Rt-1974-1068

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-10-26
Publisert:	Rt-1974-1068
Stikkord:	Militærnekterloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 142B/1974
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Leivestad, Tønseth, Christiansen, Mindretall: Lorentzen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Dommer Leivestad: Stud.med., nå lege Hans Magnus Solli, født xx.xx.1948, søkte 12. juli 1971 etter å være innkalt til sanitetsoffiserskurs om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Side:1069

Justisdepartementet avslo 12. april 1972 søknaden.

Da Solli holdt fast ved sin vegring, reiste politimesteren i Romerike 19. juni 1972 sak mot ham.

Strømmen herredsrett avsa 14. desember 1972 enstemmig dom med denne domsslutning:

«Vilkårene for fritaking av Hans Magnus Solli for militærtjeneste etter §1 i lov av 19/3 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.»

Hans Magnus Solli anket, og Eidsivating lagmannsrett, med 4 domsmenn, avsa 21. desember 1973 enstemmig dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Saksforholdet går frem av domsgrunnene.

Hans Maguus Solli har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han hevder at det er uriktig når lagmannsretten sier at det for ham er problematikken fattig - rik som står i forgrunnen, og at hans standpunkt mer er preget av at han selv vil bestemme under hvilke forhold han vil gripe til våpen enn av en pasifistisk grunninnstilling. Hans etiske grunnorm er det kristne kjærlighetsbud. Han mener at alle nasjoner må gå over til ikke-voldelig forsvar. Slik den samfunnsmessige situasjon er i dag, kan han ikke tenke seg nå eller i overskuelig fremtid å gjøre militærtjeneste. Men forpliktet som han er til å følge Guds vilje, kan han ikke utelukke muligheten av at han i en ukjent fremtid kan komme i en situasjon hvor han som en siste utvei, når alt annet har slått feil, vil måtte gripe til våpen for å avverge større ulykker. Han viser for så vidt til de eksempler kristne som Dietrich Bonhoeffer og Camillo Torres har gitt.

Lagmannsretten har etter Sollis oppfatning stillet strengere krav enn hjemlet etter lov og rettspraksis, når den finner at de forbehold Solli tar for helt ekstreme situasjoner, utelukker ham fra fritak for militærtjeneste. De høyesterettsdommer som foreligger fra de senere år, viser at det har skjedd en oppmyking av kravet til pasifistisk holdning, og at Sollis pasifistiske grunninnstilling, bygget på hans kristne tro, berettiget ham til fritak, selv med de forbehold han ser seg nødt til å ta.

Hans Magnus Solli har lagt ned slik påstand:

«Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Hans Magnus Solli for militærtjeneste er tilstede.»

Staten ved Justisdepartementet har vist til herredsrettens og lagmannsrettens dommer som riktige. Den bestrider ikke at Solli har en alvorlig overbevisning og et pasifistisk grunnsyn, bygd på religiøst-etisk grunnlag og politisk vurdering av dagens situasjon. Det erkjennes at det strider mot hans overbevisning i dag å utføre militærtjeneste. Men han inntar ikke et så reservasjonsløst pasifistisk standpunkt at det etter gjeldende rett kan lede til fritak for militær tjenesteplikt. I visse situasjoner kan han tenke seg å delta i organisert væpnet kamp. Selv om det bare er som en siste utvei når alt annet er forsøkt og situasjonen er

Side:1070

uholdbar han vil gripe til våpen, og han heller ikke da kan tenke seg å følge ordrer som går ut på terrorbombing og bruk av atomvåpen o.l., inntar han ikke en så avgjort pasifistisk holdning som er forutsetningen for fritak for militærtjeneste.

