LG-1995-519
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-18 |
| Publisert: | LG-1995-00519 |
| Stikkord: | Barnevern, Samværsrett, Domstolprøving |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett Nr. 94-00847 A/04 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00519 K. |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Storberget v/adv.flm. Åsunn Lyngedal, Oslo). KJÆREMOTPART: Gjesdal kommune v/barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Målfrid Ølberg, Bryne). |
| Forfatter: | Lagmann Bruland, Lagdommer Voll, Lagdommer Romarheim |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953), Barnevernloven (1992) §4-19, Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder vilkårene for overprøving av Fylkesnemndas vedtak etter lov om barnevern.
A og C, som tidligere var gift, har to fellesbarn. I 1992 samtykket de i at barnevernstjenesten i Sandnes overtok omsorgen for disse, men i 1993 trakk A samtykket tilbake. Saken ble brakt inn for Fylkesnemnda for sosiale saker, som 18. august 1994 gjorde vedtak om at barnevernstjenesten fortsatt skal ha omsorgen. A reiste deretter søksmål mot Sandnes kommune (sak nr. 94-00691 A/04 for Sandnes herredsrett).
A ble etter ekteskapet samboer med B, og de har sammen sønnen D, født xx.xx.1994. Barnevernstjenesten i Gjesdal mente de var uskikket til å ha omsorgen for barnet, og Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland gjorde 21. november 1994 slikt vedtak:
"1. Gjesdal kommune v/barnevernstjenesten overtar omsorgen for D, født xx.xx.1994.
2. D plasseres i fosterhjem på sperret adresse.
3. A og B fratas foreldreansvaret for D, født xx.xx.94.
4. A og B gis ikke samværsrett til D."
A og B reiste sak mot Gjesdal kommune til prøving av vedtaket (sak nr. 94-00847 A/04 for Sandnes herredsrett). I denne saken ble det nedlagt slik påstand:
"1. A og B gis rett til samvær med D, jfr. barneverntjenesteloven §4-19.
2. D blir ikke plassert på sperret adresse.
3. A og B blir ikke fratatt foreldreansvaret for D."
De to sakene ble forenet til felles behandling, og Sandnes herredsrett avsa 14. februar 1995 dom med slik slutning:
"Sak nr. 94-00691 A/04:
1. Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogalands vedtak av 18. august 94 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sak nr. 94-00847 A/04:
1. Saken avvises forsåvidt angår pkt. 1 og pkt. 2 i saksøkernes subsidiære påstand.
2. Forøvrig stadfestes Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogalands vedtak av 21. november 94."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av dommen.
A og B påkjærte 10. april 1995 dommen i sak nr. 94-00847 A/04 for så vidt gjelder slutningen pkt. 1. Det ble samtidig søkt om oppreisning for overskridelse av kjæremålsfristen, og det ble i den forbindelse vist til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 9. mars 1995 (Lnr 158 K/1995, jnr 86/1995). Ved Sandnes herredsretts kjennelse av 11. april 1995 ble det gitt oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
A og B har med tilvising til kjennelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg gjort gjeldende at spørsmålet om samværsrett i sin helhet kan overprøves av domstolene i barnevernsaker. Det blir således gjort en feil da Sandnes herredsrett avviste saken for så vidt gjaldt saksøkernes subsidiære påstand pkt. 1 og 2.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Sandnes Herredsretts kjennelse av 13. mars 1995 i sak nr 94-00847 oppheves forsåvidt angår pkt. 1. i domsslutningen og saken fremmes forsåvidt angår pkt. 1 og pkt. 2 i saksøkernes subsidiære påstand."
Gjesdal kommune har i kjæremålstilsvaret gjort gjeldende:
"I henhold til kjæremålserklæringen påkjæres avvisningen fra
Sandnes herredsrett hva angår domsslutningens pkt. 1. og det opplyses at kjæremål fremsendes for å være sikker på at man ikke taper sin rett til å få saken fremmet også forsåvidt gjelder samværsspørsmålet. Intet er ellers opplyst om kjæremålet også gjelder plassering av D på sperret adresse.
Kjæremotparten legger etter Høyesteretts kjennelse av 9. mars i år til grunn at spørsmålet om samværsrett kan overprøves av domstolene i barnevernssaker. Hvorvidt også vedtak om plassering av barn i fosterhjem på sperret adresse kan overprøves av domstolene er noe helt annet.
Kjæremotparten vil prinsipalt anføre at kjæremålet ikke omfatter dette spørsmålet og at herredsrettens avgjørelse vedrørende dette derfor må bli stående. Dette understøttes ytterligere ved at kjæremålserklæringen ikke i det hele tatt omtaler noe forhold som kan tilsi at det er en konsekvens av Høyesteretts kjennelse av 9. mars 1995 at også plassering av barn på sperret adresse kan overprøves av domstolene.
Subsidiært vil kjæremålsmotparten anføre at det forhold at Høyesteretts kjæremålsutvalg har funnet at samværsspørsmålet kan overprøves av domstolene i barnevernssaker ikke innebærer at tilsvarende også gjelder for alle andre vedtak som fylkesnemnda fatter.
Høyesteretts kjennelse av 9. mars 1995 er svært konkret og gjelder kun overprøving av samværsspørsmålet. I kjennelsen uttales det forøvrig at avgjørelsen i Rt-1994-1162 som fastslo at valg av fosterforeldre ikke kan overprøves av domstolene ikke kunne tillegges noen avgjørende vekt. Det må etter dette kunne legges til grunn at fylkesnemnda i barnevernssaker kan treffe både vedtak som kan overprøves og vedtak som ikke kan det. Etter kjæremotpartens oppfatning må fylkesnemndas beslutning om å plassere et barn på sperret adresse være et vedtak som ikke kan overprøves av domstolene.
