå sameie på grunnlag av tuftenes eksistens. De ankende parter har henvist til noen dommer av Høyesterett, bl.a. til dom av 29. januar 1949 i sak Svein K. Wanneviken m.fl. mot Ola K. Langehaug om Hestanåen i Hemsedal (ikke inntatt i Retstidende).

Hvis Høyesterett finner - anfører de ankende parter videre - at utgangspunktet må være sameie i Kvannegrø, har eierne av gnr. 66 bnr. 1 hevdet eiendomsretten til området. Det foreligger klare overskridelser av reglene om sameie, og disse overskridelsene er skjedd i begrunnet god tro om eiendomsrett.

Erik Helgesen - som har fått fri sakførsel - og Dagfinn Huseby har nedlagt sådan påstand:

«1. De ankende parter frifinnes.

2. Svein N. Jordheim, Ola Roe Embre, Ola O. Nordheim Nordre, Knut Grøthe, Sigurd Brennhovd, Halvor Torseth og Thorleif Jordheim dømmes til in solidum

A. Å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett, herunder mitt salær som oppnevnt prosessfullmektig for de ankende parter.

B. Å betale saksomkostninger til Erik Helgesen og Dagfinn Huseby, for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett for så vidt disse omkostninger ikke inngår under den fri sakførsel.»

Svein N. Jordheim m.fl. har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter, og de støtter seg - likeledes i det vesentlige - til de begrunnelser som er gitt av herredsretten og lagmannsrettens flertall.

Det foreligger her etter ankemotpartenes mening et gammelt sameieforhold. De gårder som har hatt sine setre på Jordheimstølene, Kvannegrø og Legeret, danner en sammenhengende grend nede i bygden. Det vanlige i Hallingdal var at slike grender ekspanderte sammen innover i fjellet, hvor det opprinnelig har vært allmenning til bruk for bygden. Her ser vi at gårdene har tatt i bruk Jordheimstølene, som i dag utvilsomt ligger i et sameie, hvor bl.a. Erik Helgesen og alle ankemotparter er sameiere. All sannsynlighet peker hen på at det har foregått en videre ekspansjon innover og at allmenningen også her er gått over til sameie mellom gårdene. Jordheimsameiet, Kvannegrø og Legeret utgjør en naturlig avgrenset seterdal, og det er ikke grunn til å anta at det er forskjellige rettsforhold for de enkelte deler av denne seterdal. I Legeret har andre gårder enn de tre Jordheimgårder som i dag hevder enerett, bl.a. Grøte-gårdene, hatt setre. Og i Kvannegrø viser tuftene at det må ha vært 3-4 seteranlegg foruten Kvannegrøseteren. Det er også tradisjon og

Side:1205

oppfatning i bygden at visse gårder har hatt seter i Kvannegrø. Det har således all formodning for seg at den annen Embre-gård - gnr. 66 bnr. 3 - har hatt seter der, og dette gjelder også den såkalte Nilson-gård, gnr. 65 bnr. 3. Man står her overfor et allmenningsområde, som er gått over til et sameie for en grend, og dette er ikke noe uvanlig forhold. Kvannegrø er ikke på noe tidspunkt gått over til ene-eiendom for eieren av gnr. 66 bnr. 1 Ankemotpartene og deres forgjengere har aldri akseptert dette, og de faktiske og rettslige disposisjoner som eierne av gnr. 66 bnr. 1 har truffet over Kvannegrø, kan ikke ha medført overgang av eiendomsrett. Disse disposisjoner er i det vesentlige bare utøvelse av sameierett. Det som har gått utover det tillatte for en sameier har vært ubetydelig og kortvarig, og overskridelsene har ikke grepet direkte inn i de øvrige sameieres aktuelle bruk. Disse overskridelser kan i tilfelle bare danne basis for en utvidet bruksrett for gnr. 66 bnr. 1 i Kvannegrø i forhold til de øvrige sameiere, men dette spørsmål foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Etter rettspraksis skal det meget til for at en sameierett skal kunne gå over til eiendomsrett, og betingelsene er ikke til stede her. Ankemotpartene har vist til en rekke dommer av Høyesterett, bl.a. til dom i Rt-1933-1162 (om Helsingvannet i Hemsedal).

