LG-1993-577
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-24 |
| Publisert: | LG-1993-00577 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 92-02571 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00577 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tom Berge, ....) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel Methlie, Bergen) |
| Forfatter: | Kst. førstelagmann Danielsen, Lagdommer Fjeld, Byfogd Løseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §35, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §34, §35 |
År 1994 den 24. mai ble av Gulating lagmannsrett avsagt slik dom :
Saken gjelder spørsmål om daglig omsorg og samværsrett for felles barn til ugifte foreldre.
B og A er født henholdsvis 1970 og 1968. De traff hverandre i X sommeren 1989. Høsten samme år flyttet de sammen til Bergen og bosatte seg på Y Studentby. B arbeidet som praktikant og senere ved et fiskeforedlingsanlegg på - - -, mens A studerte ved Universitetet i Bergen. Våren 1990 flyttet partene til ny leilighet på - - -. Deres felles barn, C, ble født 1990.
Partene har ikke vært gift og har avtalt felles foreldreansvar for barnet.
Våren 1991 flyttet partene til en familieleilighet på Y Studentby. B var på dette tidspunkt hjemmeværende med barnet, mens A forsatte sine studier. Høsten samme år begynte B på grunnkurs på helse- og miljølinjen ved - - - videregående skole.
Det oppstod etterhvert samlivsproblemer mellom partene. De flyttet fra hverandre i månedsskiftet mars/april 1992.
Etter samlivsbruddet fortsatte barnet å bo i familieleiligheten på Y. Partene alternerte med å bo sammen med barnet annenhver uke. De delte samtidig en hybel på Y Studentby, hvor hver av partene bodde i den mellomliggende uke.
Bergen byrett avsa 10. mars 1993 dom med slik slutning:
"1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født 1990.
2. A skal ha samvær med C annenhver uke fra barnehagens slutt fredag middag til han bringer C tilbake til barnehagen mandag morgen.
Den uke A ikke skal ha helgesamvær skal han ha samvær med C fra barnehagens slutt torsdag ettermiddag til han leverer han i barnehagen fredag morgen.
3. Foreldrene skal ha C annenhver jul og annenhver påske. A skal ha C 4 uker hver sommerferie.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A har 6. mai 1993 rettidig anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Det er hevdet at det er gjort feil ved bevisbedømmelsen av hvem av partene som på kort og lang sikt er den beste omsorgspersonen for fellesbarnet. I tillegg er det hevdet at byrettens rettsanvendelse er feil.
Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises til byrettens domsgrunner. Saken står i noenlunde samme stilling for lagmannsretten som for byretten. I den grad situasjonen er endret for partene, vil dette bli referert under partenes anførsler, og under lagmannsrettens bemerkninger i den grad det har betydning for avgjørelsen.
Ankeforhandlingen ble holdt i Bergen 9. - 10. mai 1994. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. De avga forklaring. I tillegg avga fire vitner forklaring, herunder to sakkyndige vitner, psykologene Holvik og Øvereide. Sistnevnte var oppnevnt som sakkyndig for Bergen byrett.
Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Ankende part, A, har gjort gjeldende at både i rapporten fra den oppnevnte sakkyndige for byretten og i byrettens dom er konflikten mellom partene fremhevet. Det må imidlertid legges til grunn at konflikten mellom partene i dag ikke er av en slik art og styrke at den kan tillegges betydning ved vurderingen av hvem av foreldrene som bør ha den daglige omsorgen for barnet. Eventuelle uoverensstemmelser mellom foreldrene må kunne løses uten at dette influerer på forholdet til barnet.
Ankende part har hevdet at han har de beste forutsetninger for å ha den daglige omsorgen for barnet. På bakgrunn av komparentopplysninger innhentet av psykolog Holvik og vitneutsagn av naboer på Y studentby må det konstateres at det eksisterer et godt og nært forhold mellom far og sønn.
Det må også vektlegges at psykolog Holvik, som har tilrådt at ankende part får den daglige omsorgen for barnet, er den av de to psykologer i saken som har hatt den mest omfattende kontakt med partene. Han har gitt uttrykk for at ankende part skiller seg positivt ut i forhold til andre fedre ved å ha et særlig engasjement i forhold til sønnen. Ankende part er videre roligere og mer tålmodig enn ankemotparten. Han evner bedre å tilsidesette egne behov i forhold til barnets behov enn ankemotparten. Dessuten synes han å ha et videre spekter å spille på når det gjelder å stimulere gutten, f.eks. innenfor musikk og når det gjelder intellektuelle ferdigheter. Det er i denne sammenheng også av betydning at han vil representere et maskulint forbilde for gutten.
