LG-1993-593
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-27 |
| Publisert: | LG-1993-00593 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 91-02399 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00593 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00065K . |
| Parter: | Ankende part: Dag Terje Osdal (Prosessfullmektig: Advokat Svein A. Kornerud, Bergen) Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Per Hagelien v/advokat Jacob M. Wolff, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjur Vestrheim, ekstraordinær lagdommer Arne Aanes, sorenskriver Jan Erik Erstad |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, Domstolloven (1915) §108, §24, §3, §5, §8, Militærnekterloven (1965), LOV-1990-06-22-42 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmålet om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Dag Terje Osdal, som er født xx.xx.1962, søkte i brev, datert 8. februar 1981, Møre Infanteriregiment nr. 11 om utsettelse av den militære førstegangstjenesten. Osdal begrunnet søknaden med at han var elev ved forsøksgymnaset i Oslo, hvor han også regnet med å være elev det etterfølgende skoleår. I søknaden har Osdal tilføyet følgende p.s.: "Har elles aldri tenkt å avtene militærteneste". Ved svarbrev av 18. mars 1981 fikk Osdal utsettelse til juli 1982. Av samme brev fremgår blant annet at ny innkallingsordre ville bli sendt ham ca to måneder før han skulle møte, og at han ikke måtte gjøre regning med ytterligere utsettelse, men forberede seg på å avtjene hele førstegangstjenesten i sammenheng fra primo juli 1982. I brev av 12. juli 1982, med overskrift: "Søknad (krav) om fritaking for militærteneste av overbevisningsgrunnar", nevner Osdal innledningsvis at han "er frekt og arrogant blitt innkalla (beordra) til militærteneste den 13/7-82." Osdal opplyser i brevet blant annet at han ser det som sin plikt og soleklare rett å nekte å utføre slik tjeneste uten å bli stilt overfor en inkvisitorisk domstol. Han nevner videre at hans alvorlige overbevisning er at vold ikke løser konflikter av noe slag, og at ingen heller har rett til å bestemme over andres liv. Osdal omtaler i brevet blant annet forholdet mellom den industrialiserte del av verden og u-landene, ressursfordeling, kapprustning, Norges medlemsskap i NATO og USA's utenrikspolitikk. Han anfører mellom annet at han ser det å være pasifist, som et mål alle bør strebe mot. Videre uttaler han at en eventuell sivil tjeneste for ham må ha et innhold og mening som ikke er i strid med hans grunnleggende idéer, og at "Å godta kva som helst slags sivilarbeid vil seie det same som å akseptere siviltenesten som eit disiplineringstiltak mot dei som ikkje kan utføre militærteneste p.g.a. eit ærleg standpunkt." Brevet avsluttes med at "Denne overbevisninga har utvikla seg gradvis sidan eg var 13-14 år." Søknaden ble innlevert da Osdal møtte på Steinkjersandan 13. juli 1982, og han ble da - på bakgrunn av søknaden - dimittert samme dag.
Den 27. august 1982 ga Osdal forklaring ved Volda lensmannskontor i anledning søknaden. Av forklaringen fremgår blant annet at Osdal nekter å utføre såvel vanlig militærtjeneste som siviltjeneste. Ifølge forklaringen bestrider han at Staten skal ha rett til å pålegge ham tvangstjeneste dersom han, ut fra sin overbevisning, ser seg nødt til å søke fritak for militærtjeneste. Han ser det slik at militærtjeneste og siviltjeneste er to sider av samme sak, fordi plikt til å utføre siviltjeneste er en disiplineringssak for dem som nekter å gjøre ordinær militærtjeneste. Osdal forklarer videre at Norge ikke burde ha et forsvar, og heller ikke verneplikt, men eventuelt et ikke-voldelig forsvar. I tilfelle av en eventuell okkupasjon, ville Osdal ha deltatt aktivt i motstanden, men ikke med våpen. Om politiet uttaler han blant annet at politiet ideelt sett ikke burde bruke våpen, men at han kan tillate bruk av våpen til selvforsvar. Han sympatiserer med frigjøringsbevegelsen i El Salvador som kjemper med vold mot regimet. Vold kan føre til en seier, men det vil ikke løse konflikten i El Salvador fullstendig.
