LG-1993-377
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-02 |
| Publisert: | LG-1993-00377 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 1096 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00377 K. Anket til Høyesterett, kjæremålene forkastes, se HR-1993-00720 K (se også Rt-1993-1433). |
| Parter: | Kjærende part: Knut Ove Soltvedt, (Prosessfullmektig: Adv.fa. Knut Ove Soltvedt, v/adv.flm. Bjørn Meltzer, Bergen). Motpart: Anleggsgartnermester Jan Inge Askeland, (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Røssland, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gjelsvik, Lagdommer Fjeld, Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §180 |
År 1993 den 2. juni ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 93-0377 K avsagt slik kjennelse:
Ved stevning av 25. mai 1988 til Bergen byrett anla Jan Askeland sak mot Knut Ove Soltvedt med krav om dom mot ham for betaling av kr 37.832,- med renter fra 3. desember 1987.
Beløpet gjaldt vederlag for arbeid med legging av et torvtak på Knut Ove Soltvedts eiendom på Nordåshøgda og var utført våren 1986. Under hovedforhandlingen nedla Jan Inge Askeland slik endelig påstand:
"I hovedsøksmålet:
1. Saksøkte Knut Ove Soltvedt dømmes til å betale til Jan Inge Askeland kr 32.544,- med tillegg av 18 % rente fra 4. desember 86 til betaling skjer.
2. Subs. vedr. renteberegningen:
Hvis retten skulle komme til at taket ikke var fagmessig i 1986, må renten bli å regne av et lavere beløp fastsatt av retten frem til fredag 24. august 1990 og av det fulle beløp fra samme dato til betaling skjer.
3. Knut Ove Soltvedt dømmes til å betale sakens omkostninger."
I tilsvar av 27. juni 1988 tok Knut Ove Soltvedt til gjenmæle og påsto seg frifunnet i hovedsøksmålet. Samtidig reiste han motsøksmål og nedla slik påstand:
"Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger."
"I motsøksmålet:
1. Anleggsgartnermester Jan Askeland dømmes til å betale kr 108.316,- med fratrekk av faktura nr. 160/86 - kr 32.544,- - tilsammen kr 75.816,-.
2. Anleggsgartnermester Jan Askeland dømmes videre til å betale enhver utbedring av undertak - begrenset erstatningsmessig til kr 250.000,-.
3. Anleggsgartnermester Jan Askeland dømmes til å betale sakens omkostninger."
I tilslutning til denne påstand nedla saksøkeren Jan Inge Askeland i motsøksmålet slik påstand:
"1. Som i hovedsøksmålet.
2. Knut Ove Soltvedt dømmes til å betale sakens omkostninger."
Bergen byrett var satt med sakkyndige meddommere og avsa 20. september 1990 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. Knut Ove Soltvedt dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Jan Inge Askeland kr 30.544,- - kronertrettitusenfemhundreogførtifire 00/100 - med tillegg av 15 - femten - % rente fra 24. august 1990 til betaling skjer.
2. Jan Inge Askeland dømmes til innen samme frist å betale saksomkostninger til Knut Ove Soltvedt med kr. 16.000,- - sekstentusen - kroner.
I motsøksmålet:
1. Saksøktes påstand pkt. 1 avvises som motsøksmål.
2. Knut Ove Soltvedt dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Jan Inge Askeland med kr 12.750,-."
Påstandens pkt. 1 i motsøksmålet gjaldt utgifter ved å få lagt nytt torvtak og dens pkt. 2 utgifter ved reparasjon av undertaket.
Av byrettens dom fremgår (s. 7) at Knut Ove Soltvedt under hovedforhandlingen frafalt erstatningskravet under pkt. 2 i motsøksmålet fordi utbedring av undertak (lekkasjer) var blitt reparert av byggmesteren. Påstandens pkt. 2 i motsøksmålet ble av Knut Ove Soltvedt endret under hovedforhandlingen etter det opplyste fordi Jan Inge Askeland få dager før hovedforhandlingen i det alt vesentlige hadde utbedret torvtaket, (s. 11).
Det fremgår også av domsgrunnene at meningen med den endrede påstanden under pkt. 1 i motsøksmålet var å kreve et prisavslag - så vidt forstås med kr 6.840,- med den begrunnelse at der ennå var noen mindre deler av torvtaket som måtte utbedres. ville påløpe et mindre beløp for leie av kranbil til dette (s. 11).
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten vises til byrettens domsgrunner.
Knut Ove Soltvedt erklærte kjæremål for så vidt angår domsslutningens pkt. 2 i hovedsøksmålet og pkt. 1 og 2 i motsøksmålet og nedla slik påstand:
"1. Bergen byrett sak A 453/88 oppheves forsåvidt gjelder pkt. 2 i hovedsøksmålet og pkt. 1 og 2 i motsøksmålet, og hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende parter tilkjennes saksomkostninger med kr 2.700,-."