Staten har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett er det lagt frem en lengere uttalelse av 16. april 1974 fra dosent dr. teol. Tor Aukrust med en teologisk vurdering av Sollis pasifisme ut fra kristelig-etisk synspunkt. Videre har Solli gitt en ny redegjørelse av 1. mai 1974 for sitt standpunkt. Ved bevisopptak 27. mai 1974 har han svart på 10 spørsmål fra regjeringsadvokaten om hvordan han vil stille seg i visse hypotetiske konfliktsituasjoner. I det vesentlige står saken i samme stilling som for de tidligere instanser. Solli hadde før saken kom opp for herredsretten gitt en 15 sider lang redegjørelse for sin oppfatning. Dosent dr. teol. Aukrust hadde også gitt en kortere uttalelse av 16. august 1971 om Sollis syn. To ganger hadde Solli gitt forklaring for politiet, og han forklarte seg både i herredsrett og lagmannsrett. For lagmannsrett forelå også en ny skriftlig redegjørelse fra ham. Redegjørelsene for Sollis oppfatning er mer omfattende og inngående enn vanlig i slike saker. De er preget av en sterkt religiøs og filosoferende legning av omfattende lesning og sosiale og politiske interesser. Selv om det naturlig nok er en viss utvikling i hans oppfatninger og uttalelser, og han i noen utstrekning har modifisert og korrigert tidligere utsagn, særlig i politiforklaringene, synes hans standpunkt i hovedsak å være det samme nå som da han først søkte om fritak.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser, og kan i atskillig grad slutte meg til det som er uttalt av disse. Da det imidlertid foreligger en del bevismateriale som er nytt, finner jeg å burde gjøre nærmere rede for mitt syn på saken.

Solli har etter hva han forklarer arbeidet med spørsmålet om å nekte militærtjeneste i en rekke år. På sesjon i 1967 sa han fra at han ville søke om fritak. Han gjorde det imidlertid ikke fordi han kom til å oppgi den absolutte pasifisme han før hadde holdt på, og han deltok i 1968 i rekruttskole i hærens sanitet i to måneder. Solli betegner seg som personlig kristen, metodist, vokset opp i et kristent hjem. Han er også sosialist. Hans livssyn og sosiale holdning og hans standpunkt til militærtjeneste er på avgjørende måte bestemt av hans kristne tro, som er sterkt personlig og dypt alvorlig. Det erkjennelsesteoretiske, etiske og teologiske syn han utvikler i sine redegjørelser, er ikke helt lett tilgjengelig. «Virkelighetene i seg selv kan ikke gripes, men vi kan gripe fenomenene slik de tar seg ut for vårt erfaringsapparat, slik de danner vår aktuelle opplevelse av verden. ... Våre forutsetninger kan ikke måles i absolutt sannhetsverdi, men i hvor fruktbare de er til forståelse og handling.» «Den eneste absolutte norm er kjærlighetsbudet, budet om enhet mellom alt liv... Kjærligheten er almengyldig og absolutt, samtidig som den er

Side:1071

relativ og helt konkret. Tradisjoner og tidligere tiders normer har ingen absolutt verdi... De kan... settes ut av kraft som utilstrekkelige og irrelevante når som helst når situasjonen krever det. Det er dette som er etisk modenhet... Det er på dette grunnlaget at absolutt pasifisme, etter min oppfatning, må avvises... Under enkelte forhoid må det være riktig å bruke makt, kanskje vold eller som siste utvei drap for å forhindre at noe verre skjer.»

I Sollis siste redegjørelse heter det blant annet: «Begreper som frihet, rettferdighet, kjærlighet er sentrale i Bibelen. Allikevel inneholder ikke denne boka noen etiske fordringer eller prinsipper i abstrakt, almengyldig form... Det er i de enkelte situasjonene det enkelte mennesket og et helt folk befinner seg i, at Guds handling, hans ord, kommer til uttrykk og fordrer et svar, også i form av handling.»

Ut fra dette avviser Solli å ta generelt standpunkt til bruk av våpen som riktig eller uriktig. Etter Bibelens syndsbegrep mener han alle er involvert i vold og voldsbruk så lenge utallige lider overlast. Oppgaven er å skape fred, noe som forutsetter rettferdighet. Etter sin situasjonsanalyse finner han at Gud fordrer pasifisme av ham her og nå og i den fremtid han kan overskue. Men når det gjelder situasjoner han ikke kjenner, kan han dypest sett ikke gi noe etisk forpliktende svar, fordi situasjonene ikke er reelle for ham, og Guds ord dermed ikke kommer til uttrykk i dem. Derfor kan han vanskelig svare På hypotetiske spørsmål.

Dosent Aukrust har i sin uttalelse betegnet Sollis syn som situasjonsbestemt etikk; dette er etter hans oppfatning ekte kristen etikk, i pakt med nyere retninger innen teologien i dette århundre. Solli er absolutt forpliktet av Guds vilje. Slik han erkjenner den i dag, tilsier den ham å nekte militærtjeneste. Men han vil ikke prinsipielt utelukke at Guds vilje i en fremtidig situasjon kan føre til at han må endre standpunkt og kanskje gjøre våpentjeneste. Aukrust uttaler avslutningsvis:

«Man må innrømme at Solli representerer en situasjonsbestemt militærnektelse i likhet med dem som nekter ut fra politiske premisser. Men man må da samtidig ha klart for seg at det her foreligger to prinsipielt ulike typer av situasjonsbestemt militærnektelse. Det som «bestemmer situasjonen» i det ene tilfelle er utelukkende selve den politiske holdning og analyse: Man nekter f.eks. å gjøre militærtjeneste innenfor NATO, mens man i en annen situasjonsramme godt kan tenke seg å slåss med våpen for «saken». I Sollis tilfelle er det Guds ord og Guds vilje som skal «bestemme situasjonen».»

