LG-1995-763

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-04-12
Publisert:	LG-1995-00763
Stikkord:	Militærnekting
Sammendrag:
Saksgang:	Midhordland herredsrett Nr. 94-00894 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00763
Parter:	Ankende part: Eivind Hodneland (Prosessfullmektig: Advokat Steinar B. Yndestad, Bergen) Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Per Hagelien v/advokat Hallfdan Mellbye, Bergen)
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim Lagdommer Fjeld Byrettsdommer Danbolt
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965), Grunnloven (1814) §109, Grunnloven (1814), §8, LOV-1965-03-19

Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste, jf lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Eivind Hodneland, født xx.xx.1971, søkte 13. april 1994 Justisdepartementet om fritak for militærtjeneste og overføring til sivil arbeidstjeneste.

I vedtak av 26 august 1994 avslo Justisdepartementet søknaden om fritak. Departementet antok at Hodnelands søknad i det vesentligste skyldtes arbeidsmessige forhold og ikke en slik gjennomtenkt og reflektert pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.

Ved stevning av 28. november 1994 anla Staten v/ Justisdepartementet søksmål mot Hodneland med påstand om at vilkårene for å frita Hodneland for militærtjeneste ikke var til stede.

Midhordland herredsrett avsa 28. april 1995 dom med slik domsslutning:

"Vilkårene for å frita Eivind Hodneland, født xx.xx.1971, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 er ikke til stede."

Herredsretten fant at Hodnelands uttalelser under hovedforhandlingen skapte et inntrykk av at han på dette tidspunkt hadde en gjennomtenkt pasifistisk overbevisning som er tilpasset de krav som etter rettspraksis kreves. Herredsretten fant imidlertid ikke at denne overbevisningen hadde den fasthet og styrke som kreves etter militærnekterloven §1. Det forhold at Hodneland i løpet av en periode på åtte måneder, fra den avgitte politiforklaring til hans forklaring i herredsretten, hadde endret standpunkt på vesentlige punkter, skapte etter herredsrettens vurdering tvil om hans overbevisning var tilstrekkelig grunnfestet. Dette trakk i retning av en antakelse om at hans tanker og holdninger fortsatt var i utvikling. Etter en samlet vurdering fant herredsretten at Hodneland ikke hadde godtgjort at han hadde en slik alvorlig overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.

Hodneland anket 19. juni 1995 dommen til Gulating lagmannsrett på grunnlag av feil bevisbedømmelse fra herredsrettens side. Anketilsvar ble gitt 19 juli 1995.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 18. mars 1996. Hodneland ga forklaring og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part, Hodneland, har anført at vilkårene etter lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede. Hodneland har etterhvert kommet til det standpunkt at han ikke kan gjøre militærtjeneste da han ikke kan akseptere noen form for volds- og våpenbruk, med unntak av bruk av vold i forbindelse med nødverge til vern om eget og nære familiemedlemmers og venners liv. Hodneland er i dag av den oppfatning at nåværende forsvarssystem må nedbygges og avvikles. Dagens system må erstattes av et lokalt forankret forsvarssystem basert på bruk av ikkevoldelige virkemidler, som f eks passiv motstand, sabotasje, generalstreik.

Hodneland kan heller ikke akseptere at andre nytter våpen med det formål å ta liv i en forsvarsmessig sammenheng. Dette er også uforenlig med medlemskap i forsvarsalliansen Nato, da Norge, etter hans syn, er forpliktet til å yte militær bistand ved f eks angrep på et annet av medlemslandene. Hans overbevisning er heller ikke forenlig med medlemskap i De forente nasjoner, FN, da denne organisasjonen i senere tid også har benyttet seg av voldelige virkemidler i fredsskapende operasjoner. Han vil heller ikke kunne akseptere bruk av vold f eks i forbindelse med undertrykte gruppers og folks frigjørings- eller løsrivelseskamp - uansett det politiske innholdet i en slik motstand.

Det må etter dette være klart at grunnvilkåret for fritak for militærtjeneste om at han ikke kan gjøre tjenste i dagens forsvar uten å komme i konflikt med sin overbevisning, er oppfylt.

I tillegg til vilkåret om overbevisningens innhold, må det etter rettspraksis også oppstilles et vilkår om overbevisningens dybde, fasthet og styrke. I denne sammenheng vil det være riktig å se hen til forhistorien, dvs utviklingen i Hodnelands overbevisning.