Jan Inge Askeland erklærte motkjæremål og nedla slik påstand:
"I kjæremålet:
Byrettens dom hva gjelder motsøksmålet stadfestes.
I motkjæremålet:
Prinsipalt: Knut Ove Soltvedt dømmes til å betale saksomkostninger med kr 12.350,- i hovedsøksmålet.
Subsidiært: Hver av partene dekker sine omkostninger hva gjelder hovedsøksmålet.
Knut Ove Soltvedt dømmes til å betale saksomkostninger for kjæremålet og motkjæremålet med tilsammen kr 2100,-."
I tilsvar fra Knut Ove Soltvedt til motkjæremålet anførte han bl.a. at kjæremålsrettens kompetanse er begrenset til enten å oppheve eller stadfeste byrettens avgjørelse.
Gulating lagmannsrett avsa den 8. april 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens omkostningsavgjørelse i hovedsøksmål og motsøksmål oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Under denne avgjørelse fant lagmannsretten sin kompetanse begrenset idet den bare kan prøve om byrettens omkostningsavgjørelse er avgjort i strid med loven og at lagmannsretten for så vidt er bundet av byrettens bevisbedømmelse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten fant videre å måtte avgjøre saksomkostningsspørsmålet særskilt for hovedsøksmål og motsøksmål.
Byrettens omkostningsavgjørelse i hovedsøksmålet ble etter dette opphevet og hjemvist til ny behandling idet lagmannsretten ikke fant tilstrekkelig grunnlag til å ta standpunkt til omkostningsspørsmålet. Denne avgjørelse ble antatt å omfatte Jan Inge Askelands subsidiære påstand i motkjæremålet.
Når det gjelder motsøksmålet fant lagmannsretten, som er bundet av byrettens bevisbedømmelse, å måtte legge til grunn at Knut Ove Soltvedts opprinnelige krav under pkt. 1 og 2 i motsøksmålets påstand, begge ble frafalt under hovedforhandlingen. Et mindre prisavslag ble tilkjent Knut Ove Soltvedt i hovedsøksmålet. Da de nevnte krav ble frafalt under hovedforhandlingen burde Bergen byrett ha avsagt frifinnelsesdom i forhold til Jan Inge Askeland for disse krav. Knut Ove Soltvedt har da tapt motsøksmålet fullstendig og omkostningsspørsmålet å avgjøre etter tvistemålsloven §172, herunder vurdering om unntaksregelen i §172 annet ledd får anvendelse.
Byrettens omkostningsavgjørelse ble således opphevet og hjemvist til ny behandling for begge søksmål. Lagmannsretten oppfattet videre de nedlagte påstander slik at såvel kjæremålet som motkjæremålet førte frem. Lagmannsretten fant imidlertid begge kjæremål så vidt tvilsomme at den fant fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Saksomkostninger for lagmannsretten ble derfor ikke tilkjent verken for kjæremål eller motkjæremål, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Lagmannsrettens kjennelse ble av Knut Ove Soltvedt påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg og nedla slik påstand:
"1. Anleggsgartnermester Jan Askeland dømmes til å betale kr 2.700,- i saksomkostninger for Gulating lagmannsrett.
2. Anleggsgartnermester Jan Askeland dømmes til å betale kr 2300,- i saksomkostninger."
Jan Inge Askeland innga kjæremålstilsvar og har vist til slutningen i lagmannsrettens kjennelse og krevet tilkjent saksomkostninger av den annen part med kr 600,-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 19. september 1991 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler
Knut Ove Soltvedt til Jan Askeland 600 - sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Herunder la kjæremålsutvalget til grunn at det ikke kunne se at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse var avgjort i strid med loven. Kjæremålsutvalget pekte på at spørsmålet om tvil ved en avgjørelse bør føre til at saksomkostninger ikke tilkjennes, er en vurdering som utvalget ikke kan prøve.
Etter disse avgjørelser var byrettens dom av 20. september 1990 delvis opphevet, da punktene 2 i domsslutningen både i hovedsøksmål og motsøksmål om saksomkostninger var endelig opphevet og hjemvist til ny behandling.
Etter dette avsa Bergen byrett den 1. desember 1992 delvis ny dom på dette grunnlag etter først på ny å ha forelagt saksomkostningsspørsmålet for partene. Den nye deldom har slik slutning:
"1. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken i hovedeller motsøksmålet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke ved den nye behandling."
Byretten har under denne vurdering lagt til grunn at den skal følge den rettsoppfatning om saksomkostningsspørsmålet som lagmannsretten har bygget på. Videre har byretten vurdert saksomkostningsspørsmålet særskilt for hovedsøksmål og motsøksmål.
For hovedsøksmålet fulgte det av lagmannsrettens kjennelse at omkostningsspørsmålet skulle, og ble bedømt etter regelen i tvistemålsloven §172 første ledd. I tråd med lagmannsrettens uttalelser fant byretten også å burde anvende unntaksreglen i tvistemålsloven §172 annet ledd tredje alternativ om at det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last at det er kommet til sak. På dette grunnlag ble i den nye byrettsdom ikke tilkjent saksomkostninger i hovedsøksmålet og fant det da unødvendig å ta stilling til omkostningenes størrelse.
For motsøksmålet har byretten også i tråd med lagmannsrettens uttalelser lagt til grunn at tvistemålsloven §172 første ledd også i motsøksmålet får anvendelse, idet saksøker skulle ha vært frifunnet for kravene i motsøksmålet. På samme grunnlag har byretten også vurdert unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Herunder legger byretten til grunn at begge punktene 1 og 2 under påstanden i motsøksmålet ble frafalt under hovedforhandlingen. For pkt 1 i påstanden legger byretten til grunn at en frifinnelse av saksøker i forhold til dette punktet har klar sammenheng med de utbedringsarbeider han foretok fire dager før hovedforhandlingen. Når det gjelder pkt. 2 i motsøksmålets påstand kom det under hovedforhandlingen frem at utbedring av taket på eiendommen m.h.t. lekkasje var utført av byggmesteren allerede sommeren 1989. Kravet under påstandens pkt. 2 i motsøksmålet burde da naturlig straks ha vært trukket tilbake og at det ikke var grunn til å opprettholde kravet etter dette. På dette grunnlag ble saksomkostninger i den nye byrettsdom heller ikke tilkjent under motsøksmålet og fant det også her unødvendig å ta stilling til omkostningenes størrelse.
Byrettens nye deldom av 1. desember 1992 er av Knut Ove Soltvedt påkjært til Gulating lagmannsrett. Han har bl.a. gjort gjeldende: "...Dommen er forkynt 4. desember 1992 - og det fremsendes rettidig kjæremål, ettersom det foreligger feil lovanvendelse, bevisvurdering og saksbehandling. ...Gulating lagmannsrett skriver i sin kjennelse av 8. april 1991 på side 8 - at Bergen byrett må vurdere om det i tilfelle, og i hvilken grad det skal tillegges betydning at Askelands utbedringsarbeider få dager før hovedforhandling synes å ha vært årsak til at hans endelige realitetspåstand - i det opprinnelige hovedsøksmålet langt på vei førte frem - samtidig som motsøksmålet og påstanden der ble vesentlig endret.
Bergen byrett skriver i sin dom av 1. desember 1992 på side 5 - at det foreligger "således årsakssammenheng mellom de foretatte utbedringsarbeider og at saksøker har vunnet i hovedsøksmålet, og retten mener det kan bebreides saksøker at han ikke foretok de nødvendige utbedringsarbeider før det kom til sak".
På denne bakgrunn konkluderer Bergen byrett at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172, annet ledd - kommer til anvendelse.
V
Kjæremotpart hadde krevd kr 32.544,- og fikk medhold på kr 30.544,-. Uansett størrelsen av den differanse som er mellom påstand og domsresultat - er det klart at saken "dels vinnes og dels tapes" - og at dette gir anvendelse av tvistemålsloven §174.
Etter tvistemålsloven §172, annet ledd - kan det pålegges en part å erstatte alle saksomkostninger til motpart. Det er nevnt i bestemmelsen 3 momenter - men disse er ikke uttømende. Det vises til "Tvistemålsloven med kommentar", av Tor Schei, side 358.
I Rt-1978-1136 - skriver Kjæremålsutvalget på side 1137 - at "Den oppregning loven gir av hvilke omstendigheter som her "særlig" kommer i betraktning - er ikke uttømmende".
Bergen byrett har ikke vurdert tvistemålsloven §174, annet ledd. Dette er å anse som feil saksbehandling.
Motsøksmålet er i sin karakter helt avhengig av utfallet i hovedsøksmålet. Den kjærende part har krevd saksomkostninger for såvel hovedsøksmålet som motsøksmålet."
Kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 1. desember 1992 oppheves.
