LG-1995-1010

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-05-08
Publisert:	LG-1995-01010
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Karmsund herredsrett Nr. 94-00709 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-01010 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1996-00465K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Lauvås, Haugesund) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Vikse, Haugesund)
Forfatter:	Lagdommer Trovåg Lagdommer Midtgaard Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Barneloven (1981) §44

Saken gjelder spørsmålet om den daglige omsorg og samværsrett til partenes felles barn - C, f. xx.xx.1991 og samværsrett til partenes felles barn - C, f. xx.xx.1991 og D, f. xx.xx.1992.

A og B inngikk ekteskap 25. mai 1991. Skilsmissebevilling er utstedt 15. februar 1996. Partene ble formelt separert 29. desember 1994. Etter faktisk samlivsbrudd i begynnelsen av oktober 1994 reiste A sak ved Karmsund herredsrett til avgjørelse av omsorgsog samværsspørsmålet til barna.

Karmsund herredsrett avsa 10. juli 1995 dom med slik domsslutning:

"1. A og B skal ha felles foreldreansvar for fellesbarna C, f. xx.xx.1991 og D, f. xx.xx.1992.

2. B skal ha den daglige omsorg for C og D.

3. A skal ha alminnelig samværsrett til C og D, men slik at et helgesamvær pr. måned skal vare fra torsdag etter barnehagetid til mandag morgen. Dessuten skal hun ha 3 - tre - ukers sammenhengende sommerferiesamvær i løpet av tidsrommet for skolenes sommerferie.

4. A betaler saksomkostninger til B med kr 5000,- kronerfemtusen.

Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker-."

Sakens nærmere sammenheng og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen som lagmannsretten viser til.

A har i rett tid anket herredsrettens dom forsåvidt angår domsslutningens poster 2 - 4. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

B har i rett tid inngitt tilsvar.

Ankeforhandling er holdt i Haugesund 25.-26. april 1996. Foruten partene avga sju vitner forklaring. Under saksforberedelsen oppnevnte lagmannsretten barnevernkurator Marta Elisabeth Åtland Førsvoll og psykolog Bjørn R. Austeid som sakkyndige. Den førstnevnte var også sakkyndig for herredsretten. Det foreligger skriftlig erklæring fra hver av de sakkyndige. De gav begge forklaring for lagmannsretten. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, herunder ble dokumentert vitneforklaring til et vitne avhørt ved bevisopptak.

A har i hovedtrekk anført: Herredsretten tar feil når den har kommet til at den daglige omsorgen bør være hos faren. Det anføres at barna var små da bruddet fant sted. De er nå henholdsvis tre og et halvt og fem år gamle. Fra fødselen av var mor hovedomsorgspersonen. Siden faren hadde lange arbeidsdager, var det naturlig at hun som hjemmeværende tok seg av barna. Forskning har vist at det er særlig viktig at barn får god omsorg de første leveårene. Dette var hun i stand til å gi dem.

Etter samlivsbruddet i oktober 1994, har partene praktisert den ordning at barna bor en uke hos hver av foreldrene. Partene er enige om at denne ordningen av hensyn til barna snarest bør erstattes av en fast ordning. De er videre enige om at den av partene som ikke får den daglige omsorgen skal ha vanlig samværsrett, likevel slik at samværsretten skal utøves fleksibelt og helst være mer omfattende enn det som følger av loven. Begge parter er også enige om at lagmannsrettens avgjørelse ikke påankes selv om man etter loven ikke har adgang til å binde seg til et slikt standpunkt i denne typen saker.

Det erkjennes at begge parter er vel skikket til å ha den daglige omsorgen for barna. Avgjørende må være hva som vil være til barnas beste. A er innstilt på å innrette livet sitt slik at hun er tilgjengelig for barna. Hun akter å være hjemmeværende inntil barna er i skolepliktig alder samtidig som hun gjennomfører skolegang på kveldstid. Hun er i stand til å prioritere barnas behov. Så lenge barna er små, er det særlig viktig at det alltid er en av foreldrene tilstede for barna. Fars arbeid lar seg ikke kombinere på en slik måte at han kan ta seg av barna på dagtid.

Barna må snarest få et fast ankerfeste i livet sitt. De må vite hvor de har mest tilhørighet - sitt hjem. I og med at partene har praktisert å ha de hos seg annenhver uke vil det ikke innebære miljøskifte at barna blir boende fast hos moren. Tilknytningen til deres tidligere felles hjem i X vil bli opprettholdt gjennom fleksibel gjennomføring av samværsordningen.

