LG-1994-91

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1994-02-08
Publisert:	LG-1994-00091
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 93-01109 A og 93-01137 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00091 og LG-1994-00092 K. Rettskraftig.
Parter:	Kjæremålsak nr. 94-00091 K: Kjærende parter: Bjørn Bergsvik m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). Kjæremotpart: GECO as (Prosessfullmektig: Advokat Jan L. Backer, Oslo) og i kjæremålsak nr. 94-00092 K: Kjærende parter: Svein Anderson m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). Kjæremotpart: GECO as (Prosessfullmektig: Advokat Jan L. Backer, Oslo).
Forfatter:	Kst. lagmann Eftestøl, Lagdommer Midttun, Kst. lagdommer Bølgen
Lovhenvisninger:	Sjømannsloven (1975) §19, §20A, §20, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, Tvistemålsloven (1915) §179, §13, §14, §61, §15-2, §20

I to saker mot Geco AS anlagt av en del seismisk personale på Gecos båter med krav efter sjømannsloven §20A om å få oppsigelser kjent ugyldige samt krav om erstatning, krevde saksøkerne ved midlertidig forføyning å få stå i stillingene under sakene. Stavanger byrett avsa 2. desember 1993 kjennelse med slik slutning:

"I sak 1109/93 A:

1. Geco A/S v/styrets formann frifinnes. Saksøkerne fratrer sine stillinger ved oppsigelsestidens utløp.

2. Bente Brødholt, Halvard Dagestad, Ole Reidar Dimmen, Monrad Dybvig, Sigbjørn Eliassen, Egil Gandsmo, Svein Ove Grimen, Gunnar Guttormsen, Bjørn Haugen, Kjell Indrestrand, Sven Eik Johansen, Jens Julseth, Harald Kolven, Allan Muir, Franz Rettenberger, Toralf Stokke, Tore Elling Vartdal, Charles Williams og Kåre Ytterland, betaler innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse, - en for alle og alle for en - saksomkostninger til Geco A/S v/advokat Jan L. Backer med kr 6000.- -sekstusenkroner-.

I sak 113793 A:

1. Geco A/S v/styrets formann frifinnes. Saksøkernes fratrer sine stillinger ved oppsigelsestidens utløp.

2. Svein, Anderson, Dagfinn Silgjerd, Atle Sølvberg og Rolf Westre, betaler innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse, - en for alle og alle for en - saksomkostninger til Geco A/S v/advokat Jan L. Backer med kr 6000.- -sekstusenkroner-."

Saksøkerne i begge sakene har erklært kjæremål til Gulating lagmannsrett over kjennelsen. De har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

"I sak nr. 1109/93 A:

1. Gulating lagmannsrett beslutter ved midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2b at Bente Brødholt, Halvard Dagestad, Reidar Dimmen, Monrad Dybvig, Sigbjørn Eliassen, Egil Gandsmo, Svein Ove Grimen, Gunnar Guttormsen, Bjørn Haugen, Kjell Indrestrand, Sven Eik Johansen, Jens Gulseth, Harald Kolven, Allan Muir, Franz Rettenberger, Toralf Stokke, Tore Elling Vartdal, Charles Williams og Kåre Ytterland fortsetter i sine stillinger fram til det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.

2. Geco AS v/styret betaler sakens kostnader til hver av saksøkerne.

I sak nr. 1137/93 A

1. Gulating lagmannsrett beslutter ved midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2b at Svein Anderson, Dagfinn Silgjerd, Atle Sølvberg og Rolf Westre fortsetter i sine stillinger fram til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i saken.

2. Geco AS v/styret betaler sakens kostnader til Svein Anderson, Dagfinn Silgjerd, Atle Sølvberg og Rolf Westre."

Geco AS har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

"1. Stavanger byretts kjennelse av 2. desember 1993 stadfestes.

2. Geco AS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten."

Om sakens nærmere innhold og hva partene gjorde gjeldende for byretten, vises til premissene for byrettens kjennelse. De kjærende fremholder for lagmannsretten at byretten har tatt feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og at saksbehandlingen er mangelfull ved at kjennelsens grunner er ufullstendige. De hevder at efter sjømannsloven §19 er usaklige oppsigelser rettslig virkningsløse slik at ansettelsesforholdet består efter utløpet av fristen for fratredelse.

At sjømannsloven ikke har en regel svarende til Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, som gir en i utgangspunktet automatisk rett til å stå i stillingen under saken, kan ikke være til hinder for at de kan gis slik rett ved midlertidig forføyning hvis tvangsfullbyrdelsesloven vilkår er oppfylt, hevder saksøkerne, og viser til at sjømannsloven ikke gir noe unntak for anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven.