Det vil kun være aktuelt å fatte vedtak om plassering av barn på sperret adresse i helt spesielle tilfeller og da normalt hvor de biologiske foreldre ikke får beholde foreldreansvaret og er uten kontakt med barnet på grunn av sine personlige egenskaper.
I denne saken er det gode grunner for at barnets plasseringssted bør være ukjent for de biologiske foreldre. Dette har sammenheng med at barnets far blir oppfattet som så truende at for eksempel de ansatte på Gjesdal sosialkontor er redde for å møte ham alene og derfor vanligvis er to sammen ved alle slike møter. Kjæremålsmotparten er derfor av den oppfatning at hvis barnets oppholdssted skulle bli kjent, så kan det innebære at B vil oppsøke sønnen der og skape problemer for ham og fosterforeldrene.
Både fylkesnemnd og herredsretten har dessuten besluttet at de private parter skal fratas foreldreansvaret for sønnen.
Under slike forhold kan ikke vedtak om plassering av barn på sperret adresse ses å være av like inngripende betydning som spørsmålet om samværsrett. Prinsippet om barnets beste tolkes da også slik at ved motsetninger mellom barnets og de biologiske foreldres behov så må hensynet til foreldrene vike."
Gjelsdal kommune har lagt ned slik påstand:
"1. Sak om overprøving av samværsspørsmålet kan fremmes.
2. Sak om overprøving av vedtak om plassering av D på sperret adresse fremmes ikke."
Lagmannsretten bemerker:
Som herredsretten bemerker i kjennelse av 11. april 1995 skulle avvisningsspørsmålet vært avgjort ved kjennelse. I og med at det er gitt oppreisning for overskridelse av kjæremålsfristen, får det imidlertid ingen reell betydning at avvisningsspørsmålet er behandlet som en del av dommen.
I premissene er avvisningsavgjørelsen begrunnet slik:
"Når det gjelder spørsmålet om å plassere D i fosterhjem på sperret adresse og spørsmålet om samværsrett for foreldrene, faller det utenfor rettens kompetanse å avgjøre disse spørsmål. I kjennelsen i Rt-1994-1162 fastslår Høyesteretts kjæremålsutvalg at den nye barnevernslov ikke utvider den rettslige prøveadgang, og i en kjennelse i Rt-1980-1670 har Høyesteretts kjæremålsutvalg fastslått at dagjeldende barnevernlov ikke ga adgang til rettslig prøving av administrativ avgjørelse av samværsrett."
Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. mars 1995 må det anses klarlagt at Fylkesnemndas avgjørelse av samværsspørsmål kan prøves av domstolene. Det var således feil av herredsretten ikke å realitetsbehandle dette, og dommen må for så vidt oppheves.
Herredsretten har også avvist saksøkernes subsidiære påstand pkt. 2 om at D ikke skal plasseres på sperret adresse. Kjæremålet omfatter også denne avgjørelsen, uten at kjæremålet er begrunnet nærmere. Det er imidlertid også i denne sammenheng vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. mars 1995.
Gjesdal kommune har vist til at kjennelsen av 9. mars 1995 er svært konkret og utelukkende gjelder overprøving av samværsavgjørelser. Uttalelsene i kjennelsen må imidlertid forstås slik at enkelte av Fylkesnemndas vedtak kan overprøves, andre ikke, og det anføres at beslutning om å plassere et barn på sperret adresse er et vedtak som ikke kan prøves av domstolene. Kommunen viser i denne sammenheng til at det er helt særskilte grunner som taler for at adressen ikke gjøres kjent i dette tilfellet.
Lagmannsretten bemerker at det i og for seg ikke kan være avgjørende om det er gode grunner som taler for et bestemt vedtak. Spørsmålet er om domstolene er avskåret fra å prøve vedtaket, og eventuelt komme til et annet resultat.
Lagmannsretten forstår ikke Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. mars 1995 slik at avgjørelsen er basert på et annet rettslig grunnlag enn det som kommer til uttrykk i Rt-1994-1162. Etter denne kjennelsen kan vedtak om omsorgsovertakelse prøves av domstolene, derimot ikke valget av fosterforeldre når det først er på det rene at det skal skje en omsorgsovertakelse. Dette utgangspunktet tilsier likevel ikke uten videre at heller ikke et vedtak om hemmeligholdelse av adressen til fosterforeldrene er unntatt for domstolprøving. Et slikt vedtak har en viss direkte innvirkning på de kjærende parters rettsstilling. Riktig nok kan det, som nevnt, i enkelte tilfeller være gode grunner som taler for et slikt vedtak, men det må domstolen i tilfelle ta stilling til.
Ut fra rettspraksis finner lagmannsretten spørsmålet noe tvilsomt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at spørsmålet om hemmeligholdelse kan ha en viss betydning når spørsmålet om samværsrett kommer til avgjørelse. Slik forholdene ligger til rette i dette tilfellet, finner lagmannsretten derfor at pkt. 1 i herredsrettens domsslutning bør oppheves i sin helhet.
Kjæremålet har ført fram, men det er ikke lagt ned påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Sandnes herredsretts dom i sak nr. 94-00847 A/04 oppheves for så vidt gjelder domsslutningen pkt. 1, og saken fremmes for denne dels vedkommende for prøving av Fylkesnemndas vedtak.