Det er ikke slik at barnet har større eller bedre kontakt med ankemotpartens foreldre enn med ankende parts. Sistnevnte har et stort familienettverk og tilbringer tid sammen med familien, og dette er av betydning for barnet.
Den faktiske situasjon for partene er også endret i forhold til da byretten behandlet saken. Ankemotparten har ikke fullført sitt studium i psykologi grunnfag, men har utdannet seg som hjelpepleier. Hennes fremtidsplaner er også endret ved at hun nå har søkt opptak ved en sykepleiehøyskole. Dersom hun ikke blir opptatt, vil hun arbeide deltid som hjelpepleier samtidig som hun skal forsøke å forbedre sine karakterer fra videregående skole med henblik på senere sykepleiestudier. Situasjonen vil således være at ankemotparten, som i dag bor i en dublettleilighet på Y Studentby, ikke vil være kvalifisert til fortsatt å kunne bo i en bolig i Studentsamskipnadens boligsystem med mindre hun gjenopptar et studium ved Universitetet i Bergen. En kan altså ikke med sikkerhet si noe om barnets boligforhold verken på kort eller lang sikt. Dessuten er det ikke klarlagt om og i hvilken grad ankemotparten som eventuelt deltidsarbeidende hjelpepleier vil kunne forene dette med å ha den daglige omsorgen for barnet. Dette er usikkerhetsfaktorer av stor betydning for barnet, som må veie tungt når lagmannsretten skal ta standpunkt til hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen. Ankende part kan derimot bli boende i studentboligen på Y hvor barnet har bodd hele sitt liv og som det oppfatter som sitt hjem. På bakgrunn av ankepartens planer med ytterligere 2 1/2 års studier, vil barnet kunne bli boende på Y til 1996.
Med det tidsaspekt som må has for øye, inntil barnet er 18 år, vil ankende part også være best egnet til å ha den daglige omsorgen i forhold til å ruste barnet til utdanning og arbeidsliv. Det er i denne sammenheng vist til Rt-1986-997.
Videre er det heller ikke holdepunkter for å anta at barnet har større tilknytning til en av foreldrene. Dette må vurderes likt. Det kan heller ikke påvises særlige forhold som gjør barnets tilknytning til ankemotparten annerledes enn til ankende part. Når det gjelder spørsmålet om abort, var dette aldri noe diskusjonstema mellom partene. Det kan derfor ikke hevdes at ankemotpartens valg i forhold til ikke å ta abort, relatert til hennes egen sjanse til liv i kraft av å være adoptert fra Korea, representerer noe spesielt følelsesmessig aspekt som knytter ankemotparten og barnet spesielt sammen, slik det fremgår av den sakkyndige rapporten fra psykolog Øvreeide. Heller ikke barnets asiatiske utseende gir grunnlag for å hevde at dette har betydning til fordel for ankemotparten.
Når det gjelder det forhold at det trolig vil være vanskeligst for ankemotparten å følelsesmessig akseptere at ankende part har den daglige omsorg for barnet, kan dette i tilfelle kun ha betydning når vurderingen av partene ellers står likt.
Også forholdet til å ha en omsorgsperson som best kan tilrettelegge for kontakt tilsier at ankende part bør få den daglige omsorgen. Den korte historien mellom partene etter samlivsbruddet sier noe om partenes vilje til å prioritere barnets interesser. Det er vist til ankemotpartens motvilje mot å etterfølge det som var avtalt om hvem barnet skulle være hos en jule- og påskehelg. Ankemotparten opptrådte her egenrådig. Det harmonerer godt med det som fremkommer i psykolog Øvereiedes rapport; når ankemotparten ikke opplever seg urimelig imøtegått eller tilsidesatt, synes hun å kunne fungere givende, åpent og med samarbeidsevne.
Når det gjelder samværsretten, må det også byttes på høst- og vinterferier når barnet kommer i skolepliktig alder.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A får daglig omsorg for partenes fellesbarn C født 1990.
