LG-1993-504

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-07-12
Publisert:	LG-1993-00504
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 92-0390 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00504 K. Anket til Høyesterett, kjæremålet forkastes, se HR-1993-00738K .
Parter:	Kjærende part: John Sevild (Prosessfullmektig: Advokat Leif C. Middelthon, Stavanger). Motpart: Rogaland Auto A/S dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Bie, Stavanger).
Forfatter:	Lagmann Danielsen, Lagdommer Støle, Kst. lagdommer Heinfjell
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §180

År 1993 den 12. juli ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 93-0504 avsagt slik kjennelse:

Rogaland Auto A/S, dets konkursbo, reiste ved stevning av 20. mars 1992 sak mot John Sevild.

Søksmålet gjaldt erstatningskrav og det ble påberopt tre selvstendige grunnlag som er gjengitt slik i den senere avsagte dom:

"For det første har Sevild medvirket til at det ble inngått en leieavtale som var ugunstig for Bruktbilhallen A/S og derved også for Rogaland Auto A/S, og tilsvarende gunstig for hans eget selskap Bilomsetningen A/S. For det annet har han medvirket til realisasjonssalget av bilparken i

Bruktbilhallen A/S til en pris som var betydelig under markedsverdien. Dette førte til at Bruktbilhallen Bjergsted

A/S, hvor Sevild eide 51% av aksjene, fikk en tilsvarende fordel. For det tredje har Sevild medvirket til å fortsette driften av Bruktbilhallen A/S i en periode da egenkapitalen var tapt og den fortsatte drift hele tiden gikk med betydelig tap, noe som medførte tap for selskapets kreditorer og morselskapet Rogaland Auto A/S. Alle disse forhold knytter seg til den dobbeltrolle Sevild hadde ved at han på den ene siden opptrådte som utleier og kjøper gjennom selskapet han hadde interesser i, samtidig som han var styreformann i Rogaland Auto A/S og også forøvrig hadde en særlig tilknytning til dette selskapet."

Rogaland Auto A/s la ned slik endelig påstand:

"1. John Sevild tilpliktes å betale Rogaland Auto A/S dets konkursbo et beløp begrenset oppad til kr 3.500.000,- med tillegg av 18% rente fra stevningens dato 20. mars 1992.

2. John Sevild tilpliktes å betale sakens omkostninger."

John Sevild påsto frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Stavanger byrett avsa dom i saken 18. september 1992 med slik domsslutning:

"1. John Sevild frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

John Sevild påkjærte saksomkostningsavgjørelsen ved kjæremål av 5. oktober 1992 med slik påstand:

"1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves.

2. John Sevild tilkjennes saksomkostninger for byretten.

3. John Sevild tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."

Rogaland Auto A/S dets konkursbo innga tilsvar 22. oktober 1992 med slik påstand:

"1. Byrettens omkostningsavgjørelse i sak 390/92 A stadfestes.

2. Subsidiært:

Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. I begge forannevnte tilfeller kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger med kr 3500,-."

Gulating lagmannsrett avsa 27. november 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Stavanger byretts dom av 18. september 1992 i sak 390/92 A forsåvidt gjelder domsslutningens punkt 2 oppheves, og hjemvises til fortsatt behandling for byretten.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den avgjørelse som endelig avslutter saken."

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 18. februar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler John Sevild til Rogaland Auto A/S, dets konkursbo, 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Stavanger byrett avsa 2. april 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."

John Sevild har i rett tid påkjært den nye saksomkostningsavgjørelse. Det anføres at byretten i tilleggsdommen har begrunnet hvorfor den mener å ha vært i tvil med hensyn til realitetsavgjørelsen i hoveddommen, men det sier seg selv at de to dommer må leses i sammenheng.

Det anføres videre:

"3. Som det fremgår av hoveddommen (s. 25) var det tap man mente Sevild hadde påført selskapet oppad begrenset til kr 3.5 mill.

Som det videre fremgår av hoveddommen (s. 17 f.g.) bygget man dette erstatningskravet mot Sevild på tre grunnlag:

A. At han medvirket til en avtale som angivelig var gunstig for hans eget selskap og tilsvarende ugunstig for Rogaland Auto A/S.

B. At han medvirket til salg av Rogaland Auto's bruktbillager til et selskap han hadde interesser i for angivelig underpris.