Barna er sterkt knyttet til mor. Som nevnt var hun i barnas første leveår hjemmeværende. Det var oftest henne de forholdt seg til, og hun var det stabile elementet. B er avhengig av andres hjelp for å kunne ta seg av den daglige omsorgen. Utviklingen i tiden etter bruddet viser at han nettopp har måttet benytte seg av andre for å ta seg av barna. Etter relativt kort tid flyttet en samboer til deres tidligere felles hjem. Nå er det samboeren som på hans vegne tar seg av barna i hans arbeidstid. Hvis ikke hun har anledning er det gjerne farmoren som trer støttende til. Hun og farfaren bor som kjent like i nærheten. Selv om B nylig har skiftet arbeidssted, er det et faktum at han likevel er forholdsvis mye borte fra hjemmet. Dette er uheldig for barna, særlig siden de er små.

Siden partene står såvidt likt ifølge de sakkyndige må ovennevnte hensyn være avgjørende ved det valget som lagmannsretten skal foreta. Slike hensyn harmonerer med rettspraksis. Det er blant annet vist til Rt-1977-88, Rt-1982-887 og Rt-1985-707.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. A skal ha den daglige omsorg for C og D.

2. B skal ha alminnelig samværsrett med C og D fastsatt etter rettens skjønn.

3. B tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger."

B krever herredsrettens dom stadfestet. Dommen er riktig både hva angår premisser og konklusjon.

Begge foreldre er klart skikket til å ha den daglige omsorgen for barna. Det er marginale men dog viktige forskjeller foreldrene imellom. Bs stabilitet i forhold til barna og hans sosiale nettverk bør være utslagsgivende. Barna har større tilknytning til hjemmet på X enn til As leilighet på Y. Barna har alltid bodd i eneboligen på X og trygghetselementet må vektlegges.

Begge parter har etablert seg med nye partnere. Barna har blitt vel fortrolige med Bs samboer, E. Hun er utdannet tannlegeassistent, men er ikke i fast arbeid. Hun tar vikartimer. I slike perioder tar Bs mor seg av barna. B har etter samlivsbruddet evnet å omstille seg til å ta seg mer av barna. Han har skiftet arbeidsplass for å få bedre tid til barna. Ellers trives barna i barnehagen i X hvor de er tre dager i uken. B er av de sakkyndige karakterisert som en stabil og sindig person med et realistisk og ukomplisert syn på tilværelsen. Han representerer en trygghet for barna i deres oppvekst.

Når det gjelder A, kan det slås fast at med bakgrunn i hennes oppvekst, kan hun være sårbar for kriser. Hun kan også synes å ha noe manglende evne til å gjennomleve og holde ut i en konflikt. I forbindelse med samlivskrisen må det kunne anføres at hun i det tilfellet satte egne behov foran barnas, og tok seg ikke tid til å vente på sakkyndig hjelp for bistand til å søke å løse ekteskapskrisen.

Det er nok sikkert riktig at A de første par år vil kunne være hjemme og ta seg av barna. På den annen side er også hun avhengig av å skaffe seg en utdannelse. Hennes situasjon vil derfor kunne endres forholdsvis raskt slik at også hun vil bli mer borte fra hjemmet enn tilfellet er i dag. I tillegg kommer at hennes nettverk geografisk er langt mer spredt enn Bs. Han har sine nære omkring seg, mens As nære venner og familie til dels bor noe mer fjernt.

B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom punkt 2 og 3 stadfestes, dog slik at samværsrettens omfang fastsettes i samsvar med barneloven §44.

2. A betaler saksomkostninger til B for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er under tvil kommet til at A bør ha den daglige omsorgen for de to barna. Lagmannsretten finner grunn til å presisere at hver av foreldrene klart ansees skikket til å ha den daglige omsorgen. Foreldrene har hver på sin måte kvaliteter som utvilsomt vil være fordelaktige ved barnas oppvekst. Det er grunn til å understreke at slike egenskaper og forhold skal komme barna til gode gjennom en fleksibel gjennomføring av samværsretten. Begge parter har i utpreget grad gitt uttrykk for vilje til dette. Det forutsettes derfor at partene samarbeider om de praktiske løsninger som opprettholder barnas behov for nær og god kontakt også med far og hans slekt.

Lagmannsretten peker på at de to sakkyndige for lagmannsretten ikke har gitt retten noe bestemt råd om hvor barna bør være. De sakkyndige har arbeidet hver for seg, men er enige i hverandres vurderinger og konklusjoner. Lagmannsretten finner grunn til å gi en kort beskrivelse av partene og deres forhold.

A er født i Z xx.xx.1971. Hun har tre søsken. Allerede i 1973 overtok Z kommune omsorgen for de fire barna. A har stort sett vokst opp hos fosterforeldre. Etter samlivsbruddet har hun bodd i en leilighet på Y i utkanten av U kommune. Leiligheten er i et forholdsvis nytt hus i et nyetablert boligområde. Det er opplyst at leiligheten har god standard og er tilstrekkelig for en familie på tre. A er hjemmeværende og tar enkelte artiumsfag på videregående skole. Hun har planer om å utdanne seg til sykepleier. Etter samlivsbruddet har hun etablert et forhold til en annen mann, F. Han bor i egen leilighet i Z, og arbeider som styrmann. De to har planer om å flytte sammen og skaffe seg egnet bolig i det området hvor A bor i dag. Det er mange barn på guttenes alder i boligområdet.