2. B gis samværsrett til C fastsatt etter rettens skjønn.
3. A eller staten tilkjennes sakens kostnader."
Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Avgjørelsen av hvem som skal ha den daglige omsorg for barnet skal rette seg etter det som er til det beste for barnet. Etter barneloven forarbeider skal det tillegges betydelig vekt hvem av foreldrene som har den sterkeste følelsesmessige tilknytning til barnet, og hvem som har hatt mest kontakt med det. Ankemotparten var i de første 13 måneder etter fødselen hjemmeværende. I løpet av denne periode ble barnet ammet i nesten ett år. Den tilknytning som således har utviklet seg mellom mor og barn, vil selvsagt har betydning for barnets videre oppvekst.
Når det gjelder de to sakkyndige rapporter, kan disse ikke sies å være likeverdige. Holviks rapport er avgitt bl.a. uten at han har observert samspillet mellom barnet og hver av foreldrene. Ankemotparten har avsluttet en utdannelse, som hjelpepleier, og ønsker å videreutdanne seg. Hun vil, på samme måte som ankende part, være intellektuelt og materielt fullt ut i stand til å imøtekomme barnets behov.
Det avgjørende for å anse ankemotparten som den som best kan ivareta barnets behov fremkommer av det psykolog Øvereide i sin rapport og i sin forklaring har beskrevet som mors større spontanitet og umiddelbarhet i forholdet mellom henne og barnet, til sammenligning med forholdet mellom ankende part og barnet. Det sistnevnte er mer preget av samarbeid om de fysiske og intellektuelle sidene ved aktiviteten. Ankemotparten er i større grad enn ankende part sosialt trygg. Hun har en mer naturlig måte å forholde seg til barnet på enn ankende part. Han har en mer rigid måte å opptre på som ikke på samme måte som ankemotparten møter barnets behov i ulike situasjoner. Denne forskjell er av betydning for barnet både på kort og lang sikt. Den emosjonelle forskjell er også tydeliggjort under partenes forklaring. Det kan også ses i forhold til det brev av mai 1992 som ankende part sendte psykolog Holvik. Etter å ha vurdert og gjennomtenkt situasjonen, fant han det nødvendig med en lang redegjørelse for å være trygg på at han hadde fått formidlet sine synspunkter.
Når det gjelder ankende parts forhold til barnet, er det ikke avgjørende at han har et nært forhold til dette til far å være og at forholdet er bedre enn det som er vanlig for fedre flest. Det relevante utgangspunkt etter loven er hvem av partene som er det beste alternativ for barnet.
Det er heller ikke dokumentert noen vitenskaplig støtte for at et barn vil profitere på å vokse opp med den av foreldrene som er av samme kjønn. Dette kan heller ikke ses å ha vært tilllagt vekt i rettspraksis.
Det må også tillegges vekt den nære tilknytning det er mellom ankemotpartens foreldre og barnet ved at barnet har oppholdt seg mye hos besteforeldrene på Y i perioder hvor partene har hatt behov for avlastning. For barnet er det viktig med et nettverk som er der hele tiden, i motsetning til tilfeldige studentektepar med barn, som etter en tid flytter annetsteds.
Særlig i et langsiktig perspektiv kan det ikke legges vekt på partenes nåværende boligsituasjon som for begge er midlertidig ved at de bor i studentboliger. Begge må i en ikke altfor fjern fremtid anskaffe seg nye boliger. Det er for øvrig ikke dokumentert at ankemotparten ikke vil ha mulighet til fortsatt å kunne bo på Y Studentby selv om hun fortsetter sin utdanning som sykepleier.
Når det gjelder det forhold ankende part har påberopt at ankemotparten i større grad enn ham selv vil prioritere egne behov foran barnets, har dette ikke blitt dokumentert på noen som helst måte. Snarere kan en stille spørsmål om ankende parts prioritering av egne og barnets interesser da han i en viss situasjon nektet ankemotparten å bli boende i familieleiligheten på Y Studentby, hvor leiekontrakten var inngått i hans navn.
Det er heller ikke fremkommet noe konkret fra ankende parts side som underbygger anførselen om at ankemotparten skulle ha påvirket barnet til å ta parti for ankemotparten. Tvertimot ser ankemotparten det som viktig at barnet opprettholder en nær og god kontakt med sin far, og stiller seg positiv til at den samværsordning byretten har fastsatt for ankende part utvides.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 10. mars 1993, punkt 1, 2 og 3, stadfestes.