C. At han medvirket til fortsatt drift av Rogaland

Auto etter at egenkapitalen var tapt og derved forverret selskapets og kunkursboets stilling.

Disse tre meget grove beskyldningene mot John Sevild som styreformann var åpenbart sterkt infamerende og kunne ikke stå uimotsagt.

Selv om jeg i prosedyren også bygget på et annet frifinnelsesgrunnlag (se nedenfor om det) bad jeg derfor retten om den ville bygge på det, også ta stilling til de tre påberopte erstatningsgrunnlag.

4. Det alternative frifinnelsesgrunnlaget gikk i korthet ut på at selv om Sevild ved de påberopte forhold måtte ha forårsaket en statusforverring på kr 3.5 mill. måtte han frifinnes i relasjon til konkursboet fordi det ikke har lidt noe tap. Alle Rogaland Auto's aktiva var nemlig forlengst pantsatt til banken som selv etter realisering av disse ville lide tap i størrelsesorden over kr 10 mill.

Om boets stilling hadde vært kr 3.5 mill. bedre ville det derfor gått til banken og ikke til konkursboet, - se nærmere om dette i hoveddommen side 38 øverst f.g.

5. Byretten har i hoveddommen benyttet begge de nevnte grunnlag for frifinnelse.

Sevild er altså blitt frifunnet på dobbelt grunnlag.

Forsåvidt gjelder erstatningspostene som leder frem til beløpet kr 3.5 mill. vises; - for leieavtalen til dommen 35-37 (siste avsnitt). - for bruktbillagersalget til dommen 38 siste avsnitt - 40 siste avsnitt. - for drift i underbalanse til dommen 40 siste avsnitt - 41.

Jeg kan ikke se at retten her uttaler noen tvil hverken med hensyn til urimelig godtgjørelse/betaling, - snarere tvertimot eller kritiserer fremgangsmåten for beregningen av disse.

Jeg konstaterer dog at byretten gjør det i tilleggsdommen. Forsåvidt gjelder frifinnelsesgrunnlaget gående ut på at konkursboet ikke lider tap vises til; - for bruktbilkjøpet, dommen 37 siste avsnitt - 38 siste avsnitt. - for drift i underbalanse, dommen 41, avsnitt 2. - Grunnlaget er ikke uttrykkelig nevnt ved drøftelsen av erstatningsposten vedrørende husleie, men det sier seg selv at det her har samme vekt som ved de øvrig to erstatningspostene som sammen med den utgjorde påstandsbeløpet kr 3.5 mill.

6. Byretten synes å glemme at den når den har frifunnet på dobbelt grunnlag må unnlatelse av å tilkjenne saksomkostninger også være begrunnet i tvil om begge de samme grunnlag.

Byretten har nå i tilleggsdommen (s. 3) uttalt at den var i tvil vedrørende leien og salgsprisen både forsåvidt gjelder størrelsen av disse og Sevilds aktsomhet ved medvirkning/fastsettelse av disse. Jeg finner dette oppsiktsvekkende på bakgrunn av at ingen slik tvil ble uttalt i hoveddommen, - jeg vil snarere si tvertimot.

Spesielt forbausende er det imidlertid at byretten i tilleggsdommen begrunner unnlatelsen av tidligere tvilsuttalelse forsåvidt gjelder bruktbilsalget med at "det ikke ble funnet tilstrekkelig godtgjort at den aktuelle transaksjon hadde medført et tap for Rogaland Auto A/S." Her bruker altså byretten sitt annet frifinnelsesgrunnlag som forsvar for ikke å ha nevnt tvil om sitt første grunnlag. Erstatningsposten vedrørende bruktbillagersalget utgjorde ca kr 2.5 mill. (jfr. hoveddommen 39 og tilleggsdommen 4) av påstandsbeløpet kr 3.5 mill. Jeg kan vanskelig se hvorfor bare denne tapsposten og ikke også husleieposten skulle være bankens.

