LG-1994-321
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-13 |
| Publisert: | LG-1994-00321 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1994-00321. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. |
| Forfatter: | Kst. lagmann Eftestøl, Lagdommer Lunde, Ekstraord. lagdommer Hordnes |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §301, §272 |
År 1994 den 13. juni ble av Gulating lagmannsrett i straffesak nr. 94-00321 avsagt slik Kjennelse :
Under saksforberedelsen av straffesak mot A ved Gulating lagmannsrett reiste forsvareren innsigelse mot bevistilbud fra aktoratet. Der ble holdt saksforberedende rettsmøte etter straffeprosessloven §272, og under dette nedla statsadvokaten slik påstand:
"Begjæringen om bevisavskjæring tas ikke til følge."
Forsvareren nedla denne påstand:
"Enhver bevisførsel knyttet til tidligere frifinnende dom av 26. august 93 og det underliggende saksforhold, herunder dokumentasjon av den frifinnende dom, avskjæres."
A er ved tiltalebeslutning av 11. mars 1994 satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for voldtekt og trusler overfor en kvinne som han skal ha "plukket opp" i Bergen 15. juli 1993 under løfte om å kjøre henne hjem til Ytre Arna. Voldtekt skjedde ifølge tiltalen etter at han hadde kjørt henne til Arna stasjon. Hovedforhandlingen er berammet til 15. august 1994.
Den 26. august 1993 avsa lagmannsretten dom i straffesak mot A, som da var tiltalt for at han ved to anledninger, 3. februar 1991 og 1. mars samme år, da han var drosjesjåfør, skulle ha "plukket opp" en kvinne og kjørt vedkommende til et annet sted og voldtatt henne.
Lagretten svarte nei på spørsmålene, og retten avsa frifinnende dom.
Lagmannsretten viser til at den mulige bevisverdi av opplysningere om de tidligere forhold vil være den indirekte at de kanskje kan belyse en adferdsmåte som kan hevdes å samsvare med adferd som er beskrevet i tiltalen i nærværende sak.
I dette tilfelle er dommen alene ikke bevis for annet enn at A ved de to tidligere anledningene ikke var skyldig i voldtekt. Det er imidlertid bebudet av statsadvokaten at han foruten å fremlegge dommen vil eksaminere A om de to forhold saken gjaldt, og da særlig om hvordan A kom i kontakt med kvinnene. Hvis A ikke vil svare, vil der kunne trekkes slutninger av det, har statsadvokaten nevnt.
Forsvareren har på sin side forbeholdt seg ytterligere bevisførsel dersom statsadvokaten får adgang til å fremlegge dommen fra 26. august 1993. Han vet ikke nå hvilken bevisførsel det kan bli tale om, og om det kan bli aktuelt å føre de to fornærmede fra saken i 1993 som vitner.
Der er noen avgjørelser av Høyesterett som gir veiledning. Således er der en dom inntatt i Retstidende 1934 hvor Høyesterett uttalte at en siktelse som den tiltalte var blitt frifunnet for overhodet ikke burde ha vært omtalt under bevisførselen. I en kjennelse i Rt-1950-348 fant Høyesterett det lovstridig å referere en anmeldelse som ikke hadde ført til straffeforfølgning. I begge sakene er Høyesteretts begrunnelse generell, men det var i begge tilfeller tale om opplysninger som fremkom uvarslet og uten at det hadde vært anledning til å forberede imøtegåelse eller nærmere klargjøring. I saken fra 1934 sa førstvoterende: "En blot og bar opplysning om slike henlagte anmeldelser, uten nærmere dokumentasjon, kan etter min mening ikke tjene som bevis for tidligere slett vandel og burde ikke vært tillatt." - I en kjennelse i Rt-1987-92 fant Høyesteretts kjæremålsutvalg at der ikke var adgang til i en sak om voldtekt m.v. overfor ektefelle å nekte bevisførsel om vold og forulemping av en kvinne tiltalte tidligere hadde hatt forhold til. Dette kunne ikke sees som bevisførsel om tiltaltes vandel i sin alminnelighet, og gikk derfor ikke inn under straffeprosessloven §301, annet ledd.
I det foreliggende tilfelle kan bevisførselen i tilknytning til dommen av 26. august 1993 åpenbart ikke gå ut på å vise at A tidligere har begått tilsvarende forbrytelser som han nå er tiltalt for. Det bevisførselen kan bidra til må være å vise en tendens til å "plukke opp" kvinner i bilen sin. Dette er det eneste felles trekk i gjerningsbeskrivelsen i de to tiltalebeslutningene, utenom voldtektene, - som han ble frifunnet for i 1993.
Lagmannsretten finner at den bebudete bevisførsel omfattes av straffeprosessloven §301, slik at adgangen til bevisførsel er avhengig av rettens vurdering, for det er vanskelig å se at det at A da han var drosjesjåfør "plukket opp" kvinner og kjørte dem, kan ha bevisbetydning for spørsmålet om han begikk voldtekt i juli 1993. Om han har hatt intimt samvær med kvinner i bilen, kan heller ikke ha betydning i så henseende, idet det ikke sier noe om voldelige tendenser, som tiltalen gjelder. Betydningen av beviset vil ligge i at det bidrar til å gi et bilde av As alminnelige adferd og vandel, som selv om det ikke innebærer noe straffbart, kan være lite flatterende. Bruk av slike beviser reguleres av §301, annet ledd.
I teorien har det vært tatt til orde for at der bør være en viss adgang til å dokumentere frifinnende dommer. (Andenæs: Norsk Straffeprosess, bind I, 337 - 338, Røstad i Lov og Rett 1967 13-14). Det vises imidlertid til eksempler som ligger klart utenfor saksforholdene i avgjørelsene i 1934 og 1950 og i denne saken. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten, på grunnlag av Høyesteretts praksis, at der er grunn til å være meget forsiktig med å tillate bevisførsel i tilknytning til forhold den tiltalte tidligere er frifunnet for, særlig når det skjer i form av referering av dommer uten nærmere dokumentasjon.
Lagmannsretten ser ikke bort fra en fare for at dokumentasjon av dommen av 1993 kan få den utilsiktede virkning at noen vil mene at A var skyldig den gang og derfor også nå. Dette, som ofte vil være en risiko ved bruk av frifinnende dommer, taler sterkt imot å tillate bevisførselen.
Skal statsadvokaten tillates bevisførsel må forsvareren også få føre bevis til imøtegåelse og nærmere belysning av de forhold som ble pådømt i 1993. Her vil være en fare for at saken i 1993 delvis blir behandlet på ny. Aller mest betenkelig vil det være hvis det skulle finnes nødvendig å føre de to fornærmede kvinner som vitner, noe sterke menneskelige hensyn taler for at de bør spares for.
Lagmannsretten kan på den annen side ikke se at en bevisførsel om de tidligere forhold vil kunne antas å gi noe vesentlig bidrag til opplysning av saken.
Bevisførselen vil derfor ikke bli tillatt. Dette innebærer, som det skulle fremgå, at saken i 1993 i det hele tatt ikke skal nevnes for lagretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Enhver bevisførsel knyttet til tidligere frifinnende dom av 26. august 1993 og det underliggende saksforhold, herunder dokumentasjon av den frifinnende dom, avskjæres.