LG-1994-434
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-15 |
| Publisert: | LG-1994-00434 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 93-00877 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00434 A. Anket til Høyesterett HR-1995-00433K - anken nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Schanche Olsen, Stavanger) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Hellesnes, Stavanger) |
| Forfatter: | Lagdommer Lunde, Lagdommer Romarheim, Herredsrettsdommer Odland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, Skatteloven (1911) §78, §180, Arveavgiftsloven (1964) §13, Arveavgiftsloven (1964), Ekteskapsloven (1991) §86 |
Saken gjelder anke over rettsforlik, jfr. tvistemålsloven §286 annet ledd, nr. 2.
A født xx.xx.34 og B født xx.xx.35, ble skilt ved Stavanger byretts dom 12. november 81. Av dommen fremgår at B er tilpliktet å betale underholdsbidrag til A med kr 2470,- pr. måned. Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett som avsa dom den 23. desember 83 der underholdsbidraget ble endret til kr 2000,- pr. måned. B søkte 22. november 90 fylkesmannen om bortfall av bidraget, men bidraget ble fastholdt.
Det fremgår av As selvangivelse for 1993 at hun har uførepensjon og en alminnelig inntekt på ca kr 55000,-. Videre mottok hun arv for dette året på kr 56684,-. Vedrørende arv er det for øvrig fremlagt en erklæring der hun 6. mars 90 har fraskrevet seg arv fra sin far. Også B var uføretrygdet på tidspunktet da forliket ble inngått.
Ved stevning 01. september 93 reiste B søksmål mot A og påsto prinsipalt bortfall av bidraget, subsidiært at det skulle nedsettes etter rettens skjønn. Hovedforhandling ble avholdt i Stavanger byrett 4. februar 1994. Det fremgår av rettsboken at partene innledet forliksforhandlinger etter at deres prosessfullmektiger hadde holdt innledningsforedrag. Videre fremgår det av rettsboken:
"Etter at dommeren hadde gjort partene kjent med virkningene av et forlik inngått i retten, ble det inngått slikt rettsforlik:
1. B forplikter seg innen 1. mars 1994 å betale til A en sum, stor kr 105600,-
2. Av beløpet utgjør kr 100000,- engangsbidrag, kr 5600,- er skyldig bidrag til og med februar 1994.
3. I og med utbetaling nevnt under punkt 1 fraskriver A seg ethvert krav om fremtidig bidrag fra B.
4. Hver av partene dekker sine saksomkostninger."
Rettsforhandlingene varte i følge rettsboken, fra kl. 0900 til kl. 12.45.
A har påanket rettsforliket da hun mener det er ugyldig. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 17. januar 1995. Partene avga forklaring. Advokat Torstein Hellesnes avga vitneforklaring. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
A har i det vesentlige anført:
Forliket er ugyldig fordi det bygger på uriktige forutsetninger, og disse har vært motiverende for A, synbare og relevante. Det fremgår av anketilsvaret at engangsbidraget på kr 100000,- baserte seg på et månedlig bidrag på kr 1000,-. Engangsbidraget er imidlertid for lite for å kunne gi noe slikt månedlig beløp. Det viser for det første det innhentede tilbud om livrente fra Vital forsikring av 16. november 94. Av dette fremgår at den årlige livrenten ville bli kr 5481,- dersom engangspremien var på kr 100000,-. Videre viser arveavgiftsloven §13 at det kapitaliserte engangsbeløp med kapitaliseringsfaktor 13,659 som svarer til en gjenværende levetid på 19 år jfr. bestemmelsens annet ledd, ville blitt på ca kr 164000,-. Det er således også uriktig når forutsetningen for forliket var en gjenværende levetid på 15 år.