Ytterligere forbauser det at byretten nå, - såvidt skjønnes -, forsøker å gå bort fra det grunnlag den har latt være avgjørende vedrørende bruktbillagerposten ved å hevde at "dette forholdet må sees i sammenheng med den tvil som har gjort seg gjeldende vedrørende Sevilds forhold ved inngåelsen av ovennevnte leiekontrakt" og videre at; "en eventuell gunstigere løpende husleie for Bruktbilhallen A/S ville ha innvirket på den økonomiske utviklingen for selskapet og dermed også for størrelsen av bankens tap" og til slutt at: "Dette må videre sees i sammenheng med den usikkerhet som knytter seg til verdien av bruktbillageret."

Det synes for meg som om byretten her gir seg inn på en fullstendig nyvurdering av saken for å få begrunnet at den har vært i tvil, - hvilket selvsagt ikke kan aksepteres.

7. Byrettens argumentering i tilleggsdommen virker uklar og er, - såvidt jeg forstår den -, uholdbar.

Hvis leieposten ikke tidligere har vært vurdert i relasjon til spørsmålet om hvem som eventuelt lider tap, er det åpenbart at det må gjøres, slik byretten forøvrig også synes å mene.

Det er imidlertid utelukket at en lavere leie over det korte tidsrom den kom til å virke ville hatt nevneverdig innflytelse på konkursboets status. Jeg tillater med her å minne om at det tross alt skulle betales noe leie og at differansen mellom vanlig markedsleie og den som ble akseptert av Rogaland Auto A/S ikke kan ha vært særlig stor. Avgjørende for saken må imidlertid være at byretten selv (hoveddommen 38 linje 4) legger til grunn at boet måtte vært forbedret med kr 10.6 mill. før konkursboet kunne sies å være tapslidende. - - - - - - - - -

Byrettens unnlatelse av å hensynta denne problemstilling under vurderingen av om den har vært i tvil med hensyn til sitt resultat innebærer etter min mening at omkostningsavgjørelsen er vilkårlig."

John Sevild har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves.

2. John Sevild tilkjennes saksomkostninger for byretten.

3. John Sevild tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."

Rogaland Auto A/S, dets konkursbo, anfører i tilsvaret at vurderingstemaet for lagmannsretten blir om man ved den nye deldom gir tilstrekkelige data til å vurdere om vilkårene i tvistemålsloven §172 annet ledd er oppfylt eller ikke.

Det gjøres gjeldende å fremstå som helt klart at retten i sin deldom om saksomkostninger nå tilkjennegir at man var meget nær ved å idømme John Sevild en betalingsplikt til konkursboet og det anføres videre:

"Konkursboet påviste konkret flere forhold hvor John Sevild hadde, ved seg selv eller ved selskaper han hadde den vesentlige selskapsinteresse i, tjent penger på Rogaland Auto A/S's bekostning. På grunn av de bevisligheter, skriftlige og vitnebevis, som fremkom ved den historiske byrettssak fastslår retten nå konkret at John Sevild har opptrådt i en dobbeltrolle og synes å ha lukrert på Rogaland

Auto A/S både når det gjalt leiekontrakt og når det gjalt omsetning av bilpark.

Samtidig må lagmannsretten se hen til den historiske dom hvor byretten har blandet sammen begrepene aksjonærer og selskap. At aksjonærinteresse og selskapsinteresse er gjort til synonymer er en feilvurdering retten har gjort seg, og konkursboet er således av den formening at selskapsinteressen skal vernes når selskapsinteressen er krenket.

Dernest har byretten åpenbart vært noe i tvil om det er lidt økonomisk tap sett i lys av at det er banken som panthaver som hadde den vesentlige interesse i de pantsatte aktiva i Rogaland Auto A/S. Man må da vurdere hvorvidt panthaverinteressen og selskapsinteressen er synonymer eller ikke.

For det første må det nevnes at det under rettsforhandlingene ble fastslått fra to banksjefer i Rogalandsbanken A/S at pantet i relasjon til banken gav full dekning.

Dernest må det nevnes som ubestridt at konkursboet og banken i historisk ettertid inngikk en avtale hvor banken tilkom samtlige pantsatte aktiva som full dekning. Således er det boets mening at panthavers interesse i selskapets aktiva var opphørt senest ved den avtale som ble inngått med boet. Den krenkelse av selskapsinteressen som John Sevild foretok før konkursens åpning måtte således bli ivaretatt av konkursboet, og konkursboet alene.

