LG-1994-1321

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-02
Publisert:	LG-1994-01321
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett Nr. 196/1994 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-01321.
Parter:	ANKENDE PART: Johanne Vedå (Prosessfullmektig: Advokat Knut Gramstad, Stord). MOTPART: Malvin Opheim (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Vierdal, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Selvik, Lagdommer Romarheim, Ekstraordinær lagdommer Ekeberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder tvist om veirett.

Johanne Vedå (heretter Vedå) er eier av gnr. 76 bnr. 1 som grenser opp mot gnr. 76 bnr. 2 tilhørende Malvin Opheim (heretter Opheim). Eiendommene ligger i Ølen kommune. Mellom eiendommene går gamle Etneveien som ble nedlagt som riksvei i 1935. Veien ble da avløst av en ny riksvei, i dag benevnt som riksvei 11.

I 1924 ble det holdt utskiftning over utmarka på gnr. 76. På dette tidspunkt var det klart at det ville komme en riksvei til erstatning for den gamle Etneveien, og det var da vesentlig at de forskjellige utskiftede eiendommene kunne få samband til det nye veianlegget.

Utskiftningen omfattet som nevnt utmarka - ikke den gamle innmarka som forsatt ikke er utskiftet.

I utskiftningsforretningen er vist flere veier - bl.a "Veg nr. 1" mellom den gamle Etneveien og den nye riksveien. Dette var beskrevet som en kjøre- og driftevei, 3 meter bred med tillegg av grøfter og skråninger. Veg nr. 1 som går over et område tilhørende bnr. 2 ble imidlertid ikke opparbeidet da riksveien ble bygget i 1935. Først nå er veg nr. 1 aktuell og da som ny tilkomst til bnr. 1.

Hovedadkomstvei fra riksveien til bnr. 2 og 1 ble en gang etter 1935 bygget utenom skiftefeltet, noe lengre sør for det utskiftede området og på grunn tilhørende bnr. 2. Eierne av bnr. 1, 2 og 4 deltok i byggingen som den gang må sies å ha vært relativt omfattende med bl.a. bru over bekken. Da det senere ble bygget ytterligere et våningshus på bnr. 2, krevde vegvesenet at utkjørselen til riksveien ble omlagt av hensyn til den økte bruk og av sikkerhetsgrunner. Bnr. 2 foretok i 1983 denne omleggingen som førte til at tilkomsten til eiendommene ble noe lengre.

Det er lagt frem en usignert erklæring datert 5. september 90 for lagmannsretten. Kåre Opheim og Olav Vedå som da var eiere av brukene, er oppført i erklæringen, men har ikke undertegnet den. Hvem som har skrevet den vites ikke. Erklæringen lyder som følger:

Underskrevne Kåre Opheim, eigar av gnr. 76 bnr. 2 i Ølen, gir med dette Olav Vedå, eigar av gnr. 76 bnr 1 i Ølen, vegrett på vegen som er bygd i 1983 i tilknytning til gardshus nr. 2 på gnr. 76 bnr. 2 i Ølen.

Vegretten gjeld vegen som i utskiftningsforretning tgl. 14. april 1925 er beskreven som veg nr. 1. På grunn av utvida bruk av nemnte veg, har vegvesenet kravd vegen omlagd, og godkjent ny avkjøring til E-76.

Ved at ny vegrett gis, faller den gamle vegretten bort.

Vedlikehald av vegen vert å dela mellom brukarane, slik at eigar av gnr. 76 bnr. 2, som har to gardshus, tek 3/5 av vegvedlikehaldet og eigar av gnr. 76 bnr. 1 tek 2/5.

Vedå anla ved stevning 29. mars 1994 til Sunnhordland herredsrett søksmål mot Opheim med krav om rett til å bruke gamle Etneveien fra sin eiendom sør for tunet på eiendommen og nordover til den gamle grensen mellom utmark og innmark på Opheim. Videre ble det i samsvar med vedtak i utskiftningsforretning fra 1924 krevet veirett mellom den gamle og den nye riksveien.

Det ble under hovedforhandlingen i herredsretten inngått slikt rettsforlik:

"Eieren av bnr. 1 skal ha rett til å bruke veien fra sin hovedadkomst til Storåkeren som jordbruksvei mot å delta i vedlikeholdet av veien etter bruk.

Malvin Oppheim (sign.) Johanne Vedå (sign.)

Kåre Vierdal (sign.) Knut Gramstad (sign.)"

Videre avsa Sunnhordland herredsrett 18. oktober 1994 dom med slik slutning:

"1. Eier av gnr. 76, bnr. 1 i Ølen, har rett til bruk av den gamle Etneveien fra sin tilkomstvei og nordover til den gamle grensen mellom utmark og innmark på Oppheim, jfr. jordskifte fra 1924.