Saksbehandlingen er mangelfull ved at byretten ikke har vært villig til å ta stilling til sannsynligheten av at oppsigelsene er ugyldige, til tross for at kravet er begrunnet i stevningen og nærmere opplyst i rettsmøte. Det er påvist, hevder de, at Geco har opptrådt uten å ta hensyn til det avtalefestede ansiennitetsprinsipp. Videre hevder de at Geco har hatt lite av konkrete forhold å påberope seg, og at Geco har erkjent at alle de oppsagte er fullt kvalifiserte til stillingene sine. Motparten, Geco A/S, anfører at der ikke er plass til begjæring om midlertidig forføyning efter tvangsfullbyrdelsesloven ved siden av de regler lovene om stillingsvern måtte ha om rett til å stå i stillingen under tvist. Lovgiveren har bevisst tatt det standpunkt at der ikke skal være adgang til midlertidig forføyning, hevder Geco med henvisning til lovforarbeidene. Begrunnelsen for at sjøfolk ikke har rett til å stå i stillingen under tvist har samme vekt for seismisk mannskap, hevdes det. Det er, mener Geco, heller ikke nok å vise til "ulempe" som sikringsgrunn. Subsidiært hevdes det at hvert av tilfellene må undergis en konkret vurdering m.h.t. vilkårene for midlertidig forføyning. Ansiennitetsprinsippet skal ikke følges slavisk, og er fulgt så langt det kan kreves. Det er ikke feil ved bevisbedømmelse eller saksbehandling at byretten ikke kunne gjøre seg opp noen mening ut fra de opplysninger og dokumenter som var forelagt den. Det er heller ikke feil at byretten har tatt med i sin vurdering at noen andre ville måtte sies opp hvis de kjærende skulle bli tatt inn igjen, hevdes det.

Lagmannsretten bemerker at der er enighet mellom partene om at spørsmålet om midlertidig forføyning avgjøres på det grunnlag at det er sjømannsloven som regulerer de kjærendes ansettelsesforhold.

Sjømannsloven av 1975 hadde opprinnelig det samme system som den tidligere lov. Hovedregelen var fri adgang til å si sjømannen opp med den avtalte eller lovbestemte frist. Sjømannen kunne avskjediges, d.v.s. hyreforholdet bringes til opphør uten oppsigelsestid. Men hvis der ikke forelå tjenesteforsømmelse m.v., hadde den avskjedigede rett til to måneders ekstrahyre, som en normalerstatning. Dertil kom en rett til erstatning for usaklig oppsigelse for sjøfolk med lang tjenestetid og som oppfylte visse vilkår om nasjonalitet m.v. I §20 i loven av 1975 het det om dette:

"Rederen er erstatningspliktig hvis en sjømann som .... har minst 18 måneders tjeneste ....., må fratre fordi rederen bringer tjenesteforholdet til opphør uten at dette har saklig grunn ...."

Dette gjaldt altså både ved ubegrunnet avskjed og ved opprinnelse med lovlig frist. Men det som klart fremgår, er at rederen alltid hadde rett til å bringe tjenesteforholdet til opphør; sjømannen hadde bare rett til erstatning i visse tilfeller.

Ved lovendring i 1985 kom der inn i loven regler som i formen forbyr oppsigelse i noen tilfeller. I §13 og §14 fikk man bestemmelser for graviditet og sykdom, hvor det heter at sjømannen "kan ikke av den grunn sies opp". §19 fikk overskriften "Vern mot usaklig oppsigelse", og sin nuværende ordlyd (bortsett fra en senere endring som er uten betydning for denne saken). I pkt. 1 i §19 heter det:

"Sjømannen kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet ......"

Samtidig fikk man de prosessuelle regler i §20, som har likheter med reglene i arbeidsmiljøloven §61, men ikke noen bestemmelse som svarer til §61 nr. 4 om rett til å fortsette i stillingen under saken. Det motsatte - at sjømannen ikke har rett til å stå i stillingen - står heller ikke i sjømannsloven, som altså er taus på dette punkt.

Virkningene av usaklig oppsigelse er angitt i sjømannsloven §20A hvor det heter:

"Finner retten at oppsigelsen er usaklig, skal oppsigelsen kjennes ugyldig dersom sjømannen krever dette. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter påstand fra rederiet, bestemme at ansettelsesforholdet skal opphøre, ..."

Videre er der i §20A en bestemmelse om rett for sjømannen til erstatning ved usaklig oppsigelse.

Det som fremgår av lovteksten er altså at en oppsigelse i strid med §19 er ugyldig, hvilket innebærer rett til å fortsette i tjenesten, en rett som det bare i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra.

Uttrykksmåten "kan ikke sies opp" i §19 må efter alminnelig språkbruk innebære et forbud, og sammenholdt med at virkningen av overtredelse i §20A betegnes som ugyldighet med rett til fortsatt tjeneste, skulle da følgen bli at sjømannen ikke har plikt til å fratre efter en usaklig oppsigelse. En alminnelig lesning av loven skulle altså lede til at han fortsatt har sin rett efter hyrekontrakten i behold, men må følge de prosessuelle reglene om saksanlegg for ikke å miste retten.

Forskjellen mellom arbeidsmiljøloven og sjømannsloven synes efter dette å være at sjømannsloven ikke som arbeidsmiljøloven gir arbeidstakeren en rett til å stå i stillingen under saken uavhengig av om oppsigelsen er usaklig.

En sjømann vil ikke rent faktisk kunne bli stående i stillingen efter en usaklig oppsigelse dersom rederen (som gjerne mener at oppsigelsen er saklig) ikke gir ham adgang og ikke betaler ham hyre. Spørsmålet er da om sjømannen ved hjelp av reglene om midlertidig forføyning kan gjennomtvinge å bli stående før der faller dom i saken.

Sjømannsloven sier ikke noe om dette. Av det kan man ikke slutte at der ikke skal være noen slik rett. Lagmannsretten kan ikke være enig med Gecos advokat i at lovgiveren har tatt det generelle standpunkt at der ikke skal være adgang til midlertidig forføyning efter tvangsfullbyrdelsesloven på dette område.

Noen avgjørende rettspraksis foreligger ikke, og som Gecos advokat påpeker gir kjennelsen i Rt-1989-361 ikke andre materielle rettsvirkninger enn det som følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Lagmannsretten kan ikke se at forarbeidene til arbeidsmiljøloven kaster lys over spørsmålet. Der ble innført en alminnelig rett til å stå i stillingen i forhold som omfattes av arbeidsmiljøloven, men lagmannsretten finner ikke at dette hviler på en alminnelig oppfatning hos lovgiveren om at der ikke er plass for vanlig midlertidig forføyning i arbeidsforhold hvor der ikke er spesialregler om retten til å stå i stillingen.

Der er formuleringer i forarbeidene til sjømannsloven som kan tyde på at en sjømann ikke skal ha rett til å stå i stillingen under saken. Således heter det i det innledende sammendrag i Ot.prp.nr.26 (1984-85) på 4 at sjømannen kan kreve en usaklig oppsigelse kjent ugyldig, "og han får da rett til å gjeninntre i sin stilling.

Dette betyr at han får sitt arbeid tilbake".

Under "Generelle merknader" heter det på 8:

"Usaklig oppsigelse kan kjennes ugyldig og sjømannen kan da gis rett til gjeninntredelse".

Videre på samme side:

"Det er heller ikke som i arbeidsmiljøloven foreslått noen rett for sjømannen til å fortsette i stillingen inntil tvist om usaklig oppsigelse av avgjort."

I proposisjonen siteres 9-10 en del høringsuttalelser som anfører sterke argumenter mot at en sjømann skal ha adgang til å stå i stillingen under saken. Det pekes bl.a. på det uheldige i å ha en person ombord efter at han er oppsagt på grunn av uskikkethet. Det heter videre på 10:

"Når det gjelder retten til å fortsette i sin stilling inntil en eventuell tvist er avgjort finner departementet å måtte legge avgjørende vekt på de praktiske vanskeligheter som kan oppstå ombord på et skip i et 24 timers samfunn samt de praktiske vansker både med å få løst en tvist om retten til å fortsette i stilling og med selve tvisten om oppsigelsen. Slik skipsfartnæringen har utviklet seg og utvikler seg er det helt nødvendig at hver sjømann må kunne utføre sin oppgave tilfredsstillende. En ikke egnet person vil kunne skape meget store problemer for de øvrige ombord. ............

Videre ser departementet det ikke som realistisk for rederiene i tide å få en kjennelse om at sjømannen likevel ikke skal få fortsette i sin stilling. ................... ............

Hverken direktoratet eller departementet kan derimot se at det foreligger avgjørende argumenter mot å la sjømannen gjeninntre i rederiet hvis retten har funnet at oppsigelsen er usaklig og ugyldig. Dette betyr at det således er forutsatt at hvis retten kjenner en usaklig oppsigelse ugyldig medfører det at sjømannen får rett til å gjeninntre."

Av departementets merknader til §20A på 33 siteres:

"Den innebærer en vesentlig prinsipiell nyordning i forhold til gjeldende sjømannslov, idet usaklig oppsigelse av retten kan kjennes ugyldig. Dette medfører at ansettelsesforholdet anses opprettholdt, og sjømannen rett til å få gjeninntre i stillingen."

I Inst.O.nr.46 (1984-85) sier komitéens flertall på 8 til lovforslagets §20:

"Flertallet antar at hvis en tvist kommer så langt at den havner i retten, vil trolig sjømannens situasjon være så konfliktfylt i forhold til foresatte og arbeidskolleger at med de spesielle forhold det er ombord i et skip, vil det i de fleste tilfeller medføre vanskeligheter om sjømannen skal fortsette i sin stilling inntil tvisten er avgjort.

Flertallet slutter seg på denne bakgrunn til departementets forslag om at sjømannen ikke fortsetter i sin stilling inntil tvisten er avgjort."

Mindretallet foreslo regler svarende til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Så langt det bare ses hen til sjømannsloven ordlyd finner lagmannsretten at den ikke utelukker at det kan fattes bestemmelse om midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven. Like lite som på andre rettsområder skulle det være nødvendig at det i sjømannsloven gis uttrykk for den rett til midlertidig forføyning som følger av de generelle prosessuelle regler i tvangsfullbyrdelsesloven.

På den annen side må det sies at betydningen av ordlyden nok svekkes noe fordi bestemmelsene i §19 nr. 1, første ledd, og i §20A ikke er forfattet spesielt for sjømannsloven, men opptatt fra arbeidsmiljøloven, hvor de tilsvarende bestemmelsers ordlyd er i harmoni med bestemmelsen i §61 nr. 4. Det kan derfor ikke med stor vekt argumenteres med at uttrykkene "kan ikke sies opp" i §19, og "kjennes ugyldig" og "ansettelsesforholdet fortsetter" i §20A er uttrykk for et bevisst valg fra lovgiverens side. Det må under disse omstendigheter legges adskillig vekt på hva som kan utledes av forarbeidene om meningen.

Uttalelsene i forarbeidene er helt generelle. Det tales om at følgen av ugyldighet er at sjømannen får arbeidet tilbake, og spesielt sies det (Ot.prp.nr.26 8) at det ikke er "foreslått noen rett for sjømannen til å fortsette i stillingen", og flertallet i komitéen sier (Inst.O.nr.46 s.8) at det slutter seg til "forslaget om at sjømannen ikke fortsetter i sin stilling". Tatt strikt på ordet gis der ikke unntak fra den regelen at sjømannen må gå av hvis rederen krever det, uansett om oppsigelsen er usaklig eller ei.

Til dette er på den annen side å si at det fremgår av forarbeidene at hensikten med lovendringene i 1985 var å harmonisere sjømannsloven med arbeidsmiljøloven, og det som ble drøftet var hvor langt man skulle gå i å innføre reglene fra arbeidsmiljøloven på sjømannsloven område. Den regel som ble vurdert, og forkastet, på grunn av bl.a. de særlige forhold ombord på skip, var regelen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 om en i utgangspunktet ubetinget rett til å bli stående i stillingen, og ikke de langt snevrere reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, som krever at sjømannen sannsynliggjør at oppsigelsen er usaklig og ville bli kjent ugyldig og at der er en spesiell grunn til å bli stående i stillingen.

Videre er å merke at tvangsfullbyrdelsesloven regler om midlertidig forføyning er prosessuelle regler. De angår på hvilken måte man kan gjøre sine rettigheter gjeldende for domstolene og få deres hjelp til å unngå å bli skadelidende. Man får ikke midlertidig forføyning uten at det er sannsynlig at det stemmer med det som kommer til å bli det endelige utfall av prosessen, og dessuten må en del andre vilkår være oppfylt som efter rettens mening gjør en midlertidig forføyning nødvendig. Den som kan overbevise dommeren om vilkårene og behovet, kan da oppnå å få en viss sikkerhet for sin rett på et tidlig stadium i prosessen. Det ville kanskje vært naturlig å vente at der var tatt noe inn i §20 dersom meningen var at reglene om midlertidig forføyning ikke skulle gjelde.

Det kan også pekes på at de grunner fra de spesielle forhold for sjøfolk og for rederinæringen som anføres i lovforarbeidene for ikke å innføre regelen fra arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, vil måtte tas med i den vurderingen retten må foreta når den skal avgjøre et krav om midlertidig forføyning. Om disse forholdene vel kan begrunne at der ikke gis sjømenn en alminnelig rett til å stå i stillingen under saken, så skulle ikke det være til hinder for at retten kunne beslutte midlertidig forføyning hvor den allikevel finner det ubetenkelig i det enkelte tilfelle.

Lagmannsretten er under noen tvil blitt stående ved, særlig ut fra begrunnelsen for at sjømannsloven ikke fikk en uttrykkelig bestemmelse i likhet med arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, at loven ikke kan forstås slik at midlertidig forføyning om rett til å stå i stillingen er utelukket.

Lagmannsretten finner videre at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven ikke er til hinder for å bestemme som midlertidig forføyning at en sjømann kan bli stående i stillingen under saken. Det vises til kjennelse i Rt-1989-361 der det ble antatt bl.a. under henvisning til Rt-1982-1725 og Rt-1984-398, at tilsvarende bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 ikke var til hinder for å avsi kjennelse om midlertidig gjeninntredelse i stillingen i et tilfelle der §61 nr. 4 i arbeidsmiljøloven ikke kom til anvendelse.

Om den påberopte avtalen mellom Geco og Seismisk Forbund er å si at reglene om oppsigelsesvern i sjømannsloven ikke kan fravikes ved avtale til skade for sjømannen. Dette må også gjelde den rett til å kreve midlertidig forføyning som lagmannsretten finner at sjømannen har efter loven. På den annen side må avtalen forstås slik at den ikke gir den utvidede rett til å stå i stillingen som arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 gir, i og med at en slik rett ikke er uttrykkelig nevnt i avtalen.

Byretten forstår loven slik at den gir rett til å gjeninntre dersom retten finner at oppsigelsene var usaklige, og finner at retten til gjeninntredelse neppe påvirkes av at sjømennene ikke får stå i stillingene. Efter lagmannsrettens forståelse av loven må vurderingen bli annerledes, idet lagmannsretten finner at loven gir den som er usaklig oppsagt en rett til å stå i stillingen hele tiden. For det første er det da et direkte tap av en rettighet efter loven om en sjømann ikke får stå i stillingen hele tiden, og for det andre kan det lettere tenkes at den faktiske mulighet for å fortsette i stillingen efter at en oppsigelse er kjent ugyldig, er dårligere hvis sjømannen har måttet være borte fra den en tid enn om han hadde stått i stillingen som han hadde rett til. Det vil imidlertid som regel ikke være nok å sannsynliggjøre at oppsigelsen er ugyldig for å kunne få rett til å bli stående ved midlertidig forføyning. Graden av sannsynlighet vil kunne ha betydning for spørsmålet, likeså andre forhold både på sjømennenes og rederiets side.

Byretten har bygget sin avgjørelse på en uriktig lovforståelse.

Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i resultatet, fordi lagmannsretten ikke finner det sannsynliggjort, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6, at saksøkerne har et krav på å få bli stående i stillingene, det vil si at oppsigelsene er usaklige og vil bli kjent ugyldige efter sjømannsloven §20A. Det påberopes at ansiennitetsprinsippet ikke er fulgt ved oppsigelsene, til tross for at det er avtalefestet at det skal følges under ellers like vilkår. Geco påberoper å ha bygget på forskjellen i kvalifikasjoner, til hvilket de oppsagte innvender at de er fullt kvalifiserte for stillingene, og at ansiennitetsprinsippet da tilsier at de ikke skal vike for personer med mindre ansiennitet selv om disse skulle ha bedre kvalifikasjoner i og for seg. De finner det uriktig at det ikke har vært overveiet å flytte ansatte over til andre stillingsgrupper, og fremholder at der ikke er adgang til en slik omplassering som her har skjedd. Lagmannsretten finner imidlertid at skjønt saksøkernes synspunkter nok har adskillig for seg, så kan man ikke legge til grunn at slike hensyn som Geco påberoper seg aldri kan spille noen rolle i vurderingene. Det foreliggende materiale gir ikke grunnlag for å bedømme saksøkernes mulighet for å vinne frem; en mening om det kan man først ha når saken er fullt ut belyst under hovedforhandlingen. Siden saksøkerne således ikke på det nuværende stadium har kunnet sannsynliggjøre sitt krav, kan begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge.

Byrettens kjennelse stadfestes derfor. Lagmannsretten finner imidlertid at omkostningsavgjørelsen bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Byrettens kjennelse stadfestes, men slik at avgjørelse om saksomkostninger utstår i medhold av tvistemålsloven §179.