LG-1994-1059
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Odelsovertakst |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-26 |
| Publisert: | LG-1994-01059 |
| Stikkord: | Odelsrett, Verdsettelse ved odelsovertakst |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett Nr. 93-00394 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-01059 B. |
| Parter: | SAKSØKER: Svanhild Øverland (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Vierdal, Stavanger). SAKSØKT: Reidar Agdestein (Prosessfullmektig: Advokat Haldor Tveit, Stord). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim med skjønnsrettsmedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §49, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54, §54a, §27a, §50, §56, §64, §66, §72, Odelsloven (1974) |
Saken gjelder verdsetting etter odelsloven §49 av en landbrukseiendom på Agdestein i Stord kommune.
Ved skjøte dagbokført 4. august 1993 overtok saksøkte Reidar Agdestein eiendommen gnr. 6 bnr. 3 i Stord av ektefellene Kirsten Agdestein Lunde og Alfred Lunde. I skjøtet er kjøpesummen og salgsverdien oppgitt til kr 230000. Gnr. 6 bnr. 3 er en ca 480 dekar stor landbrukseiendom som ligger på Agdestein i Stord. Eiendommen består av tre teiger, hvorav to skogteiger, på østsiden av øyen Stord. Samtlige teiger ligger ved hovedveien riksvei 1 mellom Leirvik og Sandvikvåg, ca 10 km nord for Leirvik sentrum. Eiendommen omfatter bl.a. et eldre bolighus som bebos - med livsvarig bruksrett - av Kirsten Lundes mor Borghild Agdestein, som er født i 1915. Ved stevning innkommet 1. september 1993 reiste Kirsten Lundes yngre søster Svanhild Øverland, født i 1938, odelsløsningssak mot Reidar Agdestein, som er født i 1927. I samsvar med saksøkerens anmodning ble løsningsspørsmålet behandlet i særskilt sak etter de vanlige reglene i tvistemålsloven, jfr. odelsloven §64. Sunnhordland herredsrett avsa 4. februar 1994 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Svanhild Øverland har rett til å løse gnr. 6, bnr. 3 i Stord kommune på odel.
2. Reidar F. Agdestein tilpliktes å betale saksomkostninger til Svanhild Øverland med kr 25099,60 kronertjuefemtusenognittini 60/100 - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Dommen er rettskraftig. Herredsretten avhjemlet deretter 27. juni 1994 enstemmig odelstakst i saken med slik slutning:
"1. Eiendommen gnr. 6, bnr. 3 og 29 i Stord, blir ved odelstakst verdsatt totalt til kr 315 100,- kronertrehundreogfemtentusenetthundre 00/100 -.
2. Svanhild Øverland tilpliktes å betale saksomkostninger til Reidar Agdestein med kr 18140,- kronerattentusenetthundreogførti 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av taksten."
Det er i odelstaksten nevnt og lagt til grunn at bnr. 29, som er en mindre parsell, inngår i løsningskravet og i taksten.
Om sakens bakgrunn nevnes her:
Eiendommen gnr. 6 bnr. 3 i Stord ble i 1974 overskjøtet fra Olav A. Agdestein og hustruen Borghild Agdestein til den eldste av ekteparets to barn, Kirsten Lunde, født i 1937, som da bodde på Østlandet. Ved overskjøtingen ble det fastsatt at overdragerne skulle ha livsvarig bruksrett til våningshuset samt rett til uttak av ved og materialer for reparasjon av bygningen. I første del av 1980-årene bygget Kirsten Lunde et nytt våningshus på eiendommen og flyttet til denne. Hun flyttet senere tilbake til Østlandet, og det nye bolighuset med tilhørende tomt ble da utskilt, som bnr. 25, og solgt. I 1989 bygget Kirsten Lunde nok et våningshus på Agdestein, denne gang på tomt utskilt som bnr. 27. Så vel bnr. 25 som bnr. 27 har veirett over bnr. 3, og de to utskilte boligeiendommene ligger begge i nærheten av det gamle våningshuset. Det er senere utskilt ytterligere to parseller, bnr. 28 og bnr. 29, fra bnr. 3. Bnr. 28 er overdradd til Tore og Bente Agdestein Lunde, mens den foran nevnte parsellen bnr. 29 vederlagsfritt ble tilbakeført til hovedbruket, bnr. 3, da Reidar Agdestein kjøpte dette i henhold til den kontrakt av 20. november 1992 som er grunnlaget for overskjøtingen i 1993. Samme dag som han kjøpte bnr. 3, undertegnet Reidar Agdestein også kontrakt med Kirsten Lunde og hennes ektefelle om kjøp av boligeiendommen bnr. 27 for kr 550000. Bnr. 27 omfattes ikke av løsningskravet. Bakgrunnen for salgene i 1992 var at Kirsten Lunde - visstnok i begynnelsen av 1992 og fordi hun på nytt ønsket å flytte til Østlandet - hadde forsøkt å selge boligeiendommen, bnr. 27, uten å oppnå et akseptabelt bud. Det ble så besluttet å legge ut gården, bnr. 3, og boligeiendommen, bnr. 27, for salg under ett. Salgsoppdraget ble gitt til advokat Kjell Steinsbø, Stord, som bl.a. frembød eiendommene for salg ved annonse i avisen "Sunnhordland" 19. oktober 1992. Reidar Agdestein kjøpte bnr. 3 og bnr. 27 for tilsammen kr 780000.
