LG-1995-291
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-29 |
| Publisert: | LG-1995-00291 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Sogn herredsrett Nr. 94-00136 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00291 A. Påanket til Høyesterett, se HR-1997-00014 A. Lagmannsrettens dom opphevet, og saken hjemvist til lagmannsretten til fortsatt behandling. |
| Parter: | ANKENDE PART: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Tolle Stabell, Oslo). ANKEMOTPART: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Gjeraker, Sogndal). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen, Eks.ord. lagdommer Hordnes, Byrettsdommer Langeland |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, §8 |
Saken gjelder spørsmål om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A er født xx.xx.1963. Han møtte på sesjon i mai 1981. I spørreblanketten for klassifisering er det krysset av for at A vil søke om fritak for militærtjeneste av samvittighetsgrunner. A gjennomførte likevel sin militære førstegangstjeneste i sjøforsvaret i perioden januar 1983 - mars 1984 (15 mndr). Rekruttskolen på Madla varte 6 uker. Deretter gjennomgikk A kurs på Sjøforsvarets administrasjonsskole, Haakonsvern, hvor han ble utnevnt til kvartermester.
A ble i oktober 1988 overført til tjeneste i Heimevernet. I 1991 ble han innkalt til øvelse i Heimevernet. Ved søknad av 14. mai 1991 ba A seg fritatt fra videre militærtjeneste, på pasifistisk grunnlag. Justisdepartementet avslo søknaden ved brev av 19. oktober 1993. A sendte ny søknad 6. desember 1993. Denne søknaden ble avslått av Justisdepartementet ved brev av 25. mai 1994.
Staten tok ut stevning i saken den 09. september 1994. Den 23. desember 1994 avsa Indre Sogn herredsrett dom i saken med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.63, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er tilstede."
Staten har ved ankeerklæring av 27. februar 1995 rettidig påanket herredsrettens dom. Anken gjelder herredsrettens rettsanvendelse. A har tatt til gjenmæle. Han påstår at herredsrettens dom er riktig. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus den 15. januar 1995. A gav forklaring. Det ble ikke ført vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Staten har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
A oppfyller ikke kravene i militærnekterloven §1 til å bli fritatt for militærtjeneste. Prinsipalt anfører staten at As begrunnelse for ikke å ville avtjene verneplikten ikke er av et slikt innhold som loven krever for fritak. Subsidiært anfører staten at overbevisningen mangler den nødvendig fasthet og styrke.
Vedrørende innholdssiden av kravet i militærnekterloven §1 viser staten til at det i lovteksten er oppstilt krav til en overbevisning hos den vernepliktige. For at det skal foreligge en overbevisning hos den vernepliktige, må vedkommende ha en kvalifisert oppfatning av at noe er galt eller riktig. Vedkommende må ha foretatt et verdivalg.
Tema i saken må være hvorvidt det er korrekt å ha et forsvar, og å delta i dette forsvaret. Tema kan ikke isolert knyttes opp mot den vernepliktiges oppfatning av om han kan gjøre tjeneste i forsvaret. I så fall ville man stille opp en norm i forhold til A, og en norm i forhold til alle andre. Det kan ikke være riktig.
Loven skal beskytte A mot å komme i alvorlig samvittighetsnød. Man kan imidlertid ikke ensidig fokusere på dette forholdet. Man må fokusere på det som er foran bøssemunningen - nemlig fiendesoldatens liv. Det er det som ikke skal gå tapt. I den nærmere vurdering må man gå inn i en diskusjon om hvordan man da skal forholde seg.
Opp gjennom etterkrigstiden har det vært skiftende hovedstrømninger i samfunnsdebatten omkring plikten til å gjøre militærtjeneste. Statens prosessfullmektig anfører at vernepliktsreglene skal virke over tid. De kan ikke i for stor grad endre seg i takt med den til enhver tid rådende samfunnsoppfatning.
For å oppfylle lovens krav til fritak for avtjening av verneplikten må det fremstå som en kvalifisert oppfatning hos den vernepliktige at man ikke skal gripe kollektivt til nødverge om fienden går til angrep. A vil ved å innta et standpunkt som han har gjort, dra nytte av forsvaret, men uten å ta belastningen ved å delta.