Justisdepartementet besluttet 4. oktober 1983 å avslå Dag Terje Osdals søknad om fritaking for militærtjeneste. Av vedtaket fremgår at Osdal, på bakgrunn av påtegning av 6. oktober 1982 fra departementet, har vært innkalt til nytt avhør, hvilket Osdal ikke har vært villig til. Departementet har i denne forbindelse vist til påtegning av 24. august 1983 fra lensmannen i Volda. Påtegningen er ikke fremlagt for lagmannsretten. Det fremgår for øvrig av departementets vedtak at departementet mente at Osdals søknad i all hovedsak var begrunnet i et ønske "om å få sleppe problema med militærtenesta og ikkje i ei slik alvorleg overtyding som lova krev." Departementet har mellom annet har lagt vekt på følgende avsnitt i forannevnte politiforklaring:
"Søkeren søker seg og fritatt fordi han føler avsky for militærlivet med slit og hardtrening, samtidig som han føler avsky over å verte leia utan sjølv å kunne bestemme kva og kvifor."
I påtegning om forkynnelse av vedtaket 21. oktober 1983 fremgår at Osdal da bestemt uttrykte at han ikke ville gjøre militærtjeneste. Det opplyses i samme påtegning at Osdal ved forkynnelsen ble orientert om militærnekterloven §5 og at han blant annet fikk overlevert skjema for villighetserklæring. Erklæring som nevnt ble deretter ikke inngitt innen loven frist, og Staten reiste søksmål i henhold til militærnekterloven §5. Av brev - som formodentlig kan anses som tilsvar - datert 10. november 1984 og av Osdal stilet til Søre Sunnmøre herredsrett, synes å fremgå at saken opprinnelig ble innbrakt for nevnte domstol. Osdal nevner i brevet blant annet at han ikke vil avtjene noen form for verneplikt, "altså heller ikkje sivilteneste." Han uttaler samtidig at hans hovedargument er at han på ingen måte kan godta Statens rett til å tvinge individet til å utføre en aktiv handling for seg, og på denne måten "frita" individet for et ansvar som vedkommende, når alt kommer til alt, likevel vil måtte ta på seg. Til klargjøring av dette prinsipp har Osdal i brevet vist til Nürnberg-prosessen.
Saken kom opp for Bergen byrett 3. januar 1986, og byretten avsa 14. s.m. dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita Dag Terje Osdal for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965, §1, er tilstede."
I dommen er blant annet uttalt at stevningen i saken ble forkynt for saksøkte 8. januar 1985 med pålegg om tilsvar og oppfordring til å meddele retten ønske med hensyn til oppnevnelse av prosessfullmektig. Ifølge dommen besvarte Osdal ikke rettens pålegg og oppfordring. Han ble ved brev av 10. juni 1985 underrettet om den oppnevnelse av prosessfullmektig som byretten hadde foretatt. Uten at det har betydning for nærværende dom, bemerker lagmannsretten at det kan synes som om Bergen byrett i 1985/1986 har vært ukjent med Osdals foran omtalte brev av 10. november 1984 til Søre Sunnmøre herredsrett. Av byrettens dom fremgår for øvrig blant annet at Osdal høsten 1985 oppholdt seg i England som elev ved Emerson College i Sussex. I brev av 7. februar 1986 til Bergen byrett opplyser Dag Terje Osdal at han godtar dommen, som han samtidig har visse bemerkninger til. I brevet skriver Osdal også at han "heller ikkje vil gjere sivilteneste, noko som ikkje vart behandla i vårt "møte"."
I udatert brev, innstemplet 6. august 1986 ved siviltjenesteadministrasjonen - Hustad, opplyser Osdal at han 4. juli s.å. har mottatt innkalling til siviltjeneste med fremmøte i Hustad leir 1. desember 1986. Han søker samtidig om utsettelse av to grunner, for det første at han skal bli far i september samme år og dessuten at han planlegger et studium fra samme høst. I brevet opplyser Osdal intet om at han eventuelt motsetter seg eller vil motsette seg å utføre siviltjeneste.