Reidar Agdestein er bosatt i Oslo. Han forståes å ha tilknytning til Agdesteinsområdet fra sin barndom, og har - i likhet med en sønn - landsted på Agdestein. På eiendommen bnr. 3 ble det i 1970 tinglyst forkjøpsrett til en teig for Reidar Agdestein. For lagmannsretten har partene gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger vedrørende forkjøpsrettens eventuelle eksistens og betydning, hvilket senere omtales noe nærmere. Reidar Agdestein, som ikke selv var blant de odelsberettigede, var før kjøpet av bnr. 3 klar over at ikke alle odelsberettigede hadde frafalt sin odelsrett til eiendommen. I tilknytning til løsningskravet fra Svanhild Øverland gjorde han imidlertid gjeldende at hun tidligere hadde frafalt sin løsningsrett i forhold til ham. Herredsretten fant ikke at hun hadde gitt bindende avkall på løsningsretten, som hun derfor fortsatt kunne gjøre gjeldende. Når det ellers nærmere gjelder bakgrunnen for løsningssaken, vises det til herredsrettens dom av 9. februar 1994.
I odelstaksten uttalte herredsretten bl.a.:
"Som basis for boligformål og med mulighet for jord og skogbruk som hobby eller støttenæring, menes eiendommer som dette relativt nært Leirvik lett omsettbare."
Når det nærmere gjelder herredsrettens vurdering av eiendommen, vises det til premissene i odelstaksten.
Reidar Agdestein har i rett tid begjært odelsovertakst og i begjæringen bl.a. anført at odelstaksten er satt for lavt, både i forhold til synspunkter uttrykt i odelstaksten og i forhold til en annen takst over det meste av eiendommen, som to meget erfarne takstmenn avholdt i desember 1990. Svanhild Øverland har i sitt tilsvar nevnt at hun selv har vurdert å begjære overtakst, idet hun mener at taksten er satt for høyt i forhold til verdien som landbrukseiendom og idet "tomteverdien" ikke er stor. Odelsovertakst ble avholdt 31. mai og 1. juni 1995 på Leirvik, Stord, med befaring på eiendommen sistnevnte dato. Lagmannsretten mottok forklaring fra partene og fem vitner, herunder saksøkers ektefelle. Dokumentasjon fremgår av rettsboken. Saken fremstår for lagmannsretten i hovedtrekk i samme stilling som for herredsretten.
Saksøkeren, Svanhild Øverland, har i hovedtrekk anført:
Eiendommen skal verdsettes etter odelsloven §49, slik at det må vurderes hva en kjøper vil gi for eiendommen når den hovedsakelig skal nyttes til landbruksformål. Det er eiendommen som sådan som skal verdsettes, erstatningen skal følgelig ikke fastsettes "stykkevis og delt" som en sum av delverdier.