Grunnloven §109 oppstiller et grunnleggende likhetsprinsipp ved at det er bestemt at enhver av landets innbyggere er pålagt verneplikt.
Med henvisning til militærnekterloven forarbeider og rettspraksis, anfører statens prosessfullmektig at A må ha en varig, prinsipiell og alvorlig overbevisning som gjør at man ikke kan forlange at han skal avtjene verneplikten. A synes å ha et emosjonelt begrunnet standpunkt - det er vanskelig å se det prinsipielle ved hans stillingtaken. Det er et kjernepunkt i saken at A ikke kan kreve seg spart for enhver sjelenød - det er bare den sjelenøden som bunner i en vel fundert overbevisning som er relevant. Det kreves av en vel fundert overbevisning at man har tenkt igjennom hva konsekvensene av ens standpunkt blir i en krigssituasjon.
Subsidiært anfører staten at As overbevisning mangler den nødvendig fasthet og styrke. A har ikke tenkt igjennom hvilke dilemma som vil oppstå som følge av hans standpunkt. A har ikke behandlet problemene. Angst eller uvilje mot å ta liv fritar ikke for plikten til å avtjene militærtjeneste.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.63 for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede."
Ankemotparten har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Retten må foreta en konkret vurdering av hvorvidt A har en alvorlig overbevisning som skal frita ham fra å avtjene verneplikt. Det er ikke nødvendig i forhold til bestemmelsen i militærnekterloven §1 at A skal ta avstand fra at andre gjør bruk av vold. Det er ikke diskvalifiserende for fritak etter nevnte lovbestemmelse at A mener at det er akseptabelt å ha et forsvar p.g.a. avskrekkingseffekten.
A er en biloppretter fra Sogndal. Han er ingen filosof og han er heller ikke akademiker. Det er på denne bakgrunn man må vurdere As overbevisning. A har et slikt innhold i sin overbevisning at han skal fritas for militærtjeneste. Det er samvittighetskonflikten til den enkelte som loven skal rå bot på. Lovgiver ønsker ikke å få folk inn i forsvaret som har en slik etisk motstrid i seg i forhold til hva de kan gjøre.
A er en prinsipiell motstander mot vold. As overbevisning har en slik fasthet og styrke at den oppfyller lovens krav. A tar avstand fra vold - og kan ikke være med i en organisasjon som kan komme til å utøve vold. A fremstår som langt mer troverdig enn en 20 åring som skal avtjene førstegangstjeneste. A er villig til å avtjene 4 måneders siviltjeneste fremfor å være sammen med andre på øvelse i Heimevernet.
A har ervervet en overbevisning m.h.t. deltagelse i voldshandlinger. Det er mer enn en følelsesmessig tilstand.
Det kan ikke være nødvendig at A også må si nei til andres våpenbruk. Gjeldende rett oppstiller ikke noe vilkår om at A må påstå at forsvaret bør nedlegges eller aldri bli brukt, for at han skal være kvalifisert til fritak fra militærtjeneste. Staten oppstiller på sin side et tilleggskrav utenfor loven.
Det vil også føre for langt å oppstille som vilkår for fritak at A skal ha tenkt igjennom alle mulige paradokser og dilemmaer som kan foreligge.
A har en varig og sterk overbevisning Overbevisningen er prinsipiell for så vidt som han ikke viker fra denne for sitt eget vedkommende. Overbevisningen er sterk og gjelder bruk av våpen.
A har nedlagt slik påstand:
"Vilkåra for å frita A, født xx.xx.63 for vidare militærteneste i samsvar med lov av 09. mars 65, nr. 3 §1 er til stades."
Lagmannsretten skal bemerke:
Grunnloven §109 bestemmer at det skal være alminnelig verneplikt i landet. Grunnlovsbestemmelsen er tuftet på et likhetshensyn. Alle (mannlige) borgere skal delta i forsvaret av landet, uansett sosial posisjon eller rang. Tanken bak bestemmelsen er at verneplikten er en så alvorlig og tyngende forpliktelse å pålegge landets innbyggere at den alene kan forsvares dersom alle behandles likt. Fra utgangspunktet om at enhver plikter å gjøre militærtjeneste oppstiller militærnekterloven av 19. mars 1965 et unntak i lovens §1 for dem som "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning..."