B er født xx.xx.1968. Han arbeider som sveiser og platearbeider i et firma på U. Han bor i den boligen som han og A bygde på hans foreldres gård på X i U. Det er ca 10 minutter til barneskole. I området er det ellers videregående skole, idrettshall, fotballbane og svømmehall. B er forlovet med E. Hun flyttet inn i hans bolig våren 1995. Som nevnt er hun utdannet tannlegesekretær og arbeider tidvis som vikar i slike stillinger. Bs foreldre bor i eget hus på samme eiendom noen hundre meter fra Bs hus. Det bor ikke andre barn i den umiddelbare nærhet.

De sakkyndige har truffet barna, og fra psykolog Austeids sakkyndige rapport siteres:

"C er en oppmerksomhetssøkende gutt....Hans totale funksjonsnivå synes å være godt innenfor normalområdet, og de stressreaksjonene som er beskrevet av foreldre og barnehage må vurderes som normale i lys av skilsmissesituasjonen."

Med hensyn til D nevnes:

"Mitt kliniske inntrykk av D indikerer normalt utviklet språk og motorikk. Noe svakere utviklet språk enn sensomotoriske ferdigheter. Han er eksponert for normal tilknytningsadferd for alderen. Han var langt mindre oppmerksomhetskrevende enn C og fremstod som et generelt roligere barn."

I spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen for barna skriver psykolog Austeid i sin rapport:

"Marta Elisabeth Førsvoll konkluderer i begge sine rapporter at både mor og far er skikket til å ha den daglige omsorgen for barna C og D. Mine undersøkelser har ikke endret på denne vurderingen av foreldrene. A har i største delen av sin barndom hatt gode og stabile relasjoner til sine fosterforeldre. Hun har opplevd å bli elsket og respektert. Jeg har ikke funnet grunnlag for at A sin oppvekst som fosterbarn har redusert hennes muligheter for å være en god mor over tid. Derimot er det holdepunkter for at hun ikke i tilstrekkelig grad har bearbeidet krisen hun opplevde da hun ble tilbakeført til biologisk mor. Dette vil kunne gjøre henne sårbar for framtidige kriser.

På den andre siden er det holdepunkter for at B trenger påtagelig ytre press for å reflektere over egen atferd og eventuelt endre den. Man kan både undervurdere og overvurdere konflikter i omgivelsene. Det kan synes som om B undervurderer konflikter. Undervurdering av konflikter kan også skape kriser som blir håndtert dårlig og som kan medføre dramatiske endringer for barna.

Herredsretten kom til at Bs nettverk var bedre enn A sitt. Det er klare holdepunkter for at nettverkene er forskjellige, men om de er kvalitativt forskjellige er det få holdepunkter for. Nettverket til far er preget av trygghet og kontinuitet, men legger mindre vekt på innholdet i relasjonene. Nettverket til mor legger mere vekt på innholdet i relasjonen, og mindre vekt på kontinuiteten.

Hvilket av disse nettverkene som det er best for normale og friske barn å vokse opp i, er mere et verdi spørsmål enn et psykologisk problem.

Etter min vurdering er det vanskelig å finne noen entydig psykologfaglig begrunnelse for at mor eller far skal få den daglige omsorgen. Min konklusjon er derfor delt i to. * Vektlegger retten at det er best for barna og vokse opp i et miljø preget av kontinuitet og forutsigbarhet - bør far ha den daglige omsorgen (Behovsretningen 12 og 13) * Vektlegger retten at det er best for barna å vokse opp i et miljø som er preget av innholdet og stabiliteten i de nære relasjonene - bør mor få den daglige omsorgen (Relasjonsretningen 12 og 13)

Jeg er kjent med vurderingene og konklusjonen i Marta Elisabeth Førsvoll sin siste rapport. Etter mitt skjønn er det ingen motsetninger mellom hennes vurderinger og mine.

Etter mitt syn utfyller de to rapportene hverandre."

Med hensyn til samvær uttales følgende:

"Barna skal snart begynne på skolen. I skole alderen begynner de også med mere faste fritidsaktiviteter. Dette medfører at det blir vanskelig å gjennomføre en utvidet besøksordning uten at det går ut over barna. Det beste for barna er derfor vanlig samværsrett og hvor barnas behov får stå i fokus ved praktiseringen. Jeg vil gjerne i denne sammenheng vise til Marta Førsvoll sin redegjørelse på dette punktet."

Den sakkyndige har for lagmannsretten utdypet, men står fast ved den konklusjon som her er gitt.

Den sakkyndige Marta Elisabeth Åtland Førsvoll har konkludert på følgende måte:

"Det er svært vanskelig å vurdere og konkludere med hvem av foreldrene som bør ha den daglige omsorgen for C og D. Foreldrene har ulik måte å være på ovenfor barna. Dette ses imidlertid på som positivt. Barn trenger rollefigurer som utfyller hverandre. Begge foreldrene er godt skikket til å ha den daglige omsorgen. Vektleggingen ved forrige rapport gikk på fars stabile nettverk, bolig og arbeid. I tillegg ble det lagt vekt på mors ustabile oppvekst. Endringene består i at far har fått samboer og mor har hatt en stabil situasjon i denne perioden.

Det mest bekymringsfulle hos far er at han flyttet sammen med en ny partner før det er sannsynlig at han hadde fått bearbeidet tapet av ektefellen. I forhold til barna var det også uheldig å introdusere en ny person som skal leve så tett innpå dem så kort tid etter bruddet.

Det bekymringsfulle med mor er uskikkethet i forhold til hvordan hun vil takle en eventuell ny konflikt eller stressituasjon. Nye, raske og uforberedte endringer i barnas oppvekstmiljø vil være svært uheldig. En må også ta i betrakting at de vil være ekstra sårbare for nye brudd på bakgrunn av det første.

Mor og far fremstår som formidlere av ulike ressurser og verdier. Mor har sin styrke i nærhet, fortrolighet og innsikt i barnas behov for respons på det emosjonelle og ekstensielle plan. Far har sin styrke i at han er uproblematisk og søker ikke konflikter. Han gir enkle svar på problematiske spørsmål. Far vil med stor sannsynlighet ha en stabil daglig tilværelse. Mor og far utfyller hverandre som omsorgspersoner, og begges verdier er gode og viktige for barna. Bjørn Austeid har i sin rapport beskrevet mors og fars ulikhet, styrken og svakheten hos hver av dem. Det er vanskelig å si at den ene har bedre forutsetning enn den andre for å ha den daglige omsorgen. Det må bli opp til retten å foreta et valg mellom de ulike verdiene de representerer."

Med hensyn til samværet uttales i samme rapport:

"Med tanke på fremtidig skolegang og fritidsaktiviteter, mener undertegnede at en såkalt vanlig samværsordning er mest tjenlig for barna. Det er imidlertid av stor betydning for barna at foreldrene praktiserer denne på en fleksibel og romslig måte til beste for barna."

Når lagmannsretten har sitert såpass utførlig fra de sakkyndiges rapporter, er det for å vise at begge foreldre hver på sin måte utvilsomt har kvaliteter som medfører at barna vil få det godt uansett hvem av foreldrene som får den daglige omsorg. Det er viktig for barnas fremtidige utvikling at det treffes en avgjørelse slik at det kan skapes ro omkring omsorgsspørsmålet. Ved valget av hva som vil være best for barna, er det vektlagt at barna fortsatt er små, at barna i de første leveårene hadde mor som hovedomsorgsperson, at hun fortsatt i en tid fremover vil være hjemmeværende og dermed lettere tilgjengelig for barna enn far.

Lagmannsretten er ellers enig i likheten og forskjellene i det oppvekstmiljøet som hver av foreldrene kan tilby. Som nevnt vil begge disse kvaliteter komme barna til gode gjennom praktiseringen av en samværsordning som er tilpasset barnas behov fleksibelt gjennomført slik foreldrene nå er enige om. Selv om A kan fremstå som noe idylliserende i forhold til Bs mer enkle og realistiske syn på tilværelsen, vektlegger lagmannsretten, i tillegg til ovenstående momenter, at A er en reflektert, målbevisst og ressurssterk kvinne som avgjort synes å ha gode forutsetninger for å gi de to guttene en god barndom og oppvekst forutsatt at det kan skje et harmonisk samspill med B, både med hensyn til utøvelse av det felles foreldreansvar og ikke minst ved praktiseringen av samværsretten.

Når det gjelder samværsretten, deler lagmannsretten herredsrettens vurderinger og med slik konklusjon som inntatt i domsslutningens punkt III. Justering av helgesamværet må skje etterhvert som guttene begynner på skolen.

A har hatt samtykke til fri sakførsel også for lagmannsretten. Anken er dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten er kommet til at hver av partene bør bære egne omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten, jf. tvistemålloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. A skal ha den daglige omsorgen for C og D.

2. B skal ha vanlig samværsrett til C og D, men slik at et helgesamvær pr. måned skal vare fra torsdag etter barnehagetid til mandag morgen. Dessuten skal han ha 3 - tre - ukers sammenhengende sommerferiesamvær i løpet av tidsrommet for skolenes sommerferie.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller for lagmannsrett.