Det er boets oppfatning at motparten i denne sak gjennomgående har spekulert i at retten skal misforstå det interessevern selskapet (senere konkursboet) skal ha sett i relasjon til andre utøvende interesser i en konflikt som dette, hvor styreformann er påstått erstatningsansvarlig for foretatte disposisjoner og eventuelle unnlatelser. For konkursboet vil denne type argumenter alltid være en problemstilling man må møte. Innsigelse er av juridisk karakter, og skulle således være mulige å forbigå i den grad man fastslår hvilket ståsted og posisjon den enkelte interesse har, og hvilket vern selskapsinteressen skal ha.

Det er således boets mening at selskapsinteressen ikke er synonym med aksjonærinteressen. Det er boets mening at panthavers interesse ikke behøver å være synonym med selskapsinteressen. I denne sak er det boets mening at boet skulle ha hatt utbetalt de aktuelle pengebeløp, da banken som finanskreditor ikke hadde noe legitimt krav å rette mot boet.

IV Etter boets syn hadde konkursboet meget god grunn til å reise sak for retten. Det vises til §172 annet ledd, 2. alternativ. Retten synes i tillegg å ha vært meget sterkt i tvil om John Sevild skulle dømmes til å betale en pengeerstatning eller ikke. Det vises til §172 annet ledd 1. alternativ.

Retten har nå tilstrekkelige data til å prøve rettsanvendelsen av §172.

V I forbindelse med behandling av det forrige kjæremål skulle byretten konkret ta stilling til saksomkostninger da saken ble hjemvist til byretten for fortsatt behandling.

Begrunnelsen for ikke å tilkjenne konkursboet disse saksomkostninger er hjemlet i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 første ledd.

Sett i sammenheng med den deldom som nå foreligger er det historiske kjæremålet helt i tråd med rettens oppfatning.

Det er derfor vanskelig for boet å akseptere at saksomkostninger ikke ble tilkjent. Det kan vanskelig forventes at konkursboet ut fra sitt ståsted skulle nedlegge sammenfallende påstand med kjæremålsmotpart, og det nevnes at det alternativt ble nedlagt subsidiær påstand som ble imøtekommet, i motsetning til motpartens nedlagte påstand som ikke ble imøtekommet.

På grunn av forannevnte vil boet nedlegge selvstendig påstand om at de aktuelle saksomkostnigner skal tilkjennes konkursboet.

VI Det nedlegges i saken slik påstand:

1. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

2. Rogaland Auto A/S dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for dette kjæremål med kr 2500,-.

3. Rogaland Auto A/S dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for avgjørelse i kjæremålssak nr. 92-1101, jfr. dom i Stavanger byretts sak nr. 390/1992 A med kr 4500,-"

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må forkastes.

Etter at lagmannsretten opphevet herredsrettens omkostningsavgjørelse, og kjæremålet over denne avgjørelse ble forkastet, har Stavanger byrett avsagt ny dom hvor det er redegjort for den tvil som var grunnlaget for anvendelsen av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd.

Den samlede begrunnelse for den nye dom som ble avsagt er sålydende:

"Retten finner at saken har frembudt tvil på flere punkter, og at det derfor var fyldestgjørende grunn for saksøkeren til å få den prøvet rettslig. Etter rettens mening bør det derfor ikke tilkjennes saksomkostninger for byretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd.

Retten har for det første vært i tvil med hensyn til vurderingen av Sevilds aktsomhet i forbindelse med inngåelsen av leieavtalen mellom Bruktbilhallen A/S og

Bilomsetningen A/S 25. februar 1988 og det eventuelle ansvarsgrunnlag i tilknytning til dette. Sevild opptrådte her i en dobbeltrolle ved inngåelsen av en kontrakt som må antas å ha vært gunstig - og også viktig - for hans eget selskap,

Bilomsetningen A/S, uten at det ble gjort noe for å få en nøytral, sakkyndig vurdering leiebetingelsene. Hadde dette blitt gjort, er det mye som kan tyde på at Bruktbilhallen A/S kunne ha oppnådd en gunstigere leieavtale. Markedet for leie av næringseiendommer hadde en tid vært fallende. Det pekes også på at eiendomsmegler Kåre Mæland i sin vitneforklaring vurderte den avtalte leien som svært høy.