Odelstakstens rent faktiske beskrivelse av eiendommen er i hovedtrekk korrekt. Saksøkeren har ellers bl.a. anført at vedlikehold og innvendig standard i bolighuset ligger langt tilbake i forhold til vanlig norm, samt at også naustet er lite vedlikeholdt. Om verdivurderingen av eiendommen har saksøker for øvrig bl.a. anført:
I en odelssak vil det være uriktig å basere verdsettelsen av skog på kapitalisering. Skogens avkastning/tilvekst er ett av mange momenter, og kapitalavkastningen av skogen på bnr. 3 er liten. En tilvekst på 0,6 m pr. dekar pr. år, som er omtalt av vitnet landbrukssjef Arne Knutsen, må antas å gjelde bare den topptrimmede planteskogen, som antas å utgjøre mindre enn halvparten av eiendommens totale skogareal. I møteboken for Fylkeslandbruksstyret 28. juni 1993 i anledning Reidar Agdesteins konsesjonssøknad, er den årlige tilveksten av skogen oppgitt til 25 m. Dette tallet kan virke lavt, men dét er nok mer korrekt enn den tilveksten som følger av det sakkyndige vitnets uttalelse. Man må dessuten vente i 40-50 år før det kan tas ut verdier av planteskogen. Dette har betydning ved totalvurderingen av eiendommens verdi, hvor det må vurderes hva en kjøper nå vil gi for eiendommen.
Innmarken er ikke slik at gården vil kunne få melkekvote. Det kan holdes noen sauer på eiendommen, men jordbruksdriften vil ikke kunne bli stor. Våningshuset, som må vurderes med boretten, må anses verdiløst. Blant annet som følge av boplikten vil det måtte bygges nytt bolighus på eiendommen. Muligheten for utnyttelse av eiendommen til bolig- eller hyttebygging er for usikker til nå å kunne trekkes inn ved verdsettelsen etter odelsloven §49, som gir anvisning på en bruksbestemt salgsverdi, jfr. Rt-1980-233. Muligheten for eventuell ekspropriasjon av areal til utvidelse av riksvei 1 er også for usikker til at dette forholdet bør tillegges vekt ved verdsettelsen. Forkjøpsretten som Reidar Agdestein har hatt til en del av eiendommen, er - som følge av odelsløsningssaken - ikke lenger gyldig, og den er således uten verdi, selv om heftelsen i og for seg fortsatt er anmerket i grunnboken. Saksøkeren krever etter dette ikke avhjemlet alternativ takst.
Den avtalte kjøpesum på kr 230000 gir uttrykk for markedsverdien for eiendommen. Verdien kan maksimalt fastsettes til kr 270000, hvilket tilsvarer budet fra naboen Reinert Agdestein. Herredsrettens verdifastsettelse er således for høy. Det er i anledning verdsettelsen fremlagt og vist til andre takster over eiendommer i Sunnhordland og Nordhordland i 1990 og 1991.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
"1. Odelsovertakst fremmes.
2. Reidar Agdestein tilpliktes å erstatte Svanhild
Øverlands omkostninger til juridisk bistand."
Saksøkte, Reidar Agdestein, har i hovedtrekk anført:
Ved verdsettelsen skal det ikke bare foretas en "allroundvurdering", det må bl.a. også sees på avkastningsverdien. "Tenk på et tall"-metoden kan således ikke benyttes.
Skogen er utvilsomt eiendommens vesentligste ressurs. Forklaringen fra landbrukssjef Knutsen må i denne forbindelse tillegges betydelig vekt. Det må kunne legges til grunn at skogen har en produksjonsevne på 0,6 m pr. dekar pr. år. Vitnet Knutsen ga også uttrykk for at det av skogen senere ville kunne tas ut opptil 2 m pr. dekar pr. år, og han mente at netto bruksverdi er ca kr 750 pr. dekar. Verdien av skogen er således i størrelsesorden ca kr 300000. Dette samsvarer meget godt med den takst som de erfarne takstmennene gårdbruker Jostein Økland og tidligere jordstyretekniker Bjarne Laurhammer avholdt 5. desember 1990. De to rene skogteigene ble da verdsatt til henholdsvis kr 150000 og kr 160000. Hele eiendommen ble verdsatt til kr 468000, våningshuset og naustet ble holdt utenfor takstgrunnlaget.
