LG-1994-1242

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-11-10
Publisert:	LG-1994-01242
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 93-01320 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01242
Parter:	Ankende part: Bergen kommune (Prosessfullmektig: H.r.advokat Haldor Høyte, Bergen) Ankemotparter: Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Breistein v/leder Leif Ivar Clausen, Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Hylkje, Almås og Tuft v/leder Ingolf Nils Tuft, Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Steinestø, Indre Hordvik, Midtre Hordvik, Ytre Hordvik og Tellevik v/ leder Stein Inge Nyheim
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim Lagdommer Fjeld Herredsrettsdommer Rønneberg Hidle
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975) §3, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §362, §11, §12, §2, §4, Eigedomsskattelova (1975)

Saken gjelder spørsmål om Bergen bystyres vedtak av 7. desember 1992 om å utskrive eiendomsskatt i medhold av eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr. 29 §3 1. punktum for bl.a. visse nærmere angitte områder i Åsane, Bergen kommune, skal kjennes ugyldig.

Med virkning fra 1. januar 1972 ble kommunene Bergen, Arna, Fana, Laksevåg og Åsane sammensluttet til en bykommune. Bystyret fattet i 1972 og 1973 vedtak om at innføring av kommunal eiendomsskatt etter byskatteloven skulle gjennomføres sonevis. Bystyret vedtok deretter flere utvidelser av gjeldende sonegrenser for eiendomsbeskatning.

Ved henvisning til eiendomsskatteloven §2, §3 og §12 bokstav c og punkt 3 og 4 i bystyrets retningslinjer av 19. juni 1978 for behandling av saker om skattetaksering av faste eiendommer, fattet Bergen bystyre 7. desember 1992 vedtak om at det skal utskrives eiendomsskatt for eiendommene gnr. 170 Breistein, gnr. 171 Hylkje, gnr. 172 Steinestø, gnr. 173 Indre Hordvik, gnr. 174 Midtre Hordvik, gnr. 175 Ytre Hordvik, gnr. 176 Tellevik, gnr. 197 Almås, gnr. 198 Tuft og gnr. 202 Eikås i Bergen kommune. Områdene ligger i den ytre og nordlige delen av Åsane mot Salhusfjorden og Sørfjorden.

Vedtaket om å innføre eiendomsskatt førte til protester fra 481 grunneiere i de berørte områder med unntak av Eikås. Grunneierne har organisert seg i tre fellesskap med respektive arbeidsutvalg som på grunneiernes vegne har anlagt søksmål mot Bergen kommune. Grunneierne som har deltatt i saksanlegget er navngitt i vedlegg til stevningene.

Bergen byrett avsa 21 juni 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Bergen kommune er uberettiget til å innkreve eiendomsskatt for eiendommer under:

Gnr. 170 Breistein, gnr. 171 Hylkje, gnr. 197 Almås og gnr. 198 Tuft, gnr. 172 Steinestø, gnr. 173 Indre Hordvik, gnr. 174 Midtre Hordvik, gnr. 175 Ytre Hordvik og gnr. 176 Tellevik, alle i Bergen kommune unntatt i de tilfellene lovens bestemmelser om verk og bruk (eiendomsskatteloven §4 annet ledd, pkt. 2. og 3.) kommer til anvendelse.

2. Bergen kommune betaler 5 - fem - % rente på eiendomsskatt som allerede er innkrevd i de ovenfor nevnte områdene fra innbetaling til beløpet tilbakebetales.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen betaler Bergen kommune saksomkostninger til:

Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Breistein v/Leif Clausen med kr 44954.-

Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Hylkje, Almås og Tuft v/Ingolf Tuft med kr 44955.-

Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Steinestø, Indre Hordvik, Midtre Hordvik, Ytre Hordvik og Tellevik v/ Stein Nyheim med kr 44955.-"

Bergen kommune har 15. august 1994 rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anketilsvar ble avgitt 15. oktober 1994.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 2. - 4. september 1996. Ankemotpartene, de 481 grunneierne ved arbeidsutvalgene, var representert ved utvalgslederne eller stedfortreder for disse. Dessuten møtte et varierende antall av grunneierne. Retten mottok forklaring fra de tre utvalgslederne samt ett vitne. Det ble foretatt befaring og fremlagt en del nye dokumenter, og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Om saksforholdet for øvrig, herunder om kommunens saksbehandling av eiendomsskattesaken, og om partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.