I et relativt generelt svarbrev av 15. august 1986 opplyser siviltjenesteadministrasjonen - Hustad blant annet at utsettelse av siviltjeneste kan kunne komme på tale blant annet dersom avbrudd i utdannelse vil føre til at utdannelsen blir eller kan bli vesentlig forlenget. Det gis samtidig opplysninger vedrørende dokumentasjon og fremsendelse av eventuell søknad om utsettelse. I brevet opplyses også at den omstendighet at Osdal skal bli far i september samme år, ikke gir grunnlag for utsettelse.
Ved brev av 22. november 1986 til siviltjenesteadministrasjonen - Hustad søker Osdal så om å bli tilbakeført til militær stilling. Han tilføyer samtidig: "Eg blir difor ikkje å sjå på Hustad Leir den 1/12-86." Siviltjenesteadministrasjonen - Hustad opplyser i brev av 1. desember 1986 til Osdal at hans søknad er oversendt Justisdepartementet for behandling og at han får innvilget utsettelse av siviltjenesteplikten til saken er avgjort i departementet.
Justisdepartementet besluttet 6. januar 1987, i medhold av militærnekterloven §24, å tilbakeføre Dag Terje Osdal til militær stilling i overensstemmelse med hans søknad.
Osdal søkte deretter om utsettelse av militærtjenesten til desember 1988/januar 1989, i alle fall til sommeren 1988. Søknaden fremkommer på skjema om utsetting av militærtjeneste for studenter ved Universitetet i Bergen, og den er datert 23. februar 1987. Vernepliktsutvalget ved universitetet anbefalte at Osdal ble gitt utsettelse med førstegangstjenesten til etter avlagt mellomfagseksamen i filosofi. Ved brev av 2. mars 1987 fra Møre Forsvarsdistrikt/Møre Infanteriregiment nr. 11, heretter: IR 11, fikk Osdal utsettelse med førstegangstjenesten til januar 1989 og opplysning om at ny innkalling ville bli sendt ham ca to måneder før fremmøtedag.
Det neste dokumentet som er fremlagt for lagmannsretten, er brev av 30. januar 1989 fra IR 11 til Osdal. Brevet har følgende innhold:
"IKKE MØTT TIL FØRSTEGANGSTJENESTE
Regimentet viser til innkalling til førstegangstjeneste med frammøte Steinkjersannan 10 jan 1989.
Da De ikke møtte pålegges De snarest og senest innen 15 feb 89 å gi en forklaring på hvorfor De ikke møtte.
Svarkonvolutt følger vedlagt."
I svarbrev av 15. februar 1989 gir Osdal innledningsvis uttrykk for at han mener det er dårlig skikk å avkreve folk en forklaring på hvorfor de ikke mottar en invitasjon, idet en invitasjon til å delta i noe, er det lengste en institusjon, Staten eller andre, har rett til å gå i forhold til den enkelte medborger. Osdal anfører deretter: "Grunnen til at eg ikkje møtte er at eg vil nekte både militær- og sivilteneste, noko som og bør ha gått fram av tidligare "Korrespondanse" eg har hatt med militærvesenet." Osdal opplyser i brevet også at han er "totalnekter" fordi han ikke kan godta prinsippet om at Staten har rett til å underlegge individet en tvang. Han ser siviltjenesten som en erstatningstjeneste for militærtjeneste. For Osdal er det grunnleggende som alle andre "grunnar" spiller tilbake på, at den enkelte ikke kan kjøpe seg fri for ansvaret for sine handlinger ved å underkaste seg en juridisk lov. Han gir i brevet uttrykk for at den som utfører en ordre kan begrunne utførelsen med at det, av ordren, følger plikt til ordreutførelse, og at dette kan føre til destruktive handlinger med vidtrekkende følger. Osdal vil ta dette ondet ved roten, ved å "nekte å anerkjenne det legitime ved tvangen i det heile tatt." Han anfører samtidig at han derved også klargjør sin egen situasjon som fritt menneske, idet han ikke kan falle tilbake på en ytre autoritet med ordene "eg gjorde berre mi plikt."
IR 11 oversendte ved påtegning av 28. februar 1989 saken til Krigsadvokaten for Trøndelag til uttalelse. I returpåtegning av 17. mars 1989 uttaler Krigsadvokaten blant annet at Osdal i sitt brev av 15. februar 1989 har gitt uttrykk for synspunkter som bør vurderes i relasjon til militærnekterloven §1. Krigsadvokaten anbefaler derfor at Osdal oppfordres til å søke seg fritatt for militærtjeneste, jfr. loven §3, første ledd. Det er samtidig uttalt at saken bør sendes påtalemyndigheten for oversendelse til Justisdepartementet på vanlig måte, dersom Osdal ikke skulle etterkomme oppfordring som nevnt, innen den frist som settes. I brev av 3. april 1989 fra IR 11 oppfordres Osdal til å søke fritak for militærtjenesten. Det settes samtidig frist til 24. s.m. Ved påtegning av 11. mai 1989 oversendte IR 11 saken til Krigskommissariat Trøndelag med opplysning om at Osdal ikke hadde besvart anmodningen av 3. april s.å.
Ut fra de opplysninger som er fremkommet for lagmannsretten, vites det deretter ikke å være skjedd noe nevneverdig i saken før i 1991. I ny politiforklaring av 15. februar 1991 opplyser Osdal blant annet at han har mottatt ny innkallelse til førstegangstjeneste med fremmøte i januar 1991 på Steinkjersandan. Ved sin skriftlige bekreftelse av mottakelsen av innkallelsen opplyste Osdal samtidig at han ikke ville møte. Han møtte heller ikke i henhold til innkallelsen. I samme politiavhør forklarer Osdal mellom annet videre at han helt siden første gangs søknad om utsettelse av militærtjenesten i 1981, har hatt en overbevisning som gjør at han vil nekte militær- og siviltjeneste. På spørsmål bekrefter han at han nok i noen grad har forsøkt å utnytte systemet for å utsette problemene som han vet følger med hans standpunkt. Tilbakeføringssøknaden i 1986 hadde sin bakgrunn i at han er totalnekter. I stedet for å måtte sitte i fengsel i 16 måneder for tvangsmessig avtjening av siviltjeneste, ønsker han straffesak for unnlatt fremmøte til militærtjeneste. Politiet oversendte 25. februar 1991 saken til Justisdepartementet under henvisning til militærnekterloven §3 annet ledd, jfr. første ledd. Ved vedtak av 25. juni 1991 avslo departementet å frita Osdal for militærtjeneste. Departementet uttalte at Osdals skiftende holdninger til militærtjenesten viser at hans overbevisning ikke kan være av den lovmessige fasthet og styrke. Ved stevning av 7. oktober 1991 reiste Staten på nytt sak mot Osdal i henhold til militærnekterloven §5. I tilsvar av 10. november 1991 viser Osdal blant annet til det han tidligere har skrevet vedrørende den avgjørende grunnen til sitt valg. Han fremhever videre at søknaden om tilbakeføring til militærtjeneste ikke hadde noe med skiftende holdninger å gjøre. Årsaken var at han ikke vil bøye seg for tvang i form av hverken militærtjeneste eller siviltjeneste, og en eventuell straff i denne forbindelse skal hete straff og ikke "tvangsmessig avtjening av verneplikten i institusjon under fengselsstyrets administrasjon". Osdal gir for øvrig også uttrykk for at det ikke plager ham, men snarere morer ham litt, at han har trenert saksbehandlingen. Hovedforhandling ble påbegynt 7. april 1992 ved Bergen byrett. Under rettsmøtet sa dommeren seg inhabil etter domstolloven §108. Saken ble tildelt ny dommer, og den kom opp på nytt for Bergen byrett 26. februar 1993. Byretten avsa 9. mars s.å. dom i saken med slik domsslutning:
"Vilkåra for å frita Dag Terje Osdal født xx.xx.62 for militær teneste etter §1 i lov 19. mars 1965 er ikkje stetta."
