LG-1995-332

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-01-03
Publisert:	LG-1995-00332
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordfjord herredsrett Nr. 94-00095 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00332 A.
Parter:	ANKENDE PART: A, Sverige. (Prosessfullmektig: Advokat Leon Larsen, Bergen). MOTPART: Y kommune v/barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Jo Prestegården, Ørsta).
Forfatter:	Lagmann Bruland, Lagdommer Midtgaard, Ekstraordinær lagdommer Ekeberg med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §48, §4-1, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven.

A er født xx.xx.1954, og er mor til B, født xx.xx.1987. B er født mens A levde sammen med Bs far, C i Z.

A er også mor til D, født xx.xx.1976. Dette barnet er født i ekteskapet med E som hun giftet seg med da hun var 21 år gammel. Ekteskapet ble kortvarig, og A overlot D i fosterhjem etter samlivsbruddet høsten 1976. I 1979, etter at krav om tilbakeføring av omsorgen ble avslått i 1977, ble det besluttet å tilbakeføre D til moren. D var således med til Z da A flyttet sammen med C sommeren 1982. Etter et opphold hos sine tidligere fosterforeldre i Stavanger, hentet ikke A D tilbake til Z, således at han fra og med julen 1982 har bodd hos fosterforeldrene. I 1983 besluttet barnevernsmyndighetene å overta omsorgen for ham. Med unntak av noen få postkort fra morens side, har det ikke vært noen kontakt mellom D og moren.

Hjemmet i Z var siden Bs fødsel gjenstand for diverse hjelpetiltak. Først fra helsetjenesten ved forholdsvis hyppige hjemmebesøk. Senere, da B var 2 år, fant sosialkontoret det nødvendig å skaffe henne barnehageplass på grunn av dårlig språkutvikling.

Samlivet med C var problemfylt, særlig på grunn av hans alkoholmisbruk. Sommeren 1993 besluttet A seg derfor for å bryte samboerforholdet. Den 6. juli 1993 reiste hun til Bergen med B.

Etter noen dagers opphold i Bergen, traff hun sin nåværende ektefelle, F, som arbeidet ved et tivoli. Da tivoliet brøt opp fra Bergen, fulgte A med sammen med B. C gjorde nå krav på å få samvær med B. I slutten av august måned 1993 hentet C B på Gjøvik og tok henne med tilbake til Z. Etter det som er opplyst for lagmannsretten, legges det til grunn at As forutsetning var at C skulle ha samvær med B i tre uker. Hun gjorde imidlertid ingen foranstaltninger for å få B tilbake etter tre uker. I månedsskiftet oktober/november 1993 reiste hun til Sverige sammen med F, som er svensk statsborger. Hun har siden bodd der. Partene giftet seg sommeren 1995 og A skiftet navn til A. Etter å ha flyttet to ganger, bor de nå i et hus som de leier i Tågarp.

Barneverntjenesten i Y var oppmerksom på forholdene hos C da han kom tilbake til Z med B, og iverksatte undersøkelsessak i medhold av barnevernloven. Blant annet ble det besluttet at B skulle ha barnehageplass, støttekontakt og at hjemmet skulle stå under tilsyn. Den 2. oktober 1993 inntraff en episode som nødvendiggjorde øyeblikkelig omsorgsovertakelse. Barnevernmyndigheten fant B hjemme sammen med faren som var overstadig beruset. B ble først midlertidig plassert i beredskapshjem. Den 26. mars 1994 ble hun plassert i det fosterhjemmet hvor hun fortsatt er.

Det midlertidige vedtaket av 2. oktober ble stadfestet av Fylkesnemnda for sosiale saker den 4. oktober 1993. Etter behandling i Fylkesnemda, hvor både C og A var saksøkte, fattet nemnda den 11. januar 1994 vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12, litra a og d. Det ble dessuten bestemt at B skulle plasseres i fosterhjem, og at C og A skulle ha nærmere bestemt samværsrett.

Ved stevning av 21. mars 1994 brakte A Fylkesnemndas vedtak inn for Nordfjord herredsrett. Hun påsto omsorgsvedtaket opphevet og samværsordningen utvidet. Som sakkyndig ble oppnevnt psykolog Christian Gram Knutsen.

Nordfjord herredsrett avsa den 15. desember 1994 under dissens dom med slik slutning:

"1. Pkt. 1 og 2 i vedtak i sak nr. 93-00248 A for fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland /Sogn og Fjordane stadfestes så langt det er brakt inn for herredsretten.

2. Pkt. 3 i vedtaket endres så langt der er brakt inn for herredsretten dithen at A gis samvær med B fire ganger pr. år i/i tilknytning til fosterhjemmet.

Så lenge A bor så langt borte fra fosterhjemmet som hun nå gjør, skal hun hver gang ha anledning til å utøve samværet over to påfølgende dager. Den første dagen skal samværet strekke seg over to timer, den andre dagen over fire timer."

Samværsordningen er noe utvidet i forhold til Fylkesnemndas vedtak.

Dommen er rettidig anket til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus i dagene 21., 22. og 23. november 1995. Lagmannsretten var satt med 4 meddommere, hvorav to sakkyndige, psykolog Elin Mæhle og psykolog Gunnar Rakvaag. Ankende part ga forklaring, og det ble avhørt 4 vitner. Rettens formann og psykolog Mæhle hadde en samtale med B den 22. november. Forøvrig vises til rettsboken. Når det gjelder enkelthetene i sakens faktiske side, vises til herredsrettens dom.

Ankende part, A, har i hovedsak anført:

Omsorgsevne er et relativt begrep. En kan ikke stille fullkommenhetskrav til foreldre, men spørsmålet er hvor høyt en skal sette terskelen, eller hvor mange mangler som kan godtas.

Utgangspunktet er at det er det beste for barnet at det blir hos sine foreldre. B er nå i fosterhjem, og en vet ikke om fosterforeldrene vil holde fast ved henne. Disse vil ikke ha den toleranse som foreldre har. Det pekes på at fosterforeldrene er betalte, og at ordningen bare gjelder til B har fylt 18 år. Barn trenger oppfølgning også etter fylte 18 år.

A har vokst opp under vanskelige forhold, og hadde et problemfylt ekteskap. Omsorgsapparatet fungerte ikke. Dette skal imidlertid ikke diskvalifisere henne som omsorgsperson. Det vises til den sakkyndiges vurdering av A. Det er snakk om nyanser.

At A maktet å bryte med sin samboer, vitner om ressurser. Da barnet ble overlatt til C, trodde hun at sosialkonoret ville følge opp. Hun hadde telefonkontakt med B i den tiden hun bodde alene sammen med C. Det pekes videre på at det snarere vitner om klokskap enn usikkerhet at hun spurte mye om elementære ting i Bs første leveår. Det kan heller ikke holdes mot henne at hun valgte å gi opp omsorgen for D. Siden den gang har hun hatt en markant utvikling, og vil antakelig utvikle seg videre. F er en stødig kar. Hun er nå gift og lever et stabilt liv. B er et ressursbarn selv om hun har opplevd utrygghet. Det er omsorgsevnen pr. idag det er snakk om. Det forhold at hun er tilbakeholden, med et noe flatt temperament, betyr ikke at hun vil holde B tilbake. Det er særlig vist til dommer i Rt-1984-289 og Rt-1991-668.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"Fylkesnemndas vedtak oppheves."

Ankemotparten, Y kommune, har i hovedsak anført:

Barnevernloven §4-12, første ledd, 4. alternativ, er grunnvilkåret for omsorgsovertakelse. Barnets situasjon må også vurderes etter barnevernloven §4-1. Det må foreligge en forholdsvis klart uholdbar situasjon. Ikke ethvert avvik fra det normale gir grunnlag for omsorgsovertakelse. Forholdene idag skal legges til grunn for vurderingen. Det må også foretas en fremtidsvurdering av foreldrenes evne i forhold til barnets situasjon fremover. I denne saken er det åpenbart at hjelpetiltak etter annet ledd ikke er aktuelt, siden moren bor i Sverige. Det anføres at faktum i dommen fra 1984 er så forskjellig fra denne saken at denne ikke gir noen veiledning. I dette tilfelle har mor ikke de nødvendige egenskaper for å ha omsorgen for B. Det var Bs totale situasjon som dannet grunnlaget for omsorgsovertakelsen, ikke en enkeltepisode. Det har helt siden fødselen vært nødvendig med særlige tiltak i hjemmet. Det offentlige iverksatte omfattende tiltak for at A skulle kunne beholde barnet. Hun selv så ikke noe spesielt ved B. A kan ikke sies å ha utviklet seg vesentlig siden endelig omsorgsvedtak ble fattet for D, og hun hadde omsorgen for B. Hun sendte B til C på tross av at hun kjente til hans alkoholproblem, og fulgte ikke opp forholdet til barnet. Denne situasjonen minner mye om den situasjonen som oppsto for D. Hun har ikke gjort noe for å beskytte B. Forholdene er så vedvarende og alvorlige at det må sies å foreligge alvorlige mangler ved omsorgsevnen.

Det er vanskelig å ha noen formening om hvordan det vil gå med B dersom hun tilbakeføres. A forstår ikke barnets behov og ser ingen problemer ved tilbakeføring. B er fortsatt utsatt og trenger særlig omsorg, som A ikke kan gi. Det pekes dessuten på at hun har kontakt med C og at det også er etablert kontakt med broren D, en kontakt som er svært viktig for henne.

Vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12, punkt a og d er oppfylt.

Ankemotparten kan ikke se noen grunn til at saken skulle prøves for lagmannsretten. De vanlige saksomkostningsreglene i tvistemålsloven må anvendes, og ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Dom i sak 94-00095 A ved Nordfjord herredsrett stadfestes.

2. Y kommune tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og skal bemerke:

Saken er reist som sak om overprøvelse av omsorgsvedtak av 11. januar 1994, med henvisning til at vilkårene i barnevernloven §4-12 idag ikke er til stede. Det er lagt til grunn av Høyesterett at vurderingen av om omsorgsovertakelse skal opprettholdes eller barnet tilbakeføres, i det vesentlige vil måtte bli den samme om søksmålet er reist for å få prøvet selve omsorgsvedtaket, eller om det er anvendelsen av barnevernloven §48 annet ledd om oppheving av omsorgsvedtak som angripes. Det vises bl.a. til uttalelser i Rt-1986-1193 og Rt-1986-1233. I begge tilfeller vil virkningen for barnet av en tilbakeføring stå sentralt i vurderingen. Barnevernloven §4-21 gjelder oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, og lyder slik: "Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet." Det må legges til grunn at rettstilstanden etter §4-21 vil være så godt som identisk med rettstilstanden etter tidligere barnevernlov §48.

Det rettslige utgangspunkt er at retten har kompetanse til å prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, og den er ikke bundet av partenes påstander og anførsler, jf tvistemålsloven §482. Det fremgår nå forutsetningsvis av barnevernloven §4-21 at avgjørelsen må bygge på den situasjon som foreligger i dag. Omsorgsovertakelsen kan opprettholdes selv om vilkårene for inngrep etter barnevernloven §4-12 ikke lenger er til stede. Det må imidlertid tas hensyn til at lovens utgangspunkt er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre, noe som nå er kommet til uttrykk i barnevernloven §4-21 1. setning.