Ankende part, Bergen kommune, har gjort gjeldende at vilkårene etter eiendomsskatteloven for ileggelse av eiendomsskatt er til stede. Byretten har således foretatt feil lovanvendelse når den har kommet til motsatt resultat.

Dessuten er byrettens dom beheftet med en del mindre feil vedrørende bevisbedømmelsen. Særlig gjelder det at byretten har unnlatt å drøfte arealplanenes betydning i forhold til om utbygging på byvis er "i gang". I forhold til noen av de aktuelle områder har byretten lagt vekt på at disse har et landlig preg med store ubebygde landbruks- og naturområder. Det må være en mangel ved bevisbedømmelsen når byretten ikke har foretatt en drøftelse av bruken av disse områdene. Situasjonen i Åsane-området er at det ikke er noen selvstendig jordbruksdrift når det gjelder 30 bruk, mens kun åtte bruk er i full drift.

Det fremstår også som mangelfullt når byretten i sin diskusjon om tilknytningen til Åsane senter legger vekt på avstanden til de ulike aktuelle områder. Det interessante i denne sammenheng vil ikke være avstandene, men den faktiske kjøretiden til senteret.

Hovedinnvendingen mot byrettens dom er imidlertid at det er foretatt feil lovanvendelse. Sentralt i denne sammenheng er at byretten ikke i nødvendig utstrekning har drøftet tilknytningsforholdet mellom de aktuelle områder for eiendomsbeskatning og Åsane senter som lokalt senter. I steden for å se de aktuelle områdene i nærværende sak i en slik større sammenheng, som er et relevant synspunkt i henhold til Fanadommen, jf Rt-1985-1339, synes byretten å ha konsentrert sin vurdering om hvert av de aktuelle områdene fremstår som et senter som isolert sett tilfredsstiller eiendomsskattelovens vilkår til bymessig utbygging. Byretten har i sin vurdering heller ikke tatt tilbørlig hensyn til hvordan utviklingen har vært i området i et visst tidsperspektiv, og hvordan utviklingen vil antas å bli.

Argumentet om det betenkelige forbundet med å inkludere store jord- og utmarksområder i områder for eiendomsbeskatning, er tillagt for stor vekt i byrettens dom. Betenkeligheten, som er kommet til uttrykk i Fanadommen, gjelder rene jord- og skogbruksområder av en viss størrelse, og ikke som i nærværende sak fjell- og utmarksområder og jordbruksland som i all hovedsak ikke er i produktiv drift. Byretten har derfor oversett at man kan ha flere områder i en kommune med eiendomsskatt med mellomliggende områder uten slik skatt.

Kommunens hovedsyn er derfor at de aktuelle områdene er delvis utbygget på byvis eller er delvis i gang mot en slik utbygging. Det er tvilsomt om de enkelte områdene isolert sett tilfredsstiller kravene til å være utbygget på byvis. De må imidlertid vurderes som forstadsbebyggelse i forhold til Åsane senter, da ingen av de aktuelle områdene har egne tettsteder. Det er slik at Åsane senter er avhengig av de aktuelle områdene og områdene er avhengig av senteret. Det forhold at det er manglende geografisk sammenheng mellom de aktuelle områder og Åsane senter, skyldes topografi og i en viss utstrekning jordvernhensyn. Det kan imidlertid ikke være slik at disse forhold hindrer ileggelse av eiendomsskatt, slik at det ellers ville ha vært grunnlag for ileggelse av eiendomsskatt dersom områdene hadde en nærmere geografisk tilknytning til de tett utbygde områdene i nærheten av Åsane senter. Det forhold at det i nærværende sak ikke er geografisk sammenheng mellom de eiendomsskattebelagt områdene ved Åsane senter og områdene i nærværende sak, kan riktignok være et moment i vurderingen. Det kan imidlertid ikke ses at det oppstilles et slik krav i eiendomsskatteloven.