Lagmannsretten legger til grunn at overbevisningen må ha et visst innhold; den må gjelde det forhold å gjøre militærtjeneste av enhver art. Dessuten må overbevisningen ha en viss fasthet og styrke for at man skal kunne tale om en alvorlig overbevisning.
A har under hovedforhandlingen for lagmannsretten bekreftet at han på sesjon i 1981, i spørreblankett for klassifisering, krysset av i rubrikken for at han ønsket siviltjeneste. Det har hele tiden stridd mot hans indre følelser å utføre militærtjeneste hvor man blir opplært til å drepe. Den gang i 1981 følte han seg ikke sterk nok til å stille opp mot systemet og gikk derfor inn i militæret.
A har ikke motvilje mot at andre avtjener militærtjeneste. Andre får gjøre hva de vil. A er opptatt av egne følelser - han kan ikke styre over andre. A har forklart at følelsene og overbevisningen har kommet sterkere etter hvert. Da han fikk innkalling til Heimevernet, stred det virkelig mot hans indre følelser å møte frem.
A har ikke noe i mot forsvaret i seg selv. Han har forklart at han ville nekte å skyte på ordre og at han ville desertert fremfor å skyte. A aksepterer at vi har et forsvar, og forklarer dette med at han er realist. Forsvaret er med på å opprettholde freden ved at det har en avskrekkende virkning overfor mulige fiender. A er også positiv til at Norge er medlem av NATO. Ved at flere land går sammen om et felles forsvarssamarbeid, virker også dette avskrekkende overfor mulige fiender.
A har ikke reflektert så mye omkring tenkte konfliktsituasjoner, f.eks. i utlandet. For A er det sentrale at dreping/lemlesting så sterkt strider mot følelsene hans. Han ser for seg den smerte, lemlestelse og død som kan komme. "Et menneske er mer verdt enn en kule", som han uttrykte det. Så langt om As standpunkt slik det fremkom under hovedforhandlingen for lagmannsretten.
Når det gjelder overbevisningens innhold, legger lagmannsretten til grunn at militærnekterloven §1 er ment å skulle forhindre den enkelte fra å komme i alvorlig samvittighetskonflikt ved avtjening av militærtjeneste. Lagmannsretten legger til grunn at det er den alvorlige samvittighetskonflikten som har stått sentralt for lovgiver; det er uten betydning om samvittighetskonflikten nærmere er politisk, religiøst eller moralsk/etisk begrunnet. Ved at overbevisningen skal rette seg mot å gjøre militærtjeneste av enhver art, er det undertiden uttrykt at overbevisningen må være pasifistisk begrunnet. Lagmannsretten bemerker at det likevel ikke kan oppstilles som betingelse at nekteren har tenkt igjennom alle sider ved et pasifistisk totalforsvar.
Spørsmålet er om søkeren kan akseptere at landet har et tradisjonelt forsvar - som eventuelt vil bli brukt mot fienden i en tenkt krigssituasjon.
As anliggende er at han personlig ikke kan klare å ta liv, da det strider mot følelser dypt inne i ham å gjøre det. Han vil ikke legge seg bort i andres holdninger og finner det akseptabelt at andre gjør militærtjeneste i forsvaret som han aksepterer består.