Innledningsvis vil en kort gå inn på det opprinnelige omsorgsvedtak og bakgrunnen for dette. Forut for Fylkesnemndas vedtak var det den 2. oktober 1993 fattet et midlertidig vedtak. Selv om foranledningen til vedtaket var en akutt situasjon, var dette likevel begrunnet i oppfølgning av hjemmet over lengre tid. Allerede på sykehuset etter fødselen var helsepersonellet innforstått med at A trengte særlig oppfølgning. Senere ble det som nevnt iverksatt særlige tiltak for B i forbindelse med at hun begynte i barnehage i toårsalderen. A reiste med B til Bergen i juli 1993 og deretter i noen uker rundt i Norge med det tivoliet hvor F arbeidet. Da B ble hentet av C i slutten av august måned, ble hun hos ham ut over de tre ukene samværet forutsatte uten at A foretok seg noe for å hente henne tilbake. Dette på tross av at hun kjente til Cs alkoholproblemer, som var hovedårsaken til at hun selv forlot ham. På tidspunktet for Fylkesnemdas vedtak hadde A kun bodd sammen med sin nåværende ektefelle i noen måneder. Etter lagmannsrettens mening synes det ikke tvilsomt at Fylkesnemndas vedtak var vel begrunnet.

Spørsmålet er om det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for omsorgsovertakelsen, slik at denne kan oppheves. En står her overfor valget mellom å tilbakeføre B til moren eller la henne bli i fosterhjemmet. Slik denne saken står vil det avgjørende ved valget mellom de to alternativ måtte være virkningen for B ved en tilbakeføring.

Det har ikke vært foretatt sakkyndige vurderinger av B med tanke på å kartlegge eventuelle skadevirkninger som følge av hennes oppvekstvilkår i den tiden hun bodde sammen med foreldrene sammen og hver for seg. Lagmannsretten må derfor hovedsakelig basere sine vurderinger på vitneutsagn om hennes reaksjonsmønster, hvor uttalelser om henne fra beredskapshjemmet og fosterhjemmet vil stå sentralt.

Alkoholbruk i hjemmet samt det forhold at A ikke var i stand til å beskytte B mot skadevirkninger av dette, må etter lagmannsrettens mening ha skapt en utrygghet hos B allerede fra de første leveår. Dette inntrykk bestyrkes av fosterfars redegjørelse av Bs reaksjon av angst og utrygghet i tilfeller hvor de har påtruffet berusede personer, eller personer som nyter alkohol. Det må antas at den grunnleggende utrygghet, som nok på sikt kunne avhjelpes ved de tiltak som var iverksatt overfor B, ble styrket ved at hun ble rykket opp fra sitt tilvante miljø, og det hun deretter ble utsatt for. Etter en omflakkende tilværelse med moren, ble hun overlatt alene med faren i Z uten at noen tok opp med henne hva som videre ville skje. B var på dette tidspunkt 6 år gammel og det må antas at situasjonen må ha vært traumatisk og satt sine spor. Forholdene i hjemmet da barnevernmyndighetene tok seg inn den 2. oktober 1993 og som sosialsjef Gangeskar har forklart seg om, var slike at grov omsorgssvikt må antas å ha pågått over noen tid.

Det er grunn til å tro at de ovenfor beskrevne forhold blant annet har gitt seg utslag i den kontrollerende atferd både beredskapsfar og fosterhjemsfar har beskrevet. Beredskapsfar har beskrevet en 6 år gammel jente som brukte smukk, var blek og i sjokk. Hun ville ha kontroll over hvor alle var til enhver tid, og fulgte hele tiden etter de voksne. Et annet trekk var at hun var bekymret for faren, som var på besøk hver annen uke, og spurte om han hadde drukket. Fosterfar har beskrevet en usikker og utrygg jente, som var sengevæter og svært kontrollerende. Hun stolte ikke på noen og var opptatt av å passe på de voksne. Også fosterfar har beskrevet hennes omsorg og/eller bekymring for faren, særlig etter at han hadde drukket en flaske pilsnerøl ved en anledning da han var på besøk i fosterhjemmet.