Sammenlignet med det som var tilfellet i Fanadommen hvor det ble foretatt en vurdering av Søreide som senter for omkringliggende områder, finnes i Åsane senter et adskillig større tjenestetilbud både av private og offentlige tjenester. Når det gjelder det siste, er nærmest samtlige offentlige tjenester lokalisert til Åsane senter. I de aktuelle områder er det bare noen skoler og barnehager.

Kommunen har dessuten pekt på en rekke forhold som samlet sett må lede til den konklusjon at de aktuelle områdene har utviklet seg mot å være delvis utbygd på byvis eller at slik utvikling er "i gang", når områdene ses i forhold til Åsane senter og de bebygde områder i tilknytning til dette. Områdene er preget av moderne bolighus i felt med både villa- og rekkehusbebyggelse omgitt av byggeland og med få gårdsbruk i drift. Hvert av områdene - med mulig unntak for Breistein hvor bebyggelsen mer gradvis har vokset frem - er boligområder av en størrelse som taler for å betrakte områdene som delvis utbygget på byvis. Det er som eksempel nevnt boligfeltet Olderkjerret i Tellevik/Ytre Hordvik - et område som har omlag 60 boliger, bestående av en blandet boligmasse av eneboliger og rekkehus. Det er i denne sammenheng vist til omtalen i Fanadommen av boligområdet Steinsviksåsen på 90 boliger, som i dommen er omtalt som ubestridt bymessig.

Ved vurderingen av om de aktuelle områdene i Åsane er delvis bymessige i eiendomsskatteloven forstand eller om slik utvikling er "i gang", har kommunen fremholdt som et viktig poeng at det har vært en ikke uvesentlig befolkningsvekst i området. Dette gjelder også i de tre områdene Hordvik, Hylkje og Breistein, som har status som tettsteder ifølge Statistisk sentralbyrås folke- og boligtelling. Kommunen har også vist til Høringsutkast til kommuneplan 1996-2007 (2015). Det fremgår her at foruten Fana representerer Åsane kommunens største boligpotensiale frem til år 2015.

Områdene er dessuten omfattet av diverse reguleringsplaner. Områdene har vært i gradvis vekst etter kommunesammenslutningen i 1972, og det finnes flere viktige offentlige veier i området. Det er bare unntaksvis at det ikke foretas kommunal brøyting. I en del av områdene - særlig i boligfeltene - finnes fortau og sykkelstier, og et vel utbygget veilysnett. Vannforsyningen til områdene er stort sett kommunalt utbygget, med mulighet for innbyggerne til å knytte seg til. Det forhold at stedene Hordvik, Hylkje og Breistein er regnet som tettsteder av Statistisk sentralbyrå, vil ikke i seg selv være avgjørende for om stedene skal anses utbygget på byvis i henhold til eiendomsskatteloven. Ut fra likhetshensyn trekker dette imidlertid i retning av å anse disse tettstedene også som bymessig utbygget da også de øvrige steder i Bergen kommune som ifølge Statistisk sentralbyrå har status som tettsteder, er steder hvor kommunen har funnet vilkårene til stede for å ilegge eiendomsskatt.

Kommunen har videre anført at eiendomsskatten nå har en ren fiskal begrunnelse. Det må derfor kunne legges vekt på denne skatts samfunnsnytte når spørsmålet om et område skal undergis eiendomsskattlegging vurderes.

Kommunen har sagt seg enig i at eventuell tvil om eiendomsskatteloven vilkår er til stede for ileggelse av eiendomsskatt, må komme grunneierne til gode. Denne tvilen er imidlertid tatt hensyn til ved kommunens skjønnsutøvelse som er basert på en langvarig og grundig saksbehandling av skattesaken, og det er vist til det som er kommet til uttrykk i Fanadommen om at domstolene bør være noe tilbakeholdne med å gripe inn i kommunestyrenes fastleggelse av de geografiske grenser for et område for eiendomsbeskatning.

På bakgrunn av rettspraksis har kommunen konkludert med at de aktuelle områder i Åsane skiller seg klart ut fra områder hvor det er konkludert med at eiendomsskatt ikke bør ilegges.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Bergen kommune frifinnes.

