Hopp til innhold

LG-1994-209

Fra Rettspraksis


Instans: Gulating lagmannsrett - Dom
Dato: 1994-05-26
Publisert: LG-1994-00209
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Gulating lagmannsrett LG-1994-00209. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00779.
Parter: Den offentlige påtalemyndighet mot A.
Forfatter: Lagdommer Lillebø, Sorenskriver Erstad, 4 lagrettemedlemmer - Mindretall: Sorenskriver Wyller
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §229, §232, §267, §268, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §62, Straffeprosessloven (1981) §329, §427


Ved tiltalebeslutning av 15. februar 1994 har statsadvokatene i Hordaland satt A, født xx.xx.1972, under tiltale ved Gulating lagmannsrett "til fellelse etter

I Straffeloven §267 første ledd, jfr. §268 annet ledd, - for å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar, eller ved hjelp av trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person, i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, i tilfelle hvor ranet er grovt idet det særlig legges vekt på om det er brukt grov vold, om det er truet med annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt og det er foretatt overfor en forsvarsløs person.

Grunnlag er nedenfor beskrevne forhold: Mandag 29. november 1993 i - - -veg i X, umiddelbart før Y Servicesenter skulle åpne kl. 06.00, henvendte A seg til ekspeditør B. Utstyrt med et ølglass som han holdt mot B, kastet han henne i gulvet og/eller slo og/eller sparket han henne flere ganger i hodet og/eller i kroppen forøvrig, og/eller dro han henne med seg, delvis etter håret, gjennom bensinstasjonens ekspedisjonslokale og bort til kassaapparatet, hvorfra han bemektiget seg ca kr 1400,- i kontanter, og/eller i samme hensikt fremkalte han ved den forannevnte handling alvorlig frykt for Bs liv eller helse.

II Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jfr. §232 - for å ha skadet en annen på legeme eller helbred, i tilfelle hvor legemsbeskadigelsen er utført under andre særdeles skjerpende omstendigheter, idet det særlig legges vekt på at overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er skjedd uprovosert, og om den har karakter av mishandling.

Grunnlag er nedenfor beskrevne forhold: Til tid og på sted som nærmere beskrevet under post I, og/eller i et tilstøtende lagerlokale, forholdt A seg som der nærmere beskrevet overfor B. Hun ble påført diverse bloduttredelser og skrubbsår i ansiktet/hodet, bloduttredelser på eller omkring venstre bryst, på begge armer og på ryggen, herunder ble hun påført bruddskade i venstre håndledd."

Det er sagt i tiltalen at det tas forbehold om pådømmelse av fornærmedes erstatningskrav, herunder oppreisningserstatning.

Tiltalte er født xx.xx.1972, er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han kom til Norge fra Somalia som flyktning i 1990 og er innvilget oppholdstillatelse her. Han er uten fast arbeid, har sosialstønad med ca kr 3000,- pr. måned og er uten formue.

Juryen har vært forelagt 2 hovedspørsmål og 1 tilleggsspørsmål i tilknytning til tiltalen og svart ja på samtlige. Retten legger juryens kjennelse til grunn etter straffeprosessloven §329. Tiltalte blir da å dømme for forbrytelse mot straffeloven §267 første ledd, jfr. §268 annet ledd og straffeloven §229, første straffalternativ. Som det framgår nedenfor, mener retten at straffeloven §232 kommer til anvendelse for tiltalens post II.

Innen rammen av juryens kjennelse bygger retten straffutmålingen og øvrig reaksjon på følgende:

Tiltalte er oppvokst i Ogaden-provinsen i Etiopia, men flyktet derfra til Somalia sammen med familien i 1988, kom videre til Norge som flyktning i 1990, og har senere fått oppholdstillatelse her. Han har bodd i forskjellige flyktningemottak. På gjerningstiden hadde han fast tilhold på Ålgård i Rogaland, men var på besøk hos noen familiemedlemmer som bodde i X. Den aktuelle kveld og natt hadde han vært rundt på forskjellige nattåpne restauranter i X sentrum og hadde konsumert 5-6 halvlitere pilsnerøl. Da han skulle dra til Z, hvor han oppholdt seg, hadde han ikke nok penger igjen til å ta taxi, og begynte derfor å gå. Rundt kl. 0530 kom han forbi en bensinstasjon på Y, og hvor han så ekspeditør B, som nettopp var kommet på arbeid for å gjøre klart til åpningen kl. 0600. Hun var alene på stasjonen. Han bestemte seg for å prøve å tilegne seg kassabeholdningen og ventet til fornærmede låste opp døren til salgslokalet ca kl. 0555, hvoretter han gikk inn, grep fatt i henne og forholdt seg som nevnt i tiltalen inntil han etterlot henne i et bakrom. Ølglasset hadde han tatt med fra den siste restauranten han var innom. Noe av opptrinnet hadde vært iakttatt av vitne nr. 2 og som ante uråd. Vitnet møtte hver arbeidsdag opp utenfor stasjonen for å sitte på med en kollega til arbeidet, og var da fast innom stasjonen like etter åpningstid for å kjøpe avis. Han kjente således både til personalet der og når stasjonen åpnet. Da vitnet ville inn, låste tiltalte opp og sa at stasjonen først åpnet kl. 0730. Et par andre kunder kom til, og vitnet fortalte dem om sin mistanke, hvoretter politiet ble kontaktet på mobiltelefon. En av politiets bilpatruljer var tilfeldigvis i området, og kom til stede etter bare et par minutter. Både før og etter at politiet kom, gikk tiltalte rundt inne i lokalet og satte på plass varer, ryddet opp etc. i åpenbar hensikt å gi dem som sto utenfor, inntrykk av at han arbeidet på stasjonen. Han fortalte likeledes til politiet at han var alene der, og det var først etter at politiet hadde gjennomsøkt lokalene, at fornærmede ble funnet på bakrommet. Fornærmede var sterkt forslått og blødde, og ambulanse ble tilkalt. Hun var innlagt på sykehus et par dager og senere sykmeldt. Som nevnt viste det seg å være brudd i håndledd slik at hun måtte gå med gips i flere uker. Tiltalte ble umiddelbart pågrepet og har sittet i varetekt siden. De ca kr 1400,-, vesentlig i mynt, som tiltalte hadde tatt fra kassaapparatet, ble funnet på ham ved pågripelsen. Blodprøve tatt av tiltalte halvannen time etter handlingen, viser en minsteverdi på 1,26 promille alkohol etter fradrag av sikkerhetsmargin.

Retten mener som nevnt at det foreligger slike "...andre særdeles skjerpende omstendigheter..." at straffeloven §232 kommer til anvendelse på forholdet nevnt i tiltalens pkt. II. Det er tale om uprovosert vold mot en 64 år gammel forsvarsløs kvinne og som grenser mot mishandling. For ordens skyld nevnes at slik tiltalte behandlet fornærmede, må det ha foreligget sannsynlighetsforsett også for armbruddet.

I straffutmålingen veier ranet tyngst. Ved straffutmålingen trekker momentene ved handlingens objektive grovhet og tiltaltes subjektive forhold i forskjellig retning.

Det er et alvorlig forhold tiltalte dømmes for med voldsanvendelse over et ikke helt kortvarig tidsrom. Fornærmedes fysiske skader er leget, men hun lider av psykiske ettervirkninger med angst, tidvis søvnløshet etc. Etter utskrivningen fra sykehuset måtte hun bo en og en halv måned hos en datter før hun torde å flytte hjem. Hun tør fortsatt ikke ta alenevakter på bensinstasjonen. Det må i skjerpende retning også legges vekt på at det er ran mot en persongruppe som trenger spesiell beskyttelse ved at fornærmede hadde alenevakt på et tidspunkt hvor det var få kunder og mulighetene for forsvar var små.