Tross de vansker det etter Sollis syn er forbundet med, har han i sine redegjørelser, i forklaringer overfor politiet, i herredsrett og lagmannsrett og under bevisopptak svart På spørsmål om hva han vil gjøre i hypotetiske situasjoner. I sterke ordelag har han sagt at han i dag ikke kan gjøre militærtjeneste: «om jeg skulle gjøre militærtjeneste i dag, ville det si det samme som å bryte med selve det etiske fundament som mitt liv hviler På. For

Side:1072

meg ville det være å handle imot den absolutte norm jeg mener det kristne kjærlighetsbudet er, og må være en ulydighetshandling mot Gud.»

Solli går inn for ikke-voldelig forsvar, for våpenløs kamp også i organiserte former. Men hvor dette ikke fører frem, har han i alle instanser gitt uttrykk for at han ikke utelukker at det vil kunne være riktig å gripe til våpen som siste utvei for å komme ut av en uholdbar situasjon. Han viser til Dietrich Bonhoeffer som deltok i attentatet mot Hitler, og Camillo Torres som forlot sin prestetjeneste for å delta i gerilja mot et tyrannisk styre i Columbia. På liknende måte utelukker han ikke at situasjonen også ved et angrep utenfra mot Norge, eller ved et indre militærkupp kunne bli slik at han ville finne det riktig som siste utvei å gripe til våpen. Er det først i samsvar med Guds vilje, slik han konkret oppfatter den, å gå til væpnet strid, må det også kunne innebære deltakelse' i former for organisert motstandskamp under våpen. Men også under slik strid ville Solli nekte å medvirke til desperate militære aksjoner som terrorbombing og bruk av atomvåpen. Han kunne ikke adlyde enhver ordre ovenfra i et militært kommandosystem.

Solli forkaster således en prinsipiell absolutt pasifisme. Han kan ikke tenke seg å gjøre militærtjeneste i dagens situasjon eller en overkuelig fremtid. Man han utelukker ikke situasjoner hvor han når intet annet kan føre ut av en uholdbar tilstand, vil delta i en organisert væpnet motstandskamp, så vidt skjønnes bare med konvensjonelle våpen.

Etter min oppfatning fyller det standpunkt Solli således inntar ikke de strenge - etter manges oppfatning for strenge krav som § li militærnekterloven stiller til den som skal kunne fritas om at han ikke skal kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Solli er i visse situasjoner villig til å delta i former for organisert væpnet kamp som må betegnes som militærtjeneste, og går ut over det rene nødverge som man ikke har ansett for å være brudd på den pasifistiske holdning som loven krever.

At Sollis uvilje mot å gjøre militærtjeneste i dag er dypt og alvorlig begrunnet, ut fra religiøst og etisk høyverdige motiver, kan etter vår rett i dag ikke lede til fritak; hans pasifisme er ikke absolutt, den må betegnes som situasjonsbestemt.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Lorentzen: Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Det er på det rene at Solli har en meget alvorlig pasifistisk innstilling som i første rekke er basert på hans kristentro. Spørsmålet er om de reservasjoner som Solli har tatt overfor den

Side:1073

absolutte pasifisme går så langt at Solli må antas å kunne gjøre militærtjeneste under noen omstendighet uten å komme i konflikt med sin overbevisning. Svaret beror på hvordan man fortoiker de redegjørelser og uttalelser Solli har gitt. Har han ment å gi uttrykk for at han kan gjøre militærtjeneste i visse situasjoner, eller har han bare uttalt at han kan tenke seg muligheten av at han kan komme til å endre standpunkt som følge av fundamentalt endrede forhold? Den første mening ville være i strid med Sollis teologiske utgangspunkt som tilsier at han ikke kan vite hva Guds vilje med ham ville være i hypotetiske situasjoner. Jeg legger stor vekt på Sollis klare erklæring om at han under alle forhold vil gå inn for bruk av ikke voldelige kampmidler, og at det først er etterat det måtte vise seg at slike midler ikke fører fram, at han i ekstreme situasjoner kan tenke se muligheten av å være med på voldsanvendelse. Videre forstår jeg Solli slik at han ikke under noen omstendighet kan tenke seg å akseptere full militær kommando, idet han må forbeholde seg å bedømme forsvarligheten av voldsanvendelsen.