2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotpartene har gjort gjeldende at vilkårene etter eiendomsskatteloven ikke er til stede for ileggelse av eiendomsskatt for de aktuelle områder i Åsane. Byrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse er derfor riktig.

Tross noe bedre kartgrunnlag i ankeomgangen, står saken i sammen stilling for lagmannsretten som for byretten. Ankemotpartene kan derfor slutte seg til det som er byrettens sammenfattende karakteristikk av de aktuelle områder: en står her overfor landområder, med ikke uvesentlig landbruksland, med øyer av tettbebyggelse. Områdene kan ikke sies å være helt eller delvis utbygget på byvis. Det kan heller ikke sies at slik utbygging er "i gang".

Det er et sentralt punkt for ankemotpartene at det i denne saken ikke foreligger sammenhengende tettbebyggelse i tilknytning til allerede utbyggede tettbebyggelser der eiendomsskatt allerede er innført. Mellom Åsane senter og omkringliggende utbyggede områder er det et relativt stort ubebygget område hvor det verken er planlagt eller gjennomført bymessig utbygging. Det foreligger ingen sammenhengende utbyggingsplan med fastsatt fremdriftsplan og tilrettelagt finansiering, dette i motsetning til det som var tilfelle for de områder som er omfattet av Fanadommen. Planene er også til dels stadfestet før kommunesammenslåingen og er ennå ikke kommet til gjennomføring. Det er derfor ikke slik nærhet mellom planvedtak og planenes gjennomføring at planarbeidet for områdene oppfyller eiendomsskatteloven vilkår om bymessig utbygging som er "i gang". Det må således være forskjell i vurderingen av områder som er planlagt utbygget og som grenser umiddelbart til bymessig allerede utbyggede områder, og områder som ikke grenser umiddelbart til byområde.

Vurderingen av om et område er bymessig - helt eller delvis - i eiendomsskatteloven forstand må i utgangspunktet knytte seg til bebyggelsens art, konsentrasjon og omfang. Ankemotpartene har anført at boligfeltene i seg selv ikke er av en slik størrelse at de går ut over utbygging som skjer i tilknytning til mange tettsteder i landet, og de tilfredsstiller åpenbart ikke eiendomsskatteloven krav om hel eller delvis bymessig utbygging. Det er her vist til en omfattende rettspraksis som gir anvisning på hvilke krav som må stilles for at et senter skal kunne sies å være slik utbygget. Det kan i denne sammenheng ikke være noe argument at stedene Hordvik, Hylkje og Breistein har status som tettsteder ifølge Statistisk sentralbyrås folke- og boligtelling.

Når det gjelder befolkningsutviklingen, må det statistiske materialet tolkes med forsiktighet da dette kan inneholde enkelte unøyaktigheter. Sett likevel hen til det foreliggende materialet, er befolkningsutviklingen i Åsane preget av en eksplosjonsartet økning av beboere i de utbyggede områder omkring Åsane senter, mens de ytre deler av Åsane, hvor de aktuelle områder befinner seg, må anses å ligge i en bakevje.

For de aktuelle områdene i denne sak er det i tillegg til bebyggelsens art og konsentrasjon vist til veistandarden utenfor riksveien. Denne er meget enkel med stort sett ett kjørefelt. Veigrunnen er delvis i privat eie uten opparbeidet fortau og vedlikehold, og snørydding er hovedsaklig privat bekostet. Hva angår vannforsyningen og kloakkeringsløsningene, er det intet totalt utbygget fordelingsnett. Når det gjelder bruk av offentlige tjenester i Åsane senter, er dette avhengig av langveisreise med offentlig transportmiddel og stort tidsforbruk. Ankemotpartene har fremlagt en oversikt over avstander fra Bergen sentrum og Åsane sentrum til de aktuelle områder, og tilsvarende til andre områder i kommunen der kravet på eiendomsskatt er frafalt. Ved henvisning til rettspraksis er det fremholdt at det forhold at beboerne innen et område drar nytte av servicetilbud i en bykjerne, eller kjøpesentre, ikke er tilstrekkelig til å forsvare innføring av eiendomsskatt.

