LG-1994-710
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-12 |
| Publisert: | LG-1994-00710 |
| Stikkord: | Oppreisning for fristforsømmelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland namsrett Nr. 93-00555 C - Gulating lagmannsrett LG-1994-00710 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Jan Kåre Helletun (Prosessfullmektig: Advokat Karl-Erik Reksten, Solheimsviken). Kjæremotparter: 1. Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Rune Stavenes, Bergen). 2. Elin Gundersen Nøss (Prosessfullmektig: Advokat Willy Dalheim, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Trovåg, Lagdommer Midttun, Lagdommer Greve Pettersen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-25, §11-29, §11-34 |
År 1994 den 12. juli ble av Gulating lagmannsrett avsagt slik kjennelse :
Midhordland namsrett avsa 11. mai 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om oppreisning for oversittelse av fristen for anke over Midhordland namsretts stadfestelseskjennelse av 24. februar 1994 tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger ved Midhordland namsretts behandling av oppreisningsbegjæringen betaler Jan Kåre Helletun kr 1800,- - kronerettusenåttehundre - til Sparebanken Nor innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Kjennelsen er i rett tid påkjært til Gulating lagmannsrett av Helletun idet det hevdes å foreligge feil ved såvel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler framgår av namsrettens kjennelse. For sammenhengens skyld bemerkes at saken gjelder tvangssalg av Helletuns boligeiendom. Namsretten stadfestet 24. februar 1994 et bud stort kr 850000,- avgitt av Elin Gundersen Nøss. Oppgjørsdag var 7. mai 1994. Stadfestelseskjennelsen ble 1. mars 1994 sendt lensmannen i Os til forkynnelse. I kjennelsen fra 24. februar 1994 er av namsretten anført etter slutningen:
"Kjennelsen blir å forkynne for sakens parter, kjøper og berørte rettighetshavere. Kjennelsen kan påankes. Ankefristen er en måned fra avsigelsen. (lagmannsrettens uthevelse)"
Visstnok grunnet Helletuns fravær ble kjennelsen av lensmannen i Os forkynt for ham 21. mars 1994. Det er opplyst at vedkommende tjenestemann ved Os lensmannskontor opplyste til Helletun at ankefristen var en måned fra forkynnelse. Det er på det rene at anke er inngitt for sent. Med mindre lagmannsretten skulle komme til at oppreisning bør innvilges, vil anken således bli å avvise.
I kjæremålet fra Helletun anføres med hensyn til bevisbedømmelsen at han har mottatt to brev fra medhjelper av henholdsvis 10. og 14. desember 1993. Helletun fastholder dog at han ikke har fått medhjelpers varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-29 som skal være utsendt 7. februar 1994. Helletun er enig i at det er lite sannsynlig at varsel er kommet bort under postgangen. Det anføres dog at namsretten ikke har vært oppmerksom på muligheten av at varselet faktisk ikke har vært sendt fra medhjelpers kontor. Det er på det rene at medhjelper ikke har kopi av det avsendte brevet til den kjærende part. Medhjelper skal ha sendt varsel i henhold til fremlagt liste over sakens interessenter, men uten at det er krysset av på listen hvem utsendelse rent faktisk er skjedd til. Man kan derfor ikke se bort fra at det er gjort en feil. Av hensyn til notoritet og rettssikkerhet, bør det stilles krav om at medhjelpers varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-29, i det minste til debitor, bør sendes rekommandert. Det må derfor legges til grunn at varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-29 ikke er sendt kjærende part. Det vises ellers til at hans samboer nå har inngitt et bud på eiendommen stort kr 900000,-. Budet er finansiert uten forbehold.
Med hensyn til lovanvendelsen anføres at namsretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på fundamentale rettssikkerhetsprinsipper. Saken gjelder i realiteten spørsmålet om den kjærende part skal bli tvunget til å fraflytte sin bolig, og det må ved en slik vurdering stilles strenge krav til forsvarlig saksbehandling under tvangssalget. Helletun gjør gjeldende at det ikke kan legges ham til last at ankefristen ble oversittet, jfr. domstolloven §153. Det sentrale utgangspunktet ved vurderingen er at den kjærende part har forholdt seg til hva han ble meddelt av stevnevitnet og han tok således ikke stilling til hva som ligger i begrepet "fra avsigelse". Kjæreparten hadde ikke advokatbistand på det aktuelle tidspunkt. Selv om den kjærende part faktisk hadde lest punktet i rettens kjennelse om at fristen løp fra avsigelsen, er det sannsynlig at han ikke oppfattet den egentlige fristberegning på bakgrunn av den informasjon han ble meddelt av stevnevitnet. For folk flest vil det være naturlig å forstå "avsigelse" på samme måte som "forkynning" i nærværende sammenheng.
Under enhver omstendighet gjør kjæreparten gjeldende at det foreligger slike særlige omstendigheter at oppreisning bør innvilges.
Oppreisning mot fristoversittelse bør innrømmes da anke over namsrettens stadfestelseskjennelse mest sannsynlig vil føre fram. Det er begått alvorlige saksbehandlingsfeil under tvangssalget med vesentlige brudd på alminnelige rettssikkerhetsgarantier. Medhjelper har ikke oppfylt vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven §11-25. Helletun har ikke fått tilsendt medhjelpers varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-29. Videre hadde kjæreparten i verste fall bare tre dager på seg for å vurdere anke.
Kjærende part mener at namsretten ikke burde ha ilagt kjæreparten saksomkostninger.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om oppreisning for fristoversittelse for anke over Midhordland namsretts stadfestelseskjennelse av 24. februar 1994 tas til følge.
2. Jan Kåre Helletun tilkjennes saksomkostninger ved behandling for namsrett og lagmannsrett med kr 6400,- - kronersekstusenfirehundre."
Sparebanken Nor har tatt til motmæle og mener at namsrettens vurdering er korrekt. Banken viser til egne anførsler for namsretten og namsrettens kjennelsesgrunner som den slutter seg til. Det anføres at dersom Helletun var i tvil om fristreglene burde han umiddelbart konsultert advokat for å få avklart hvilke frister som gjaldt. Når han unnlater dette, vil en hevde at forsømmelsen kan legges ham til last og at vilkårene for å gi oppreisning ikke foreligger. Det foreligger heller ikke særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Banken har for lagmannsretten nedlagt følgende påstand:
"1. Midhordland namsretts kjennelse av 11. mai 94 stadfestes.
2. For lagmannsretten tilkjennes kjæremotpart 1 kr 1200,00 i saksomkostninger."
Kjæremotpart nr. 2, Elin Gundersen Nøss, har anført at namsrettens kjennelse er korrekt og må stadfestes. Namsretten bygger på riktig bevisbedømmelse og lovforståelse. Det anføres at kjæremålets gjengivelse av faktum omkring gjennomføringen av tvangssalget, slik kjærende part velger å se det, har begrenset betydning i denne saken som gjelder spørsmål om eventuell oppreisning skal gis.
Domstolloven §153 er det rettslige grunnlag som skal vurderes og bestemmelsen har to alternativer. Etter kjæremotpartens oppfatning kan det legges Helletun til last at fristoversittelsen fant sted. Teksten i kjennelsen fra namsretten var ikke til å misforstå. Det var enda tid igjen før rettsmiddelfristen utløp. Kjæreparten burde derfor ha undersøkt nærmere hvis han var i tvil. Dersom han ikke var i tvil, må han selv ta ansvaret for at han befinner seg i villfarelse og oppfatter kjæremålsfristen annerledes enn denne klart kommer til uttrykk i teksten i kjennelsen. Det kan ikke ha noen betydning hva lensmannsbetjenten opplyste, idet Helletun selv må ta ansvaret for hvilke råd han vil lytte til. Det må derfor slås fast at fristoversittelsen kan legges kjærende part til last.
Det neste spørsmål blir om hvorvidt det foreligger opplysninger som taler for oppreisning. Kjæreparten må forstås slik at det er begått feil under saksbehandlingen ved tvangssalget som vil føre til at anke i realiteten vil føre fram. Kjæremotpart nr. 2 anfører at det ikke er bevist noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med tvangssalget. Selv om kjæreparten ikke skulle ha fått varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-29, er det ikke avgjørende for om tvangssalget kan gjennomføres. Feilen har ikke hatt betydning for salget. Kjærende part var kjent med at tvangssalg pågikk og burde selv vært aktiv med å søke informasjon om saksutviklingen. Han var kjent med at bud var innkommet og at det ville bli begjært stadfestet. Han innla ikke selv bud. Det er etterpåklokskap fra Helletuns side når han nå lar sin samboer presentere bud på eiendommen. Et bud fra en tredje person kan nå ikke tillegges vekt i saken. Skulle kjærende part vinne fram i ankeomgangen, kan resultatet kun bli nytt tvangssalg. Det må være åpenbart at anken i realiteten ikke kan føre fram. Det foreligger ikke bevis for at namsretten har begått noen saksbehandlingsfeil. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Midhordland Namsretts kjennelse av 11 mai 1994 stadfestes.