2. Malvin Oppheim frifinnes for såvidt gjelder saksøkers krav om at vedtak i utskiftningsforretning fra 1924 om veirett over nr. 1 mellom den gamle og den nye riksvei, er gyldig.

3. Johanne Vedå, 5580 Ølen, plikter å betaler saksøkte Malvin Oppheim sine saksomkostninger på kr 19128,- - kronernittentusenetthundreogtjueåtte 00/100- innen 14 - fjorten- dager fra forkynning av dommen."

Vedå har 4. november 1994 anket dommen til lagmannsretten for så vidt gjelder herredsrettens domsslutning pkt. 2 og 3. Malvin Opheim har 9. november 1994 avgitt anketilsvar.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 6. og i Ølen 7. september 1995. Parter og prosessfullmektiger møtte. Det ble hørt 3 vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Videre ble det foretatt befaring av eiendommene og den omtvistede vei. Partene fikk anledning til å påpeke de forhold de mente var av betydning.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Vedå har i det vesentlige anført:

Veiretten etter utskiftningsforretningen fra 1924 er ikke falt bort. Selve utskiftningsforretningen er et bevis for en eksisterende avtale. Avtalen er ikke foreldet eller for øvrig falt bort hvilket i så fall må bevises.

Utgangspunktet er at veiretten som fremgår av utskiftningsforretningen består selv om andre veiretter knyttes til eiendommen. Det står ikke noe i utskiftningsforretningen om at veiretten til veg nr. 1 skulle være den eneste tilkomst til eiendommene. Utskiftningsforretningen gjaldt dessuten utmarken til gnr. 76, ikke innmarken eller adkomstforholdene til denne. Det foreligger ikke noen avtale om at de avkjørsler som ble lagt lenger sør, skulle medføre bortfall av veiretten som fremgår av utskiftningsforretningen. Det må i den forbindelse føres bevis for at partene bevisst har hatt i tankene at veg nr. 1 skulle falle bort.

Eier av bnr. 4 mener fremdeles å ha veirett til veg nr. 1, riktignok som driftevei, hvilket er et bevis for at denne veiretten fremdeles eksisterer. Det samme underbygges ved uttalelsen 5. september 1990 der daværende eier av bnr. 2, Kåre Opheim, ville inngå avtale med Olav Vedå, daværende eier av bnr. 1, om at veiretten til veien som ble bygget i 1983, medførte bortfall av veiretten til veg nr. 1. Veiretten til veg nr. 1 ble følgelig ikke oppfattet som bortfalt i 1990. Olav Vedå skrev imidlertid ikke under på avtalen.

Veiretten er heller ikke falt bort ved passivitet. For at passiviteten skal ha noen betydning må den være manifestert; den må gi uttrykk for den passive kontrahentens syn. Det må også stilles spørsmål ved om rettigheten lenger er formålstjenlig eller om det er fornuftig å la retten falle bort. På bakgrunn av rettspraksis skal det mye til for at en rettighet er bortfalt ved passivitet.

Saksomkostningsspørsmålet er uriktig avgjort av herredsretten.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Eigaren av gnr. 76 bnr. 1 i Ølen har rett til å opparbeida vegrett nr. 1 i utskiftningsforretning på utmarka for gnr. 76 og gnr. 75 i Ølen frå 1924, mellom den gamle og nye riksvegen mellom Ølen og Etne.

2. Johanne Vedå blir tilkjent sakskostnader frå Malvin Oppheim for begge rettar."

Malvin Opheim har i det vesentlige anført:

Veiretten til veg nr. 1 er bortfalt. Utfra en fortolking av utskiftningsforretningen, har bnr. 1 fått en hovedatkomstvei, kjørevei, over bnr. 2. Denne veien har en annen beskaffenhet og et annet formål enn vei nr. 2 og 4 som er utmarksveier. Det var vanlig før at hver gård hadde en vei til hovedvei. Ved at kjøreveien og hovedatkomsten ble flyttet lenger sør, er veg nr. 1 ikke lenger noen kjørevei. Det ble nedlagt et betydelig anleggsarbeid på den vei som ble bygget hvorunder det bl.a. ble bygget bru. Bnr. 1 hadde åpenbart veirett til denne veien - ellers ville eieren aldri deltatt i dette arbeidet. Slik veirett har bnr. 1 også til nåværende vei.