Det er ved bl a Fanadommen fastslått at domstolene har full prøvelsesrett i spørsmålet om eiendomsskatteloven kriterier er oppfylt innenfor de områder et kommune- eller bystyre har vedtatt å innføre eiendomsskatt. Ettersom det i saken gjelder fortolkning av en skattelov, dvs en inngrepslov som til alt overmål ikke gjelder samtlige av byens beboere, bør lovhjemmelen ikke tolkes utvidende. Tvil om loven kommer til anvendelse, må gå ut over kommunen. Dette må spesielt gjelde i forhold til lovens alternativ om bymessig utbygging er "i gang". Det må også tillegges vekt at om lovens vilkår nå ikke anses oppfylt, vil kommunen kunne fatte nytt vedtak om innføring av eiendomsskatt når det ikke lenger er tvil om den bymessige utbyggingsgraden.

Det må ved tolkningen av eiendomsskatteloven også i en viss utstrekning ses hen til de lovpolitiske signaler om den fremtidige beskatning av boliger, som i større utstrekning søker å ta hensyn til likhet for kommunenes beboere.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"Byrettens dom stadfestes.

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.

På bakgrunn av det omfattende lovstoff partene dels har gjennomgått og dels har henvist til finnes det hensiktsmessig kort å redegjøre for lagmannsrettens forståelse av eiendomskatteloven vilkår for å ilegge eiendomsskatt.

De materielle betingelser for å innføre eiendomsskatt fremgår av eiendomsskatteloven §3 som lyder:

"Kommunestyret kan berre skriva ut eigedomsskatt i klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang."

Lagmannsretten forstår uttrykket "klårt avgrensa område" slik at kommune- eller bystyret bør sørge for en hensiktsmessig avgrensning av de områder som vurderes ilagt eiendomsskatt. Det er lagt til grunn i Fanadommen, Rt-1985-1339, særlig side 1345, at avgrensningen i det enkelte tilfellet må bero på en hensiktsmessighetsvurdering ut fra de konkrete forhold på stedet. Det er i dommen videre lagt til grunn at domstolene bør være noe tilbakeholdne med å gripe inn i kommune- og bystyrenes fastleggelse av de geografiske grenser for et område for eiendomsbeskatning. Bergen kommune praktiserer å følge gårdsnummergrensene når nye områder vurderes for innføring av eiendomsskatt. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger mot denne avgrensningsmåten.

Eiendomsskatteloven §3 oppstiller to alternative vilkår for å kunne innføre eiendomsskatt i et område.

Når det gjelder alternativet om at klart avgrensede områder er "utbygde på byvis", vil den grunnleggende forutsetning være at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. Fanadommen, Rt-1985-1339, særlig side 1345 i f, gir anvisning på at lovens ordlyd i denne sammenheng peker hen på områdenes karakter, bl a på de ytre kjennetegn så som bebyggelsens art, dens tetthet og fellesgoder som vanligvis finnes i en by. Det har imidlertid ikke støtte i ordlyden at det er en forutsetning for skattlegging at utbyggingen må kunne føres tilbake til et offentlig engasjement gjennom planlegging, vei-, vann- og kloakkanlegg og fremskaffelse av andre fellesgoder. Det er heller ikke en forutsetning at kommunen dekker utgifter til fellesgoder som tilfaller de eiendomsskattepliktige.

Hvis det derimot dreier seg om en tettbebyggelse som ikke har disse karaktertrekk, er lovens vilkår oppfylt hvis bebyggelsen kan karakteriseres som en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til et bysenter eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av, jf Fanadommen i Rt-- 1985 særlig side 1347.

Etter det annet alternativ i eiendomsskatteloven §3 er det tilstrekkelig for innføring av eiendomsskatt at bymessig utvikling er "i gang". Det er i Fanadommen, jf Rt-1985-særlig side 1347, lagt til grunn at man må se hen til om området innen en rimelig fremtid må antas å ville bli bymessig. I denne sammenheng vil det være aktuelt å vurdere relevansen av de planer som foreligger for et område.

