LG-1994-16

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-01
Publisert:	LG-1994-00016
Stikkord:	Selskapsrett, Andelslag
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett Nr. 92-00626 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00016 A.
Parter:	Ankende parter: 1. Olav Steinsletten 2. Harry Næss 3. Lill Birkeland 4. Ruth Pedersen 5. Steinar Vekve 6. Ellinor Vekve 7. Byggmester Karsten Haavik v/Per G. Haavik 8. Olav Skorpen 9. Torkell Stensletten (Prosessfullmektig: Advokat Eric A. Rundhovde, Bergen). Motparter: 1. Eik og Steinsletten Vassverk 2. Uskedalen Vassverk (Prosessfullmektig: Advokat Haldor Tveit, Stord).
Forfatter:	Lagdommer Fjeld, Lagdommer Midttun, Sorenskriver Harkjerr
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Tvistemålsloven (1915), Borettslagsloven (1960), Vass- og kloakkavgiftslova (1974), Aksjeloven (1976) §14-2, §9-16, §9-17

Tvisten gjelder gyldighet av årsmøtevedtak i andelslaget Eik og Steinsletten Vassverk om sammenslåing med Uskedalen Vassverk.

Eik og Steinsletten Vassverk ble stiftet i 1968. Etter vedtektene §1 var formålet "på beste måte å skaffa rikeleg vatn til husbruk og anna bruk for Eik og Steinsletten krins i Kvinnherad kommune."

Andelslaget vurderte fra tidlig på 1980-tallet spørsmålet om sammenslåing med Uskedalen Vassverk som også var et andelslag med formål å forsyne nedre delen av Uskedalen med vann.

Spørsmålet om sammenslåing av de to vannverkene kom på ny opp i Eik og Steinsletten Vassverk i begynnelsen av 1990-årene. Begge vannverkene stod da foran større utbyggingsoppgaver.

På ekstraordinært årsmøte 11. juli 1991 ble det, med kvalifisert flertall, vedtatt at vannverket skulle slås sammen med Uskedalen Vassverk.

Vannverkene inngikk 12. august 1991 avtale om sammenslåing.

Et mindretall av andelshaverne i Eik og Steinsletten Vassverk protesterte ved brev av 5. september 1991 mot sammenslåingsvedtaket, etter at noen av disse først hadde protestert muntlig.

Forliksklage ble uttatt 21. november 1991. Ved stevning 12. august 1992 ble det anlagt søksmål mot Eik og Steinsletten Vassverk med bl.a. krav om at årsmøtevedtaket 11. juli 1991 skulle anses ugyldig.

Ved Sunnhordland herredsretts kjennelse av 19. mars ble saken utvidet til også å omfatte Uskedalen Vassverk som saksøkt.

Sunnhordland herredsrett avsa 27. august 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Saken avvises for så vidt angår saksøker nr. 7, Harald Guddal.

2. Harald Guddal tilpliktes å erstatte de saksøkte kr 3000,- kronertretusen 00/100 - innen - 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

3. Eik og Steinsletten Vassverk v/styrets formann Nils Bjarne Eik frifinnes.

4. Olav Steinsletten, 5463 Uskedalen, Harry Næss, 5463 Uskedalen, Lill Birkeland, 5463 Uskedalen, Ruth Pedersen, 5463 Uskedalen, Stein Vekve, 5463 Uskedalen, Ellinor Vekve, 5463 Uskedalen, Leif J. Steinsletten, 5463 Uskedalen, Peder Steinsletten, 5400 Stord, Byggmester Karsten Haavik v/ Peder G. Haavik, 5462 Herøysundet, Olav Skorpen, 5400 Stord, dømmes in solidum å betale Eik og Steinsletten Vassverk saksomkostninger med kr 42100,- kronerførtitotusenetthundre 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

5. Søksmålet mot Uskedalen Vassverk avvises.

6. Olav Steinsletten, 5463 Uskedalen, Harry Næss, 5463 Uskedalen, Lill Birkeland, 5463 Uskedalen, Steinar Vekve, 5463 Uskedalen, Ellinor Vekve, 5463 Uskedalen, Leif J. Steinsletten, 5463 Uskedalen, Peder Steinsletten, 5400 Stord, dømmes til in solidum å betale Uskedalen Vassverk saksomkostninger med kr 25350,- - kronertjuefemtusentrehundreogfemti 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Domsslutningens punkt 5 ble påkjært 8. september 1993. Dommen for øvrig ble rettidig påanket 29. oktober 1993 til Gulating lagmannsrett. Det ble påberopt at herredsretten hadde gjort feil ved saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anketilsvar ble avgitt 22. november 1993. Ankeforhandling ble holdt 16. - 19. januar 1995 i Bergen. Ankende parter Olav Skorpen, Olav Steinsletten og Torkell Stensletten møtte, sammen med prosessfullmektigen, og forklarte seg. Ankemotpartene møtte med sin prosessfullmektig. For Eik og Steinsletten Vassverk møtte den sist valgte styreformann, Nils Bjarne Eik. For Uskedalen Vassverk møtte styreformann Lasse Yri. Partsrepresentantene forklarte seg. Det ble hørt 9 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Ankende parter har gjort gjeldende at det i ekstraordinært årsmøte ikke kunne fattes vedtak om sammenslåing med annet vannverk, selv med et kvalifisert flertall av de møtende partshavere. Et gyldig vedtak om sammenslåing er avhengig av samtykke fra samtlige andelshavere. Den korrekte fremgangsmåte vil være å oppløse andelslaget med fordeling av lagets verdier på hver av partene.

