LG-1994-1362
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-20 |
| Publisert: | LG-1994-01362 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland namsrett Nr. 94-00380 D - Gulating lagmannsrett LG-1994-01362 K. Anket til Høyesterett, kjæremålet forkastes, se HR-1995-00306K . |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A, Hjelpeintervenient: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Magne Kristiansen, Bergen). KJÆREMOTPART: UNI Storebrand Finans AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Råd Herlofsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Lagdommer Skaar, Førstelagmann Foss |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §156, §180, §403, Tinglysingsloven (1935) §14, Tinglysingsloven (1935), §3-3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder kjæremål over utleggsforretning; konkret om debitor eier utleggsobjektet.
Etter begjæring fra UNI Storebrand Finans AS - heretter forkortet USF - og med tvangsgrunnlag i rettskraftig dom med hovedstol på kr 56257,- samt senere utgifter, avholdt namsmannen i Fjell og Sund 29 04 1994 utleggsforretning mot A, og hvor utlegg ble tatt i personbil Jaguar Sovereign 1987- modell med reg.nr. - - -. A påklaget utleggsforretningen til Midhordland namsrett, som 28 10 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Utlegg i Jaguar Sovereign med registreringsnummer - - - til fordel for UNI Storebrand Finans AS, stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen til UNI Storebrand Finans v/ advokat Erik Herlofsen, 3000,- - tretusen - kroner."
A har rettidig påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Tvistepunktet er om den utlagte bil tilhører A eller hans far, B, og sistnevnte har erklært hjelpeintervensjon i kjæremålssaken. Forøvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for begge retter, men det er noen nye opplysninger og anførsler i kjæremålsinstansen. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige grunner for å fravike hovedregelen om skriftlig behandling i tvistemålsloven §403.
Sakens øvrige bakgrunn framgår av namsrettens kjennelse.
A viser til at han avsluttet næringsvirksomheten i 1988, og har hatt betydelig gjeld i form av gjeldsbrev til finansiering av motorvogner i bruktbilfirma. Han fremstår som en lite attraktiv lånekunde for banker, og klarer derfor ikke å finansiere kjøp av motorvogn på ordinær vis. Likeledes skylder han sin far, B, et betydelig beløp etter misligholdte banklån hvor sistnevnte var kausjonist. For å hjelpe hverandre, har B kjøpt og eiet motorvogner som A har disponert under utøvelse av næring. A har medvirket ved kjøpet, og gevinsten ved salget tilfaller B.
Det er uomtvistelig at A har disponert den utlagte bil, men det er like uomtvistelig at det er B som har finansiert den, og eier den. B har betjent alle lån til formålet i eget navn, betaler forsikring og årsavgift. Kjøpesummen ble overført i Bs navn fra Bjørgvin Bilutleie som pr. dette tidspunkt drev salg og utleie, og er i vesentlig grad skaffet til veie av B og hans hustru.
Bilen eies således at B, er anskaffet han som investering og vil bli solgt. At han lar A få anledning til å disponere bilen, gir ikke grunnlag for å ta den til utlegg for sistnevntes gjeld.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Utlegg i Jaguar Sovereign med reg.nr. - - - til fordel for UNI Storebrand Finans AS stadfestes ikke.
2. A tilkjennes saksomkostninger for såvel namsrett som lagmannsrett."
Hjelpeintervenienten henholder seg til kjærepartens anførsler. UNI Storebrand Forsikring AS anfører at namsrettens avgjørelse er riktig. Det erkjennes at bilen er registrert på B, men namsmannens oppfatning om at registreringen ikke gir uttrykk for de reelle forhold, støttes. Det formelle hjemmelsforhold har ikke betydning da det er det reelle eierforhold som er avgjørende, jfr. Austenå m.fl.: Tinglysningsloven, 123 og Rt-1990-240.
USF kan naturligvis ikke bevise at A bedriver kreditorsvik, men det er heller ikke avgjørende.
I mange av USFs inkassosaker, viser det seg at debitor eier forbausende lite ved den rettslige pågang, og ofte påstår at gjenstander i hans besittelse enten ikke tilhører ham, eller at han har søkt å "overføre" sine ubeheftede aktiva til venner og slektninger. Her vises til namsmannens skriv av 18. mai 1994 hvor A selv skal ha opplyst at han på grunn av sin økonomiske situasjon benytter farens navn ved kjøp av eiendom og motorvogn. Dette kan utelukkende skyldes forsøk på å unndra midler for kreditorbeslag. Likeledes vises til namsrettens kjennelse hvorav fremgår at A har erkjent å være eier av angjeldende Jaguar, og likeledes er det et viktig moment at bilen vitterlig disponeres av ham. jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, første ledd. Fra selger, Oslo Jaguarservice AS, er det dessuten opplyst at det var A som prøvekjørte motorvognen og forhandlet salget. Samtlige dokumenter er også påtegnet et kryss på de steder B har undertegnet, hvilket tilsier at han kun passivt var deltaker i transaksjonene. Det vises videre til en del nærmere angitte økonomiske transaksjoner, at A ifølge ligningsattest for 1993 hadde mer enn dobbel så høy inntekt som sin far og at dette sammenholdt med sakens øvrige momenter tilsier at A er motorvognens reelle eier.