Betingelsene for å innføre eiendomsskatt oppfattes ikke som å måtte være oppfylt for hele det aktuelle området. Det vises til lovens uttrykk om at en kommune kan utskrive eiendomsskatt i klart avgrensede områder som "heilt eller delvis" er utbygget på byvis. Det betyr at det eiendomsskattepliktige området også kan inneholde jord- og skogbruksarealer. Dette fremgår også forutsetningsvis av eiendomsskatteloven §11 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning følger det av dette at det forhold at det er manglende geografisk sammenheng mellom skattesoneområdene og andre områder som er utbygget på byvis og som soneområdene må ses i sammenheng med, ikke er til hinder for å ilegge skattesoneområdene eiendomsskatt. Lagmannsretten er på dette punkt enig med Bergen kommune i at slik manglende geografisk sammenheng vil være et moment i vurderingen, men at det ikke ut fra eiendomsskatteloven kan oppstilles krav om at det skal foreligge slik sammenheng.

På den annen side oppfatter lagmannsretten uttrykket "heilt eller delvis" ikke å innebære en lempning av de krav som må stilles til de deler av arealet som begrunner vedtaket om eiendomsbeskatning.

De materielle betingelsene i eiendomsskatteloven for innføring av slik skatt representerer lovfestede begrensninger i kommune- eller bystyrers materielle kompetanse. Det er i Fanadommen, Rt-1985-særlig side 1345, lagt til grunn at både tolkning av lovens uttrykk og den konkrete lovanvendelsen er fullt ut undergitt domstolenes prøvingsrett.

Når det gjelder eiendomsskatteloven anvendelse i denne saken, har lagmannsretten tidligere bemerket at de aktuelle soneområdene i Åsane som omfattes av kommunens eiendomsskattevedtak ligger i den ytre og nordlige delen av Åsane mot Salhusfjorden og Sørfjorden.

Gnr. 170 Breistein er på om lag 2700 da med ca 600 innbyggere og med om lag 160 bolighus pr. 1. januar 1992. Soneområdet grenser i nord og øst til gnr. 199 Haukås og gnr. 200 Brurås. De to sistnevnte områdene ble fritatt for eiendomsskatt ved bystyrets vedtak høsten 1992. Soneområdene Hylkje, Almås og Tuft omfatter om lag 3600 da og har ca 750 innbyggere med knapt 300 bolighus pr 1 januar 1992. Soneområdene Steinestø, Indre, Midtre og Ytre Hordvik og Tellevik har et areal på ca 5500 da. I området bor det ca 1 500 innbyggere med om lag 390 bolighus pr. 1. januar 1992.

Soneområdene ligger fra 16 km (Breistein) til 22 km (Klauvaneset/ Tellevik) fra Bergen sentrum, og fra Bergen sentrum til Åsane senter er det ca 12 km. Mellom soneområdene og de omfattende bebyggelser nærmere Åsane senter - som Flaktveit, Rolland, Ulset - ligger det et relativt stort ubebygget område med skog, jordbruksland, myr og fjellterreng. I hvert av soneområdene er det enkelte tettbebyggelser av et ikke uvesentlig omfang. I forhold til det lagmannsretten tidligere har bemerket om forståelsen av eiendomsskatteloven, er dette imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til at et område kan anses som utbygget "på byvis". Det må i tillegg foreligge visse felles servicetilbud. Bortsett fra skole- og barnehagetilbud foreligger det svært få andre servicetilbud i hvert av områdene. Ut over det som fremgår av byrettens dom, som det vises til, finner lagmannsretten det derfor ikke nødvendig i denne sammenheng å foreta en nærmere beskrivelse av de ulike områdene, da den ikke finner det tvilsomt at områdene ikke kan anse å være utbygget på byvis - heller ikke delvis - i eiendomsskatteloven forstand. Også partene er av den oppfatning at de ulike områdene isolert sett ikke kan anses utbygget på byvis.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan heller ikke noen av soneområdene anses som forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til Åsane senter, som regionalt senter, eller til Bergen sentrum, som det sentrale senter. Etter inntrykket fra befaringen kan lagmannsretten slutte seg til den beskrivelse som er gitt av byretten om at det ved Vågsleitet går et skille når det gjelder utbyggingen av Åsane, og lagmannsretten finner at det som må kunne karakteriseres som forstadsbebyggelse i nordlig retning slutter omtrent ved boligfeltet Langerinden ved Vågsbotn.