Svein N. Jordheim m.fl. har nedlagt følgende påstand:

« 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til ankemotpartene for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett, Drammen byrett, Valdres herredsrett og Lier, Røyken og Hurum herredsrett. Ved disse bevisopptak avgav Erik Helgesen, Dagfinn Huseby, Svein N. Jordheim og Ola O. Jordheim forklaring som parter, og det ble i alt avhørt 15 vitner, hvorav 7 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Noen av disse vil jeg komme nærmere inn på senere, og av de øvrige nevner jeg: 1. Delingsforretning av 12. juni 1758 for gården Jolem i Hemsedal. 2. Leiekontrakt av 9. desember 1895 om bortleie av Jordheim Felæger. 3. Utskiftningsforretning over eiendommen Grunke i Valdres, påbegynt i 1895 og avsluttet i 1902. 4. Utskrift av vitneførsel foretatt den 7. juli 1902 og 7. mars 1905 til bruk i sak Jolem-Sundheim, pådømt ved Valdres sorenskriveri den 1. mai 1907. 5. Skylddelingsforretning av 5. mars 1926 hvorved det fra gnr. 65 bnr. 9 ble utskilt «en andel i en havnestrekning kaldet Joleimslægeret» (gnr. 65 bnr. 11). 6. Innberetning av 11. oktober 1965 fra universitetsstipendiat Karl Vibe-Müller om de gamle tufter i Kvannegrø. Han var vitne for lagmannsretten og deltok i åstedsbefaringen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall.

Etter det som foreligger i saken er det etter min mening vanskelig å si noe bestemt om karakteren av området da setringen

Side:1206

i sin tid begynte. Det kan ha vært en bygdeallmenning, men det kan like godt ha ligget der som et ingenmannsland eller et allemannsland. Det vil ikke være riktig å trekke noen slutninger til vår sak ut fra den karakteristikk man tar som utgangspunkt. For meg er opplysningene om områdets karakter i en fjern fortid så få og usikre, at jeg ikke finner å kunne ta noe bestemt standpunkt. Og dette er heller ikke nødvendig for løsning av den foreliggende tvist. Det avgjørende må være det man kan finne ut om bruken av Kvannegrø, om man ut fra bruken kan slutte noe om rettsforholdet vedkommende området.

Som utgangspunkt har vi her de gamle tufter, og det er i grunnen det eneste utgangspunkt vi har - det som er anført om tradisjonen i bygden er så lite og så usikkert at det ikke er egnet til å gi noen særlig veiledning. Herredsretten og lagmannsrettens flertall har funnet tuftene avgjørende for at Kvannegrø i gammel tid var et sameie. Om tuftene kan det etter min mening ikke sies stort mer enn at det i dag ikke kan konstateres hva de skriver seg fra. Jegere kan ha hatt tilhold der, det kan ha vært felægre, og det kan ha vært setre. Vi vet overhodet intet om hvem eierne var eller hvilke eiendommer de eventuelle setre har tilhørt. Det er mulig at den udelte Embre-gård hadde seter i Kvannegrø i gammel tid, og navnet «Nilsen-myrene», som opptrer første gang i kommisjonsforliket av 22. januar 1821 for en myrstrekning innenfor Kvannegrø, kan antyde at den såkalte «Nilson-gård», gnr. 65 bnr. 3, har hatt tilhold i Kvannegrø. Noen vitner har gitt uttrykk for at de har hørt dette gjennom overlevering, men opplysningene er meget usikre. Men hva som er sikkert, er at i kjent tid har ingen annen gård enn gnr. 66 bnr. 1 hatt seter i Kvannegrø; andre som tidligere måtte ha vært der har i tilfelle for lange tider siden trukket seg ut av området og sluttet med enhver bruksutøvelse. Om Embre vet vi at den ble delt i 1725 og at det i delingsdokumentet ikke er sagt noe om Kvannegrø. Og det kan i dag ikke påvises at den annen Embre-gård, gnr. 66 bnr. 3, har hatt seter i Kvannegrø.