2. Ankemotparten/eller staten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Partene, som ikke har vært gift og har bodd sammen, har avtalt felles foreldreansvar etter barneloven §35 annet ledd.
Når foreldrene er uenige om hvem av dem som skal ha den daglige omsorgen for barnet, fremgår det av barneloven §35 tredje ledd at hver av dem kan reise sak etter regelen i samme lovs §34 tredje ledd. En slik sak skal således avgjøres etter de samme materielle retningslinjer som en barnefordelingssak mellom gifte foreldre. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Lagmannsretten finner at begge parter er gode omsorgspersoner. I mange henseender er det ikke avgjørende forskjeller mellom dem.
Begge foreldrene vil kunne gi barnet en tilfredstillende materiell trygghet, og nødvendig intellektuell stimulans og støtte for øvrig i forhold til skolegang og yrkesliv.
Ankende part har vektlagt at dersom ankemotparten får den daglige omsorg, vil dette kunne medføre et uheldig miljøskifte for barnet samt usikre boforhold. Det siste refererer seg til at ankemotparten neppe vil kunne bli boende på Y Studentby, som er en del av Studentsamskipnaden i Bergen sitt boligsystem og som forutsetter studier ved Universitetet i Bergen. Til dette skal lagmannsretten bemerke at det ikke er dokumenter at ankemotparten ikke fortsatt kan bli boende på Y selv om hun ikke gjenopptar sine studier ved universitetet. Under alle omstendigheter bor begge parter i studentboliger, hvor det til stadighet skjer utskiftninger og hvor barnet må forholde seg til nye barn, samt at boligforholdet også for ankende part er midlertidig med et tidsperspektiv på ca 2 - 2 1/2 år. Hensett til det langsiktige perspektiv lagmannsretten må ha for øye, kan en eventuell mindre forskjell mellom partene i botid i nåværende boliger ikke ha særlig betydning for vurderingen av hvem som skal ha den daglige omsorgen for barnet.
Et viktig moment i vurderingen vil være barnets tilknytning til og kontakt med hver av foreldrene. Av den sakkyndige rapport for byretten fremgår det at det foreligger en spesiell emosjonell tilknytning mellom mor og barn gjennom ankemotpartens absolutte valg om ikke å ta abort. Dette er knyttet til hennes egen status som adoptert fra Korea og at det representerte en mulighet til liv på tross av en eller annen umulig situasjon for hennes biologiske mor. Ettersom det er barnets forhold en primært skal ha for øyet, vil dette bare ha betydning dersom forholdet skulle tilsi at barnet følte en større tilknytning til mor enn til far eller at mor av denne grunn ville være en bedre omsorgsperson. Lagmannsretten finner ikke at det er holdepunkter for en slik antagelse, og er enig med byretten i at det vanskelig kan sies hvem barnet har den største tilknytning til. Ankemotparten var hjemmeværende med barnet i det første leveår, og ammet det i nesten hele denne periode. Det har skapt en sterk tilknytning mellom mor og barn. Det er imidlertid på det rene at ankende part har tatt stor del i stell og omsorg for barnet helt fra det ble født. Slik partene har innrettet seg fra samlivsbruddet i månedsskiftet mars/april 1992 til i dag har partene hatt barnet like mye. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det ikke kan være nevneverdig forskjell i barnets tilknytning til partene.
Det finnes heller ikke at det er særlig forskjell mellom partene i forhold til hvem av dem som best kan innrette sitt liv på barnet, dvs. hvem som best kan sørge for at barnet får den nødvendige og forsvarlige daglige omsorg. Den måten partene har innrettet seg på fra samlivsbruddet, har vist at de prioriterer barnets interesser. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at ankemotparten tenderer å sette egne behov fremfor barnet, slik ankende part har anført. På bakgrunn av deres yrkesvalg og prioriteringer for øvrig, slik de har forklart, legges til grunn at det forannevnte også vil være situasjonen i fremtiden. Det skal her legges til at begge parter har foreldre som representerer mulighet for avlastning og som barnet føler tilknytning til.