Det er også uriktig når man ved forliket har tatt hensyn til risikoen for at B skulle dø før statistisk levealder. Han er som lærer tilsluttet en særskilt pensjonsordning, og A vil etter ekteskapsloven §86 ha rett til ektefellepensjon. Videre var rentesatsen på 6 % som fremgår av Rikstrygdeverkets tabell og som i forbindelse med forliket er lagt til grunn som årlig avkastning, for høy. Dersom årlig avkastning ikke er kjent, fremgår det av arveavgiftsloven §13 at rentesatsen skal settes til 4 %. I forbindelse med endring av arveavgiftsloven, var det også tale om å endre nevnte rentesats, men dette ble forkastet, se Ot.prp.nr.43 (1992-93) 6 og 7. Det er også uriktig å ta hensyn til at A ville få noen skattefordel av et engangsbidrag i forhold til løpende bidrag, fordi hun etter skatteloven §78 heller ikke ville fått noen beskatning ved en løpende bidragsutbetaling. Engangsbidraget blir også for lite selv om man tar hensyn til skatteulempen en engangsutbetaling i motsetning til løpende bidrag, medfører for B.
Dersom ankemotparten har vært i villfarelse om forutsetningene for engangsbeløpet, kan ikke det få noen betydning, se Avtalerett, Jo Hov, 1992 49 og 255, samt Privatrett II, Arnholm, 306 flg.
Forliket er videre ugyldig da advokat Stenseth, As daværende prosessfullmektig, var inhabil fordi han hadde felles bekjente med hennes svigerdatter. Videre følte hun seg presset til å inngå forliket, og forsto ikke hva forliket gikk ut på.
Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Rettsforlik av 04. februar 94 oppheves.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
B har i det vesentlige anført:
Rettsforliket er innholdsmessig enkelt å forstå, og det er gjennomført etter sin ordlyd. At ikke A har forstått dette, har ikke vært anført tidligere i saken, og det er dessuten ikke mulig å kontrollere dette i ettertid.
A har ikke vært utsatt for noe press i forbindelse med rettsforliket, verken fra dommeren i byretten eller fra motpartens advokat. I den grad hun mener hun har vært utsatt for press fra egen prosessfullmektig, får hun holde ham ansvarlig for dette. Situasjonen ved inngåelse av forlik vil ofte kunne oppfattes å være under et visst press. Men dette er et legitimt press som er normalt og kan heller ikke lede til opphevelse.
Hvilke utbetalinger A kunne få i forbindelse med en livrente, var ikke noe tema under forliksforhandlingene og heller ikke noen forutsetning for rettsforliket. Engangsbeløpet var heller aldri ment å skulle gi kr 1000,- pr. måned. Slikt beløp ble kun benyttet som et utgangspunkt for forliksforhandlingene. Videre benyttet man Rikstrygdeverkets tabell med årlig avkastning på 6 % hvilket også Høyesterett har lagt til grunn i forbindelse med utmåling av skadeserstatning. Ved forliksforhandlingene kom man dermed frem til et beløp i størrelsesorden kr 120.000-130.000. Videre ble det tatt hensyn til de skattemessige konsekvenser for partene. Rettsforliket innebærer dessuten fordeler for A, siden B har akseptert å betale bidrag uten tidsbegrensning for levetiden, og han har fraskrevet seg rett til å kreve bidraget redusert eller stanset. Sentralt for engangsbeløpets størrelse var også Bs betalingsevne samt hva A kunne akseptere. Hvilken rentesats som skal anvendes, vil variere med hva pengene blir benyttet til. Det ble for øvrig vist til dom i Rt-1989-90 (s 98). Rettsforliket må anses som rimelig og fornuftig. Begge parter må dessuten ha ansvaret for sine egne forutsetninger i forbindelse med rettsforliket.
Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem.
Etter tvistemålsloven §286 annet ledd, nr. 2 kan et forlik påankes til opphevelse dersom det er "ugyldig som overenskomst". Generelt skal det bemerkes at det skal en del til for å oppheve et forlik, særlig som i nærværende sak der det har vært en grundig saksforberedelse, og begge parter har vært bistått av advokater.