Første gang Kvannegrø dukker opp i dokumenter er i kommisjonsforliket av 31. mai 1833, hvor Ole Knudsen Embre opptrer for å verne sine rettigheter i Kvannegrø mot Ener O. Jolem, eier av gnr. 65 bnr. 8. Om Ole Knudsen Embre vet vi at han fikk bygsel på gnr. 66 bnr. 1 i 1805 og at han kjøpte eiendommen i 1840. Vi vet også at han var eier av seteren Pikhaug, beliggende øst for Legeret, en seter han solgte i 1820. Han hadde i 1815 kjøpt en eiendom nede i bygden - Sletten - og ved kommisjonsforliket av 22. januar 1821 ble stadfestet at han 14-15 år tidligere hadde kjøpt flere fiskevann, bl.a. Hundsen og de fiskevannene «omliggende stormyre Nilsen-myrene kaldet». Vi vet ikke hvorledes Ole Knudsen Embre kom i besittelse av Kvannegrø utover det han kjøpte i 1806 eller 1807, jfr. forliket av 1821. Det er ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at det foreligger noe ytterligere kjøp. En mulighet er at han har tatt Kvannegrø i besittelse som ubenyttet og at han har etablert seg der og bygget seter.

Side:1207

En annen mulighet er at Kvannegrø har ligget til Embre før denne tid. Men vi vet at han og hans etterfølgere har brukt og disponert området eksklusivt og at de overfor andre har hevdet sin enerett. Herom henviser jeg til det som er anført av lagmannsrettens mindretall, og jeg kan også henvise til flertallet, som uttaler at det vanskelig kan bestrides at eierne av gnr. 66 bnr. 1 gjennom mer enn 100 år har vært alene om å utnytte området til eget bruk eller til utleie.

Til ytterligere belysning av rettsforholdet vedkommende Kvannegrø har partene påberopt noen nye dokumenter som jeg har funnet grunn til spesielt å nevne. Disse er:

1. Det er fremlagt en utskrift av forlikskommisjonsprotokoll for Hemsedal, datert 4. desember 1843, hvorav fremgår at Ener Aadsen Jolem, eier av gnr. 65 bnr. 8, hadde innklaget Ole Nilsen Jolem, eier av gnr. 64 bnr. 1, for «formentlig ulovlig slaat paa Sæteren Qvannegrøe». De to nevnte hadde sine setre i Legeret. Ankemotpartene mener at denne forliksklage viser at også andre gjorde krav gjeldende i Kvannegrø. Jeg kan ikke være enig heri. Det er på det rene at grensen mellom Legeret og Kvannegrø var uklar og flytende, og tvisteområdet etter forliksklagen må antas å ha vært i dette grenseområde.

2. Av en utskrift av forliksprotokollen fra 5. januar 1852 fremgår at eieren av gnr. 66 bnr. 1 hadde innklaget to Jolem-bønder for at disse hadde tillatt seg «uden berettigelse at fiske i det klageren tilhørende fiskevand kaldet Hundsen». Nevnte vann ligger for den vesentligste del i Jordheimsameiet, men delvis også innenfor Kvannegrø. Forliksklagen viser at eieren av gnr. 66 bnr. 1 søkte å forsvare sine rettigheter mot inngrep fra andre.

3. Det er fremlagt et dokument av 7. juli 1853, som viser at Vestre Slidre kommune og Hemsedal kommune hadde oppnevnt representanter for å oppgå og beskrive «grændselinjen imellem Vestre Slidre alminding i Baglien og Lykken i Hemsedal». Grensen til Kvannegrø ble her også beskrevet. Eieren av gnr. 66 bnr. 1 var ikke til stede under forretningen. Ankemotpartene mener at det av forretningen må kunne sluttes at Kvannegrø ble ansett for å være et sameie. Det er også i forretningen nevnt «Hemsedals alminding», sistnevnte ord i betydningen sameie etter ankemotpartenes mening. Jeg kan ikke se at dette dokument, som vel nærmest beskriver en kommunegrense, kan ses som noe uttrykk for en oppfatning i bygden om rettsforholdet vedkommende Kvannegrø. Om eieren av gnr. 66 bnr. 1 hadde kjennskap til forretningen vites ikke, men det er i alle fall på det rene at han fullt ut kunne ha akseptert den grense som ble beskrevet mot Kvannegrø.

4. Ved forpaktningskontrakt av 15. april 1891, tinglyst 25. s.m., bortforpaktet Lars Thoresen Embre «den til min Gaard Embre i Hemsedal Gaards no 66 Brugs no 1 Løbe no 619 a henhørende Havnestrækning Qvannegrøerne til udelukkende Afbenyttelse» for fem år. Senere i kontrakten er inntatt et forbehold

Side:1208

om at leien skulle tilbakebetales hvis det mot formodning viste seg at leierne ikke fikk havnestrekningen «for sine Kreaturer udelukkende saaledes som den til denne Tid har været brugt og afbenyttet». Tilbakebetalingen skulle skje for den tid havningen ikke kunne foregå i sin fulle utstrekning. Kontrakten gir etter min mening et klart uttrykk for at Lars Thoresen Embre anså Kvannegrø som sitt område, og jeg kan ikke se at forbeholdet berettiger noen slutning om at han var i tvil om sin rett. Forbeholdet tar vel nærmest sikte på at kreaturer fra andre områder kunne komme inn i Kvannegrø. Kontrakten er underskrevet til vitterlighet av Sven O. Jolem, eier av gnr. 65 bnr. 1, hvis nåværende eier er en av ankemotpartene. Det vites ikke å være reist noen innsigelse mot kontrakten, som må ha vært alminnelig kjent.

Når jeg så til slutt skal vurdere spørsmålet om eierforholdet i Kvannegrø, finner jeg at Erik Helgesen må gis medhold i sitt krav om å være ene-eier. Opprinnelsen til denne rett er som anført ikke klarlagt. Hvis andre i grenden har hatt seter i området, har disse i en fjern fortid trukket seg ut, de har oppgitt sine setre, og området er blitt liggende ubenyttet som tidligere. Jeg kan ikke se at den mulighet at det engang kan ha vært flere setre er tilstrekkelig til nå å legge sameie-synspunktet til grunn. Og når vi står overfor en så bastant uklarhet, må bruken og annen rådighetsutøvelse fra Ole Knudsen Embres tid og frem til denne sak kom opp være avgjørende. Jeg henviser herom til det jeg før har sagt, og jeg poengterer at vi her finner en eksklusiv disponering. Det foreligger ikke - som hevdet av ankemotpartene - i det vesentlige bare en bruk som ikke har gått lenger enn forenlig med utøvelsen av en eventuell sameierett. Rådighetsutøvelsen har skjedd med utelukkelse av andre, og den må ses som uttrykk for eiendomsrett; jeg legger også til grunn at eierne av gnr. 66 bnr. 1 har ment å være eiere av Kvannegrø. Dette vil etter min mening være tilstrekkelig til å fastslå eneeiendomsrett, og den omstendighet at de andre gårdbrukere i grenden ikke positivt har godkjent denne rett må være uten betydning. Men jeg reiser til slutt - som lagmannsrettens mindretall - spørsmålet: Hvorfor har de øvrige gårdbrukere i grenden akseptert at eierne av gnr. 66 bnr. 1 satt alene i Kvannegrøområdet, dette på bakgrunn av det faktum at det under arbeidet med matrikuleringen i 1860-årene ble konstatert at gårdene hadde «maadelig sommerhavn» (i Jordheimssameiet), mens det for gnr. 66 bnr. 1 i tillegg hertil ble lagt til grunn at gården hadde «udmerket god Fjeldhavn» (i Kvannegrø)? Det synes meg naturlig å se denne passivitet som et uttrykk for at de mente at til Kvannegrø hadde de ikke noen rett.

Mitt resultat blir således at Erik Helgesen og Dagfinn Huseby må frifinnes - hyttespørsmålet er avgjort i og med at Erik Helgesen anses som ene-eier av Kvannegrø.

Saken har vært uklar og tvilsom. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør pålegges for noen av rettene.

Side:1209

Jeg stemmer for denne

dom:

Erik Helgesen og Dagfinn Huseby frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Heiberg og Bahr: Likeså.

(For ikke å sprenge Rt.s ramme har redaksjonen funnet å måtte sløyfe herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Det antas at Høyesteretts dom i dette tilfelle er slik avfattet at den kan leses alene.)