LG-1994-290
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-04 |
| Publisert: | LG-1994-00290 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett Nr. 93-00613 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00290 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Falnes, Bergen) Motpart: Staten v/ Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Didriksen, Bergen) |
| Forfatter: | Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Lillebø, Lagdommer Skaar |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, §5 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A, født xx.xx.1970, søkte i desember 1992 fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Justisdepartementet avslo søknaden i vedtak av 03 05 1993. Da A ikke ga villighetserklæring etter militærnekterloven §5, tok Staten ut stevning, hvoretter Midhordland herredsrett 24 01 1994 avsa dom med slik slutning:
"Vilkårene for fritak for militærtjeneste i medhold av militærnelkterloven §1 er ikke til stede for A, født xx.xx.1970."
A påanket dommen rettidig. Ankeforhandlingen ble holdt i Bergen 02 11 1994, hvor retten hørte forklaring fra A, ved siden av at det var noe dokumentasjon.
Om sakens øvrige bakgrunn vises til herredsrettens dom.
Partene har i hovedsak samme anførsler for begge domstoler.
A anfører således at han oppfyller lovens fritaksvilkår idet han har en fast pasifistisk overbevisning begrunnet i menneskeverd. Det er forholdene på domstidspunktet som er avgjørende. Han har kommet fram til grunnsynet sitt etter en klar og gjennomreflektert vurdering. Det avgjørende er at han oppfyller de kriteriene loven setter, og hva han mener om andre forhold, har mindre betydning. Som eksempel på det siste nevnes at oppfatninger om politiets våpenbruk vanligvis ikke diskrediterer søker, jfr. Rt-1989-1285. Det erkjennes at der er uheldige formuleringer både i fritakssøknaden og i politiforklaringen. Men dette er ikke avgjørende siden det dels er tale om formuleringer som er misforstått av departement og herredsrett, og dels er uttalelser om forhold som ikke er avgjørende i fritaksspørsmålet.
At A har sagt seg villig til å avtjene siviltjeneste, er også et moment som indikerer at søknaden ikke er begrunnet i bekvemmelighetshensyn, men i en reell overbevisning. Han har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for fritak for militærtjeneste i medhold av militærnekterloven §1 er tilstede for A."
Staten viser til herredsrettens dom som hevdes å være riktig både i begrunnelse og resultat. Ved tolkingen av militærnekterloven, må det tas utgangspunkt i at Grunnloven §109 pålegger en plikt som, spesielt i krig, er meget byrdefull, og at det er et likhetsprinsipp. Mange, og kanskje de fleste, kan ha motvilje mot slik tjeneste, men for å slippe fri, må motviljen være begrunnet i de forhold militærnekterloven §1 nevner; nemlig at man utfra en fast og sterk overbevisning av en bestemt art ikke kan gjøre militærtjeneste i dagens norske forsvar uten å komme i alvorlig samvittighetskonflikt.
Det erkjennes at A har en pasifistisk grunnholdning, men den har ikke den fasthet og styrke som loven krever. Han har ikke et prinsipielt pasifistisk standpunkt, idet han reserverer seg for egen del, men mener at andre, utfra prinsippet om fri vilje, får bestemme om de vil gjøre militærtjeneste. Av Rt-1969-1285 framgår at det ikke hindrer fritak om en skulle mene at andre folk under andre forhold kan velge en militær løsning, men dette går ikke på dagens aktuelle norske forhold. Skal den pasifistiske grunnholdningen være fast nok, må det, med noen unntak, tas avstand fra militær våpenbruk som er aktuell i norsk forsvar. Når A aksepterer at andre kan gjøre militærtjeneste, kan det lett oppfattes som at han bare selv reserverer seg, og overlater byrdene til dem som vil gjøre tjeneste. Dette er ikke nok til fritak.
Selv om vurderingen skal skje etter forholdene på domstidspunktet, og ikke etter hovedregelen i forvaltningsretten om vedtakstidspunktet, må tidligere forhold være relevante som bevismoment. Det har derfor interesse at han hverken på sesjonen, eller i øvrig forut for innkallingen til førstegangstjenesten i ord eller handling ga uttrykk for noe som tydet på en pasifistisk grunnholdning. Han søkte, og fikk, likeledes en gang utsettelse med tjenesten. Både i søknaden og politiforklaringen er det formuleringer som tyder på at holdningen ikke var tilstrekkelig gjennomreflektert til å oppfylle lovens vilkår for fritak, og det er heller ikke opplyst noe som skulle tilsi at oppfatningen hans har utviklet seg senere. Det er nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A, f. xx.xx.1970, for militærtjeneste i medhold av militærnekterloven er ikke til stede."
Lagmannsretten finner at anken fører fram. Lagmannsretten mener etter bevisføringen at As oppfatning har den fasthet og styrke som loven krever, men kan forøvrig tiltre det vesentlige av herredsrettens vurderinger.
Militærnekterloven §1 ble noe endret i 1990 i forbindelse med et privat lovforslag om aksept av såkalt situasjonsbestemt militærnekting. For problemstillingen som er aktuell i denne saken, innebar endringen nærmest bare en språklig tilpasning til den praksis som hadde etablert seg etter tidligere lov. Om overbevisningens art og styrke, anføres det således i Innst.O.nr.76 (1989-90), side 2, at "Det avgjerande må vera at overtydinga er varig og prinsipiell, og skaper likeverdig samvitskonflikt som overtydinga til ein tradisjonell pasifist. Vedkommande må ta avstand frå bruk av våpen og militære midlar slik dei kan nyttast i dagens forsvar." Om lovens uttrykk "..militærtjeneste av noen art..", hitsettes fra l.c. side 1, at det relevante er vedkommendes overbevisning: "...med omsyn til bruk av våpen, herunder masseødeleggelsesvåpen, slik dei kan nyttast i dagens forsvar." Litt upresist må således standpunktet for det første være begrunnet i et utvidet pasifisme-begrep, men det er i sin tur av mindre betydning om denne pasifistiske holdningen er begrunnet religiøst, filosofisk, politisk eller i andre forhold. Videre er det som nevnt et vilkår at det er en fast og varig overbevisning som er vokst fram etter en vurdering som må være gjennomreflektert så langt den enkeltes subjektive forutsetninger rekker.
Det finnes grunn til å presisere sondringen mellom det rettslige og bevisvurderingen. Det avgjørende er hvorvidt vedkommende har en oppfatning som faller innenfor lovens fritakskriterier. Det han måtte mene om utenforliggende forhold, for eksempel om politiets våpenbruk, er ikke i seg selv rettslig avgjørende, men vil på den annen side kunne være et moment i selve bevisvurderingen av om søkeren oppfyller lovens vilkår. Selv om det er forholdene på domstidspunktet som er avgjørende, vil forutgående forhold således ofte ha bevismessig betydning. En annen sak er at dersom den pasifistiske holdning ikke har manifestert seg tidligere, vil det nok lettere føre til at overbevisningen ikke kan sies å ha den fasthet som kreves.
Med nevnte utgangspunkt mener lagmannsretten at A har en overbevisning som både med hensyn til art, styrke og fasthet oppfyller lovens vilkår for fritak. At han har en pasifistisk grunnholdning er forsåvidt ikke bestridt. Både i søknaden og i politiforklaringen er der formuleringer som kan tyde på at han ikke har en gjennomreflektert oppfatning om motstand mot militærtjeneste. Men utfra hans rettslige forklaring, herunder hva han selv mente med formuleringene, mener lagmannsretten at nyansene fører til en annen vurdering enn Justisdepartementet og herredsretten har kommet til. Eksempelvis innebærer formuleringen om at andre selv må avgjøre om de vil gjøre militærtjeneste, ikke aksept av militær våpenbruk. Han er motstander av det på pasifistisk eller likestilt grunnlag, men innser at det i dagens situasjon er urealistisk å forvente militæret avskaffet på kort sikt. Dette er noe annet enn å akseptere bruk av militærmakt, og kan ikke være avgjørende i vurderingen av om vilkårene i militærnekterloven §1 er til stede eller ei. Hans motvilje mot at krigsmakten bemektiger seg privat eiendom, er åpenbart ikke nok til fritak, men det er heller ikke avgjørende dersom de relevante vilkår er oppfylte. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å legge nevneverdig vekt på dette i selve bevisvurderingen av om de relevante momenter er til stede. As overbevisning gjelder også militærtjeneste generelt i den forstand at det er likegyldig om han skulle få tjeneste som bringer ham i direkte kontakt med våpenbruk, eller bare en administrativ stilling eller andre oppgaver hvor han selv ikke bruker våpen.
Lagmannsretten finner følgelig at A ikke kan gjøre tjeneste i dagens norske forsvar uten å komme i alvorlig konflikt med sin pasifistiske overbevisning. Vilkårene for fritak etter militærnekterloven §1 er til stede.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Vilkårene er til stede for å frita A, født xx.xx.1970, for militærtjeneste.