2. Jan Kåre Helletun betaler Elin Gundersen Nøss omkostninger i kjæremålssaken med kr 2000,-."
Lagmannsretten skal få bemerke:
Det er på det rene at anke over stadfestelseskjennelsen er for sent fremsatt. Det er videre på det rene at anke kunne ha vært fremsatt innen ankefristens utløp idet stadfestelseskjennelsen ble forkynt for Helletun 3 dager før utløpet av fristen. Det er heller ingen tvil om at teksten i kjennelsen som referert innledningsvis ikke er egnet til å misforstås. Det er også uten videre klart at Helletun av stevnevitnet i Os er blitt opplyst at månedsfristen for anke løp fra forkynnelse av stadfestelseskjennelsen.
Oppreisning for overskridelse av en prosessfrist kan gis hvis vilkårene etter domstolloven §153 første ledd foreligger. Lagmannsretten finner først å ville ta standpunkt til hvorvidt forsømmelsen kan legges Helletun til last. Som nevnt ovenfor er det etter lagmannsrettens mening klart tilkjennegitt at ankefristen løp fra avsigelsen av stadfestelseskjennelsen. Da kjennelsen ble forkynt for Helletun, var han uten prosessfullmektig. Stevnevitnet i Os opplyste at klagefristen var en måned fra forkynnelsesdatoen. Stevnevitnet har erkjent at det ble gjort en feil av ham overfor Helletun på dette punktet. Slik lagmannsretten ser det, måtte Helletun ha grunn til å gå ut fra at stevnevitnet sin utlegging at de formelle regler om anke og fristens begynnelse var korrekt. Etter omstendighetene kan lagmannsretten ikke tillegge det avgjørende vekt i motsatt retning at kjennelsen uttrykkelig tilkjennegir en annen løsning med hensyn til når fristen begynner å løpe. I den forbindelse legges vekt på at når privatpersoner uten prosessfullmektig forespør stevnevitnet om frist og fristberegning må man etter omstendighetene være fri for bebreidelse i domstolloven §153 's forstand, iallfall som i nærværende sak hvor det i tilfelle vil kunne fortone seg som urimelig bare å ha 2 - 3 dager til disposisjon for å vurdere anke/klage. Etter en samlet vurdering foreligger det derfor under noen tvil ikke forhold som kan lastes Helletun mht. overskridelse av ankefristen, jf. domstolloven §153 1. alternativ.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på om det er utsikter til at anken vil føre fram, jfr. Rt-1991-185 hvor oppreisning ble vurdert også i forhold til 2. alternativ i domstolloven §153 første ledd. I så fall måtte utsiktene til at ankesaken kan føre fram, vært tatt i betraktning.
Kjærende part har for øvrig i tilknytning til det som er sagt ovenfor i sitt kjæremål bl.a. uttalt:
"Av tidshensyn anmodes lagmannsretten å behandle nærværende kjæremål og anke av 4. mai då. i sammenheng. Sakens parter har et åpenbart behov for snarlig behandling av sakens realitet - dette særlig når kjæremotpart 2, såvidt vites, har fremmet begjæring om utkastelse fra den omtvistede bolig."
Så vidt forstås deles synet om snarlig behandling såvel av kjæremotpart nr. 1 og ikke minst av kjæremotpart nr. 2. Det er ikke mulig å foreta slik fremgangsmåte som nevnt. Ankesaken må fortsette på vanlig måte, eventuelt som skriftlig sak dersom partene ønsker det. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å peke på at ankemuligheten er begrenset jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 annet ledd, jfr. §11-29 første ledd bokstavene b - f. Dersom det foreligger slik tidsnød som påstått, bør det kunne finnes løsninger uavhengig av ankesakens fremme.
Kjæremålet har ført fram, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd. Avgjørelsen har bydd på vanskelige avgrensningsspørsmål og etter lagmannsrettens mening foreligger slike særlige forhold som nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd for ikke å tilkjenne omkostninger verken for namsrett eller lagmannsrett.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Oppreisning for fristoverskridelse for anke over Midhordland namsretts stadfestelseskjennelse av 24. februar 1994 innvilges.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for namsrett eller lagmannsrett.