Ved Vågsbotn går det etter lagmannsrettens oppfatning altså et geografisk skille, hvor den feltmessige utbyggingen slutter og et stort ubebygget område med skog, jordbruksland, myr og fjellterreng begynner. At det eksisterer et såpass stort mellomliggende areal mellom soneområdene og de mer bymessige områdene i tilknytning til Åsane senter, er et forhold som svekker oppfatningen av å betrakte de aktuelle soneområdene som forstadsbebyggelse.

Også vurderingen av hvert av områdenes generelle karakter og av ytre kjennetegn som bebyggelsens karakter, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, taler mot å betrakte de ulike områdene som forstadsbebyggelse til Åsane senter. Det er tidligere lagt til grunn at det i hvert av soneområdene er enkelte tettbebyggelser av et ikke uvesentlig omfang. Inntrykket er imidlertid at soneområdene som helhet har i all hovedsak karakter av spredt bebyggelse med flest eneboliger, få rekkehus og ingen blokkbebyggelse. Inn til bebyggelsene i områdene finnes noen sideveier av god standard. Veistandarden ellers må karakteriseres som dårlig med i hovedsak ett felt, uten fortau og veibelysning. Det er ikke alle steder tilknytningsadgang til offentlig vann- og kloakksystem.

Samlet sett gir soneområdene et klart inntrykk av å ha et landlig preg, og lagmannsretten finner det treffende når byretten har karakterisert soneområdene som landområder med "øyer" av tettbebyggelse.

I tillegg til det som er bemerket ovenfor er det videre lagmannsrettens oppfatning at det i forhold til skattesoneområdene også går et kulturelt skille hvor områdene klart har preg av å være "utkant" i forhold til de mer sentrale og urbane deler av Åsane. Lagmannsretten finner at dette dels kan forklares med at de ulike tettbebyggelser i soneområdene i all hovedsak ligger ved sjøen og har utviklet seg fra gammelt av, samt i ikke uvesentlig grad hatt sin orientering mot bygdelagene på andre siden av Sørfjorden og Salhusfjorden. Dette står i motsetning til boligområdene nær Åsane senter, som har vokset meget sterkt de senere år. Skattesoneområdene fremstår derfor som selvstendige bygdelag preget av en sterk kulturell og sosial samhørighet, hvor Åsane senter i denne sammenheng ikke har noen senterfunksjon.

I forhold til det lagmannsretten tidligere har vektlagt kan det ikke være avgjørende at beboerne i områdene er avhengige av å benytte seg av en rekke offentlige og private tjenester som private har behov for og som befinner seg i Åsane senter, selv om dette trekker i retning av å betrakte skattesoneområdene som forstadsbebyggelse til Åsane senter.

Lagmannsretten har også kommet til at utbyggingen på byvis heller ikke kan sies å være "i gang" i skattesoneområdene. Når det gjelder de kommunale planer for områdene, herunder en del planer som er stadfestet før kommunesammenslutningen i 1972, gir disse ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at skattesoneområdene innen rimelig tid vil endre karakter fra en nåværende landlige karakter til forstadsbebyggelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er slik nærhet mellom de ulike planvedtak sett under ett og planenes gjennomføring at planarbeidet for områdene nå oppfyller eiendomsskatteloven vilkår om bymesssig utvikling som er "i gang".

Det har i Åsane vært en kontinuerlig befolkningstilvekst fra 1950-årene og til i dag. I tillegg til Fana representerer Åsane, inkludert soneområdene, det største boligpotensiale frem til år 2015 ifølge den kommunale planlegging. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at befolkningstilveksten i Åsane, verken isolert sett eller sammenholdt med andre momenter, er et forhold som innebærer at det i soneområdene er "i gang" en bymessig utbygging i eiendomsskatteloven forstand.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at vilkårene for å utskrive eiendomsskatt i eiendomsskatteloven §3 1. punktum ikke er til stede for skattesoneområdene Breistein, Hylkje, Almås, Tuft, Steinestø, Indre Hordvik, Midtre Hordvik, Ytre Hordvik og Tellevik i Bergen kommune. Bergen byretts dom av 21 juni 1994 blir etter dette å stadfeste, herunder den del som angår ankemotpartenes krav om avsavnsrente for allerede innbetalt eiendomsskatt.