I forhold til å gi barnet den nødvendige og forsvarlige daglige omsorg vil det være av betydning hvem av partene som best vil kunne sikre kontakten med den annen part og dennes miljø, f.eks. besteforeldre. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å anta at den ene eller annen part best vil sikre slik kontakt. De har begge under hovedforhandlingen gitt uttrykk for viktigheten av at barnet har kontakt med den annen part, og at den av dem som ikke får den daglige omsorgen for barnet bør ha en noe utvidet samværsrett i forhold til det samvær byretten har fastsatt.
Når ingen av foreldrene etter det forutgående utpeker seg som den som best vil kunne ivareta omsorgsfunksjonen for barnet, vil det avgjørende måtte være partenes personlige egenskaper som omsorgspersoner. Som byretten, vil også lagmannsretten måtte ta utgangspunkt i og hovedsaklig bygge på det som fremkommer av de sakkyndiges rapporter. Når det gjelder partenes personlige egenskaper som omsorgspersoner, er det særlig psykolog Øvreeide som har gått nærmere inn på dette aspektet av omsorgsrollen.
Når det gjelder forholdet mellom ankemotparten og barnet, beskrives dette som preget av større spontanitet og umiddelbarhet enn det som eksisterer mellom far og sønn. Hvor ankemotparten mer synes å få løftet frem de emosjonelle sidene i medopplevelsen, synes samværet mellom far og sønn mer å være preget av samarbeid om de fysiske og intellektuelle sidene ved samværet. Av forannevnte grunn blir det en mer direkte utveksling mellom mor og sønn med tegn på hengivenhet, og hun virker mer umiddelbart oppmerksom på barnets behov og opplevelser, samtidig som hun mer tydelig kan be ham vente. Hun synes derfor godt i stand til å lage struktur for barnet ut fra de aktuelle behovene i situasjonene.
Det fremgår av psykolog Øvereides rapport at samlet sett synes mor å ha det mest naturlige og helhetsgivende samspillet med barnet, med oppmerksomheten både på det intellektuelle, emosjonelle og den voksnes rolle i situasjonen. Dette harmonerer også med det inntrykk lagmannsretten har fått av partene.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ankemotparten fremstår som den som er tryggest i omsorgsrollen, og den som mest helhetlig vil kunne imøtekomme barnets behov nå og i fremtiden. Ankemotparten bør således ha den daglige omsorgen for barnet.
Begge parter har gitt uttrykk for at den av dem som ikke får den daglige omsorgen for barnet bør ha en noe utvidet samværsrett i forhold til det samvær som ble fastsatt av byretten.
På bakgrunn av den kontakt det har vært mellom ankende part og barnet er lagmannsretten enig i dette. Barnet skal således ha rett til samvær med ankende part annenhver uke fra barnehagens/ skolens slutt torsdag til barnehagens/skolens start mandag morgen. Den uke det ikke er helgesamvær, skal barnet har samvær med far fra barnehagens/skolens slutt torsdag til barnehagens/ skolens start fredag morgen.
Foruten at barnet skal ha rett til fire ukers sommerferie med hver av foreldrene, skal det har rett til sammenhengende samvær med partene annenhver jul (herunder nyttårshelg) og påske, samt annenhver høst- eller vinterferie og annenhver 17. mai og pinse.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å oppstille nærmere bestemmelser om den nøyaktige gjennomføring av samværet da det forutsettes oppnådd enighet om dette mellom partene ut fra det som er best for barnet.
Anken har bare i begrenset omfang vunnet frem. Saksomkostningsspørsmålet blir således å løse etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd da anken er dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner ikke at noen av unntakene i tvistemålsloven §174 annet ledd bør komme til anvendelse. Det idømmes således ikke saksomkostninger for verken byrett eller lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Bergen byretts dom av 10. mars 1993, punkt 1, stadfestes.
2. Barnet, C, født 1990, skal ha rett til samvær med A annenhver uke fra barnehagens/skolens slutt torsdag til barnehagens/skolens start mandag morgen.
Den uke A ikke skal ha helgesamvær, skal barnet ha rett til samvær med ham fra barnehagens/skolens slutt torsdag til barnehagens/skolens start fredag morgen.
C skal ha rett til samvær med hver av partene 4 - fire - uker i løpet av sommerferien og annenhver jul og påske, samt annenhver høst- eller vinterferie og annenhver 17. mai og pinseferie.
3. Det tilkjennes ikke saksomkostninger.