Byretten uttaler i sine premisser at det er grunn til å tro at Osdal har pasifistiske holdninger. Byretten fant imidlertid ikke at Osdals pasifistisk overbevisning var så fast at vilkårene for fritak for militærtjeneste var oppfylt. Når det nærmere gjelder partenes anførsler for byretten samt hva byretten la til grunn og vekt på, vises det til dommen.
Dag Terje Osdal har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett og i anken særlig anført at byretten har lagt til grunn en uriktig bevisvurdering. Staten har i tilsvar anført at dommen er riktig, både når det gjelder resultat og bevisbedømmelse. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 3. mars 1994. Dag Terje Osdal ga forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken fremstår for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten i 1993.
Den ankende part, Dag Terje Osdal, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Vilkårene for fritak for militærtjeneste er til stede. Dag Terje Osdal er totalnekter. Han må imidlertid likevel ha krav på å få prøvd sitt pasifistiske syn i forhold til militærnekterloven §1. Det må skjelnes mellom Osdals pasifisme og hans totalnektersynspunkt. Osdals pasifisme ligger meget nær opp til ren pasifisme, og hans overbevisning er innenfor det som godtas etter militærnekterloven §1 etter lovendringen i 1990. Det er blant annet vist til Innst.O.nr.76 (1989-90) 1, høyre spalte, og Solli-dommen, Rt-1974-1068.
Den ankende parts overbevisning har også et alvor og en styrke som fyller loven krav. Osdal har helt fra begynnelsen av 1981 gitt uttrykk for at han ikke vil gjøre militærtjeneste. Hans totalnekterstandpunkt har vært motiverende for hans senere handlinger vedrørende tjenestespørsmålene, herunder hans søknad om tilbakeføring fra siviltjeneste til militærtjeneste. Vedrørende sistnevnte forhold må det også tas i betraktning at - ut fra de dagjeldende bestemmelser - ville straff for unnlatt fremmøte til militærtjeneste samlet være kortere, 6 - 7 måneder før fylte 33 år, enn den aktuelle tvangsmessige 16-måneders avtjening av siviltjeneste. Dessuten har Osdal små barn, hvilket gjør fravær fra hjemmet enda mer belastende enn ellers. Han vet også at utfallet vil bli fengselsstraff, og det er forståelig at han ønsker å utsette eventuell soning lengst mulig. Tilbakeføringssøknaden skyldes således ingen endring i Osdals pasifistiske holdning. Totalnektere er gjerne relativt bevisste sine nektelsesgrunner, og deres holdninger er dermed gjerne mer grunnfestede, slik som i Osdals tilfelle.
Departementets siste vedtak er mangelfullt begrunnet, idet Osdals siste politiforklaring ikke er vurdert. Vedtaket er således i realiteten ugyldig. Det er for lagmannsretten imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til gyldighetsspørsmålet.
Osdal bør få dekket sine saksomkostninger, idet han har hatt all mulig grunn til å få prøvet saken for lagmannsretten.
Dag Terje Osdal har nedlagt slik påstand:
"1. Vilkårene for fritakelse av Dag Terje Osdal for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er tilstede.
2. Staten dekker Osdals saksomkostninger i ankesaken."
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:
Det må sterke grunner til for fritak for den verneplikten som følger av Grunnloven §109. Det er i denne forbindelse vist til forarbeidene til endring av militærnekterloven i 1990 samt til rettspraksis.
Staten antar at Dag Terje Osdal har en overbevisning som fyller de krav loven stiller, men minner samtidig om at retten må vurdere dette spørsmålet.
Osdals overbevisning har imidlertid ikke den fasthet og styrke som kreves for fritak. Osdal har i alle fall ikke tenkt tilstrekkelig gjennom de problemer som reises i aktuelle spørsmål til en militærnekter. Hans hovedpoeng opp gjennom årene har vært at Staten ikke skal kunne bestemme over ham. Hverken i Osdals brev av 15. februar 1989 eller i politiforklaringen to år senere sies det noe om pasifisme, det bærende er det som Staten - med Osdals aksept - kaller anarkisme. Dersom Osdal allerede tidlig hadde hatt en slik overbevisning som han nå gjør gjeldende å ha, ville han vel ha søkt om fritak tidligere. Den faktiske situasjon er at han to ganger har søkt om utsettelse av militærtjenesten, og at han først har søkt om fritak få dager før påbegynnelse av tjenesten. Da Osdal vinteren 1987 søkte om utsettelse av militærtjenesten, etter at han hadde fått innvilget søknad om tilbakeføring til militær stilling, opplyste han intet om sitt totalnekterstandpunkt.