Hodneland har hatt sin pasifistiske overbevisning siden 1988. Han har en periode vært medlem av organisasjonen "Folkereisning mot krig" som er en organisasjon som er basert på en ikkevoldelig filosofi. Han søkte også allerede i 1991 om fritak for å gjøre militærtjeneste, men ble rådet til å trekke søknaden og avvente innkalling til militær førstegangstjeneste. Det er også av betydning at Hodneland reiste til Trandum, etter innkalling for å avtjene førstegangstjenesten, for der å søke fritak fra militærtjenesten, og ikke for å begynne å avtjene tjenesten for etterhvert å se hvordan det utviklet seg.

Både i uttalelse av 13. april 1994 fra regimentpresten ved Søndenfjeldske Dragonregiment og i uttalelse av 26 s m fra Kavaleriets øvningsavdeling/SDR er Hodnelands overbevisning vurdert som hhv alvorlig og stor.

Hodnelands standpunkt har utviklet seg, også etter hans politiforklaring av 20. juli 1994, og hans overbevisning er blitt sterkere etterhvert som han har gjennomtenkt de forskjellige problemstillinger i tilknytning til avtjening av militærtjenesten. Han har nå en langt mer reflektert holdning og ser bedre konsekvensene av den overbevisningen han har. Særlig når en er i en situasjon som Hodnelands, hvor spørsmålet om fritak prøves rettslig, vil det være naturlig at ens synspunkt utvikles. Det kan ikke forventes at alle problemstillinger er gjennomtenkt og integrert i ens overbevisning. Hodneland har i denne perioden lest, lånt litteratur og tenkt, og fremstår nå med klare synspunkter på de fleste problemstillinger av betydning. Det er således feil når herredsretten har funnet at Hodnelands pasifistiske overbevisning ikke har den fasthet og styrke som loven krever. Han har fra slutten av 1980-tallet vært opptatt av grunnleggende problemstillinger i forbindelse med bruk av våpen. Det er også hans overbevisnings styrke og fasthet på domstidspunktet som er avgjørende.

Avtjening av militærtjenesten vil være en såpass stor samvittighetskonflikt for Hodneland, som loven tar sikte på å beskytte ham mot.

Hodneland har nedlagt slik påstand:

"1. Vilkårene for å frita Eivind Hodneland for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er til stede.

2. Eivind Hodneland tilkjennes sakens omkostninger."

Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har anført at lagmannsretten må foreta en konkret vurdering av om Hodneland fremstår med en slik alvorlig overbevisning som militærnekterloven og rettspraksis oppstiller vilkår om.

Utgangspunktet for denne vurderingen er grunnloven §109. Bestemmelsen fastsetter en alminnelig verneplikt som, i vårt demokratiske samfunn, forutsettes fordelt så likt som mulig på de vernepliktige. Dette er en meget tung byrde. De militært tjenstepliktige må være forberedt på å ta andres liv og ofre eget liv. Militærnekterloven §1 må tolkes ut fra dette likhetsprinsipp, og det skal sterke grunner til å oppnå fritak fra militærtjenesten.

Nevnte bestemmelse i militærnekterloven om fritak fra militærtjenesten oppstiller to vilkår som søker å ivareta en interesseavveining mellom samfunnets interesser/det kollektive ansvar og hensynet til individets rett til å la være å handle mot sin overbevisning.

Når det gjelder vilkåret om overbevisningens innhold, kan dette vilkåret anses oppfylt på grunnlag av den overbevisning Hodneland har forklart han nå har. Det kan imidlertid stilles et spørsmålstegn ved om det alternative forsvaret han skisserer, kan anses å være et ikkevoldsforsvar.

Staten er enig med herredsretten i at Hodneland ikke har en slik alvorlig overbevisning av den fasthet og styrke som kreves for fritak.

Utgangspunktet for denne vurderingen må være Hodnelands politiforklaring av 20. juli 1994. Han har her forklart seg om flere forhold som er problematisk i forhold til lovens krav. Han gir bl a sin uforbeholdne støtte til andres deltakelse i forsvaret og til at andre må kunne forsvare seg med voldelige midler. Han er videre positivt innstilt til at franske leiesoldater blir sendt til Rwanda for å kunne opprettholde en noenlunde levestandard for dem som ennå er i live, slik at regimet ikke skal makte å utrydde flere millioner av uskyldige mennesker. Dette gir ikke noe konsekvent pasifistisk synspunkt. Det tyder videre på at Hodneland da ikke var kommet til slutten av sin refleksjon over dette.

Når det gjelder overbevisningens dybde, styrke og fasthet, er det problematiske at Hodneland har forandret syn meget fort. Ut fra Hodnelands forklaring for lagmannsretten, fremstår situasjonen imidlertid nå langt på vei som å være den samme som for herredsretten. Hodneland er hele tiden meget konkluderende og han har ganske kategoriske oppfatninger. Disse er ikke så gjennomtenkte som det kunne ventes og de er heller ikke preget av diskusjoner gjennom flere år. Etter å ha hørt Hodnelands forklaring for lagmannsretten forstår man bedre herredsrettens avgjørelse.

Etter en helhetsvurdering er staten således av den oppfatning at Hodneland ikke har en tilstrekkelig grunnfestet overbevisning til at vilkårene for fritak for militærtjeneste er oppfylt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes."

Lagmannsretten har under dissens kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Av grunnloven §109 fremgår det at enhver i alminnelighet har plikt til å gjøre militærtjeneste. Bestemmelsen gir uttrykk for et likhetsprinsipp basert på tanken om at verneplikten er en slik belastende forpliktelse å bli pålagt at den alene kan forsvares dersom alle behandles likt.

Fra grunnlovens utgangspunkt om at enhver plikter å gjøre militærtjeneste oppstiller lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste §1 unntak for dem som "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning..." Lagmannsretten legger til grunn at overbevisningen må ha et visst innhold ved at den må gjelde det forhold å gjøre militærtjeneste av enhver art. I tillegg er det i rettspraksis oppstilt vilkår om at overbevisningen må ha en viss dybde, fasthet og styrke for at det skal sies å foreligge en alvorlig overbevisning.

På grunnlag av Hodnelands forklaring legger lagmannsrettens flertall, lagdommer Fjeld og byrettsdommer Danbolt, til grunn at han nå har en overbevisning hvor han ikke kan akseptere noen form for volds- og våpenbruk mot andre personer, med unntak i forbindelse med nødverge til vern om eget, nære familiemedlemmers og venners liv. Når Hodneland har gitt uttrykk for en konsekvent avstandtagen til bruk av våpen mot andre personer, med unntak av de rene nødvergehandlinger, finner flertallet at han ved å avtjene militærtjenesten vil bli bragt opp i en slik alvorlig samvittighetskonflikt som loven tar sikte på at vedkommende ikke skal utsettes for. Flertallet er således enig med herredsretten i at Hodneland har en overbevisning av det innhold som kreves i forhold til militærnekterloven §1. Også ankemotparten er av denne oppfatning.

Lagmannsrettens flertall har også kommet til at Hodneland har en slik alvorlig overbevisning av den fasthet og styrke som kreves for fritak etter militærtjenesteloven.

Flertallet legger til grunn at Hodneland har hatt sin pasifistiske overbevisning siden 1988. Han har i en perioden på begynnelsen av 1990-tallet vært medlem av ikkevoldsorganisasjonen "Folkereisning mot krig". At medlemskap i organisasjonen ikke ble videreført, legges til grunn skyldes økonomiske forhold. Flertallet legger videre til grunn at Hodneland allerede i 1991 søkte om fritak fra verneplikten, men ble rådet til å trekke søknaden og avvente innkalling til den militære førstegangstjenesten.

Flertallet viser videre til uttalelser av april 1994 fra regimentpresten ved Søndenfjeldske Dragonregiment og Kavaleriets øvingsavdeling/SDR. Av disse uttalelsene fremgår det at regimentpresten har vært av den klare oppfatning at Hodnelands avgjørelse om å søke fritak fra militærtjenesten bygger på en alvorlig overbevisning om at det å ta liv ikke kan forsvares og at freden ikke skal forsvares med våpen. Kavaleriets øvingsavdeling har ansett styrken av Hodnelands søknad som stor.

Herredsretten fant med utgangspunkt i Hodnelands politiforklaring, avgitt 20. juni 1994, grunn til å bemerke at hans standpunkt på tidspunktet for politiforklaringen ikke tilfredsstilte militærnekterloven krav til overbevisningens innhold. Herredsretten har vist til at Hodneland i forklaringen ikke hadde innvendinger mot at andre tyr til våpen, og at han heller ikke hadde innvendinger mot at andre gjør militærtjeneste. Dernest kommer hans uttalelser i tilknytning til norsk Natomedlemskap og FN - styrkene som han var positiv til, samt til bruk av franske leiesoldater i Rwanda, som han også var positiv til. Herredsretten fant imidlertid at Hodnelands uttalelser under hovedforhandlingen skapte et inntrykk av at han hadde en gjennomtenkt pasifistisk grunnholdning som er tilpasset de krav som etter rettspraksis kreves. For sitt resultat synes herredsretten i det vesentlige å ha lagt vekt på at Hodneland hadde endret standpunkt på vesentlige punkter fra den avgitte politiforklaring 20 juli 1994 til hovedforhandlingen i herredsretten ca åtte måneder senere, og at hans overbevisning følgelig ikke var tilstrekkelig grunnfestet.

Lagmannsrettens flertall finner at det kan stilles spørsmål ved om ikke Hodnelands overbevisning, slik den kommer til uttrykk i politiforklaringen, allerede på dette tidspunkt tilfredsstilte militærnekterloven krav om en alvorlig overbevisning. Det skal presiseres at politiforklaringen er ufullstendig og til dels motsetningsfull på enkelte punkter. Det fremgår imidlertid av denne at Hodneland "er i mot enhver form for volds-/våpenbruk", og det fremgår ellers av forklaringen at hans overbevisning synes å være forankret i moralske og etiske vurderinger, snarere enn vurderinger av politisk karakter. Med et slikt grunnsyn kan flertallet vanskelig se at militærnekterloven §1 oppstiller som vilkår for fritak at nekteren er imot at landet har et forsvar hvor andre av landets borgere deltar. Det kan heller ikke ses at rettspraksis oppstiller et slikt krav. Det vises til Rt-1969-1285 hvor førstvoterende uttaler bl.a på 1291: "Etter min mening kan man heller ikke falle utenom om man under redegjørelsen for eget standpunkt ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen. Det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste." Det vises i denne sammenheng også til daværende regjeringsadvokat Michelsens artikkel, "Politisk militærnekting", i Tidskrift for Retsvidenskafødt xx.xx.513, særlig side 520-521.

Flertallet legger således til grunn at Hodneland over lengre tid har hatt en kontinuerlig motvilje mot våpenbruk for å kunne ta liv, og at hans syn etterhvert har blitt mer nyansert ved at han har tatt standpunkt til ytterligere spørsmål i tilknytning til sin overbevisning. Hans standpunktet har utviklet og festet seg, og lagmannsrettens flertall finner at Hodnelands overbevisning i dag har den styrke og fasthet som kreves i forhold til militærnekterloven §1.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Vestrheim, finner det for sin del ikke utvilsomt at innholdet i den overbevisning som Eivind Hodneland forklarer å ha, fyller vilkårene for fritak for militærtjeneste, jfr. det etterfølgende. Mindretallet finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet, idet mindretallet - som herredsretten - finner at overbevisningen ikke har den dybde, styrke og fasthet som etter rettspraksis kreves for fritak for den verneplikt som følger av Grunnloven §109. - Av betydning for særlig spørsmålet om overbevisningens dybde m.v., nevnes at Hodneland for lagmannsretten blant annet har forklart at han er absolutt imot at andre går inn i det militære. De som gjør slik tjeneste er ifølge Hodnelands forklaring enten "drittunger" som skal vokse seg store eller de "er gal", i og med at de forutsettes å være villige til å ta liv i en gitt situasjon. Hodneland gir uttrykk for at det for ham vil være komplett umulig å samarbeide med slike mennesker, han vil ikke kunne klare å fungere sammen med noen som er villige til å være i et "slikt system". Han uttrykker samtidig sterk motstand mot eventuelt å skulle måtte gå i "de klærne" og bære "de våpen" som han "hater mest". På bakgrunn av de til dels relativt sterke synspunkter som således er fremkommet, kan det - etter mindretallets syn - være av betydning også for vurderingen av overbevisningens dybde m.v., eventuelt å se noe nærmere hen til innholdet av Hodnelands overbevisning: Hodneland forstås å mene at ingen vil bli drept ved et angrep på Norge, dersom ingen forsvarer landet med våpen. Forhandlinger bør kunne tre i stedet for våpenbruk. Slik mindretallet forstår Hodneland, mener han videre at Norge kan forsvare seg uten bruk av våpen. Dette kan skje f.eks. ved at Norge i en eventuell krigssituasjon stenger av oljeleveranser til krigførende land. I tilfelle av okkupasjon kan denne søkes bekjempet ved generalstreik og sabotasje, herunder sprengninger. Hodneland vil ikke selv delta i eventuell geriljavirksomhet. Under forklaringen for lagmannsretten fremkom det imidlertid at han kan akseptere - og han forstås også å ville kunne delta i - å hindre fiendtlig forsyningstransport i Norge. Som eksempel ble nevnt å kaste en fiendtlig sjåfør ut av en bil, så vidt skjønnes også om dette skulle innebære at sjåføren døde eller ble skadet. Det nevnte eksempel gir grunn til atskillig tvil om hvorvidt den overbevisning som Hodneland ellers gir uttrykk for, i realiteten har et slikt innhold som må kreves for fritak. Som foran nevnt, har mindretallet imidlertid ikke funnet det nødvendig å ta stilling til spørsmålet om overbevisningens innhold. Ut fra Eivind Hodnelands forklaring for lagmannsretten og andre bevismomenter i saken legger mindretallet til grunn - uten rimelig tvil - at den overbevisning Hodneland hevder å ha, ikke har slik dybde, styrke og fasthet som er en forutsetning for fritak. Eksaminasjonen for lagmannsretten etterlater et inntrykk av at Hodneland har klare oppfatninger og sterke meninger om hva han ikke vil og ikke kan akseptere. Han har samtidig et relativt negativt syn på siviltjeneste, som han nå er villig til å utføre, og som han sammenligner med straffarten samfunnstjeneste. På den annen side gir han i liten grad uttrykk for ytterligere tanker og holdninger omkring den overbevisning som han hevder å ha hatt i lengre tid. Dette fremstår som noe påfallende, blant annet på bakgrunn av at Hodneland gir uttrykk for både å ha diskutert og å ha lest en del om emnet ikkevold. Den verserende behandling av fritaksspørsmålet er for så vidt også i seg selv et forhold som kan tilsi at det nå er naturlig å forutsette at Hodneland har klarere syn på spørsmål angående blant annet et ikkevoldelig forsvar, herunder spørsmål omkring egen deltakelse, enn det som er fremkommet for lagmannsretten.