I utskiftningsforretningen er det ikke beskrevet mer enn en adkomst hvilket ville vært naturlig, siden det er urasjonelt med flere adkomstveier. En ny kjørevei innebærer en ulempe for bnr. 2 ved at arealet på eiendommen blir skåret av. En driftevei vil normalt, i motsetning til en kjørevei, bli sjelden benyttet. For bnr. 2 og 4 vil den stort sett ikke bli brukt.

Subsidiært gjøres det gjeldende at veiretten er bortfalt ved passivitet. Nærværende sak er forskjellig fra tilfellet omhandlet i Rt-1949-492, siden det i vår sak ikke er tale om ren passivitet, men bruk av en annen vei kombinert med ikke-bruk av vei nr. 1. Veiretten har eksistert i 71 år, men aldri vært brukt som kjørevei. Dessuten har eieren av bnr. 1 i ca 60 år brukt en annen vei som hovedadkomst. Dette har gitt Opheim grunn til å tro at veiretten ikke lenger var aktuell.

Det er lensmannen som har ført erklæringen fra 5. september 90 i pennen, ikke Opheim. Bakgrunnen for erklæringen kan ha vært et ønske om å samle all transport på vei fra 1983. Den kan også ha vært at man ville ordne opp i drifteveiforholdene.

I forhold til spørsmålet om saksomkostninger, dreide saken seg for herredsretten om hovedadkomstvei. Rettsforliket var bare et tillegg til dette. Herredsrettens fastsettelse av omkostningene til ankemotparten er uriktig.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at Malvin Opheim tilkjennes fulle saksomkostninger.

2. Malvin Opheim tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten finner at anken fører frem.

Partene er ikke uenige om at bnr. 1 ved utskiftningsforretningen i 1924 fikk veirett til veg nr. 1. Spørsmålet er om rettigheten senere er falt bort. Det foreligger ingen avtale om bortfall.

Prinsipalt er det anført at retten til veg nr. 1 er bortfalt, siden bnr. 1 fikk rett til vei som ble opparbeidet lenger sør på bnr. 2. At det ble opparbeidet en slik vei, medfører ikke i og for seg noe bortfall av veg nr. 1 da det ikke er noe til hinder for at det kan eksistere flere veiretter til en eiendom.

Partene synes å være uenige om bnr. 1 fikk noen veirett til de veier som ble anlagt lenger sør. Det finner lagmannsretten ikke tvilsomt. Daværende eier av bnr. 1 var med på å opparbeide den første atkomstveien hvilket neppe ville vært naturlig dersom vedkommende ikke også fikk en veirett. Det ble som nevnt utført et betydelig arbeid i denne forbindelse. For veien som ble opparbeidet i 1983 er det erkjent av Opheim at bnr. 1 har veirett.

Spørsmålet om veg nr. 1 var ment som hovedadkomst til bnr. 1, beror primært på en tolking av utskiftningsforretningen fra 1924. Der er følgende skrevet om veien:

Drivevei og kjørevei fra den gamle hovedvei ved Opheimsled efter den gamle vei til 2. skiftelinje. ....

Naar den nye hovedvei er færdig, blir vei nr. 1 at oparbeide som god kjærrevei i en bredde av 3 m foruten nødvendige sidegrøfter og skraaninger. Veiens oparbeidelse, deri iberegnet bro over Opheimsbækken, og fremtidige vedlikehold blir at bekoste av følgende opsittere paa Opheim: Av eierne av br.nr. 2 med 3/7 og av eierne av br.nr. 1 og br.nr. 4 med 2/7 hver. Eieren av br.nr. 2 har som formand at lede arbeidet og tilsige de øvrige arbeidspligtige med mindst en ukes varsel. Veiarbeidet kan dog ikke forlanges i de almindelige aannetider. ....

Lagmannsretten har funnet ovennevnte spørsmål tvilsomt. Utskiftningsforretningen ble holdt over utmarka til gnr. 76, ikke innmarka. Slik sett er det naturlig at det som ble bestemt, ble gjort med henblikk på forholdene i utmarka. Dersom meningen også var å regulere forholdene til innmarka hvilket en adkomstvei til eiendommen innebærer, er det grunn til å tro at dette ville ha fremgått tydeligere av utskiftningsforretningen, fordi det er vanskelig å slutte noe entydig utfra de formuleringer som er brukt i utskiftningsforretningen. At veien foruten å være drivevei, også er omtalt som "kjørevei", gir i seg selv begrenset veiledning for tolkingen idet der også kunne være behov for kjørevei til de utmarksområder som både bnr. 1 og 4 hadde.

