Rt-1991-185
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-28 |
| Publisert: | Rt-1991-185 (55-91) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 93 K/1991, jnr 22/1991 |
| Parter: | A/S Elvegården (advokat Sissel Bache) mot Norsk Kausjon A/S (advokat Ingvar R Lind v/advokat Tormod S Christoffersen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §161, §158 |
Kjennelse :
Halden namsrett avsa 13. februar 1990 kjennelse med slik slutning:
Antagelsen av bud på kr 1.325.000,- - kronerenmilliontrehundreogtjuefemtusen 00/100 avgitt av Norsk Kausjon A/S v/advokat Ingvar R. Lind på eiendommen gnr. 62 bnr. 354, Wærnrsgt. 8 i Halden, stadfestes. - - - - - - "
Kjennelsen ble forkynt for saksøkte, A/S Elvegården ved Rolf Tågerud personlig, 22. februar 1990. Elvegården A/S påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring 21. april 1990, registrert innkommet til namsretten 24. april 1990.
Etter at forberedende dommer ved Eidsivating lagmannsrett ved brev 27. juni 1990, under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §161, reiste spørsmål om anken var fremsatt etter utløpet av ankefristen, søkte A/S Elvegården ved brev 27. juli 1990 om oppreisning for oversittelse av ankefrist.
Eidsivating lagmannsrett avsa 16. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om oppreisning for oversittelse av fristen for anke over namsrettens stadfestelses- kjennelse av 13. februar 1990 tas ikke til følge.
2. Anken over namsrettens stadfestelseskjennelse av 13. februar 1990 avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Elvegården til Norsk Kausjon A/S 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Nærmere om saksforholdet fremgår av nevnte kjennelser.
A/S Elvegården ved styrets formann Rolf Tågerud har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn feil faktum og feil lovforståelse. Han har i kjæremålet i hovedtrekk anført følgende:
Rolf Tågerud fastholder at han ved henvendelse til Halden namsrett fikk opplyst at ankefristen var to måneder fra stadfestelseskjennelsen var forkynt. Han kontaktet deretter advokat som bekreftet denne opplysning. At dette har vært advokatens oppfatning fremgår av ankeerklæringen til Eidsivating lagmannsrett. Man bør således legge det faktum til grunn at Rolf Tågerud ikke var klar over at ankefristen løp fra avsigelsen, men at han trodde at ankefristen løp fra forkynnelsen.
At Rolf Tågerud i god tid før ankefristen utløp henvendte seg til til en advokat og ba advokaten utarbeide anke, viser klart at Rolf Tågerud ikke har opptrådt forsettelig og at han heller ikke har vært uaktsom.
Ved vurderingen om det foreligger omstendigheter som taler for oppreisning, skal det vurderes om anken har mulighet til å føre frem. Det anføres i den forbindelse at i følge takst 6. desember 1986 hadde eiendommen en normal salgsverdi på kr 2.400.000. Den 5. oktober 1989 ble det avgitt et bud på eiendommen på kr 1.800.000. Av ulike årsaker ble det ikke noe salg på grunnlag av dette bud før auksjonen kom. Det ble også før auksjonen fremsatt et bud på kr 1.600.000. Dette bud falt bort på grunn av auksjonen, idet bydere skal ha bestemt seg for å forhandle direkte med rekvirenten. Takstmann Tore Bjelland takserte eiendommen 13. februar 1990 til normal salgsverdi på kr 1.750.000,-. Det er således et misforhold mellom det stadfestede bud og eiendommens verdi på det åpne marked.
A/S Elvegården har nedlagt slik påstand:
"1. Oppreisning gis for oversittelse av ankefristen, jfr. domstolloven §153.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Norsk Kausjon A/S har tatt til motmæle og i hovedtrekk anført følgende:
Det er ikke grunnlag for oppreisning etter domstolsloven §153 første alternativ da Tågerud i følge dommerfullmektigens brev av 16. august 1990 ble underrettet om utgangspunktet for fristen. Da denne opplysning ble gitt, var man innenfor ankefristen, og det må legges Tågerud eller hans prosessfullemktig til last når han etter å ha fått denne opplysning oversitter fristen.
Det kan for øvrig ikke ses å foreligge særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Det grunnlag som er anført for anken, kan etter sikker rett ikke føre frem. Namsrettens vurdering av verdien i forhold til avgitt bud ved stadfestelse er ikke gjenstand for anke, jf Rt-1987-915.
Norsk Kausjon A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Norsk Kausjon A/S tilkjennes saksomkostninger med kr 2.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Utvalget har full kompetanse i saken, da det dreier seg om et kjæremål over en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i første instans.
I likhet med lagmannsretten har kjæremålsutvalget ikke grunn til å tvile på riktigheten av dommerfullmektig Kåre Løvdals uttalelse i brev av 16. august 1990 om at han ikke har villedet Rolf Tågerud med hensyn til ankefristen. Uttalelsen i namsrettens kjennelse av 13. februar 1990 om at "Ankefristen er 2 - to - måneder fra dato" trekker tvert imot i retning av at Tågerud har fått riktig beskjed om han har talt med dommerfullmektigen om dette.
Når Tågerud og hans advokat på tross av uttalelsen i kjennelsen har oversett den klare bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven §161 om at ankefristen regnes fra avsigelsen av kjennelsen, må dette anses som klart uaktsomt, men det er ikke grunnlag for å anta at fristoversittelsen har vært forsettlig.
Spørsmålet er så om det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, jf domstolsloven §153 første ledd. Et moment vil være hvilke muligheter anken over stadfestelseskjennelsen har for å føre frem.
Det er her spørsmål om namsretten skulle ha nektet stadfestelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 første ledd fordi budet var altfor lavt i forhold til gangbar pris. Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at det bare er §158 annet ledd som kommer til anvendelse. Som det fremgår av namsrettens kjennelse, er det på det rene at saksøkte hadde protestert mot stadfestelsen. Da gjelder første ledd, og ankeinstansen vil også kunne prøve om budet er "altfor lavt".
Da kjæremålsutvalget har full kompetanse til å overprøve lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet, kan utvalget også foreta den nødvendige prejudisielle prøvelse etter §158 første ledd. Man vil i denne forbindelse peke på at det er utsiktene til at anken vil føre frem som skal bedømmes. Det skal ikke tas et endelig standpunkt til sakens realitet.
Namsretten uttaler i sin kjennelse:
"Etter de opplysninger som foreligger, legger retten til grunn at det avgitte bud med tillegg av de omkostninger som vil påløpe, ikke avviker vesentlig fra det som må antas å være en gangbar pris for eiendommen ved ordinært salg."
A/S Elvegården har i kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjærekjæremålsutvalg anført at det foreligger takster på kr 2.400.000 og kr 1.750.000. Det nevnes også bud på kr 1.800.000, kr 1.600.000 og kr 1.450.000. Det stafestede bud lød på kr 1.325.000. Det hefter tydeligvis adskillig usikkerhet ved verdsettelsen av eiendommen, og kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger en så stor sannsynlighet for at namsrettens vurdering er feilaktig at det kan anses som en særlig omstendighet som tilsier oppreisning.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
A/S Elvegården må betale motpartens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningenes beløp settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A/S Elvegården til Norsk Kausjon A/S 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.