LG-1994-1191
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-09 |
| Publisert: | LG-1994-01191 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1994-01191 S. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. |
| Forfatter: | Lagdommer Selvik, Lagdommer Jacobsen, Byrettsdommer Torkildsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §148, §292, Straffeprosessloven (1981) §445, §446, §444 |
Saken gjelder erstatningskrav mot Staten fra A.
A, født xx.xx.1974, ble pågrepet av Hordaland politikammer den 29.oktober 1993, mistenkt for og senere siktet for overtredelse av straffeloven §148 og §292, jf §292.
Ved Gulating lagmannsretts dom av 22.juni 1994 ble hun frifunnet.
A ved advokat Baard Chr Tvedt har den 22.september 1994 satt fram krav om erstatning for den langvarige varetektsfengsling hun var undergitt. Hun satt i varetektsfengsel fram til og med den dag dom ble avsagt - det vil si nesten 8 måneder.
Advokat Tvedt har begrunnet kravet nærmere i brev til lagmannsretten den 23.november 1994 og skriver bl.a.:
"Sakens faktiske bakgrunn var en oppstått brann i en kjellerleilighet i en enebolig på Sotra. Brannen medførte fare for tap av menneskeliv for opptil seks personer.
Det hersker ingen som helst faktisk tvil verken før eller under rettsforhandlingene om at brannen var påsatt.
På bakgrunn av de faktiske forhold er realitetene at det kun var tiltalte A og hennes daværende samboer som oppholdt seg i leiligheten hvor brannen startet. Dersom man ikke skal ta hensyn til den helt perifere muligheten at en fullkomment utenforstående person har tatt seg inn i leiligheten og tent ild der, var det kun A og hennes samboer som var aktuelle forøvere i saken.
Hordaland politikammer etterforsket i realiteten ikke muligheten for at det var andre enn A som kunne stå bak ildspåsettelsen. Undertegnede antar at bakgrunnen for dette var at A tidligere er dømt for et mindre alvorlig tilfelle av ildspåsettelse.
På ovennevnte bakgrunn anser undertegnede det slik at det er tilnærmet umulig for A å sannsynliggjøre at hun ikke har foretatt den handlingen som var grunnlag for tiltale i saken.
A har heller ikke utholdt fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge jfr §444, første ledd i.f. Slik jeg forstår loven er dette vilkåret ikke oppfylt ved utholdt varetektsfengsling. Konsekvensen av dette er at det ikke vil bli fremsatt krav i medhold av straffeprosessloven §444.
II. A kan heller ikke dokumentere direkte økonomisk tap som følge av varetektsfengslingen. Hun var arbeidsledig inntil fengslingen.
III. Erstatningskravet blir således hjemlet i straffeprosessloven §446 (oppreisningserstatning) jfr §445.
Det anføres at det foreligger gode grunner til å tilkjenne slik erstatning. Varetektsoppholdet hadde en usedvanlig lengde. Det hører heldigvis til sjeldenhetene at et så langt varetektsopphold ender opp i en blank frifinnelse.
Varetektslengden tilsvarer i realiteten soning av en ubetinget fengselsstraff på et år, hvilket må ansees å være en betydelig straff, særlig hensett til A sin unge alder.
Utholdelse av varetekt er i realiteten for den tiltalte minst like tyngende som soning av straff - regelmessig er det mer tyngende. A sin unge alder er i seg selv et moment som indikerer at varetektsoppholdet har vært til uforholdsmessig skade for henne.
Dertil kommer det faktum at A allerede forut for varetektsoppholdet hadde ikke ubetydelige psykiske problemer. Hun har gjennomgått en meget vanskelig barndom hvor hun bl.a. har vært utsatt for seksuelle overgrep. Blant annet som følge av dette har hun hatt en vanskelig oppvekst med psykiske problemer og opphold på institusjon. Hun har også mottatt annen psykiatrisk hjelp. Hun hadde et selvmordsforsøk under sitt fengselsopphold. Hun gikk også på relativt store doser med beroligende medikamenter og sovetabletter.
Hun var plaget av angst og depresjon under varetektsoppholdet."
Advokat Tvedt fremholder at varetektsoppholdet for henne var aldeles utenom det vanlig tyngende. Videre nevnes at hun ikke på noe tidspunkt under etterforskingen har opptrådt på en slik måte at den er blitt vanskeliggjort. Endelig bemerkes at saken fikk en betydelig oppmerksomhet i pressen.