Etter en helhetlig bevisvurdering er det en overvekt av sannsynlighet for at Osdals overbevisning ikke har den fasthet og styrke som loven krever. Det er bare i tilfeller av absolutt tvil, at det offentlige har bevisbyrden eller tvilsrisikoen.
Saksomkostningene for lagmannsretten bør betales av Osdal, som ikke har hatt rimelig grunn til å anke over byrettens dom, jfr. militærnekterloven §8, annet ledd.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Vilkårene for å frita Dag Terje Osdal, født xx.xx.1962 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.
2. Dag Terje Osdal bærer sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem.
Spørsmålet om Dag Terje Osdal skal fritas for militærtjeneste, blir å avgjøre på bakgrunn av militærnekterloven §1, slik bestemmelsen lyder og skal forstås etter endring ved lov av 22. juni 1990 nr. 42. Det må således vurderes både om innholdet i den overbevisning Osdal nå gjør gjeldende å ha, fyller vilkårene i nevnte bestemmelse, og om hans overbevisning har den dybde, styrke og fasthet som etter praksis kreves for at betingelsene for fritak skal anses å foreligge. Vurderingene av disse to hovedspørsmål vil i noen grad kunne gripe inn i hverandre.
Lagmannsretten er i atskillig tvil om hvorvidt Osdal har en overbevisning med et slikt innhold at han skal fritas for militærtjeneste. Verbalt gir Osdal uttrykk for holdninger som kan indikere at han har en pasifistisk overbevisning. For lagmannsretten har han på spørsmål om han mener det er riktig at andre utfører militærtjeneste, gitt uttrykk for at han mener det norske forsvaret bør avvikles, og at han er tilhenger av ensidig nedrustning. Etter Osdals oppfatning krever det militære systemet blind underkastelse, og det forutsetter hat og forakt for fienden. Osdal vil ikke kunne delta i et geriljaforsvar. Han kan ikke akseptere sabotasjeaksjoner dersom disse medfører fare for menneskeliv. Slik retten forstår ham, ser han heller ikke noe poeng i eventuelt å søke å uskadeliggjøre en tyrann, idet det etter Osdals oppfatning alltid vil være en eller flere personer som står klar som etterfølger i et slikt tilfelle. Lagmannsretten forstår videre Osdal slik at han mener det i alle mennesker ligger impulser til å utøve vold og til å ta seg til rette, men at dette først vil vise seg i en presset situasjon. Osdal er tilhenger av ikke-vold, som krever aktiv deltakelse og som er mer krevende enn å utøve vold. Han har i denne forbindelse vist til Mahatma Gandhi og utsagnet om at det er ingen vei til fred, men freden er veien. Dersom man får øyekontakt med en fiendtlig soldat, må man ha blikk for mennesket bak uniformen og forsøke å snakke med vedkommende, uten at slik eventuell kontakt betyr at man skal samarbeide med fienden. Osdal er tilhenger av den form for organisert motstand som Gandhi sto for, og han vil kunne delta i sivil motstand. Han mener at FN's fredsbevarende styrker i visse situasjoner kan ha en konflikthindrende effekt. Han kan ikke akseptere situasjoner hvor det nyttes militær makt. Konflikter må løses på et dypere nivå, og partenes holdninger vil da være sentralt.