Etter en samlet vurdering av Sollis redegjørelser og uttalelser i saken finner jeg, om enn under noen tvil, det er mest naturlig å forstå hans reservasjoner overfor den absolutte pasifisme slik at han ikke kan utelukke at han i ekstreme og lite sannsynlige situasjoner kan komme til å endre sin nåværende overbevisning som er til hinder for at han gjør militærtjeneste. Jeg antar således at Sollis reservasjoner faller innenfor rammen av de forbehold som etter rettspraksis kan forenes med rett til fritak for militærtjeneste etter loven av 19. mars 1965.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.

Dommer Christiansen: Likeså.

Dommer Heiberg: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Lorentzen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Johs. Ruud med domsmenn): - - -

Saksøkte gjør gjeldende at hverken løsrevne sitater fra hans søknad eller politiforklaringen gir et riktig bilde av hans mening. Det som er sitert fra politiforklaringen, er svar På direkte spørsmål som det ikke kan gis noe bestemt svar på. Det ble imidlertid krevet direkte svar og derfor er disse svar blitt upresise.

Utgangspunktet for saksøktes holdning til militærtjeneste er et kristent livssyn, hvor kjærlighetsbudet er det absolutte. Dette krever rettferdighet for fattige og undertrykte, og det krever at man arbeider for fred. Den vestlige verdens militære politikk, og det er den som angår saksøkte, sier han, bygger på opprustningspolitikk, forsøk på å bygge opp en front mot sosiale omveltninger ved å fremholde Sovjet som en ekspanderende makt, og ved nedkjempelse av den tredje

Side:1074

verdens frihetsbestrebelser ved direkte hjelp fra NATO. Selve kjærlighetsbudet er absolutt, men de konsekvenser man trekker av det, kan ikke være absolutte og uforanderlige. Saksøkte vil således ikke utelukke at han i en gitt situasjon vil finne det forsvarlig, ja riktig, ut fra kjærehetsbudet å bruke vold og å yte væpnet motstand, men det prinsipale vil alltid være ikkevoldelig forsvar. Det er umulig en gang for alle å fastlegge et standpunkt. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøktes syn på det å gjøre militærtjeneste er referert foran. Det bygger på en absolutt norm, kjærlighetsnormen, men en situasjonsbestemt etikk som nok vil føre til at han i svært mange situasjoner vil måtte nekte militærtjeneste, men det er på den annen side også understreket av ham selv at en slik situasjon kan oppstå at han vil føle seg forpliktet til å gripe til våpen for forsvar. Saksøkte har således selv trukket frem hvorledes han ser på den vestlige verdens politikk, og at denne er til hinder for at han kan gjøre militærtjeneste i Norge i dag. Gjennom sitt syn på Sovjet og gjennom NATO er den vestlige verden med På å undertrykke folk, og dette er en av hans hovedbegrunnelser for å nekte militærtjeneste.

Retten er etter dette kommet til at saksøktes nektelse er i noen grad bestemt av tid og situasjon, og da er etter rettens mening de vilkår som oppstilles i loven om fritakelse ikke til stede. Det kreves at man ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Med dette må menes at vedkommende for å kunne fritas må ta et absolutt standpunkt mot militærtjeneste og ikke et standpunkt som er knyttet til forutsetninger om samfunnsforhold eller lignende. Retten henviser i den forbindelse til dom i Rt-1969-1285 flg. og den av saksøker fremlagte dom fra Hålogaland lagmannsrett av 17. desember 1969. - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Haugen og Erik Jørgensen og kst. dommer, lagdommer Hans Østgaard med 4 domsmenn): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Solli gjør for lagmannsretten som for herredsretten gjeldende at hans forklaringer for politiet, opptatt 12. august 1971 og 30. mai 1972, ikke gir et riktig bilde av hans oppfatning. Under avhørene ble det stilt direkte spørsmål som han ikke var forberedt på, og som det ikke kan gis bestemte svar på. Det ble imidlertid krevd direkte svar, og derfor er svarene blitt upresise.

Etter rapporten av 12. august 1971 skal han ha sagt: «Han kan tenke seg å delta i et forsvar av landet om dette skulle bli angrepet av en fremmed makt,» og «Han mener at Norge bør ha et forsvar om andre lands militære styrker er en trusel mot landet.» Under ankeforhandlingen forklarte Solli at ordene for så vidt er riktige, men setningene er ufullstendige og gir et feilaktig inntrykk. Med «forsvar» mente han i begge tilfelle «ikke voldelig»-forsvar, idet han ikke ville kunne ta på seg ansvaret ved å bruke vold i slike tilfelle.

Den omstendighet at Norge gikk ut av NATO, ville ikke føre til at han automatisk endret syn på militærvesenet, slik det synes å fremgå av siste avsnitt i rapporten. Blant annet det som er kommet frem om

Side:1075

«Folk og Bild» viser nemlig at alliansefriheten for eksempel i Sverige bare er på overflaten. Han kan ikke tenke seg å gjøre tjeneste og gjøre bruk av våpen i militært oppsatte styrker under FN's ledelse, hvis styrkene skal brukes som et ledd i stormaktspolitikken. Derimot kan han tenke seg slik tjenestegjøring hvis styrkene skal ha politifunksjoner og helst være ubevepnet.

Solli vedkjenner seg at han «kan tenke seg å delta i organisert, væpnet motstandsbevegelse om landet ble hærtatt og undertrykket av en fremmed makt som siste utvei,» jfr. rapporten av 12. august 1971. Likeså vedkjenner han seg at han «kan i en gitt situasjon tenke seg å bruke våpen for å forsvare landet - hvis betingelsene er til stede - men det vil han selv vurdere,» jfr. rapporten av 30. mai 1972. Han understreker imidlertid sterkt at det er «som siste utvei» at han kan tenke seg å være med i slik væpnet motstandsbevegelse eller å bruke våpen for å forsvare landet.

Søknaden om fritak for å gjøre militærtjeneste var vedlagt en begrunnelse på 14 sider. Solli har nå konsentrert denne begrunnelse i en redegjørelse på vel 4 sider.

Av redegjørelsen går det fram at Sollis søknad om fritak for militærtjeneste På den ene side er basert På evangeliet, og På den annen side er den basert på hovedmotsetningen i verden i dag. Denne mener han er å finne mellom en minoritet av makthavere og det store flertall av mennesker som lever i avhengighet av hva de mektige foretar seg. I verden som helhet lever det store flertall i fattigdom og nedverdigelse, og gjennom sitt arbeid og slit legger de store befolkningslag grunnen for opphopning av rikdom i noen fås hender, uten å få noe særlig igjen for det selv. I denne tilstand av dyptgripende urettferdighet kan ingen være nøytral eller upartisk. Solli har valgt å stille seg på de undertryktes side og vil forsøke å handle i samsvar med det. Å bekjempe urettferdighet med saksvarende midler er hovedsaken for ham i fredsarbeidet. Etter hans syn er det forsvarssystem som Norge er en integrert del av, ikke et instrument som fremmer rettferdighet, og det mest nærliggende for ham som kristen er å nekte befatning med våpenbruk overhodet. Mennesker som står oppe i ekstreme situasjoner f.eks. i kamp mot Hitlertyraniet som Dietrich Bonhoeffer eller i kamp mot undertrykkelse i Sør-Amerika som Camillo Torres, har imidlertid ut fra sin dype kristne overbevisning funnet det riktig å delta i henholdsvis tyrannmord og gerilja-virksomhet. I respekt for slike mennesker og deres standpunkt har Solli, som ikke selv har opplevd lignende situasjoner, og som heller ikke vet hvilke situasjoner han kan komme opp i, ikke funnet å kunne forsvare et standpunkt som i alle tilfelle forbyr en å bære våpen. Hovedregelen for Solli er Klar: Alle andre veier for konfliktløsning må forsøkes før man overveier å bruke våpen, våpenbruk kan bare godtas i ekstreme situasjoner der en ikke kan se andre utveier.