Våningshuset er et av de mest spesielle hus i området, og det er ikke uten verdi. Det er videre av betydning for verdsettelsen at det etter ny §27a i odelsloven skal kunne gis fritak for bo- og driveplikten. Eiendommen har for øvrig en relativt stor boverdi, som må tillegges vekt, jfr. RG-1980-833. Driftsbygningen på bnr. 3 er i god stand og har en størrelse som er tilpasset eiendommen. Innmarken er ikke så stor, men driftsformen er mer avgjørende. Med hagebruk og intensiv drift er arealet mer enn stort nok. Det er kun fantasien som setter grenser for utnyttelsesmulighetene. Gårdsturisme er videre en utnyttelsesform som eiendommen har en førsteklasses beliggenhet for. En aktuell utvidelse av riksveien ved eiendommen vil gi eieren av bnr. 3 en erstatning på i størrelsesorden ca kr 50000 for de ca 5 dekar som må antas å ville bli avstått. Det må samtidig antas at veiutvidelsen vil føre til avklaring av avkjøringsforholdene på Agdestein, hvilket vil gjøre det enklere å planlegge med hensyn til utbygging og fradeling av ytterligere tomter. I denne forbindelse er det av betydning at Agdestein ligger sentralt i forhold til Leirvik og at eiendommen ligger i de såkalte "jaområde" etter kommuneplanen for 1991-2002.
Reidar Agdesteins foran omtalte forkjøpsrett ble påheftet eiendommen av Olav A. Agdestein før han i 1974 overførte bnr. 3 til datteren Kirsten. Forkjøpsretten gjelder fortsatt, den er ikke en råderett som kan avløses etter odelsloven §50.
Også saksøkte har fremlagt og vist til takster over eiendommer i Sunnhordland. Ut fra sammenligning med påberopte takster bør verdien i nærværende sak settes til minst ca kr 500000, kanskje nærmere kr 600000. Om overskiftetakst av 18. oktober 1990 i sak 1/1990 B som begge parter har påberopt, er det særlig anført at det antas å være gitt åsetesfradrag med ca 25 % ved verdsettelsen, jfr. odelsloven §56 første ledd. Den avtalte kjøpesummen på kr 230000 er av mindre betydning, ved kjøpet av bnr. 3 og bnr. 27 var det den samlede kjøpesummen på kr 780000 som var avgjørende for Reidar Agdestein, og kjøpesummen for bnr. 27 kunne ha vært lavere enn kr 550000.
Saksøkte har nedlagt slik påstand:
"1. Odelsovertakst fremmes.
2. Svanhild Øverland tilpliktes å erstatte Reidar Agdestein sakens omkostninger i forbindelse med odelsovertaksten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner at vilkårene foreligger for å ta til følge partenes samsvarende påstander om at odelsovertaksten skal fremmes.
Odelsovertaksten gjelder kun verdsettelse av eiendommen, idet løsningspørsmålet er avgjort tidligere. Det er ikke bedt avsagt fravikelseskjennelse, jfr. odelsloven §72. Partene har, som foran omtalt, gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger vedrørende spørsmålet om eventuell eksistens og betydning av en forkjøpsrett, hvilket retten nedenfor kommer tilbake til. Verdsettelsen ved odelsovertaksten foretas, jfr. odelsloven §49, på grunnlag av den bruk av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter forholdene på stedet og som kan forenes med at eiendommen hovedsakelig blir benyttet til landbruksformål.
Herredsrettens faktiske beskrivelse av eiendommen har partene ikke hatt vesentlige bemerkninger til. Vedrørende de mer vurderingspregede deler av takseringen, er partene på flere punkt uenige i varierende grad. Når det gjelder faktisk beskrivelse av eiendommen med påstående bygninger, tar lagmannsretten - etter befaringen og den øvrige bevisførselen - utgangspunkt i og viser til omtalen inntatt i herredsrettens takst, som lagmannsretten i hovedtrekk kan slutte seg til med de supplerende bemerkninger og vurderinger som retten noe nedenfor kommer tilbake til.