Kommunens anke har ikke ført frem. Bergen kommune tilpliktes i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten, da det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter for å frita kommunen for erstatningsplikten. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at de ankende parter bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger i anledning byrettssaken, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Ankemotpartenes rettsgebyrer for byretten er inkludert i prosessfullmektigens omkostningsoppgave, som er lagt til grunn ved byrettens omkostningsavgjørelse.

Omkostningene for prosessfullmektigen er i omkostningsoppgave fra h.r.advokat Stig B. Harris oppgitt til kr 78815,50, hvor utgifter til kontorhold, porto, telefax og salær samlet er angitt til kr 67500,-. H.r.advokat Stig B. Harris har i omkostningsoppgaven antatt at det bør nyttes samme fordelingsnorm for lagmannsretten som for byretten, dvs en lik fordeling på hvert av de tre arbeidsutvalgene, fremfor å foreta en fordeling etter antall parter som hvert av utvalgene representerer. Det er ikke fremkommet synspunkter fra ankende part i forhold til h.r.advokat Harris' omkostningsoppgave, og lagmannsretten har ikke merknader til en slik fordelingsmåte. Omkostningene antas å representere nødvendige utgifter og tilkjennes ankemotpartene, jf tvistemålsloven §176.

H.r.advokat Harris har i tilleggsskriv av 9 september 1996 til sin omkostningsoppgave gitt uttrykk for at byrettens avgjørelse om ikke å tilkjenne erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, må antas å være rettskraftig. Partenes omkostninger utover prosessfullmektigenes krav, er i tilleggsskrivet oppgitt å være:

"Breistein lagmannsrett kr 1.634.00 byretten med fradrag for gebyr og tapt arbeidsfortjeneste kr 3.115.50

Hylkje m.fl lagmannsrett kr 393.00 byretten med fradrag for gebyr og tapt arbeidsfortjeneste kr 5.349.00

Hordvik m.fl lagmannsrett inkl.byretten kr 5.356.00 (byretten kr 3976.00)"

Lagmannsretten forstår oppgaven slik at det er de nevnte beløp som kreves erstattet, og lagmannsretten finner da etter omstendighetene ikke grunn til å gå inn på spørsmålene om eventuelle tilkjennelse av erstatning for nødvendig utført arbeid i anledning saken og erstatning for tillitsmennenes eventuelle tapte arbeidsfortjeneste. Det anses således heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om betydningen av tvistemålsloven §362 første ledd i bokstav f hva angår disse eventuelle erstatningskrav.

Lagmannsretten finner at arbeidsutvalgenes krav, slik de er fremkommet i skrivet av 9 september 1996, må anses å gjelde nødvendige saksomkostninger, jf tvistemålsloven §176, som disse parter bør få erstattet, i tillegg til prosessfullmektigens krav, både hva angår byrettens og lagmannsrettens behandling.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes med den endring at de tilkjente omkostningsbeløp til arbeidsutvalgene i Breistein, Hylkje/Almås/Tuft og Steinestø/Indre Hordvik/Midtre Hordvik/Ytre Hordvik/Tellevik forhøyes med hhv kr 3115,50 - kronertretusenethundreogfemten 50/100, kr 5349,- kronerfemtusentrehundreogførtini 00/100 og kr 3976,- kronertretusennihundreogsyttiseks 00/100.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bergen kommune til:

Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Breistein v/ Leif Clausen med kr kr 27572,50 - kronertjuesjutusenfemhundreogsyttito 50/100-,

Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Hylkje, Almås og Tuft v/ Ingolf Tuft med kr 26331,50 - kronertjuesekstusentrehundreogtrettien 50/100-,

Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i Steinestø, Indre Hordvik, Midtre Hordvik, Ytre Hordvik og Tellevik v/ Stein Inge Nyheim med kr 27318,50 - kronertjuesjutusentrehundreogatten 50/100.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.