De beskrivelser som er gitt tyder på at B er påført psykiske skader av et visst omfang som sammenfatningsvis kan beskrives som kontaktskade. Hun har nå bodd hos fosterforeldrene i X i ca ett år og ti måneder, og en tar sikte på varig plassering her fram til myndighetsalder. Barnevernmyndighetene i Y har gitt ubetinget positive utsagn om fosterhjemmet, et inntrykk lagmannsretten har fått bestyrket gjennom vitneutsagnet fra fosterfar. Fosterforeldrene har tre egne barn, hvorav det yngste er 12 år. Samtalen lagmannsretten hadde med B bestyrker at hun har knyttet seg til fosterfamilien på en positiv måte. Såvidt lagmannsretten forstår har B hatt en meget positiv utvikling, således at hun idag fremstår som en tøff og for så vidt funksjonsdyktig jente. Det understrekes imidlertid både fra barnevernmyndigheten og fosterfars side at det fremdeles er ting det må arbeides med. Selv om B idag fremstår som et ressursbarn, må det etter lagmannsrettens mening stilles spesielle krav til omsorgspersoner og oppvekstmiljø, dersom det skal lykkes å råde bot på de grunnleggende psykiske skader hun tross alt må antas å bære med seg. Dette tilsier at hun også i tiden fremover vil ha behov for stabile omsorgspersoner, med evne til innlevelse i hennes situasjon, i et hjem med høy grad av struktur. Spørsmålet er da om disse behovene kan forventes å bli oppfylt ved en tilbakeføring til moren.

Lagmannsretten har ikke andre opplysninger om forholdene hos moren enn de som er gitt av henne selv og ektefellen under ankeforhandlingen. Lagmannsretten ser ikke bort fra at forholdet til F har hatt en positiv innvirkning på A, og at hun i sitt nye ekteskap er bedre i stand til å ivareta et barn enn hun tidligere har vært. De bor nå i et leiet hus på landet med skole og andre servicetilbud innen rekkevidde. Selv om forholdene ytre sett nå fremtrer som stabile, er lagmannsretten likevel sterkt i tvil om A er i stand til å påta seg en så krevende omsorgsoppgave som det her er tale om. I den forbindelse bemerkes at B, som nå er 8 år, om noen år står foran pubertetsalderen som også vil stille særlige krav til forståelse og innsikt. A fremtrer som en snill, velmenende og tillitsfull person. Men på bakgrunn av de undersøkelser som er gjort av henne som omsorgsperson, sammenholdt med det inntrykk lagmannsretten fikk av henne, må det legges til grunn at hun, selv under stabile ytre forhold, vil være uselvstendig og utrygg. Det pekes også på at hun synes å være ganske passiv og initiativløs. Lagmannsretten er i tvil om hennes evne til innlevelse i og forståelse for den krevende oppgave det vil være å få omsorgen for B etter at hun har knyttet seg til fosterhjemmet. Således ga hun klart uttrykk for at hun ikke så noen spesielle problemer ved at B skulle flytte til henne.

Slik denne saken fremtrer vil det avgjørende for lagmannsrettens vurdering måtte være hvordan en flytting nå vil innvirke på B på kortere og på lengre sikt. Det må legges til grunn at en flytting fra den familien hun nå har knyttet seg til, i seg selv vil innebære en betydelig belastning for henne. Når forholdet er slik at B, som har blitt utsatt for betydelige belastninger i sine tidligere leveår, nå synes å leve under meget tilfredsstillende forhold, hvor hun kan gjenvinne noe av den trygghet og tilhørighet som er gått tapt, må det vises tilbakeholdenhet med å gjøre endringer i hennes livssituasjon. På denne bakgrunn vil det ikke være forsvarlig å rykke henne opp fra en trygg og stabil livssituasjon. Det må antas å ville medføre alvorlige problemer for henne både på kortere og lengre sikt. Lagmannsretten har også lagt vekt på at hun, dersom hun blir boende i fosterhjemmet, fortsatt vil ha jevnlig kontakt med faren, og at den kontakt som er etablert med broren D vil bli opprettholdt. Det er tvilsomt om kontakten med D kan opprettholdes ved en overflytting til moren.

Saken er påanket i sin helhet og omfatter også samværsordning for A. Lagmannsretten ser ingen grunn til å endre den bestemmelse herredsretten har truffet.

Etter tvistemålsloven §483 bærer staten omkostningene med saken. Det foreligger ikke slike særlige forhold at ansvar for saksomkostninger bør pålegges den ankende part.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Herredsrettens dom stadfestes.