Videre følger det av teori og praksis at formålet med et andelslag setter grense for hvilke vedtak som kan fattes, selv med kvalifisert flertall. Formålet med Eik og Steinsletten Vassverk er å gi vann til oppsitterne innenfor et geografisk avgrenset område. En sammenslåing vil representere en generalaksept av Uskedalen Vassverks vedtekter om å sørge for vannforsyning til et større geografisk nedslagsområde. I dette området vil en måtte regne med at det skjer utbygging og vedlikehold/utbedring av vannforsyningsnettet. Et større geografisk nedslagsfelt vil representere en økning av risikoen for andelshaverne i Eik og Steinsletten Vassverk. Denne risikoøkning innebærer en vesentlig endring av formålet, som ikke kan forandres dersom ikke samtlige andelshavere er enige.

Et flertallsvedtak vil også være i strid med andelshavernes forutsetning med å gå med i Eik og Steinsletten Vassverk.

Et vedtak om sammenslåing vil også ha som konsekvens at medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk blir tvungne medlemmer i Uskedalen Vassverk. Deres økonomiske tilskudd vil være det de ville ha fått ved en oppløsning. Andelshaverne står fritt til å melde seg ut av Uskedalen Vassverk. Når det ikke tilbys noen utløsningssum, er medlemskapet i realiteten tvunget, og realisering av andeler er i prinsippet stengt.

Behovet for sammenslåing er ikke stort, og i alle fall vil hver enkelt partshaver kunne melde seg inn i Uskedalen Vassverk.

Ved å gå veien om oppløsning, vil både flertallets og mindretallets interesser bli ivaretatt. Mindretallet vil kunne gå sammen om å skaffe vann. Det vil medføre en mindre økonomisk risiko enn det som vil være tilfelle ved en sammenslåing med Uskedalen Vassverk.

Under forutsetning av at det kan vedtas å slå sammen de to vannverkene, er det hevdet at en sammenslåing ikke kan skje på grunnlag av den avtale om sammenslåing som styrene i de to vannverkene inngikk 12. august 1991.

Et vedtak om sammenslåing innebærer at et selskaps aktiva og passiva blir overdratt i sin helhet mot at andelseierne får godtgjørelse enten i form av kontanter eller andeler, eventuelt en kombinasjon. Dette generelle prinsipp er lagt til grunn f.eks. i borettslagsloven og aksjeloven.

Det som er overført fra Eik og Steinsletten Vassverk er selve røranlegget, vannverkets kontantbeholdning, retten til å ta ut vann og retten til å ha rørgate liggende over de aktuelle eiendommer. Disse rettigheter er overdratt uten at andelseierne har fått noen form for motytelse ut over en partsandel i Uskedalen Vassverk. Denne rett hadde andelshaverne allerede i Eik og Steinsletten Vassverk. Når utløsningssummen i Uskedalen Vassverk er satt til null, har andelen ingen verdi.

De ankende parter har også, ved ulike beregninger, søkt å vise at ved en eventuell utbygging i regi av Eik og Steinsletten Vassverk, ville andelshaverne komme bedre ut økonomisk sett enn ved et medlemskap i Uskedalen Vassverk.

Både tilblivelsen av og formålsbestemmelsen i Eik og Steinsletten Vassverk tilsier at et kvalifisert flertall ikke kan fatte et vedtak om ensidig overførsel av samtlige aktiva. Det er i realiteten en gavedisposisjon som gir Uskedalen Vassverk en urimelig fordel på Eik og Storsletten Vassverks bekostning. Det er vist til at alminnelige selskapsrettslige prinsipper er til hinder for et slikt vedtak. For aksjeselskap er dette kommet til uttrykk i aksjeloven §9-16. Et slik prinsipp må desto klarere kunne legges til grunn i et andelslag som nettopp er stiftet for å ivareta medlemmenes forbrukerinteresser.

Dersom en kan inngå en sammenslåingsavtale som den som ble inngått mellom vannverkene, er det hevdet at det foreligge slike brudd på saksbehandlingsreglene at det etter en samlet vurdering må lede til at årsmøtevedtaket er ugyldig.

Alminnelige saksbehandlingsprinsipper tilsier at alle relevante opplysninger om økonomiske forhold, skal forelegges andelseierne i en sak om sammenslåing. I denne saken var beslutningsgrunnlaget på årsmøtet 11. juli 1991 for Eik og Steinsletten utilstrekkelig. Det ble ikke fremlagt investeringsplaner eller regnskaper for Uskedalen Vassverk. Det ble heller ikke gitt opplysninger om ledningsbrudd som Uskedalen Vassverk hadde hatt eller kostnader i forbindelse med disse. I de beregninger styret i Eik og Steinsletten Vassverk hadde foretatt for å vise kostnadene ved ikke å slå sammen de to vannverkene, hadde en ikke tatt hensyn til de anbudene som på dette tidspunkt hadde innkommet. Det ble på årsmøtet heller ikke opplyst noe om styreformann Nils Bjarne Eiks økonomiske interesser i å få sammenslåingen gjennomført. Det heftet også flere feil ved gjennomføringen av årsmøtet som ble avholdt 11. juli 1991. Innkallingsfristen ble ikke overholdt. Årsmøtet ble også holdt til feil tidspunkt i ferietiden. Det ble innkalt på feil måte til årsmøtet ved at selve innkallingsmåten ble endret. Videre var det ikke adgang til å benytte fullmakter ved avstemmingen, og flere personer avga mer enn en stemme. Denne stemmemåte er i strid med vedtektene. Det ble heller ikke ført protokoll under årsmøtet. Denne ble i alle fall ikke underskrevet og opplest i årsmøtet. Nils Bjarne Eik var også inhabil til å delta og avgi stemme på årsmøtet på grunn av at han var tildelt en underentreprise i den utbygging som skulle foretas av Uskedalen Vassverk.

Ser en bort fra Nils Bjarne Eiks stemme og de stemmene som ble avgitt etter fullmakt, samt dobbeltstemmene, ville vedtaket ikke oppnå kvalifisert flertall. Saksbehandlingsfeilene har følgelig hatt innvirkning på vedtakets innhold.

Det følger av alminnelige selskapsrettslig prinsipper at det løper ingen frist for å anlegge søksmål hvor det er anført at et sammenslåingsvedtak ikke kan fattes eller at et konkret vedtak av denne art vil være i strid med selskaps vedtekter. Imidlertid er det lagt til grunn en slik frist i forhold til å kunne påberope saksbehandlingsfeil. Slik frist er ikke oversittet i dette tilfellet. Sammenslåingen av de to vannverkene er i beste fall gjennomført 16. september 1991. Kontantbeholdningen til Eik og Steinsletten Vassverk ble da overført til Uskedalen Vassverk. Ikke før 1994 fattet Uskedalen Vassverk formelt vedtak om sammenslåing.

Dersom anken fører frem, må det idømmes et solidaransvar for begge vannverkene for saksomkostningene. Det må legges til grunn at ved sammenslåingen av de to vannverkene, overtok Uskedalen Vassverk også den rettslige posisjon til Eik og Steinsletten Vassverk som i denne sammenheng pretenderes å bestå som rettslig subjekt. Dersom anken ikke fører frem, kan det ikke idømmes et solidaransvar for saksomkostningene. Disse må fordeles på de enkelte parter.

Ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Sammenslåelsen mellom Eik og Steinsletten Vassverk og Uskedalen Vassverk kjennes ugyldig.

2. Eik og Steinsletten Vassverk og Uskedalen Vassverk dømmes in solidum å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotpartene har anført at søksmålet er anlagt for sent. Det må oppstilles en frist til å anlegge anfektelsessøksmål mot et flertallsvedtak. I forhold til aksjeselskap er det for slikt søksmål lovfestet en frist på tre måneder, jf aksjeloven §9-17. Det må i forhold til et andelslag oppstilles en ulovfestet passivitetsstandard, hvor søksmålet må anlegges innen rimelig tid. Ved vurderingen av om normen er overskredet, må det bl.a. tas hensyn til om det vil være vanskelig å reversere beslutningen, og hvilken betydning vedtaket har for tredjemann.

Allerede på årsmøtet 4. juli 1991 måtte de ankende parter ha forstått at sammenslåing av vannverkene var en forutsetning for utbygging. Det ble da opplest korrespondanse som viste at kommunen oppstilte slik sammenslåing som vilkår for å gi garanti og lån, og at slik garanti og lån bare ville bli gitt Uskedalen Vassverk.

Etter årsmøtevedtaket 11. juli 1991 måtte styret således kunne forvente en rask formell reaksjon. Imidlertid var det kun enkelte av de ankende parter som reagerte muntlig overfor bl.a. styreformannen. På korrekt måte oppfordret han til å fremkomme med en formell protest mot flertallsvedtaket, og avventet situasjonen.

Da slik protest ikke innkom, ble sammenslåingsavtalen inngått 12. august 1991.

Formell protest fremkom ikke før ytterligere en måned etter sammenslåingsavtalen, dvs. på omlag samme tidspunkt som utbyggingsarbeidene startet. Det kan således tyde på at det var iverksettelsen av arbeidet som avfødte protesten. Protestbrevet av 6. september 1991 ble umiddelbart besvart av styret. Det ble gjort klart at det var uaktuelt med ny årsmøtebehandling av spørsmålet om sammenslåing. Tross dette, gikk det ytterligere to måneder før forliksklage ble uttatt.

På denne bakgrunn er søksmålet anlagt for sent. Det danner et selvstendig grunnlag for frifinnelse eller avvisning.

Med bl.a. henvisning til teori har ankemotpartene anført at det er intet til hinder for at to andelslag kan slås sammen ved overføring av det ene selskapets aktiva og passiva til det annet selskap. Motytelsen er medlemskap i det sammensluttede selskap. Det forutsettes imidlertid at de to selskapene har likt eller vesentlig sammenfallende formål. Det er tilfellet i denne saken. Begge vannverkene hadde som sitt eneste formål å skaffe til veie vann. Ved sammenslåingen ble de tidligere medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk innlemmet som fullverdige andelshavere i Uskedalen Vassverk.

Det kan heller ikke ses slik at de tidligere andelshaverne i Eik og Seinsletten Vassverk er påført større økonomisk risiko ved at det sammensluttede selskap utgjør et større geografisk område.

Utgangspunktet i et andelsselskap er at medlemmene ikke har noe personlig ansvar utover andelsinnskuddet.