Tiltalte har en spesiell bakgrunn. Han satt fengslet i Etiopia et års tid fordi han hadde deltatt i demonstrasjon, og ble da torturert. Både dette og andre opplevelser under fengslingen og at han vokste opp på en krigsskueplass, har satt sitt klare spor på ham med voldstraumer, depresjon, søvnvansker og gjort ham innesluttet slik at han delvis har vansker med en konfliktfri omgang med andre personer. Hans far ble drept i krigshandlinger i 1985. En av tiltaltes søstre bor fortsatt i Somalia hvor forholdene er slik at det er vanskelig å få regelmessig kontakt med henne, men det arbeides for at også hun skal få komme til Norge som flyktning. Tiltaltes øvrige nære familie er i Norge. Det legges til grunn at tiltalte bestemte seg for ranet etter at han hadde sett at fornærmede var alene på stasjonen. Handlingen kan således sies å ha et impulspreg, og hvor alkoholpåvirkningen nok var medvirkende til at hans hemningsmekanismer ikke trådte i funksjon. Men han planla tross alt ranet såpass lenge forut, at han hadde tid til å overveie de motforestillinger som måtte melde seg også for ham.

Retten finner at forholdene i saken er slik at det må settes en lengre ubetinget fengselsstraff, og at det ikke er rom hverken for deldom eller samfunnstjeneste. Retten har delt seg i vurderingen av hvor lang fengselstraff som skal gis.

Flertallet - samtlige unntatt sorenskriver Wyller - setter straffen til fengsel i 2 år. Flertallet mener det da er tatt tilstrekkelig hensyn i formildende retning til tiltaltes spesielle bakgrunn og psykiske helse. Det vises her også til at hvor tidligere ustraffede personer begår grovt ran, er bakgrunnen ofte at tiltalte har kommet opp i personlige og økonomiske vansker som de prøver å komme ut av på inadekvat måte ved ran. Slike subjektive formildende omstendigheter er derfor til en viss grad allerede kommet til uttrykk i det generelle straffenivå som er etablert i slike saker. Forøvrig varierer forholdene så mye fra sak til sak, at det er vanskelig å finne direkte sammenlignbar rettspraksis, men flertallet har sett hen bl.a. til avgjørelsene i Rt-1990-730, Rt-1990-63, Rt-1986-171 og Rt-1992-920.

Mindretallet - sorenskriver Wyller - er blitt stående ved en ubetinget fengselsstraff på ett år og seks måneder. Mindretallet peker på at selv om ranet er grovt, ligger handlingen likevel på grensen mot simpelt ran og nevner i denne sammenheng at handlingen ikke var planlagt og at det ikke ble brukt våpen, noe som er tilfellet ved de fleste grove ran. Etter mindretallets oppfatning må det legges stor vekt på domfeltes bakgrunn, at han er vokst opp i et samfunn preget av vold og borgerkrig og at han selv har vært vilkårlig fengslet i ett år og torturert. Selv om dette ikke kan unnskylde den handling han dømmes for, er det etter mindretallets oppfatning momenter som må ha betydelig vekt for straffutmålingen. Mindretallet finner støtte for sitt syn m.h.t. straffens lengde i Høyesteretts dom i Rt-1990-730 og peker på at de øvrige dommer påtalemyndigheten har vist til, gjelder handlinger av langt mer alvorlig karakter.

Straffen fastsettes etter dette i samsvar med flertallets vurdering. Tiltalte har utholdt varetekt i 179 dager.

Aktor har etter straffeprosessloven §427 påstått fornærmede tilkjent oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven §3-5. Rettens juridiske dommere tar kravet til følge. Under henvisning til det faktum som legges til grunn over, settes oppreisningsbeløpet til kr 25000,-

Dommen er enstemmig hvor ikke annet er angitt.

Slutning :

1. Tiltalte A, født xx.xx.1972, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §267, første ledd, jfr. §268, annet ledd og straffeloven §229, første straffalternativ, jfr. §232, alt sammenholdt med straffeloven §62, til fengsel i 2 -to- år.

Ved soningen fragår 179 -etthundreogsyttini- dager for utholdt varetektsfengsel.

2. A betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse oppreisningserstatning til B med 25000,- - tjuefemtusen- kroner.