Retten har videre vært i tvil med hensyn til vurderingen av

Sevilds rolle i forbindelse med Bruktbilhallen A/S' bruktbillager ble overdratt til Bruktbilhallen Bjergsted A/S - hvor Sevild indirekte eide 51 % av aksjene - og fastsettelsen av prisen for bilene. I dommen av 18. september 1992 har retten ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette, ettersom det ikke ble funnet tilstrekkelig godtgjort at den aktuelle transaksjonen hadde medført et tap for Rogaland Auto A/S. Når det gjelder rettens tvil med hensyn til sakens utfall, må imidlertid dette forholdet sees i sammenheng med den tvil som har gjort seg gjeldende vedrørende Sivilds forhold ved inngåelsen av ovennevnte leiekontrakt. En eventuell gunstigere løpende husleie for Bruktbilhallen A/S ville ha innvirket på den økonomiske utviklingen for selskapet og dermed også for størrelsen av bankens tap. Dette må videre sees i sammenheng med den usikkerhet som knytter seg til verdien av bruktbillageret.

Retten viser til at lageret hadde en bokført inntaksverdi på ca kr 5.000.000,-, og til de sprikende vurderinger av bilenes verdi som fremkom under bevisførselen. I denne forbindelse vises også til at den samlede salgsverdien for de 9 bilene fra lageret som ble solgt i perioden 3. oktober - 17. oktober 1989, var ca kr 500.000,- over den bokførte inntakskost for disse bilene. Dette trekker i motsatt retning av de anførsler saksøkte har gjort gjeldende vedrørende billagerets verdi.

Når man ser leiekontrakten og spørsmålet om billagerets verdi i sammenheng, og i denne forbindelse også tar hensyn til den usikkerhet som knytter seg til størrelsen av bankens tap, fremstår også spørsmålet om det under de nevnte forutsetninger ville oppstå et tap for Rogaland Auto A/S, som usikkert.

Som det fremgår innledningsvis, har lagmannsretten også utsatt spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten til den avgjørelse som endelig avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Også dette saksomkostningsspørsmålet antas derfor å måtte avgjøres av byretten. Når lagmannsrettens resultat sammenholdes med partenes påstander i kjæremålssaken, må denne anses som dels vunnet og dels tapt. Retten finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 første ledd."

I kjæremålet er det bl.a. fremkommet den anførselen at det er dårlig overensstemmelse eller motstrid når det gjelder den begrunnelse som nå foreligger og begrunnelsen i den tidligere dommen. Det er også gitt uttrykk for at det synes som byretten gir seg inn på en fullstendig ny vurdering av saken for å få begrunnet at den har vært i tvil. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å bygge på annet enn at den tvil som nå er kommet til uttrykk er reell tvil som byretten har hatt. Man kan godt finne en sak så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten, selv om denne tvil ikke kommer direkte frem i begrunnelsen for domsresultatet - slik forholdet var i den først trufne avgjørelse som ble opphevet. Noen egentlig motstrid kan heller ikke ses å foreligge. Det vises til likeartet problemstilling i Rt-1981-688.

Ut fra den begrunnelse som nå foreligger finnes ikke saksomkostningsspørsmålet å være avgjort i strid med loven. Begrunnelsen er først og fremst knyttet til bevismessig tvil, som lagmannsretten ikke kan prøve. Den tvil som det redegjøres nærmere for i begrunnelsen finnes å være relevant tvil som gir grunnlag for anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Selve rimelighetsvurderingen av om unntaksregelen bør anvendes i den foreliggende sak kan lagmannsretten ikke prøve. Kun hvis avgjørelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig kan en slik vurdering tilsidesettes, og det er det ikke grunnlag for i den foreliggende saken.

Kjæremålet har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir den kjærende part pålagt å betale saksomkostninger idet særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overensstemmelse med oppgaven til kr 2.500,-.

Rogaland Auto A/S, dets konkursbo, har krevet tilkjennelse av saksomkostninger i forbindelse med lagmannsrettens behandling av det tidligere kjæremål. lagmannsretten er her enig i byrettens avgjørelse og tiltrer dens begrunnelse. Krav om saksomkostninger i forbindelse med sistnevnte spørsmål er ikke fremmet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Kjæremålet forkastes.

2. Punkt 2 i byrettens dom stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler John Sevild kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre 00/100 - til Rogaland Auto A/S dets konkursbo.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.