På den annen side kan den forbedring av veistandarden som er beskrevet og som er knyttet opp til tidspunkt for ferdigstillelse av ny hovedvei, tyde på at veien da skulle være hovedadkomstvei. Selv om utskiftningen omfattet utmarken, var man da utskiftningen ble holdt, åpenbart klar over at det kom ny hovedvei og bnr. 1's behov for adkomstvei til denne. En løsning var da å heve veistandarden på allerede eksisterende veirett.

Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge erklæringen fra 1990 noen vekt. Erklæringen er ikke underskrevet og det er også uklart hvilken veirett som skal falle bort. Det er vist til utskiftningsforretningen og veg nr. 1. Videre heter det: "På grunn av utvida bruk av nemnte veg, har vegvesenet kravd vegen omlagt....". Dette er uklart, ettersom veg nr. 1 i utskiftningen ligger noe lengre nord og ikke har vært krevd omlagt av vegvesenet.

Sannsynligvis har erklæringen av 1990 sammenheng med at bnr. 2 på egen hånd hadde omlagt tilkomstveien og at bnr. 1 var lite tilfreds med den ekstra "sløyfen" som var lagt før utkjørselen til riksveien.

I 30-årene må de daværende eiere ha blitt enige om å bygge den nåværende hovedadkomsten til eiendommene bnr. 1, 2 og 4. Kjernespørsmålet i saken er om enigheten den gang innebar at bnr. 1 frafalt den veien som var skissert i utskiftningen av utmarken.

I utskiftningen er veg nr. 1 ikke benevnt som noen "hovedadkomst" for bnr. 1, men ser iallfall ut til å ha hatt en selvstendig funksjon som "kjøre- og drivevei" mellom ulike arealer tilhørende bnr. 1 og 4.

Lagmannsretten er - under atskillig tvil - kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å si at veg nr. 1 ble erstattet med den adkomsten til eiendommene som ble bygget etter 1935.

Når det gjelder ankemotpartens anførsel om passivitet, bemerkes generelt at det skal mye til for å tape rettigheter til fast eiendom ved passivitet. Som driftevei har veien dessuten ifølge vitnet Ole Dag Østhus som er eier av bnr. 4, vært benyttet frem til ca 1980 av dette bruket. Det er således bruken som kjørevei slik beskrevet i utskiftningsforretningen, anførselen må referere seg til. Det er riktignok gått lang tid siden utskiftningsforretningen. På den annen side kan det neppe sies å ha vært noen direkte foranledning for bnr. 1 til å gjøre retten gjeldende tidligere. Området for veg nr. 1 er i dag beiteområde, dels overflatedyrket og dels udyrket. De investeringer som er gjort i området antas således å være nokså beskjedne. Lagmannsretten er derfor kommet til at veiretten ikke er bortfalt på dette grunnlag.

Lagmannsretten har også i sin vurdering lagt noe vekt på de klart uholdbare atkomstforhold som eksisterer i dag for bnr. 1 og 2 som har vært beskrevet av partene og som retten selv kunne registrere under befaringen. Det anses generelt som en uhensiktsmessig ordning for begge bruk at all trafikk til bnr. 1 må gå gjennom tunet til bnr. 2. Særlig gjelder dette, siden begge bruk driver aktiv landbruksdrift som normalt medfører stor belastning på atkomstveiene med til dels store kjøretøyer. Disse forhold synes også å ha vært bakgrunnen for nærværende tvist. Vedå har opplyst at hun har planer om å flytte gårdstunet på eiendommen lenger nord både grunnet de vanskelige adkomstforholdene og manglende utvidelsesmuligheter for driftsbygningen der den er plassert nå. Hun har i den forbindelse hatt kontakt med landbrukskontoret. Lagmannsretten kan heller ikke se at en opparbeidelse av veg nr 1 som for øvrig er en kort strekning, vil medføre nevneverdige merulemper for bnr. 2.

Den nærmere plassering av veien synes partene ikke å være uenige om. Det ble også opplyst på forespørsel fra retten, at den ankende part ved den nye adkomsten, frafaller den gjeldende adkomst til bnr. 1.

Anken fører etter dette frem. Men saken har som det fremgår ovenfor, budt på slik tvil at det var rimelig grunn for ankemotparten å la saken komme for retten. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes derfor ikke, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd. Også herredsrettens omkostningsavgjørelse må endres under henvisning til sistnevnte bestemmelse. Saksomkostninger tilkjennes derfor heller ikke for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Eier av gnr. 76 bnr. 1 i Ølen har rett til å opparbeide veirett nr. 1 i utskiftningsforretning på utmarka for gnr. 76 og gnr. 75 i Ølen fra 1924, mellom den gamle og nye riksveien mellom Ølen og Etne.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten eller herredsretten.