Når det videre gjelder den økonomisk realitet, må det legges til grunn at medlemmene av Eik og Steinsletten Vassverk ville ha blitt påført utgifter i forbindelse med den utbygging som alle var enige om var påkrevet. Det ville også ha påløpt utgifter i forbindelse med utbedringer av ledningsnettet. Etter sammenslåingen av vannverkene er det allerede konstatert flere brudd på det ledningsnett som tilhørte Eik og Steinsletten Vassverk. Utbedringskostnadene beløper seg til ca kr 50000,-. Disse måtte en ha innkrevet av medlemmene. Ytterligere ville en måtte ha innkrevet betaling fra hvert av medlemmene når hele ledningsnettet om en del år måtte utskiftes. Dersom en søkte om kommunalt tilskudd, lån eller garanti, ville forutsetningen fra kommunens side være at vannavgiften måtte justeres etter kommunale satser, dvs. legges på samme nivå som det medlemmene i Uskedalen Vassverk i dag betaler.

Dersom en således ser kostnadene ved Uskedalen Vassverks investeringsplaner i forhold til de investeringer Eik og Steinsletten Vassverk måtte ha foretatt, er det ikke grunnlag for å hevde at sammenslåingen har medført en økonomisk risikoøkning for de tidligere medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk. I tillegg har de sistnevnte fått en praktisk trygghet for vannleveranser.

Sammenslåingen av de to vannverkene medfører heller ingen endring i de rettighetene som er knyttet til grunneiernes samtykke til fri grunn til å anlegge rørledninger over deres eiendommer. Eiendommene ligger der de ligger, og blir ikke berørt på annen måte enn ved medlemskap i Uskedalen Vassverk.

Avtalen av 12. august 1991 representerer heller ikke en gavedisposisjon. Av avtalens punkt V fremgår det vederlag medlemmene i Eik og Steinsletten har fått; nemlig medlemsskap i Uskedalen Vassverk. Det er således uholdbart å hevde at medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk har rett til kontantbetaling når vederlaget er andeler i Uskedalen Vassverk til større verdi enn verdien av andelene i Eik og Steinsletten.

Når det gjelder ankende parters anførsel om at Uskedalen Vassverk nå har et underskudd, må verdisammenligningene foretas med utgangspunkt i sammenslåingstidspunktet. Under enhver omstendighet vil et underskudd ikke redusere verdien på andelene på grunn av den kommunale garanti for slikt underskudd.

Ankemotpartene har videre ved regneeksempel søkt vist at hver av andelene fremdeles har en betydelig nettoverdi. Slike regneeksempel har kun teoretisk interesse. Den økonomiske realitet for partshaverne knytter seg til den vannavgift som skal betales.

Avtalen om sammenslåing av 12. august 1991 tilfredsstiller også de formelle krav som kan utledes av aksjeloven §14-2.

I forbindelse med det ekstraordinære årsmøtet 11. juli 1991 ble det ikke begått noen saksbehandlingsfeil, og i alle tilfelle ikke noen slik feil som har hatt betydning for innholdet i vedtaket om sammenslutning.

Som for årsmøtet 8. mars 1990, bygget styret i forhold til årsmøtet 4. juli 1991 og det ekstraordinære årsmøtet 11. juli 1991 på de kostnadskalkyler som var utarbeidet i forbindelse med den planlagte utbygging for Uskedalen Vassverk. På dette grunnlag utarbeidet styret en beregning av kostnadene for Eik og Steinsletten Vassverk under den forutsetning at det ikke fant sted noen sammenslåing. Før det ekstraordinære årsmøtet var det ikke inngått kontrakter med entreprenører, og kostnadsanslagene så ut til å holde i forhold til anbudene.

Det ville derimot ha vært uforsvarlig av styret å bygge på anbud, hvis disse hadde avveket fra anslagene, slik at det i tillegg kunne komme uforutsette kostnader.

Det er en realitet at styret bygget på nøkterne og tilgjengelige tall som ikke tok sikte på å skremme medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk til sammenslåing med Uskedalen Vassverk. Styret opererte endog med for optimistiske beregninger ved å stå alene.

Dersom noen av deltakerne på årsmøtet var av den oppfatning at det heftet mangler ved beslutningsgrunnlaget, kunne ytterligere informasjon ha vært etterlyst. Det skjedde ikke.

Det kan heller ikke ses at det hefter feil ved gjennomføringen av det ekstraordinære årsmøtet som ble avholdt 11. juli 1991. Innkallingsfristen ble overholdt, og årsmøtet kunne avvikles på det tidspunkt det ble gjennomført.

Det ble innkalt til det ekstraordinære årsmøtet på ordinær måte, samt foretatt en tilleggsinnkalling ved at et av styremedlemmene gikk rundt til andelshaverne og varslet om tidspunktet for årsmøtet.

Anvendelsen av fullmakter og bruk av dobbeltstemmer ble diskutert og vedtatt på årsmøtet 4. juli 1991. Det var ikke i strid med vedtektene, og andelshaverne måtte selv ha adgang til å utfylle og fortolke vedtektene.

Det ble også ført protokoll under årsmøtet, som ble underskrevet og opplest før årsmøtet ble hevet.

Når det gjelder styreformann Nils Bjarne Eiks rolle, var denne kjent for alle før det ekstraordinære årsmøtet. Det fremgår av det uavsendte brev av 18. juli 1992 som var underskrevet at dem som protesterte mot sammenslåingsvedtaket. Det ble heller ikke gjort noen innsigelser mot styreformannen på møtet. Utbyggingen ville ha kommet uansett Nils Bjarne Eiks rolle, og det er for øvrig intet ved hans behandling av saken som viser at han har hatt noen spesiell interesse av å få et vedtak om sammenslåing av de to vannverkene.