2. Jan Askeland dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett - med kr 2.900,-."
Jan Inge Askeland har inngitt kjæremålstilsvar og tatt til gjenmæle og herunder bl.a gjort gjeldende: "...det pekes på det faktum at det var først under hovedforhandlingen i Bergen Byrett under innledningsforedraget den kjærende part trakk tilbake motsøksmålet. Det understrekes at kravet i motsøksmålet var vesentlig større enn kravet under hovedsøksmålet. På denne bakgrunn kan det bebreides den kjærende part at saken fikk det omfang den fikk, idet det naturlige hadde vært at motsøksmålet straks ble trukket tilbake forsåvidt angikk pkt. 2. Likeledes ville det vært naturlig at den kjærende part hadde kontaktet kjæremotparten etter at utbedringsarbeidene hadde funnet sted med henblikk på en minnelig ordning. Det siste hadde vært naturlig og underbygges av det faktum at prisavslaget den kjærende part ble innrømmet var av meget beskjeden karakter."
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen Byretts dom av 1/12-1992 stadfestes.
2. Knut Ove Soltvedt dømmes til å betale til Jan Askeland saksomkostninger for lagmannsretten med kr 800,-."
Lagmannsretten finner at kjæremålet må bli å forkaste.
Den nye deldom Bergen byrett avsa 1. desember 1992 gjelder bare saksomkostningsspørsmålet og må bedømmes som en del av den opprinnelige dom Bergen byrett avsa 20. september 1990 i hovedsaken.
Lagmannsrettens prøvelsesadgang av omkostningsspørsmålet vil derfor etter tvistemålsloven §181 annet ledd være begrenset for så vidt kjæremål bare kan erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Også ved kjæremål over omkostningsavgjørelsen i den nye deldom vil lagmannsretten være bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter.
Når det således i kjæremålet angir seg å gjelde påberopte feil i lovanvendelse, bevisvurdering og saksbehandling, må dette bero på en misforståelse.
Lagmannsretten kan ikke se at byretten i dens nye deldom har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven.
Under denne vurdering er det uten betydning at byretten nå er kommet til et annet resultat for omkostningsspørsmålet en det opprinnelige resultat den kom til i dommen i hovedsaken.
Byretten har utvilsomt i den nye deldom vurdert begge omkostningsspørsmål ut fra den rettsoppfatning lagmannsretten la til grunn i kjennelsen av 8. april 1991 og den opprinnelige omkostningsavgjørelse ble opphevet og hjemvist til ny behandling. Herunder har byretten i den nye deldom særskilt - og riktig vurdert omkostningsspørsmålene for hovedsøksmål og motsøksmål. For begge søksmål har byretten etter nye vurderinger under hvert søksmål henført disse vurderinger i tråd med lagmannsrettens rettsoppfatning til tvistemålsloven §172 og herunder særskilt vurdert begge søksmål om å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dette er i samsvar med den rettsoppfatning lagmannsretten la til grunn i kjennelsen av 8. april 1991 og som lagmannsretten fortsatt er enig i.
Den kjærende part har i siste del av kjæremålet gjort gjeldende at det må bedømmes som feil saksbehandling at byretten ikke har vurdert tvistemålsloven §174 annet ledd.
Byretten har i den nye deldom vurdert forholdet mellom tvistemålsloven §172 og §174 og har henført spørsmålet til tvistemålsloven §172 og herunder vurdert anvendelse av dens annet ledd. Det fremgår at byretten i resultatet er kommet til at tvistemålsloven §174 første ledd vil i resultatet korrespondere med det resultat byretten kom til etter en vurdering av tvistemålsloven §172 annet ledd. Etter forholdene finner lagmannsretten det naturlig å henføre saksomkostningsspørsmålene for begge søksmål til tvistemålsloven §172. Dette har sammenheng med partenes opprinnelige påstander i begge søksmål og den indre sammenheng mellom disse, sammenholdt med de resultater byretten kom til for så vidt angår realitetene, dels etter egne vurderinger, dels etter frafall under hovedforhandlingen av påstandene i motsøksmålet.
Byretten har etter nærmere vurdering av begge søksmål funnet grunnlag for anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Det er da ikke plass for samtidig vurdering av de samme spørsmål under tvistemålsloven §174 annet ledd. Det minnes om at lagmannsretten under dens prøvelsesadgang er bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, og om tvil av en avgjørelse bør føre til at det ikke tilkjennes saksomkostninger kan lagmannsretten ikke prøve så langt den underordnede retts vurderinger hviler på slik bevisbedømmelse.
På denne bakgrunnen finner lagmannsretten i begge søksmål at byrettens nye avgjørelse ikke er avgjort i strid med loven.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finnes den kjærende part å burde betale kjæremotparten saksomkostninger i kjæremålet. Beløpet settes til kr 800,- i samsvar med kjæremotpartens oppgave. Herunder finnes ikke anvendelse for unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det finner heller ingen grunn til å gjøre endringer i byrettens saksomkostningsavgjørelse i den nye deldom av omkostningsspørsmålet i hovedsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Knut Ove Soltvedt saksomkostninger til Jan Inge Askeland med kr 800,- - kroneråttehundre 00/100 -.