Det fremsettes følgende påstand:
A tilkjennes erstatning i anledning strafferettslig forfølgning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 250000,-
Hordaland statsadvokatembeter fremholder i en uttalelse at begjæringen er begrenset til spørsmålet om vilkårene foreligger for oppreisningserstatning etter straffeprosessloven §446, jf §445. Hvorvidt oppreisningserstatning skal tilkjennes etter straffeprosessloven §444 eller §445 er av vesentlig betydning for rettens vurdering. Vilkårene for erstatning etter §445 er strenge. Det vises bl.a. til Rt-1987-95 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn at det kreves kvalifiserte rimelighetsgrunner for å ta til følge et krav etter §445. Videre i uttalelsen heter det bl.a.:
"Ved vurderingen av om oppreisning fremstiller seg som rimelig og om det foreligger særlige grunner for å tilkjenne oppreisningserstatning, er det naturlig å ta utgangspunkt i bevissituasjonen slik den forelå for lagmannsretten. Som anført av forsvarer var det ingen tvil om at brannen var påsatt. Det var kun tiltalte og hennes samboer som kunne mistenkes for å ha påsatt brannen. Mistanke mot andre personer ville være av rent hypotetisk karakter. Tiltalte hadde et motiv for å stifte brann, hvilket samboeren ikke hadde. I tillegg ble han funnet sittende og sove i stuen da brannen utviklet seg og kunne ha mistet livet under brannen om han ikke hadde blitt reddet ut av en utenforstående. Det forelå ellers intet bevismateriale som ga grunnlag for mistanke mot samboeren.
Frifinnelsen av tiltalte fremstår alene som et resultat av de strenge krav til bevis som stilles etter norsk straffeprosess. Jeg vil anta at frifinnelsen hadde sin årsak i at det ikke forelå avgjørende tekniske bevis mot tiltalte.
Imidlertid forelå et omfattende indisiebevismateriale. Etter frifinnelsen ble det ikke vurdert aktuelt å iverksette ytterligere etterforskning eller at det var grunnlag for å rette mistanke mot andre personer. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at politi eller påtalemyndighet har utvist kritikkverdige forhold ved behandlingen av saken. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å hevde at etterforskningen var ensidig fordi tiltalte tidligere var dømt for et tilfelle av ildspåsettelse. Naturlig nok var imidlertid hennes tidligere straffedom et bevismoment i nærværende sak."
Statsadvokaten peker på at det straffbare forhold ble forøvet 20.oktober 1993 og at tiltalte ble varetektsfengslet fra 29.oktober. Hun ble løslatt fra varetekt ved domsavsigelsen 22.juni 1994. Hun utholdt således knapt 8 måneder i varetekt.
Som anført av forsvareren har tiltalte hatt en meget vanskelig og problematisk barndom og ungdom med ikke ubetydelige psykiske problemer. Et varetektsopphold vil naturligvis alltid være en stor belastning. I denne saken er det ikke godtgjort at varetektsoppholdet har vært spesielt krenkende eller skadelig for tiltalte.
Lagmannsretten bemerker:
Advokat Tvedt har anmodet om muntlig forhandling i saken. Lagmannsretten har ikke sett noe behov for dette, idet saken synes godt nok opplyst.
Kravet om erstatning behandles av de samme juridiske dommere som under hovedforhandlingen.
Det er ikke søkt om erstatning etter §444. Likevel er det etter straffeprosessloven §445 en begrenset mulighet for å yte erstatning selv om vilkårene etter §444 ikke er oppfylt. I lovmotivene er uttalt at bestemmelsen tar sikte på ekstraordinære tilfelle som de vanlige regler ikke passer på "og hvor det vil være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense". Høyesterett har lagt til grunn at det må foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner dersom erstatning skal tilkjennes.
Det er på det rene at §445 normalt ikke hjemler erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. Skal et krav om erstatning føre frem, må det fremstå som rimelig at det ytes erstatning, og den påførte skade må være "særlig" eller "uforholdsmessig", jf avgjørelse i Rt-1994-721 (725).
Varetektsoppholdet for A var langt - nesten åtte måneder. Fengsling var ansett nødvendig ut fra sakens karakter og ble på vanlig måte vurdert underveis. Det er ikke tvil om at det lange varetektsoppholdet var en stor belastning for henne. Det er opplyst og legges til grunn at hun allerede før varetektsoppholdet har hatt ikke ubetydelige psykiske problemer, med en vanskelig barndom og ungdom. Det er også opplyst og legges til grunn at hun under varetektsoppholdet hadde et suicidalforsøk og at hun brukte relativt store mengder beroligende medikamenter.
Varetektsoppholdet var i dette tilfellet langt, selv om det ikke var uforholdsmessig etter den alvorlige siktelsen.
Det er vanskelig å danne seg noe eksakt bilde av varetektens konsekvenser for siktede, men lagmannsretten er under tvil kommet til at det foreligger slike særlige grunner som loven krever for å yte erstatning. Det legges da vekt på at den lange varetektstiden var en stor psykisk påkjenning for henne, noe som bl.a. fremgår av flere av de fengslingskjennelser som ble avsagt før hovedforhandlingen.
Lagmannsretten finner grunnlag for at hun ytes en viss sum i oppreisning etter §446, jf §445. Summen settes til kr 40000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
A tilkjennes erstatning (oppreisning) etter straffeprosessloven §446, jf §445, med kr 40000 - kronerførtitusen.