Ankende parter har ikke nedlagt påstand om fullbyrdelsesdom mot Uskedalen Vassverk. Vannverket vil forholde seg til det resultat lagmannsretten kommer til, selv om resultatet skulle bli at vedtaket om sammenslåing anses ugyldig. På dette grunnlag må Uskedalen Vassverk frifinnes.

På sammen grunnlag foreligger det heller ikke rettslig interesse for de ankende parter i fastsettelsessøksmålet mot Uskedalen Vassverk. Det foreligger ikke rettsuvisshet i saken, og de ankende parter har ikke noen aktuell interesse i å få saken pådømt i forhold til Uskedalen Vassverk. Dersom sammenslåingsvedtaket blir kjent ugyldig, vil spørsmålet bli gjenstand for ny avstemming i Eik og Steinsletten Vassverk. Uskedalen Vassverk vil respektere resultatet av en slik avstemming.

Dersom ankemotpartene blir tilkjent saksomkostninger, er det intet grunnlag for å fravike hovedregelen om å gjøre ankende parter solidarisk ansvarlig for disse.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt

1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. De ankende parter tilpliktes en for alle og alle for en å erstatte ankemotpartenes omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Subsidiært

I søksmålet mot Eik og Steinsletten Vassverk:

1. Søksmålet avvises.

2. De ankende parter tilpliktes en for alle og alle for en å erstatte ankemotpartene sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.

I søksmålet mot Uskedalen Vassverk:

1. Uskedalen Vassverk frifinnes.

2. De ankende parter tilpliktes en for alle og alle for en å erstatte ankemotpartene sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal først ta stilling til ankemotpartenes innsigelse om at søksmålet er anlagt for sent.

Etter alminnelige selskapsrettslige regler må det oppstilles en frist for et mindretall i et selskap til å anlegge søksmål om gyldigheten av et flertallsvedtak. For aksjeselskap er dette prinsipp lovfestet i aksjeloven §9-17. Prinsippet må i utgangspunktet antas å få anvendelse også for andelsselskap, hvor fastsettelsessøksmål om ugyldighet må anlegges innen rimelig tid. Fristens lengde vil kunne være avhengig av hvilke ugyldighetsinnsigelser som gjøres gjeldende, og i forhold til enkelte slike innsigelse vil det være spørsmål om det i det hele tatt løper en slik frist.

Lagmannsretten går ikke nærmere inn dette, da søksmålet i denne sak antas å være rettidig anlagt.

Det legges til grunn at noen av de ankende parter tok kontakt med styreformannen i Eik og Steinsletten Vassverk dagen etter at det ekstraordinære årsmøtet i Eik og Steinsletten Vassverk var holdt. Det ble her tilkjennegitt at en ikke ville akseptere flertallsvedtaket om sammenslåing.

En av dem som representerte mindretallet tok også kontakt med styreformannen i Uskedalen Vassverk.

Bevisførselen tyder på at mindretallet etter dette også hadde en forventning om at de to vannverkene skulle gi ytterligere informasjon om bakgrunnen for saken om sammenslåing. Det ble utarbeidet et protestbrev, datert 18. juli 1991, som ikke ble avsendt fordi en, slik lagmannsretten ser det, avventet ytterligere informasjon. Det vises til at Uskedalen Vassverk tilskrev Eik og Steinsletten Vassverk 18. juli 1991. Her fremgår det bl.a. at vannverket hadde mottatt signaler om at lovligheten av årsmøtevedtaket var trukket i tvil av en del av medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk. På denne bakgrunn ønsket vannverket å utarbeide et orienteringsskriv som en ville at styret i Eik og Steinsletten Vassverk skulle distribuere til sine medlemmer. Slikt orienteringsbrev, datert 20. juli 1991, ble oversendt styret i Eik og Uskedalen Vassverk. Brevet ble imidlertid ikke distribuert til andelshaverne. Styret anså seg ferdig med saken, ettersom det forelå et vedtak om sammenslåing av vannverket med Uskedalen Vassverk.

Lagmannsretten legger til grunn at protestbrevet av 18. juli 1991 ble sendt 6. september s.å. da mindretallet fikk kunnskap om at sammenslåingsavtalen var inngått mellom de to vannverkene. Etter dette tidspunkt tok mindretallet kontakt med advokat for en juridisk vurdering av saken. Det resulterte i at det ved brev av 24. september 1991 ble fremsatt krav om nytt årsmøte for behandling av sammenslåingssaken. Kravet ble gjentatt i purrebrev av 7. oktober s.å., med frist til 15. s.m. til å besvare kravet om nytt årsmøte. Det ble videre i brev av 15. oktober s.å. til Uskedalen Vassverk protestert på overføring av kontantbeholdningen til Eik og Steinsletten Vassverk. Forliksklage ble uttatt for Kvinnherad forliksråd 21. november 1991.