Lagmannsretten kan ikke utlede av lovteksten til militærnekterloven §1 at det kan oppstilles som vilkår for fritak at nekteren er imot at landet har et forsvar hvor andre av landets borgere deltar. Lagmannsretten kan heller ikke se at Høyesteretts praksis har oppstilt et slikt krav. I Rt-1969-1285 (Hokstad) uttaler førstvoterende på 1291 bl.a.: "Etter min mening kan man heller ikke falle utenfor om man under redegjørelse for eget standpunkt ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen. Det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste." I Dahldommen, Rt-1973-170, var forholdet at nekteren ga uttrykk for at han var villig til å ta liv og skyte på andre der hans sosiale samvittighet krever det. Men han ville selv ta standpunkt i det enkelte tilfellet. Om denne overbevisning uttaler førstvoterende på 173: "Men aksept av våpenbruk i kamp mot andre nasjoner eller i indre opprør, selv på snevre vilkår, lar seg ikke forene med den pasifistiske holdning som loven krever, slik den har vært forstått i praksis i de år vi har hatt fritaking av samvittighetsgrunner. Jeg kan her vise til den utførlige drøftelsen i Rt-1969-1285." Sett i sammenheng, forstår lagmannsretten de to høyesterettsdommene slik at en nektelse av å gjøre militærtjeneste på politisk grunnlag (Dahl) må være absolutt og reservasjonsløs, mens dette ikke nødvendigvis trenger å være tilfelle ved den moralsk/etiske nektelse. Retten viser for så vidt også til daværende regjeringsadvokat Michelsens artikkel "Politisk militærnekting" i Tfødt xx.xx.513, særlig 520 - 521 hvor det heter:
"Det er klart at det ikke kan komme den vernepliktige til skade at han erklærer at han tolererer andres bruk av våpen. Militærnekteren som krever respekt for sitt eget standpunkt, må med rette kunne respektere og tolerere en annen oppfatning. Spørsmålet er om vedkommende må ta avstand fra andres bruk av våpen.
Det prinsipielt riktige synspunkt må være at det ikke kan forlanges av en vernepliktig at han skal ta avstand fra andres bruk av våpen. Det avgjørende etter loven kan sies å være vedkommendes oppfatning av hva han kan eller ikke kan gjøre.
Dette er imidlertid bare et utgangspunkt.......... Den som grunner sin militærnekting på moralske betraktninger kan kanskje, skjønt det blir vel vanskelig å gi ham rett, hevde at han sondrer mellom sin egen og andres moraloppfatning.
Den politiske militærnekter må imidlertid etter min oppfatning ta avstand fra andres bruk av våpen. Gjør ikke den politiske militærnekter det, synes det etter min mening vanskelig å legge til grunn at det hos ham foreligger en alvorlig overbevisning. Den politiske militærnekter må tenke samfunnsmessig og ikke egosentrisk.
Han må da legge det syn til grunn at også andre må unnlate å gripe til våpen."
Lagmannsretten legger til grunn at A har en overbevisning som forbyr ham å rette våpen mot noen for å drepe vedkommende. Standpunktet er reservasjonsløst for så vidt A ikke kan forestille seg situasjoner hvor han kan gå bort fra sitt standpunkt - bortsett fra ved rene nødvergehandlinger. Lagmannsretten vurderer As uvilje mot selv å ta liv og As samvittighetskonflikt ved selv å avtjene verneplikten som sterkt forankret hos ham, selv om han ikke har motforestillinger mot at andre utøver forsvar i en krigssituasjon. Når A har gitt uttrykk for en absolutt uvilje mot å ta liv, finner lagmannsretten at A ved å avtjene verneplikten ville bli brakt opp i en samvittighetskonflikt som lovgiver har ment han skal bli spart for. Etter dette konkluderer lagmannsretten med at A har en overbevisning av det innhold som kreves i forhold til kriteriet i militærnekterloven §1.
Spørsmålet er etter dette hvorvidt As overbevisning har den nødvendige fasthet og styrke. Det forhold at A ikke tar avstand fra andres bruk av våpen, kan etter lagmannsrettens oppfatning isolert sett indikere at A ikke tilstrekkelig grundig har vurdert viktige sider ved problemstillingen i forhold til nektelsesspørsmålet. I et slikt tilfelle kan man stille spørsmål ved om A virkelig ville la være å gripe til våpen i en krigssituasjon. Lagmannsretten viser til at A har gjennomgått en utvikling siden han ved sesjonen i 1981 ytret ønske om å avtjene siviltjeneste, og frem til at han ved innkalling til øvelse i Heimevernet i 1991 utferdiget søknad om fritak for militærtjeneste. Lagmannsretten legger til grunn at uviljen til opplæring i våpenbruk for å kunne ta liv har utviklet seg og festnet seg hos A i løpet av disse årene. Lagmannsretten finner, etter det som har fremkommet under hovedforhandlingen, at As overbevisning i dag har den styrke og fasthet som kreves i forhold til militærnekterloven §1.
Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste. I samsvar med militærnekterloven §8 første ledd bærer staten ankemotpartens utgifter ved behandlingen av saken. Unntaksbestemmelsene i lovens §8 annet ledd gis ikke anvendelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes.