LG-1995-169
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-21 |
| Publisert: | LG-1995-00169 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 94-01966 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00169 K. |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Moldegård-Eriksen, Oslo). KJÆREMOTPART: B. |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Fjeld, Lagdommer Midttun |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §19, Ekteskapsloven (1991) §46, Konkursloven (1863) §129, §17, §392, §403, Tvistemålsloven (1915), Skifteloven (1930) §11, §8 |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse hvor et saksanlegg er avvist, idet det er lagt til grunn at saksøkte ikke har verneting i riket.
Bergen byrett mottok 15. september 1994 stevning fra A ved advokat Jan-Erik Heen v/advokat Geir Moldegaard-Eriksen mot saksøkerens tidligere ektefelle B med påstand om at tre ektepakter, inngått av partene i tidsrommet 1983 til 1988, skal settes ut av kraft samt at saksøkte skal dømmes til å betale saksøkeren halvparten av boets nettoverdi og sakens omkostninger. I stevningen er saksøkte ført opp med adresse c/o C, - - -vn. 20, 5035 Bergen. Ifølge kopi av ektepaktene samt av separasjonssøknad av 3. april 1990 har partene i disse dokumenter oppgitt å ha boligadresse i Oslo. Ifølge stevningen har saksøkte tidligere i mange år bodd i USA, hvor hun har arbeidet som flyvertinne i Pan Am Airlines.
Stevningen med pålegg om tilsvar ble 13. oktober 1994 forsøkt forkynt for saksøkte på den i stevningen oppførte adressen, dog med den endring at korrekt husnummer da viste seg å være 200 i stedet for 20. Stevnevitnet har i denne forbindelse gitt følgende påtegning på pålegget om tilsvar:
"Fru C som er mor til B, opplyser at datteren er bosatt i Amerika, og adressen hennes husker hun ikke. C har telefon - - - mai "
I brev av 17. oktober 1994 til saksøkers prosessfullmektig meddelte byretten, under henvisning til stevnevitnets påtegning, at retten la til grunn at saken måtte bli å avvise. I prosesskriv av 31. s.m. anførte saksøkers prosessfullmektig bl.a. at saksøkte meldte utflytting fra Norge til USA 28. juni 1988, men at dette bare var en proformamelding som må ses i sammenheng med valutatransaksjoner omtalt i stevningen. Ifølge partenes to ektepakter fra 1988, som begge er datert og tinglyst i september måned, altså etter at saksøkte i juni samme år hadde inngitt melding til folkeregisteret om utflytting fra Norge, bodde partene da i Tidemandsgate 7 i Oslo. I prosesskrivet er det videre vist til at det av separasjonssøknad av 3. april 1990 fremgår at saksøkte da hadde adresse Arbosgt. 2B, 0368 Oslo. Det uttales videre at man har fått opplyst at saksøkte senere flyttet og bodde hos sin mor, C, i - - -veien i Bergen, samt at man har sendt brev til saksøkte under nevnte adresse og hatt telefonsamtaler med saksøktes mor. Sistnevnte har imidlertid nektet å viderebefordre brev til saksøkte, og moren har også nektet å oppgi saksøktes adresse. I prosesskrivet gis det etter dette uttrykk for at det fremstår som noe merkverdig at C, som saksøktes mor, ikke har kjennskap til datterens korrekte adresse, og det anføres at dette lett kan gi grobunn for mistanke om forsøk på å unndra boets midler fra fordeling. Saksøkeren antar at den omstendighet at C oppgir at saksøkte bor i USA, ikke er det samme som at saksøkte har påviselig bopel i utlandet. Man vet heller intet om hvorvidt dette eventuelle opphold i USA er midlertidig eller varig. Det gjøres gjeldende at tvistemålsloven §19 annet ledd vil komme til anvendelse. Det pretenderte erstatningskrav gjelder en forpliktelse som saksøkte har pådratt seg i riket. Det er vist til Rt-1950-434, jfr. 435, jfr. konkursloven av 1863 §129. Det er videre vist til skifteloven §8 første ledd, jfr. samme lov §11 tredje ledd. Sammenhengen mellom rettsreglene bør tilsi at byretten har kompetanse til å avgjøre nærværende sak. Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
"Sak nr. 94-01966 A/01 tas til behandling ved Bergen byrett."
I brev av 15. desember 1994 ba byretten saksøkerens prosessfullmektig om å fremlegge mulig dokumentasjon for at saksøktes siste kjente bopel eller oppholdsadresse i Norge var hos moren, med den foran omtalte adresse i Bergen. Byretten ga samtidig uttrykk for at det eventuelt måtte legges til grunn at saksøktes i riket siste kjente bopel eller oppholdsadresse hadde vært i Oslo.
I prosesskriv av 6. januar 1995 viste saksøkers prosessfullmektig til at saksøkte hadde lagret møbler fra partenes tidligere felles bolig, hos firmaet Majortrans Norge AS. I henhold til utskrift vedrørende betaling av lagerleie står saksøkte hos Majortrans Norge AS oppført med adresse c/o C, - - -veien 200, 5035 Bergen-Sandviken. Det er i samme prosesskriv anført at utskrift av 20. oktober 1993 fra motorvognregisteret Autosys viser at saksøkte ved siste registrering, 13. februar 1991, står oppført med adresse - - -veien 200, 5035 BergenSandviken. Det er fremlagt kopi av henholdsvis bilagsoversikt og utskrift vedrørende de to nevnte registre.
Etter dette avsa Bergen byrett 17. januar 1995 kjennelse i saken med slik slutning:
"Saken avvises."
Av kjennelsen fremgår det at byretten, etter opplysningene i saken, la til grunn at saksøkte ikke har fast bopelsadresse i Norge, men derimot i USA, samt at hun også hadde dette da stevningen ble forsøkt forkynt for henne. Byretten la således til grunn at saksøkte ikke har hjemting/verneting i riket, og at hun derfor ikke rettsgylig kan saksøkes her. Byretten la videre til grunn at bestemmelsen i tvistemålsloven §19 annet ledd, som saksøker har påberopt, ikke får anvendelse, idet den av saksøkeren fremlagte dokumentasjon for at Cs adresse skulle være saksøktes siste kjente bopeladresse eller oppholdssted i Norge, snarere må betraktes som uttrykk for at det har vært behov for å ha en adresse i Norge som regninger m.v. kan sendes til.
Saksøkeren har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og i kjæremålet i det vesentlige anført at utflyttingsmeldingen av 28. juni 1988 må ses i sammenheng med valutatransaksjoner som ekteparet foretok i forbindelse med at de kjøpte eiendommen Tidemandsgate 7 i Oslo. Partene bodde således sammen i denne eiendommen til sommeren 1990, hvoretter saksøkte flyttet til en annen adresse i Oslo før hun flyttet til sin mor i Bergen. Under henvisning til de to bilag som er fremlagt ved siste prosesskriv til Bergen byrett, gjør saksøkeren gjeldende at tvistemålsloven §19 annet ledd kommer til anvendelse, idet de nevnte bilag sannsynliggjør at - - -veien 200 i Bergen er saksøktes siste kjente adresse i Norge. Det er samtidig anført at det ikke er påvist noen bopel for saksøkte i utlandet. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"Bergen byretts kjennelse av 17. januar 1995 i sak nr 94-01966 A/01 oppheves."
Lagmannsretten forstår kjæremålet og påstanden slik at det ikke gjøres gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil som kan føre til at byrettens avgjørelse skal formelt oppheves, men at det gjøres gjeldende at byretten har avgjort avvisningsspørsmålet uriktig og at den kjærende part således mener at kjæremålsretten skal treffe ny avgjørelse om at saken skal fremmes for Bergen byrett, jfr. tvistemålsloven §403 annet ledd, jfr. samme lovs §392 første ledd.
Lagmannsretten er kommet til at saken kan fremmes for Bergen byrett, og at kjæremålet således fører frem.
Lagmannsretten legger til grunn at stevningen gjelder krav om omgjøring og lemping av ektepakt i henhold til ekteskapsloven §46 annet ledd med påstand om at saksøkte skal dømmes til å betale saksøkeren halvparten av boets nettoverdi. Partenes bo vites ikke å være under offentlig skiftebehandling, og lagmannsretten antar etter dette at det aktuelle søksmål skal anlegges ved by- eller herredsrett i henhold til tvistemålsloven regler om det alminnelige verneting, jfr. tvistemålsloven §17 flg.
Etter de opplysninger som er fremkommet fra saksøkers side, antar lagmannsretten at det må legges til grunn at saksøkte ikke har påviselig bopel, hverken i innlandet eller utlandet. Saksøktes mor har 13. oktober 1994 opplyst at datteren er bosatt i Amerika. Saksøkerens prosessfullmektig har i prosesskrivet av 31. oktober 1994 bl.a. opplyst at saksøktes mor har nektet å viderebefordre brev til saksøkte, og at moren også har nektet å oppgi datterens adresse. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at saksøkte ikke har kjent oppholdssted i riket, og at hun sannsynligvis er bosatt i Amerika, hvorved formodentlig må forstås USA, uten at det nå har vært praktisk mulig å få kunnskap om hennes adresse. Tvistemålsloven §19 annet ledd antas etter dette å komme til anvendelse, slik at retten på saksøktes siste kjente bopel eller oppholdssted i Norge trer i stedet for saksøktes hjemting, idet saksanlegget anses å gjelde en forpliktelse av slik art som er nevnt i samme bestemmelse.
Spørsmålet blir etter dette hvor i Norge saksøktes siste kjente bopel eller oppholdssted skal anses for å ha vært. Dette spørsmål er beheftet med atskillig usikkerhet, og det kan neppe utelukkes at saksøkte eventuelt har flyttet direkte fra Oslo til USA samt at hun i tilfelle har brukt morens adresse i Bergen som en postadresse for regninger m.v., som omtalt av byretten. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det fremstår som mest sannsynlig at saksøktes siste bopel eller oppholdssted har vært i Bergen, idet retten legger vekt på opplysninger i og dokumenter fremlagt ved prosesskrivet av 6. januar 1995, jfr. kjæremålserklæringen. Saken blir etter dette å fremme for Bergen byrett.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Saken fremmes for Bergen byrett.