Lagmannsretten legger til grunn at den tid som gikk fra årsmøtet 11. juli 1991 til protestbrevet ble avsendt 6. september 1991, hadde sin årsak i at de ankende parter avventet ytterligere informasjon om sammenslåingssaken, og at de hadde en berettiget forventning om at slik informasjon ville bli gitt. Fra den tid protestbrevet ble avgitt til forliksklage ble uttatt, har det vært kontinuerlig aktivitet fra de ankende parters side, bl.a. for å klargjøre det juridiske grunnlag for å angripe vedtaket om sammenslåing og for å avvente om styret ville imøtekomme kravet om nytt årsmøte.

Lagmannsretten kan følgelig ikke se at de ankende parter har opptrådt på en slik måte at det skal få den passivitetsvirkning at søksmålet er fremsatt for sent.

Det er hevdet at det ikke er adgang til å fatte vedtak om sammenslåing av de to andelslagene. Den korrekte fremgangsmåte for å smelte vannverkene sammen, ville være å oppløse Eik og Steinsletten Vassverk, slik at hver av medlemmene stod fritt til å ta standpunkt til om de ville melde seg inn i Uskedalen Vassverk.

Etter sikker selskapsrettslig oppfatning kan to andelslag, med samme eller i det vesentlige samme formål, treffe avtale om full sammenslutning i den form at det ene lags aktiva og passiva overdras til det annet lag, og at medlemmene i det overdragende lag blir medlemmer i det annet. Et slikt vedtak må kunne treffes med det flertall som er bestemt for vedtektsforandring i det selskap som beslutter sammenslåing. Det er dette som har skjedd i Eik og Steinsletten Vassverk ved flertallsvedtaket av 11. juli 1991. Det er således ikke nødvendig å gå veien om oppløsning av laget med fordeling av aktiva og passiva for hvert av medlemmene, for at hvert av medlemmene deretter skal kunne ta stilling til innmelding i det annet andelslag.

Ankende parter har hevdet at etter sammenslåingen er de blitt medlemmer i et vannverk som har et større geografisk virkeområde enn det Eik og Steinsletten Vassverk hadde. I dette området vil en måtte regne med at det skjer utbygging og vedlikehold av vannforsyningsnettet. Et større geografisk virkeområde vil representere en øket risiko, og denne risikoøkning innebærer en vesentlig endring av formålet for Eik og Steinsletten Vassverk.

Lagmannsretten konstaterer at på sammenslåingstidspunktet hadde begge vannverkene samme formål, nemlig "på beste måte å skaffa rikeleg vatn til husbruk og anna bruk."

Dersom en sammenslåing av to andelslag, med samme formål, medfører en risikoøkning, endog en vesentlig økning, for medlemmene i det overdragende lag, kan det i det hele tatt stilles spørsmål om det skal ha som konsekvens at sammenslutningsvedtaket skal anses som ugyldig fordi det er i strid med formålet i det overdragende selskap, eller om dette bare leder til en rett til å melde seg ut av selskapet. Lagmannsretten tar ikke stilling til spørsmålet, da en finner at sammenslåingen med Uskedalen Vassverk ikke har medført noen øket risiko for medlemmene i det overdragende selskap.

På grunnlag av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk var enige om at det måtte foretas utbygginger for å bedre vannforsyningen og vannkvaliteten. Dersom det skulle gjøres uten kommunalt tilskudd og garanti, er det tvilsomt om en også ville oppnå statstilskudd og lån i Kommunalbanken. Under enhver omstendighet ville en utbygging uten kommunalt tilskudd og garanti, ha medført betydelige kostnader for medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk. Det vises til de kostnadsoverslag styret gjorde i forhold til årsmøtet 6. juni 1990 og det ekstraordinært årsmøte 11. juli 1991. Selv om det nøyaktige tall vanskelig kan finnes, finner lagmannsretten det utvilsomt at en utbygging ville ha medført enten et betydelig engangstilskudd eller en vesentlig økning av vannavgiften for medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk. I alle fall er det klart at vannavgiften ikke ville ha blitt nevneverdig mindre enn den avgift medlemmene i Uskedalen Vassverk betaler.

På bakgrunn av kommunens holdning i utbyggingssaken i forhold til Uskedalen Vassverk, kan det synes tvilsomt om kommunen i det hele tatt ville ha gitt tilskudd og garanti for en utbygging foretatt av Eik og Steinsletten Vassverk. Forutsatt at slikt tilskudd og garanti likevel ble gitt, ville det fra kommunens side være en klar forutsetning at vannavgiften ble fastsatt i henhold til lov om kommunal vann- og kloakkavgifter med tilhørende forskrifter. Det er da ingen grunn til å regne med at medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk ville få lavere vannavgift enn de kommunale satsene.

Ser en også hen til de kostnader som ville påløpe innen ikke altfor lang tid som følge av utbedringer av vannledningsnettet på grunn av dets levetid, fremstår det som desto mer utvilsomt at medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk ikke har kommet økonomisk ugunstigere ut ved sammenslåingen med Uskedalen Vassverk enn i forhold til at medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk skulle bære kostnadene alene.

I risikovurderingen må det også tas hensyn til om en sammenslåing vil realisere formålet på en bedre og mer rasjonell måte. Det er i saken ikke fremkommet noe som skulle tilsi at dette ikke er tilfelle. Lagmannsretten nøyer seg her med å påpeke at dersom det skulle oppstå behov for omfattende utbedringer av vannledningsnettet i Eik og Uskedalen, vil kostnadene ved dette fordeles på samtlige medlemmer i Uskedalen Vassverk. I visse situasjoner medfører sammenslåingen følgelig en risikoreduksjon for de tidligere medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk. Det er også grunn til å tro at Uskedalen Vassverk etter sammenslåingen står bedre rustet til å sikre tilstrekkelig vann av god kvalitet.

I den totalvurdering av risikoen som må foretas, er det også av betydning at Uskedalen Vassverk etter sammenslåingen vil ha større evne til å påta seg gjeldsforpliktelser. På bakgrunn av den garanti for underskudd som kommunen har stilt, vil dette således kunne bidra til en formuesoppbygging i vannverket. Denne formuesoppbygging vil være større enn den som kunne forventes i Eik og Steinsletten Vassverk. Også på denne måte kan sammenslåingen følgelig sies å ha kommet medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk til gode. Ankende parter har hevdet at sammenslåingen av vannverkene har medført tvungent medlemsskap i Uskedalen Vassverk ved at det ikke tilbys noen utløsningssum, og at realisering av andeler i realiteten er stengt. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å konstatere at partene er enige om at medlemmene står fritt til å melde seg ut av vannverket. Spørsmålet om en utløsningssum vil bli utbetalt, og i tilfelle størrelsen av denne, er ikke avklart. Det er heller ikke dokumentert hvilken utløsningssum som ville ha vært aktuell i Eik og Steinsletten Vassverk når en tar i betraktning de kostnader en utbygging ville ha medført.

Lagmannsretten finner heller ikke å kunne gi de ankende parter medhold i sin anførsel om at sammenslåingsvedtaket har medført en vederlagsfri overføring av rettigheter fra medlemmene i Eik og Steinsletten Vassverk til Uskedalen Vassverk. Det finnes her tilstrekkelig å konstatere at medlemmene, som andelshavere, har de samme rettigheter i forhold til Uskedalen Vassverk som de hadde i forhold til Eik og Steinsletten Vassverk.

Lagmannsretten har også kommet til at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil i forbindelse med flertallsvedtaket som ble fattet på det ekstraordinære årsmøtet 11. juli 1991 i Eik og Steinsletten Vassverk.

Til grunn for den orientering styret ga om sammenslåingsspørsmålet på det ekstraordinære årsmøtet lå de kostnadskalkyler som var utarbeidet av ingeniørfirmaet Johannes Sørli AS i januar 1989. Det var her foretatt en teknisk og økonomisk vurdering for Uskedalen Vassverk i forbindelse med nytt elveinntak og forsyningsledning. På grunnlag av kostnadsoverslagene utarbeidet styret en kostnadsberegning for Eik og Steinsletten Vassverk ved å foreta den utbygging alle var enige om i egen regi. I styrets orientering ble det også opplyst om brev av 7. juni 1991 fra kommunen, hvor det ble gjort oppmerksom på at dersom vannverkene ikke ble slått sammen, måtte det inngås en avtale mellom de to vannverkene om fordeling av kostnadene med utbyggingen, samt om "dei årlege avgiftene Eik og Steinsletten skal betala."

Lagmannsretten legger til grunn at da det ekstraordinære årsmøtet ble avholdt, viste det seg at kostnadsoverslagene var i overensstemmelse med de inngitte anbud, og at styremedlemmene hadde kunnskap om dette. Det kan således ikke ses å ha foreligget noe mangelfullt beslutningsgrunnlag ved at styret ikke opplyste noe om eller ikke fremla anbudene på årsmøtet. Dersom det hadde vist seg å være avvik mellom kostnadsoverslagene og anbudene, slik at anbudene lå klart over kostnadsberegningene, kunne saken ha stilt seg annerledes. Saken stiller seg på samme måte i forhold til kravet om fremleggelse av regnskap for Uskedalen Vassverk.

Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at dersom noen av årsmøtedeltakerne ønsket saken bedre opplyst, kunne dette ha vært protokollert, samt at det kunne ha vært fremmet forslag om å utsette årsmøtet. Intet av dette ble gjort.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det hefter feil ved gjennomføringen av det ekstraordinære årsmøtet.

Det legges til grunn at ordinært årsmøte i Eik og Steinsletten Vassverk ble holdt 4. juli 1991, hvor årsmelding og regnskap for 1990 ble behandlet. At møtet ble avholdt i juli måned, og ikke innen utgangen av mars måned, slik vedtektene foreskriver, kan ikke være av betydning, og det fremkom ingen protester mot møtetidspunktet. Vedtektenes angivelse av tidspunktet for når årsmøte skal avholdes, er nærmest å oppfatte som en ordensforskrift, hvis mangel på etterlevelse ikke medfører ugyldighet for de vedtak som fattes, med mindre det foreligger et eklatant brudd på forskriften og dette har betydning for vedtakets innhold.

På årsmøtet 4. juli 1991 ble det vedtatt nytt tidspunkt for det ekstraordinære årsmøtet. Etter bevisførselen legges til grunn at det ved oppslag om kvelden sammen dag ble varslet om tidspunktet for det ekstraordinære årsmøtet. Innkallingsfristen på åtte dager i henhold til vedtektene er således overholdt.

Lagmannsretten legger til grunn at tidspunktet for det ekstraordinære årsmøtet, i tillegg til ved oppslag på vanlige oppslagssteder, ble varslet ved at et av styremedlemmene muntlig underrettet hver av partshaverne. Det fremstår derfor som mer enn underlig når ankende parter anfører at dette avvik fra innkallingspraksis, som medførte en ytterst forsvarlig innkalling, er en saksbehandlingsfeil, som sammen med andre feil, må føre til at årsmøtevedtaket anses ugyldig.

Det legges videre til grunn at spørsmålet om anvendelse av fullmakter og dobbeltstemmer ble drøftet og akseptert på årsmøtet 4. juli 1991. Årsmøtet må selv ha kompetanse til å vedta utfyllende bestemmelser til vedtektene, som ikke kan ses å være i stride med vedtektenes ordlyd.

Etter bevisføringen legges også til grunn at protokoll ble ført i kladd under møtet, og renskrevet og underskrevet før møtet ble hevet. Når det gjelder opplesning av protokollen, legges til grunn at føreren av protokollen stilte spørsmål om det var behov for opplesning av protokollen ved årsmøtets slutt da det gjenværende antall medlemmer kun var en håndfull. Det kom ingen protester mot dette. Det er således ingen saksbehandlingsfeil at protokollen ikke ble opplest før årsmøtet ble hevet, når det i dette ikke ble krevet.

Når det gjelder spørsmålet om inhabilitet for styreformann Nils Bjarne Eik, er det grunn til å tro at de fleste kjente hans interesse i utbyggingssaken før det ekstraordinære årsmøtet ble avholdt, og på årsmøtet ble det ikke fremsatt innsigelser mot ham på grunn av inhabilitet. Lagmannsretten kan heller ikke se at det har fremkommet noe som skulle tilsi at hans næringsmessige interesse i utbyggingen på noen måte har farget hans fremstilling av saken under forberedelsen av utbyggingssaken eller under årsmøtet. På bakgrunn av det lagmannsretten tidligere har kommet til, ville en eventuell inhabilitet ikke ha hatt betydning for flertallsvedtakets innhold.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til ankemotpartenes påstand om frifinnelse i fastsettelsessøksmålet ettersom det i ankesaken ikke er opprettholdt noen fullbyrdelsespåstand i forhold til Uskedalen Vassverk, eller om saken mot sistnevnte vannverk skal avvises på grunnlag av manglende rettslig interesse for de ankende parter i forhold til Uskedalen Vassverk.

Anken har vært forgjeves. Ankende parter bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bære ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Det kan ikke ses å foreligge særlige grunner for å frita for erstatningsplikten for lagmannsretten. Ankemotpartene har v/advokat Tveit fremlagt en omkostningsoppgave på kr 105434,-, hvorav kr 72000,- utgjør salær, kr 8835,- utgjør utgifter til vitner og kr 20369,- utgjør erstatning for partsrepresentantenes utgifter og deres tapte arbeidsfortjeneste.

Ankende parter har protestert mot omkostningenes størrelse. Salæret er for høyt beregnet, utgifter til vitner synes unødvendige, og det er ikke hjemmel for å kreve erstattet tapt arbeidsfortjeneste for ankemotpartenes partsrepresentanter. Videre er det uhjemlet krevet kostpenger som for øvrig som også er beregnet for høyt. Ankemotpartene har gjort innsigelser mot dette.

Lagmannsretten legger til grunn at også utgifter en part er pådratt til egne reiser m.v. må kunne kreves dekket som nødvendige omkostninger, jf Schei, Tvistemålsloven, bind I, side 366. Dette må også gjelde utgifter partsrepresentantene har hatt. Lagmannsretten har ingen innvendinger mot de utgifter som i denne sammenheng er krevet erstattet. Derimot finnes ikke grunnlag for å erstatte den tapte arbeidsfortjeneste til en part ved at denne under ankeforhandlingen måtte være fraværende fra sitt arbeid, jf Rt-1968-702. Det må også gjelde en partsrepresentant når parten opptrer med prosessfullmektig. Det skal bemerkes at i Rt-1984-1491 er omhandlet det tilfellet at en styreformann opptrådte som prosessfullmektig og i denne sammenheng hadde rett til å få sine omkostninger dekket. Det gjøres således fradrag for disse utgifter med i alt kr 11 913,-.

Lagmannsretten finner heller ikke at ankemotpartene la opp til en for omfattende vitneførsel, og vitneutgiftene blir å erstatte. Heller ikke salæret til ankemotpartenes prosessfullmektig anses beregnet for høyt tatt i betraktning bl.a. den tid som medgikk til ankeforhandlingen og arbeidet med prosessuelle spørsmål under saksbehandlingen som ble forårsaket av ankende parters prosessfullmektig.

Lagmannsretten finner ikke at det er omstendigheter som tilsier at lagmannsrettens realitetsavgjørelse ikke skal få virkning for omkostningsspørsmålet for herredsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir følgelig å stadfeste både i forhold til Uskedalen Vassverk, slutningens pkt. 6, og i forhold til Eik og Steinsletten Vassverk, i følge ankende parters pretensjon om som rettslig subjekt, jf herredsrettens punkt. 5.

Da lagmannsretten har kommet til at begge ankemotpartene må frifinnes, utformes ny domsslutning da herredsretten i forhold til Uskedalen Vassverk kom til at søksmålet måtte avvises.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Eik og Steinsletten Vassverk og Uskedalen Vassverk frifinnes.

2. Sunnhordland herredsretts dom av 27. august 1993, domsslutningens punkt 4 og 6 stadfestes.

3. De ankende parter dømmes en for alle og alle for en til å betale Eik og Steinsletten Vassverks og Uskedalen Vassverks saksomkostninger for lagmannsretten med kr 93521,- - kronernittientusenfemhundreogtjueen 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.