Forliksforhandlingene i byretten startet som nevnt, etter at prosessfullmektigene hadde holdt sine innledningsforedrag. Lagmannsretten finner å måtte bygge på advokat Hellesnes' forklaring vedrørende forliksforhandlingene, siden A bare i liten grad har kunnet redegjøre for disse. Advokat Stenseth som var hennes prosessfullmektig, har ikke vært innkalt som vitne for lagmannsretten. Det legges således til grunn at det var dommeren som tok initiativet til forliksforhandlingene, og ingen av partene avviste dette. Parter og prosessfullmektiger diskuterte en justering av det løpende bidrag. Dommeren reiste imidlertid spørsmål om ikke det ville være en fordel å få avgjort bidragsbetalingen som et engangsbidrag. Heller ikke dette var partene uenige i. Det ble da tatt utgangspunkt i et månedlig beløp på kr 1000,- og benyttet Rikstrygdeverkets kapitaliseringstabell som fremgår hos Nils Nygaard, Skade og ansvar, 3. utg., 109. I følge advokat Hellesnes var kapitaliseringsfaktoren i størrelsesorden ca 10-11. Tabellen opererer med en rentefot på 6 % uten at dette ble tatt så nøye. På denne bakgrunn kom man frem til et engangsbeløp i størrelsesorden kr 120.000-130.000. Det ble imidlertid tatt hensyn til at B ved et engangsbidrag, mistet sin skattemessige fradragsrett og at A fikk skattefritak. Man diskuterte ikke bidragets varighet. Videre ble det tatt hensyn til fordelen det var for A med et engangsbidrag fordi dette eliminerte muligheten for at B igjen skulle kreve bortfall eller reduksjon av bidraget. Videre var et engangsbidrag en sikkerhet mot dødsfall hos noen av partene.
Selv om B i anketilsvaret synes å ha gitt uttrykk for en forutsetning om et bidrag på kr 1000,- pr måned, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn, på bakgrunn av den forklaring adv. Hellesnes har gitt for retten, at dette bare var et utgangspunkt for vurderingen av engangsbidraget og at det ellers ble foretatt en helhetsvurdering slik det fremgår ovenfor. Det synes for øvrig ikke å være dette A har reagert på ved forliket, iallfall er det ikke anført i ankeerklæringen at engangsbeløpet var for lavt. Lagmannsretten forstår det også slik at beløpet på kr 100000,- var et avrundet beløp som ikke var basert på noen nøyaktige beregninger. B har forklart for lagmannsretten at det var helt avgjørende for at han kunne inngå noe forlik at engangsbeløpet ikke ble satt høyere enn kr 100000,-. Det er for øvrig ingen holdepunkter for at engangsbeløpet skulle benyttes til noen livrente. I følge adv. Hellesnes kom det frem i byretten at A skulle benytte engangsbeløpet i forbindelse med reparasjon av huset hun bor i. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke forelå noen forutsetning om at engangsbeløpet skulle tilsvare kr 1000,- pr måned.
A har videre anført at hun har følt seg presset til å inngå forlik. Generelt er det normalt at rettsforlik inngås under et visst press. Siden forliket er endelig - det har virkning som en rettskraftig dom - er det et vanskelig valg partene skal gjøre - om saken skal avsluttes ved forlik eller gå sin gang. Det kan også være vanskelige avveininger om hva selve forliket innholdsmessig skal gå ut på. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke bevist at A har vært utsatt for noe press, iallfall ikke utover det som er en naturlig følge av forlikssituasjonen.
A har også anført at hun ikke forsto noe av forlikets innhold. Hva som er bakgrunnen for en eventuell manglende forståelse av forliket, er uklart. Det er ikke tilstrekkelige opplysninger i saken som tilsier at eventuelle psykiske problemer eller andre forhold har medført at hun ikke har forstått hva forliket gikk ut på. Forlikets innhold må dessuten etter lagmannsrettens vurdering anses som rimelig klart og lett forståelig.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger "inhabilitet" hos hennes daværende prosessfullmektig, advokat Stenseth, til tross for de forhold hun nevner i ankeerklæringen. Dette er dessuten omstendigheter som hun selv i prinsippet er den nærmeste til å bære ansvaret for.
Anken har etter dette ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet må bli å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Den ankende part har tapt saken fullstendig, og lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at hun bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Ankemotparten ved advokat Hellesnes har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsrettsbehandlingen på kr 20000,- som i sin helhet utgjør salær. Ankende part har ikke hatt innsigelser mot oppgaven, som legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 20000,- - kronertjuetusen -.
Oppfyllelsesfrisen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.