Foranlediget av at Justisdepartementet i sitt vedtak av 26. august 1994 har antatt at Hodnelands fritakssøknad i det vesentlige skyldtes arbeidsmessige forhold, nevnes her at Hodneland for lagmannsretten har gitt uttrykk for at det ikke vil skape problemer i forhold til hans nåværende arbeidssted at han eventuelt får ett års fravær på grunn av siviltjeneste eller militærtjeneste.

Ved den skjønnsmessige helhetsvurdering som må foretas vedrørende spørsmålet om overbevisningens dybde m.v. ser mindretallet i noen grad for øvrig hen til at Hodneland i siste del av politiavhøret av 20. juli 1994 blant annet har gitt uttrykk for at han ikke fant seg til rette ved fremmøte på Trandum og at han på forhånd visste at han aldri ville kunne ha klart å innordne seg under et militært kommandoforhold. I politiforklaringen er det ellers blant annet opplyst at Hodneland, etter sesjon våren 1990, flere ganger har fått utsatt fremmøtet til førstegangstjeneste under påberopelse av skolegang og arbeid. Etter mindretallets vurdering gir det ikke inntrykk av en sterk og fast overbevisning - dannet i ca 1988 - at Hodneland ikke tidligere enn ved fremmøtet i april 1994, innga og opprettholdt en fritakssøknad. For lagmannsretten har han riktignok - som for herredsretten, jfr. dens dom 8-9 - forklart å ha inngitt - og etter råd å ha trukket tilbake - en fritakssøknad i 1991, hvilket mindretallet tilsvarende tar i betraktning, selv om forholdet ikke er dokumentert. I tilknytning hertil bemerkes at saken burde ha vært bedre opplyst fra ankemotpartens side, idet såvel sesjonsdokument som eventuell senere korrespondanse vedrørende utsatte fremmøter m.v. burde ha vært fremlagt når uenigheten gjelder spørsmålet om den påberopte overbevisnings fasthet og konsekvens. - Etter mindretallets vurdering av saken bør herredsrettens dom stadfestes.

Når det gjelder sakens omkostninger, vises til militærnekterloven §8 første ledd hvor alle utgifter ved behandling av saken med et resultat som følger av flertallets standpunkt, betales av staten.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Eivind Hodneland for militærtjeneste er til stede.