LG-1994-1235
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-06 |
| Publisert: | LG-1994-01235 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord- og Midhordland jordskifterett Nr. 11/1989 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01235 A. |
| Parter: | ANKENDE PARTER: 1. Erna Utkilen 2. Anton Utkilen 3. Else Utkilen 4. Audun Utkilen 5. Godtfred Utkilen 6. John Arthur Sætre (Prosessfullmektig: Advokat Pål Heldal, Bergen). MOTPARTER: Trygve og Ingrid Krossøy (Prosessfullmektig: Advokat Dag Nødtvedt, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Danielsen, Lagdommer Greve, Lagdommer Midtgaard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordskifteloven (1979) §81 |
Nord- og Midhordland jordskifterett avsa 22. juni 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Gnr. 132, bnr. 4 er delt frå gnr. 132, bnr. 3 ved den påviste linja.
2. Gnr. 132, bnr 4 har ingen rettar i gnr. 132, bnr. 3 sin teig sør for linja.
3. Gnr. 132, bnr. 3 har ingen rettar i gnr. 132, bnr. 4 sin teig nord for linja.
4. Sakskostnader vert ikkje tilkjende.
5. Denne avgjerda vert sett til påanke straks."
Over denne avgjørelsen har Erna Utkilen, Anton Utkilen, Else Utkilen, Audun Utkilen, Godtfred Utkilen og John Arthur Sætre rettidig erklært anke. Trygve og Ingrid Krossøy har tatt til motmæle i anledning anken. Gulating lagmannsrett avholdt ankeforhandling i saken 25. og 26. september d.å. For de ankende partene avga Audun Utkilen, Godtfred Utkilen og John Arthur Sætre forklaring. Av ankemotpartene avga Trygve Krossøy forklaring. Ett vitne ble avhørt. Retten foretok åstedsbefaring. Sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for jordskifteretten, fremgår av jordskifterettens domsgrunner.
For lagmannsretten er det fremlagt et nytt dokument som viser en minnelig utskiftning av den felles utmarken for bnr. 3 og bnr. 4 som da var eiet av brødrene Andreas Andersen (bnr. 3) og Johan Andersen (bnr. 4). Den kopien av 1912-utskiftningen som er fremlagt for lagmannsretten, er ikke underskrevet av partene men av tre utenforstående vitner.
Sakens bakgrunn er i korthet følgende:
Gården Utkilen ligger i Austrheim kommune i Nordhordland. Utmarken på gården ble skiftet ut i 1876 således at gnr. 132 bnr. 3 fikk et stort sammenhengende utmarksområde og en liten torvteig inne på bnr. 5.
I 1890 ble bnr. 4 skylddelt fra bnr. 3. Innmarken ble delt mellom de to brukene. Videre fikk hver av dem påvist et stykke av utmarken som de straks fikk rett til å gjerde inne og avmerke med kors og skiftestener. For øvrig er det opplyst i dokumentet fra forretningen at "Deling af Udmarken er utilraadelig".
Nærværende tvist gjelder spørsmålet om hvorvidt det store utmarksstykket (som i utmarksutskiftningen fra 1876 er anmerket som litra D) ligger i fellesskap mellom gnr. 132 bnr. 3 og det utskilte bnr. 4, eller om dette utmarksstykket senere er utskiftet mellom dem.
Når det gjelder de øvrige faktiske forholdene i saken, vil lagmannsretten komme nærmere tilbake til disse i sine domspremisser, da de er av betydning for lagmannsrettens avgjørelse av saken.
De ankende parter anfører at jordskifterettens avgjørelse er uriktig.
De ankende parter fremholder at de faktiske forholdene som jordskifteretten har bygget sin avgjørelse på, ikke markerer eiendomsgrensen mellom bnr. 3 og 4. Tvert i mot viser det nå fremlagte dokumentet fra 1912, at partene åpenbart må ha ment at utmarken lå i et sameie mellom dem, i alle fall frem til 1912. Da rekvirerte de to brødrene som eide hvert sitt av de berørte brukene, en delingsforretning for utmarken. Grensene slik de er beskrevet i delingsforretningen, ble avsatt i marken i overensstemmelse med at bnr. 4 i følge forretningen var tiltenkt eiendomsrett til et areal på ca 70 dekar. Det ble imidlertid aldri formelt gjennomført en slik deling av utmarken som 1912-dokumentet legger opp til. Det skal ha oppstått uoverensstemmelser mellom de to brødrene som gjorde at delingen av utmarken aldri ble formelt gjennomført.
Det anføres på denne bakgrunn at eierne av bnr. 4 i dag ikke kan bygge noen eiendomsrett på det forhold at tvisteområdet på ca 70 dekar ble fradelt, så lenge overdragelsen av arealet ikke ble gjennomført.
De ankende parter fremholder at intet av det som har passert på tvisteområdet i ettertid, eller mellom partene, kan tas til inntekt for at 1912-forretningen rent faktisk ble satt ut i livet selv om den ikke formelt umiddelbart ble gjennomført. Utnyttelse av en del av arealet i forbindelse med kår, skogplanting, beite og utskilling av to tomter (gnr. 132 bnr. 54 og 55) i 1977 kan heller ikke innebære at forretningen av 1912 anses gjennomført i praksis. Ingen av de nevnte forhold kan heller medføre at bnr. 4 har hevdet eiendomsrett til stykket.
For øvrig anføres det at også andre vilkår for hevd ikke er oppfylt. For det første er kravet som må stilles til godt tro ikke oppfylt. Johan Andersen som var eier i 1912, kjente de faktiske forhold og slik må det også ha vært for hans etterfølger, sønnen Oluf Martin Johnsen, og Karl Krossøy med rettsetterfølgere. Karl Krossøy kjøpte eiendommen i 1928 og han må da ha vært gjort kjent med de faktiske forholdene på stedet.
Enda viktigere i relasjon til hevd er imidlertid at familien Krossøy ikke har stått for noen bruk av utmarksteigen i strid med deres rettigheter, dvs. de har ikke brukt tvisteområdet på noen måte som kan gi grunnlag for hevd. Her vises til avgjørelser inntatt i Rt-1990-100 og Rt-1992-352. Det at familien Krossøy har brukt området til beite hadde de i alle fall anledning til idet tvisteområdet ligger i et sameie mellom de to brukene. Det at et område i Småvikedalen ble dyrket opp for kårmannen på bnr. 4, kan heller ikke gi grunnlag for hevd av hele utmarksstykket på ca 70 mål. Det var først da familien Krossøy begynte å skille ut tomter fra utmarksområdet, at de startet med en kolliderende bruk som eventuelt kunne ha innledet en hevdstid dersom også øvrige hevdsvilkår hadde vært oppfylt. Eierne på bnr. 3 protesterte imidlertid mot utskilling av tomter i 1986, dvs. ca 9 år etter at de første tomtene var utskilt fra bnr. 4. Derved ble en eventuell hevdsperiode avbrutt. De ankende mener med andre ord at de har reagert rimelig raskt og tidsnok i relasjon til ulovhjemlet bruk fra eierne av bnr. 4.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Utmarksteig tillagt gnr. 132, bnr. 3 ved utmarksutskiftningen i 1876 som litra D - avgrenset mot nordvest av bnr. 15 og nåværende gjerde mot bnr. 3 og bnr. 4 sin innmark - ligger i fellesskap mellom bnr. 3 og bnr. 4 som fastsatt i skylddelingsforretning av 12/4 1890.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten."
Ankemotpartene anfører at jordskifterettens dom er korrekt og må bli å stadfeste. Det vil si ankemotpartene mener jordskifterettens resultat er riktig og at det kan nås både på det grunnlag som jordskifteretten gjorde, og alternativt på grunnlag av 1912-forretningen.
Ankemotpartene fremholder at enten var 1912-forretningen en kodifisering av faktiske forhold som var etablert allerede før denne tid, eller forretningen skapte en helt ny situasjon.
Ankemotpartene bemerker at det er enighet mellom partene om at innmarken i 1876 gikk til bekken nord for de to innmarksstykkene som de to brukene ved delingsforretningen i 1890 fikk rett til å gjerde inne i tidligere utmark. Festekontrakten som ble inngått i 1877, er slik formulert at den tyder på at det ikke var første gang det var en bygselmann som fikk rett til å slå seg ned på Kvernhushaugen. Festekontraktens ordlyd indikerer at husmannsplassen ikke stoppet ved bekken (som høyere oppe - lengre fra sjøen - dannet grensen mellom utmark og innmark), men hadde en naturlig grense ved skrenten ned mot Småvikedalen.
Det synes som om 1890-protokollen, som var meget mangelfull, i stor utstrekning er gjentatt i 1912. Da fikk man også en fysisk deling av det lille torvmyrfeltet på bnr. 5. Det at Gabriel Utkilen, sønn av Andreas Andersen, skal ha fortalt en av de ankende parter (i følge dem selv) at eierne av bnr. 4 hadde krav på 4,5 mål torvrett, indikerer at Gabriel Utkilen må ha ment at 1912-forretningen hadde etablert eiendomsgrenser. Det bemerkes at det finnes merkesteiner med vitner og kors hugget i fjell langs hele delelinjen fra 1912. Da spiller det ingen rolle om det egentlig er 1890-forretningen som derved settes ut i livet, eller om det er en nyordning.
I 1918 ga Oluf Martin Johnsen sin far kår som ble tinglyst på bnr. 4. Samtidig fikk kårmannen rett til å nydyrke i Småvikedalen som da må ha vært en del av bnr. 4. Det vil si dette området ble dyrket opp ved utenforståendes hjelp mot betaling fra Oluf Martin Johnsen etter at kåret ble opprettet. Tidligere må stykket i Småvikedalen ha vært innmark. Kåret representerer en eierdisposisjon langt ut over det som en ren sameier i utmarken kunne gi seg i kast med.
Det er opplyst at det var uoverensstemmelser mellom partene i 1912 som gjorde at forretningen den gang ikke ble underskrevet av dem. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Partene som bl.a. skal ha vært uenige om landslott, inngikk forlik om dette i 1915. Etter den tid, synes alle å ha gjennomført ordningen fra 1912. Det er uttrykkelig opplyst av de ankende parter at der ikke var noen uoverensstemmelser mellom partene i saken fra 1922 og frem til det ble protestert mot fradeling av tomter i 1986.
Det gjerde som ble oppsatt i skillelinjen som 1912-forretningen laget, kan umulig ha markert bare en beiterett. Det må ha markert et eiendomsskille. I 1928 ble Karl Krossøy, far til Trygve Krossøy som nå eier bnr. 4 sammen med sin ektefelle, eier av bnr. 4 som han kjøpte. Kåret for Johan Andersen fortsetter utover denne tiden. Det vil si Karl Krossøy påtar seg et utvidet kår for Johan Andersen etter kjøpet i 1928. Før dette skjer, er kåret et samtaleemne mellom Karl Krossøy og eierne på bnr. 3. Karl Krossøy får aldri høre at det er noen ulovlig eiendomsbruk knyttet til kåret.
I 1936 overtar Gabriel Utkilen som eier på bnr. 3, og planter da granskog inntil delelinjen som omtalt i 1912-forretningen. I 1966 skiller Gabriel Utkilen ut bnr. 15 som er den gamle husmannsplassen. Ved utskillingen gis denne nye eiendommen grense til tvistestykket i området ved Småvikedalen. I 1974 deler Gabriel Utkilen fra en betydelig tomt i utmarken (tomten gis gnr. 132 bnr. 41) i et område som han åpenbart må ha ment at han har eksklusiv eiendomsrett til. Når familien Krossøy skiller ut bnr. 54 og 55 i 1977, så blir det ikke protestert mot dette fra eieren av bnr. 3.
Kort oppsummert må det derfor kunne konkluderes at eierne av så vel bnr. 3 som bnr. 4 må ha ansett 1912-avtalen som gjennomført i praksis.
Subsidiært påstår ankemotpartene at de har hevdet eiendomsrett til tvistestykket. I 1915 ble striden mellom Andreas og Johan Andersen bilagt i forbindelse med forliket om landslott. Ingen synes å ha protestert på kåret eller andre forhold i den perioden Oluf Martin Johnsen var eier av bnr. 4. Karl Krossøy kom ny på stedet og fikk ingen informasjon i strid med det som han kunne se med hensyn til merkestener, kors i fjell og gjerder. Krossøy opprettholdt gjerdet til tvistestykket enten direkte på grunn av 1912-forretningen, eller fordi han ellers var pålagt å holde det i henhold til denne forretningen.
Dersom eierne av bnr. 3 mente at bnr. 4 opptrådte i strid med deres rettigheter, burde de ha gitt beskjed om dette - eksempelvis i 1963 eller i 1966 da bnr. 15 ble skilt ut.
Karl Krossøy må ha vært i aktsom god tro fra 1928, og han har disponert som eier i tillegg til kårmannens aktiviteter. Det gjerdet som er oppsatt, og som må ha fortonet seg som et eiendomsskille og ikke bare som et skille mellom beiteområder, må ha styrket Karl Krossøys gode tro. Det gikk 58 år fra Karl Krossøy overtok bnr. 4, til familien Utkilen som eiere av bnr. 3 reagerte på hans og hans rettsetterfølgeres disposisjoner over tvisteområdet. Han har da med god margin under enhver omstendighet hevdet eksklusiv eierrett til tvisteområdet.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Nord- og Midhordland jordskifteretts dom i sak 11/1989 pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes dekning for saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten hva angår realitetspørsmålet i saken.
Lagmannsretten bemerker at den, i motsetning til jordskifteretten, ikke bare har de viktige eiendomsdokumentene fra 1876 og 1890 å holde seg til sammenholdt med senere faktiske forhold og andre rettslige disposisjoner, men også dokumentet fra 1912 som først ble fremlagt under ankesaken. Lagmannsrettens resonnement bærer preg av dette. Den viktigste betydningen av 1912-dokumentet i relasjon til jordskifterettens dom, er at det kan forklare hvorfor partene har innrettet seg slik de rent faktisk har kommet til å gjøre det.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at utmarken på gården Utkilen - gnr. 132 bnr. 3 - ble utskiftet under en forretning av 1876. Gården fikk da et stort utmarksstykke grensende opp mot sjøen og et vesentlig mindre stykke som ble liggende for seg selv i utkanten av en teig som var tillagt gnr. 5. Det er i ettertid rettskraftig fastslått at den sistnevnte lille utmarksteigen til bnr. 3 er en ren torvteig. Denne torvteigen er uten betydning for nærværende sak. Ei heller har det betydning for nærværende sak at utskiftningen av 1876 muligens kan være protokollført med små avvik sammenholdt med den utskiftning som rent faktisk var foretatt. Det heter om dette i innledningen til forhandlingsprotokollen fra jordskiftedommeren i Nordhordland under overskriften "1876 udsatt udskiftning paa Utkilen", at "Formanden refferede at den 5 te juli d.a. sluttede udskiftning var tabt dermed at hans protokoll var gaaet overbord og at han derfor nu ville opskrive den samme forretning."
Bnr. 4 ble utskilt fra bnr. 3 i 1890. Eieren Andreas Andersen solgte da en "parsell" til sin bror Johan Andersen. I tillegg til at hvert av de nye brukene fikk sitt anviste innmarksområde, så fikk hvert av dem også et stykke av utmarken som de kunne gjerde inne. Stykkene er beskrevet som beliggende i utmarken ved bøgjerdet. Etter de opplysninger som foreligger i saken, legger lagmannsretten til grunn at bøgjerdet må ha ligget ved bekken. Det er opplyst i delings- og skyldsetningsforretningen hvorved bnr. 4 ble opprettet, at dette bruket utgjør 2/9 av det tidligere bnr. 3. I nevnte forretning heter det så vel at "Intet nyt Fællesskab er stiftet" som at "Deling af Udmarken er utilraadelig." Lest i sammenheng, oppfatter lagmannsretten 1890forretningen slik at den store utmarksteigen som bnr. 3 hadde fått ved utskiftningen i 1876 - med unntak for de to stykkene som henholdsvis bnr. 3 og bnr. 4 særskilt fikk rett til å gjerde inne i utmarken der denne grenset mot bøgjerdet - ble liggende i sameie mellom de to brukene.
I 1877 hadde Johannes Arnesen Utkilen (eier av bnr. 3) festet bort en husmannsplass kalt Kvernhushaugen som lå nord for det som i 1890 ble innmarken på bnr. 4. Hvor langt grunnen for husmannsplassen på denne tiden strakte seg sydover er ikke avklart. De to alternativene er til bekken (langs med hvilket en lenger østover finner bøgjerdet) eller til skrenten ned mot Småvikedalen. Lagmannsretten antar at husmannsplassen kan ha hatt en utstrekning helt frem til skrenten, slik eiendommen også ble avgrenset da den ble gitt eget bruksnummer - 15 - i 1977. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsrettens avgjørelse i nærværende sak å ta stilling til utstrekningen av husmannsplassen Kvernhushaugen.
Det viktigste for lagmannsrettens avgjørelse i saken er den utskiftningen som det er lagt opp til i 1912, og det som lagmannsretten finner bevist å være en senere oppfølging i praksis av samme.
Det er ikke uenighet mellom sakens parter om at 1912-dokumentet som et minimum tilkjennegir en foreslått utskifting av utmarken mellom brukene 3 og 4. Det er heller ikke omtvistet mellom partene hvor grensen går mellom brukenes utmark dersom forretningen av 1912 allerede i utgangspunktet er rettslig bindende, eller eventuelt har fått slik rettslig bindende kraft i og med partenes senere oppfølging av dens innhold. Det partene strides om er for det første om forretningen av 1912 i seg selv var rettslig bindende, og dersom dette ikke skulle være tilfellet, om den under enhver omstendighet må sies å ha fått rettslig bindende kraft i og med partenes senere opptreden i relasjon til dens innhold. Hensett til dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten i detalj å gjennomgå hvorledes grensen er trukket opp i 1912-forretningen.
Lagmannsretten bemerker at 1912-forretningen er underskrevet av tre navngitte særskilt tilkalte vitner etter at det er forlangt deling av felles utmark mellom brødrene Andreas og Johan Andersen. De to brødrene har ikke selv underskrevet det dokumentet som lagmannsretten har fått kopi av. Hvilken rettslig betydning det sistnevnte skal tillegges kan synes noe uklart dersom spørsmålet skulle avgjøres uten at det ble sett hen til hvordan partene rent faktisk har innrettet seg. Det heter i utskiftningsforretningen at "Da marken var opmaalt og efter bedste sjøn boniteret og beregnet utsattes skiftelinje saaledes:". Det er på det rene at den grenselinjen som så beskrives er blitt profesjonelt merket i marken med skiftestener med vitner og kors hugget i berget. Videre er det på det rene at det ble satt opp gjerde langs skiftelinjen i henhold til denne oppmerkingen. I selve forretningen fra 1912 nevnes uttrykkelig særrettigheter for hver av brødrene som understreker det faktum at forretningen ellers har lagt opp til en fullstendig utskiftning av det som hittil har vært felles utmark for eiendommene.
Det er på det rene at brødrene Andreas og Johan Andersen Utkilen inngikk forlik 12. februar 1915 i en rettstvist som hadde versert mellom dem om landslott. Hvilken betydning bileggelsen av denne tvisten har hatt for forholdet mellom brødrene mer generelt vites ikke, men det er opplyst i saken at det i alle fall ikke er kjent å ha foreligget noen uoverensstemmelser mellom dem og deres rettsetterfølgere på gårdene i perioden 1922 til 1986.
Ved kårbrev av 1918 (tinglyst samme år) gir Oluf Martin Johnsen som da er blitt eier av bnr. 4, sine foreldre kår på eiendommen. I kårbrevet heter det bl.a.:
"I tilfælde at Kaartageren ønsker det kan han ha fri raadighed til at dyrke og rydde 'Smaavikedalen', og det som han paa grund herav avler i samme tilkomme dem."