Slik lagmannsretten forstår Dag Terje Osdal, gir han uttrykk for at hans nektelse av å utføre militærtjeneste særlig er begrunnet i hans motstand mot at andre skal kunne bestemme hvorledes han skal forholde seg, hvilket han i stor grad omtaler som tvang. Dette synes han særlig å knytte til det militære system. Osdal aksepterer på den annen side å betale skatt, og han er tilhenger av en del sosiale goder som samfunnet yter borgerne. Han godtar videre at veitrafikken reguleres av trafikkregler. Osdal har vedrørende disse forhold gitt uttrykk for at han aksepterer regler som sier hva man ikke skal gjøre, mens han ikke aksepterer at det bestemmes hva man skal gjøre, dvs. gis pålegg. I utgangspunktet trekker han således en grense mellom det som begrenser hans utfoldelse, og det som sier at noe skal gjøres.
Når det nærmere gjelder forhold i tilknytning til det militære system, som Osdal for øvrig forstås å ha lite kjenneskap til, har Osdal selv nevnt Nürnberg-prosessen. Han synes likevel nå i liten grad å ha nærmere kunnskap om denne. Det samme synes å være tilfelle når det gjelder hans kjennskap til individenes rettigheter og plikter etter folkeretten samt til at det eksisterer konvensjoner om krigføring, fangebehandling, beskyttelse av sivile i krigstid m.v.
For lagmannsretten fremstår det, etter eksaminasjon av Osdal, som uklart om han har tatt stilling til hvorledes han skal forholde seg i eventuelle konfliktsituasjoner i tilknytning til angrep på Norge, herunder om han eventuelt selv vil kunne komme til å gripe til våpen i situasjoner hvor våpenbruk kan tenkes å være aktuelt ut over det rene selvforsvar.
På bakgrunn av blant annet de forannevnte forhold, fremstår det for lagmannsretten som meget tvilsomt om Dag Terje Osdal har en overbevisning med det innhold som kreves til fritak for militærtjeneste. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet, idet retten under enhver omstendighet, og uten rimelig tvil, finner at den overbevisning Osdal gjør gjeldende å ha, ikke har den dybde, styrke og fasthet som kreves for at han skal kunne bli fritatt for militærtjeneste. Det legges i denne forbindelse vekt på at Osdals svar på forskjellige spørsmål som er stillet, tyder på at han i liten grad har overveiet andre aktuelle problemstillinger enn den at han som vernepliktig i det norske forsvaret vil måtte oppleve at han ikke selv fullt ut får bestemme hva han skal gjøre eller ikke gjøre. Lagmannsretten tar i denne forbindelse i betraktning at Osdal ut fra sin utdannelse - blant annet studium i filosofi - og alder - han er nå i sitt 33. år - må antas å ha hatt særlig oppfordring til gjennom lang tid å overveie spørsmål av den art han er forelagt i anledning saken.
Lagmannsretten har videre vurdert innholdet i skriv fra Osdal, politiavhør og rettsdokumenter som foreligger fra perioden 1982 til 1993 og som også kan være av betydning for rettens avgjørelse vedrørende overbevisningens dybde, styrke og fasthet. Når de nevnte dokumenter vurderes, både enkeltvis og ikke minst samlet, etterlater de etter lagmannsrettens vurdering et hovedinntrykk av at Osdals standpunkt om ikke å ville gjøre militær- eller siviltjeneste skyldes hans motstand mot den autoritet han i så fall vil måtte underkaste seg. Således finner lagmannsretten at hans standpunkt ikke er utslag av en slik alvorlig overbevisning som etter loven er en forutsetning for fritak.
Byrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.
Omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter militærnekterloven §8. Staten har gjort gjeldende at utgangspunktet i §8 første ledd, første punktum bør fravikes, idet Dag Terje Osdal bør bære saksomkostningene for lagmannsretten, jfr. §8 annet ledd, hvoretter den vernepliktige helt eller delvis kan pålegges å erstatte omkostningene ved en ankesak som ikke fører frem hvis retten finner at han ikke hadde rimelig grunn til å påanke saken. Etter samme ledd kan retten også ellers pålegge den vernepliktige helt eller delvis omkostningsansvar når særlige omstendigheter foreligger. Lagmannsretten er kommet til at det ikke foreligger forhold som innebærer at Dag Terje Osdal helt eller delvis bør pålegges omkostningsansvar. Statens påstand på dette punkt tas således ikke til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Dag Terje Osdal frifinnes hva angår saksomkostningskravet.