I rettspraksis finnes flere saker hvor domstolene har satt den formelle eiendomsoverdragelse til side fordi det formelle forhold ikke samsvarte med virkeligheten, eksempelvis Rt-1933-835. Selv om denne rettspraksisen hovedsaklig er basert på overdragelse fra foreldre til barn, mener kjæremotparten at angjeldende sak er noe parallell. Om selve vurderingen av hvorvidt en transaksjon er reelle eller proforma, vises til Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett 494, Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 23. november 1993, avgjørelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 26. august og 25. mars 1993 og RG-1994-945.
Namsmannen har ved en forglemmelse ikke tatt med renter i utleggsforretningen, og dette må lagmannsretten eventuelt kunne endre.
Det nedlagt slik påstand:
"Midhordland namsretts kjennelse av 28. oktober stadfestes og UNI Storebrand Finans AS tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves, og deler i all hovedsak namsrettens vurdering.
Selv om den rene bevisvurdering er det sentrale i saken, finnes det praktisk først å nevne litt om det rettslige. Bevisvurderingen må foretas med det rettslig utgangspunkt at det etter dekningsloven §2-2 som hovedregel kan søkes dekning, herunder utlegg, i ethvert formuesgode som tilhører debitor på beslagstiden. Dette må suppleres med presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 om at visse kategorier formuesgoder som er i debitors besittelse, også tilhører ham med mindre det sannsynliggjøres at tredjemann er eier. Om det nærmere innholdet i reglene, vises til Falkanger m.fl: Tvangsloven. Det må likeledes presiseres at selv om avtaleforholdet mellom debitor og den påståtte eier er sentralt, trenger det ikke være avgjørende alene. Dersom den reelle eier, utfra forholdet dem imellom, mangler rettsvern, kan det være at hans krav på eierrådighet må stå tilbake overfor beslagsretten til den andre parts kreditorer. Undertiden kan dette formuleres som spørsmål om hvorvidt "eier" har vindikasjonsrett eller om hans krav på eierrådighet bare er en fordring på like linje med krav fra andre kreditorer. Alt dette medfører at eierretten varierer bl.a. utfra hvilken type gjenstand det er. I denne vurderingen har lovgiver flere steder gitt bevispresumsjonsregler, eksempelvis i tinglysningsloven §14 for fast eiendom.
Utfra opplysningene i saken, finnes det ikke tvilsomt at kjæreparten hadde den utlagte bil i sin besittelse. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 er det bevispresumsjon for at han da er eier, og det sentrale blir om de øvrige opplysninger i tilstrekkelig grad sannsynliggjør at han likevel ikke kan sies å være bilens eier. Det må foretas en totalvurdering. I den vurderingen er As vanskelige økonomiske situasjon et bevismoment. Eventuell hensikt om å unngå kreditorbeslag er i seg selv hverken en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for at han skal anses som eier. Men vanligvis vil nok vanskelig økonomi hos debitor sammen med overdragelse hvor muligheten for proforma er store, eksempelvis innen den nære familie, være bevismoment som med vekt taler for at besittelsen samsvarer med det reelle eierforhold.
Med ovennevnte rettslige utgangspunkt kommer lagmannsretten til samme resultat som namsretten, og tiltrer i hovedsak dens begrunnelse. Lagmannsretten kan ikke se at de opplysningene som er nye i kjæremålsinstansen kan endre denne vurderingen. At mange av transaksjonene ved bilen formelt skjer i Bs navn, er ikke alene avgjørende, selv om de naturligvis har bevisverdi i vurderingen. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn det namsmannen har anført om hva kjæreparten selv har opplyst til ham om realiteten i forretningsvirksomheten. Selv om noen rettslige konstellasjoner kan være uklare, er det ikke grunnlag for å vurdere kjæreparten bare som en form for fullmektig eller kommisjonær for sin far i bilhandelsvirksomheten. Lagmannsretten kan videre i hovedsak tiltre kjæremotpartens anførsler.
Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det foreligger opplysninger som i tilstrekkelig grad gir grunn for å fravike presumsjonsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, hvoretter namsrettens kjennelse blir å stadfeste.
USF har bedt om at lagmannsretten tar hensyn til namsmannens forglemmelse av å ta med renter i utleggsforretningen. Det antas å være adgang til slik retting etter tvistemålsloven §156. I utleggsforretningen står det, i samsvar med begjæringen, uttrykkelig tillegg for renter, men det er ikke angitt tidspunkt for beregningen, hvilket antas å bero på en ren forglemmelse. Renten regnes fra 15 12 1993 til betaling skjer.
Kjæremålet har vært forgjeves, og siden det ikke finnes grunn til unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, må kjæreparten erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. De settes skjønnsmessig til kr 3000,-. Namsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes, dog slik at det regnes 15 - femten - % årlig rente av hovedstolen fra 15 12 1993 til betaling skjer.
2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til UNI Storebrand Finans AS med 3000,- - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.