Sollis konklusjon er denne:

«Jeg er forpliktet på å være med på å løse konflikter i bergprekenens ånd, altså ved bruk av midler som i minst mulig grad skader motparten, fienden. Det er nestekjærligheten som må være det grunnleggende. Det er imidlertid mange menneskers erfaring at det finnes

Side:1076

grensetilfelle der det å gripe til våpen synes å være den eneste mulige utvei, og jeg kan for mitt eget vedkommende heller ikke forsvare en posisjon som forbyr våpenbruk til alle tider og under alle omstendigheter. En slik posisjon lar seg heller ikke entydig forsvare ut fra Guds ord. Det jeg kan si, er at den politiske og samfunnsmessige situasjon i dag og i overskuelig framtid, ikke rettferdiggjør min deltakelse i militære styrker. I dag låser nemlig det militære apparat den sosiale situasjon til millioner av mennesker fast i undertrykkelse, utbytting, fattigdom, sjukdom. Jeg må derfor i den sammenheng jeg står i, innta et pasifistisk standpunkt, og jeg ber om å bli fritatt fra å gjøre tjeneste i et apparat som i sitt vesen verken er rettferdighets- eller fredsskapende.»

Lagmannsretten betviler ikke at Sollis innstilling springer ut av religiøse vurderinger, og at innstillingen er fast. Etter rettspraksis er det imidlertid ikke tilstrekkelig å konstatere at de motiver som har begrunnet militærnekterens overbevisning, er etisk høyverdige. Loven spør ikke etter motivenes karakter eller moralske eller etiske verdi, men etter innholdet i den overbevisning som motivene har underbygd. Vilkåret for fritak etter § l i lov av 19. mars 1965 nr. 3 er at den vernepliktige ikke skal kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Etter rettspraksis innebærer dette at han må ha den pasifistiske grunninnstilling at det er uforenelig med hans samvittighet å ta liv. Han må ta avstand fra våpenbruk i kamp mot andre nasjoner eller i indre opprør. At han ikke tar avstand fra bruk av våpen i rent nødverge eller under polititjeneste er dog ikke regnet som brudd på den pasifistiske innstilling som kan gi grunnlag for fritak.

Etter lagmannsrettens syn tar Solli ikke så reservasjonsløst avstand fra våpenbruk at det etter gjeldende rettspraksis kan medføre fritak for plikt til militærtjeneste. Selv mener han at hans uttalelser må forstås slik at han bare vil gripe til våpen i situasjoner som etter rettspraksis må godtas som nødvergesituasjoner. Lagmannsretten kan ikke være enig i det. Når han kan tenke seg å delta i organisert, væpnet motstandsbevegelse om landet blir hærtatt og undertrykket av en fremmed makt, går det lenger enn å forsvare seg og sine nærmeste med våpen i freds- eller krigstid, jfr. Rt-1969-1285 på side 1291.

Solli har øyensynlig vært sterkt opptatt av spørsmålet om militærnekting, og han har lagt sterk vekt på å arbeide seg fram til et standpunkt som gir et riktig uttrykk for hans innstilling. Det er imidlertid vanskelig å forstå at han har tenkt gjennom alle sider ved saken. Selv sier han at han ikke var forberedt På å svare på de spørsmål han fikk ved politiavhørene, og at det ikke kan gis noe bestemt svar på spørsmålene. Etter lagmannsrettens mening var det imidlertid meget nærliggende å vurdere nevnte spørsmål for en som overveiet om han skulle nekte å gjøre militærtjeneste.

Solli legger vekt på at det er som «siste utvei» eller som «eneste mulige utvei» han vil kunne gripe til våpen. Derimot synes han ikke å ha overveiet hvorledes denne siste utvei skal kunne holdes åpen hvis en ikke har et organisert forsvar på forhånd.

For Solli synes «fattig-rik» -problematikken å ha vært helt i forgrunnen, og hans standpunkt synes å være mer preget av at han selv vil

Side:1077

bestemme under hvilke omstendigheter han skal gripe til våpen, enn av en pasifistisk grunninnstilling som kan føre til fritak.

Det kan anføres at de situasjoner hvori Solli kan tenke seg å gjøre bruk av våpen, er så teoretiske og så fjerne at forholdet ikke bør være diskvalifiserende for ham. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det imidlertid være å stille lempeligere krav til den pasifistiske grunninnstilling enn Høyesterett hittil har gjort.

I Rt-1969-1285 på side 1291 er sagt at formentlig vil den gå fri som tar avstand fra enhver form for militærtjeneste under henvisning til at en moderne krig vil slippe løs bruken av atomvåpen og andre masseødeleggelsesmidler. I tilfelle gjelder imidlertid den alminnelige betingelse at den som skal få fritak, må innta et absolutt og reservasjonsløst standpunkt om ikke å kunne gjøre militærtjeneste. Etter lagmannsrettens mening går det fram av det om er sagt foran at Sollis standpukkt ikke tilfredsstiller dette absolutte krav.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste.

Dommen er enstemmig. - - -