Det opplyses i kårbrevet at det på dette tidspunkt har eksistert en forkjøpsrett for Andreas Olai Andersen etter skjøte tinglyst 23. juni 1890. I forlengelsen av bestemmelsen i kårbrevet om rett til å dyrke opp Småvikedalen, så er dette gjort med fremmed innleiet og betalt arbeidskraft. Lagmannsretten legger til grunn at dette viser at de respektive eierne av bnr. 4 og 3 på denne tiden må ha ment at bnr. 4 hadde eksklusiv råderett i Småvikedalen og derfor kunne la kårfolkene dyrke den opp.
Denne vurderingen er videre støttet av det forhold at da Karl Krossøy og hans hustru Agnes overtok bnr. 4 i 1928, så vedtok de å gi utvidet kår til Johan Andersen Utkilen. Karl Krossøy livnærte seg og sin familie også ved å drive fisketransport. Oluf Martin Johnsen utvandret til Amerika med sin husstand, i alt 10 mennesker, da gården kastet for lite av seg til at de kunne leve av den.
Også andre faktiske forhold som har passert på tvisteområdet i perioden etter at Karl Krossøy overtok bnr. 4 underbygger den forståelse at partene uavhengig av om 1912-forretningen var underskrevet eller ikke, i praksis har lagt den til grunn for sin disponering over de aktuelle områdene. Dette gjelder alt fra gjerdehold, og skogplanting såvel fra Gabriel Utkilens side som fra Krossøy-familiens side, til utskilling av tomter. I 1966 skilte Gabriel Utkilen ut Kvernhushaugen, den tidligere husmannsplassen, som eget bruk som fikk bnr. 15. Viktigere imidlertid er det forhold at Gabriel Utkilen i 1974 skilte ut en meget stor tomt (bnr. 41) i den delen av utmarken som han i henhold til 1912-forretningen fikk eksklusiv eierrett til. Heller ikke ble det protestert fra eierne av bnr. 3 da familien Krossøy skilte ut bnr. 54 og 55 i 1977.
Etter en samlet vurdering av de faktiske forholdene på stedet finner lagmannsretten følgelig at 1912-forretningen er slik etterlevet mellom partene i perioden frem til 1986, at det ikke kan være tvilsomt at de har ansett utskiftningen som endelig og bindende for seg i den forstand at hver av brukene fikk eksklusiv eierrådighet over de deler av utmarken som de ble tilkjent ved forretningen.
Lagmannsretten behøver etter dette ikke å ta stilling til de subsidiære anførslene om hevd.
Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner lagmannsretten at de ankende parter skal pålegges å dekke ankemotpartenes omkostninger ved behandlingen av ankesaken. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger "særlige omstendigheter" som bør frita de ankende parter for denne erstatningsplikten.
Jordskifteretten fant for sin del ikke å ville tilkjenne saksomkostninger til noen av partene. Lagmannsretten finner imidlertid at også omkostningene ved sakens behandling for jordskifteretten må bli å dekke av de ankende parter som var dem som krevet jordskifte; jfr. jordskifteloven §81 første ledd jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at saken - selv i mangel av 1912-dokumentet - fremsto som så tvilsom at det kan danne grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger andre omstendigheter som gjør at en av de øvrige unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd kan komme til anvendelse.
Ankemotpartene har fremlagt en omkostningsoppgave for lagmannsrettens behandling av saken stor kr 28580,-, hvorav prosessfullmektigens salær utgjør kr 27300,-. Omkostningsoppgaven fremlagt for jordskifteretten var stor kr 24089,- hvorav prosessfullmektigens salær utgjorde kr 23400,-. Lagmannsretten har ingen innvendinger til beløpenes størrelse, og oppgavene legges følgelig til grunn for erstatningsplikten.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Nord- og Midhordland jordskifteretts dom i sak 11/1989 punktene 1, 2 og 3 stadfestes.
2. Erna Utkilen, Anton Utkilen, Else Utkilen, Audun Utkilen, Godtfred Utkilen og John Arthur Sætre pålegges en for alle og alle for en å betale til Trygve og Ingrid Krossøy kr 28580,- - kronertjueåttetusenfemhundreogåtti - i saksomkostninger for lagmannsretten og kr 24089,- - kronerfirogtyvetusenogåttini - i saksomkostninger for jordskifteretten. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.