Generelt bemerker lagmannsretten at det etter vurdering av eiendommens utnyttelses- og inntektsmuligheter som hovedsakelig landbrukseiendom, fremstår som nærliggende at eiendommen - i alle fall i atskillig tid fremover - vil måtte være et støttebruk, som krever en viss tilleggsinntekt fra arbeid eller virksomhet utenfor gården. Den samlede landbruksdrift på eiendommen synes å ha vært meget beskjeden i de senere år, og lagmannsretten antar at opparbeidelse av driften vil kreve en viss tilførsel av både arbeid og kapital. Det fremstår som lite sannsynlig at gården deretter vil kunne tjene som eneinntektsgrunnlag.
Når det gjelder skogen, har partene gitt uttrykk for heller forskjellige synspunkter med hensyn til dens gjennomsnittlige produksjonsevne. Etter lagmannsrettens vurdering representerer skogen i dag det vesentligste av eiendommens verdi. Skogens produksjonsevne er bedre enn skogtilstanden gir inntrykk av, hvilket bl.a. skyldes at planteskogen har stått for lenge uten tilstrekkelig tynning og rydding. I jordregisteret er boniteten av skogsmarken angitt som S (super) og H (høy) for det alt vesentligste av arealet. Uten at det for så vidt nødvendigvis har stor betydning for verdsettelsen, bemerker lagmannsretten at den antar at boniteten er vurdert for høyt, idet en atskillig større del av arealet enn 30 dekar synes å være av middels (M) bonitet. Av skogteigen som i nordvest ender på en fjellrygg opp til 472 m.o.h., antas tilsammen ca 80 dekar å være dels snaufjell, dels myr og dels beliggende i kraftledningstraséer. Ved den skjønnsmessige helhetsvurdering av eiendommens landbruksverdi som lagmannsretten skal foreta, antar lagmannsretten at skogens produksjonsevne allikevel ligger nærmere det nivået som saksøkte har antydet enn det nivå som saksøkeren har gitt uttrykk for.
Deler av eiendommens areal utenom de rene skogteigene, antas å kunne gi grunnlag for landbruksdrift i en viss utstrekning, herunder hagebruk, eventuelt i kombinasjon med grasproduksjon og et visst sauehold.
Eiendommen må i utgangspunktet også anses for å ha en ikke ubetydelig boverdi. Denne verdien reduseres på den annen side en del som følge av bruksretten til våningshuset samt dette husets standard. Bygningen, som er fra forrige århundre, er etter forholdene i rimelig god stand, men den kan vanskelig anses for å tilfredsstille dagens vanlige krav med hensyn til standard for helårsboliger. Huset har i dag ikke innlagt varmt vann, og ikke avløp for kloakk. Videre nevnes at det kan være behov for skifting av bordkledning og vinduer. Skorsteinen bør skiftes fra loftet og opp. Taktekkingen antas å kunne holde i ennå noen tid. Mitangrep anses ikke å ha ført til særlig svekkelse av konstruksjonen.
Driftsbygningen på eiendommen representerer en viss verdi. Bordkledningen og til dels taket er riktignok i noe dårlig stand, men betongdelen virker solid og reisverket fremstår som godt. Reidar Agdestein har utført en del arbeid på driftsbygningen i forbindelse med skifting av dører og vinduer, samt maling av bygningen.
Det gamle naustet har for så vidt en solid takkonstruksjon over gråsteinsmurene, men såvel murer som tak er nå preget av forfall. Det er behov for reparasjons- og utbedringsarbeider.
Gårdsturisme er etter lagmannsrettens vurdering i prinsippet også en mulig utnyttelsesform som kan tillegges vekt. Etter en konkret vurdering av både eiendommens beskaffenhet og øvrige utnyttelse samt hensett til at det generelle tilbudet med hensyn til gårdsturisme i Stord-området nå synes å være atskillig større enn etterspørselen, finner lagmannsretten ikke å kunne legge nevneverdig vekt på denne utnyttelsesmuligheten ved verdsettelsen av eiendommen.
Utnyttelse i form av salg av deler av eiendommen til boligtomter eller hyttetomter antas i prinsippet etter omstendighetene også å kunne tillegges vekt, dersom en slik alternativ utnyttelsesmåte fremstår som så vidt nærliggende at den må antas å ha betydning ved prisfastsettelsen for eiendommen, jfr. Rygg/Skarpnes, Odelsloven, tredje utgave, 1992, 209-210 med henvisning til og sitat fra Ot.prp.nr. 59 (1972-73) 34-35. Etter nærmere vurdering av konkrete forhold, herunder bl.a. eiendommens generelle beliggenhet og arrondering samt tidligere tomteutskillelser, finner lagmannsretten at denne utnyttelsesformen er så vidt nærliggende at den bør tillegges en viss vekt ved verdsettelsen.
Tilkjennelse av erstatning i forbindelse med en fremtidig utvidelse av stamveien forbi Agdestein fremstår som sannsynlig, selv om det ikke foreligger sikre opplysninger vedrørende dette. I helhetsvurderingen finner lagmannsretten å kunne legge en viss vekt på dette, fordi det må antas at grunnavståelse ved en veiutvidelse vil føre til en høyere erstatning enn den gjennomsnittsverdi som fastsettes ved odelsovertaksten.
Jaktrettigheter, dvs. andel i hjortejakt, har så vidt vært omtalt for lagmannsretten. Jaktrettigheten anses å være av så vidt beskjeden verdi at den ikke har nevneverdig betydning ved verdsettelsen av eiendommen.
Lagmannsretten antar at Reidar Agdesteins forkjøpsrett til en mindre del av bnr. 3 består, og retten tar hensyn til dette ved verdsettelsen. Det tilføyes for fullstendighetens skyld at forkjøpsrettens økonomiske betydning ved verdsettelsen antas å være minimal.
Etter en samlet vurdering, hvor bl.a. de foran omtalte momenter er tatt i betraktning, settes eiendommens verdi ved odelsovertaksten til kr 400000.
Omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter skjønnsloven §42, jfr. §54 og §54a, jfr. odelsloven §66. Etter disse bestemmelser skal saksøkte, dersom overtakst bare er begjært av ham, tilkjennes erstatning for nødvendige utgifter dersom han etter en totalvurdering oppnår en bedre avgjørelse ved overtaksten enn ved undertaksten. Ved vurderingen skal det ses bort fra økning i erstatningen som bare skyldes alminnelig prisstigning på fast eiendom. Lagmannsretten legger etter en samlet vurdering til grunn at Reidar Agdestein må anses for å ha oppnådd en bedre avgjørelse ved overtaksten enn ved herredsrettens avgjørelse. Det er herunder sett bort fra den del av erstatningsforhøyelsen som kan anses å skyldes alminnelig prisstigning på fast eiendom i området i tiden mellom de to avgjørelsene. Ifølge advokat Tveits omkostningsoppgave utgjør hans salærkrav kr 35600 og andre utgifter kr 5125, tilsammen kr 40725, hvortil kommer lagmannsrettens gebyr samt overskjønnsrettens utgifter. I omkostningsoppgaven er bl.a. tatt med kjøring tur/retur Oslo-Stord samt kostgodtgjørelse med i alt kr 2775 for Reidar Agdestein. Advokat Vierdal har til denne posten bemerket at eieren av en eiendom etter vanlig praksis må ivareta sine interesser uten at han derved har krav på å få dekket direkte utlegg i form av tapt arbeidsfortjeneste eller reiseutgifter. Lagmannsretten antar at en saksøkt kan tilkjennes erstatning til dekning av reelle utgifter forårsaket av saken, så fremt utgiftene anses som nødvendige og er tilstrekkelig legitimert. Det vises for så vidt til Dragsten/Vislie: Skjønnsloven, 1984, 321, nest siste avsnitt, angående §54. Lagmannsretten er kommet til at saksøktes omkostningsoppgave må anses å gjelde nødvendige utgifter i anledning overtaksten, og retten finner Reidar Agdestein skal tilkjennes erstatning for sine spesifiserte saksomkostninger, kr 40725, med tillegg av rettens gebyr og øvrige lovbestemte utgifter, således godtgjørelse m.v. til rettens medlemmer og varamedlem.
Odelsovertaksten er enstemmig.
Slutning :
1. Odelsovertaksten for eiendommen gnr. 6 bnr. 3 og bnr. 29 settes til 400000 - firehundretusen - kroner.
2. Svanhild Øverland pålegges å betale Reidar Agdesteins utgifter til juridisk bistand m.v. med 40725 - førtitusensyvhundreogtjuefem - kroner samt rettens gebyr og de øvrige lovbestemte utgiftene ved odelsovertaksten.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overtaksten.