LG-1996-1297

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-05-12
Publisert:	LG-1996-01297
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 95-01954 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01297 A
Parter:	Ankende part: E. Lund Maskin AS (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Broder Lund) Ankemotpart: Staten v/Hordaland fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Per Sandvik)
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim Lagdommer Rasmussen Ekstraordinær lagdommer lagmann Danielsen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §58, §55, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §52, Skattebetalingsloven (1952) §48, Aksjeloven (1976) §8-7

I sak om gyldighet av ligning av selskapet E. Lund Maskin AS for 1992 avsa Bergen byrett dom den 2. mai 1996 med domsslutning:

"1. Staten ved Fylkesskattekontoret i Hordaland frifinnes for så vidt gjelder ligningen for 1992.

2. Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger."

E. Lund Maskin AS har den 19. juni 1996 anket byrettens dom til lagmannsretten idet selskapet for lagmannsretten har lagt ned påstand:

"1. Ligningen for E. Lund Maskin AS for 1992 oppheves.

2. E. Lund Maskin AS tilkjennes saksomkostninger."

Staten ved Hordaland fylkesskattekontor har tatt til motmæle mot anken ved anketilsvar av 16. juli 1996 idet Staten for lagmannsretten har lagt ned påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Hordaland fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Etter skriftlig ankeforberedelse ble ankeforhandling holdt i Bergen den 16. og 17. april 1997. Det ble dokumentert og gitt forklaringer som vist i rettsboken.

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten viser lagmannsretten til byrettens dom. Saken står i det vesentlige for lagmannsretten som den sto for byretten hva gjelder faktum.

E. Lund Maskin AS har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Arne Lund begynte å arbeide i firmaet etter at han overtok aksjene i selskapet via sitt eierselskap. Formålet var å gå inn som disponent etter Kjell Larsen som skulle bli pensjonist. Lund var uten bransjekunnskap, og hans engasjement i firmaet gikk ut på å bli lært opp.

Da det ble klart at han ville bli rammet av de nye delingsregler, bestemte han seg for å ikke ta over etter Larsen. Grunnen for hans engasjement i firmaet falt da bort. Han var i tiden etter engasjert i eget agenturfirma for å bygge det opp. Bokettersyn fra ligningsmyndighetene viser brudd i virksomheten fra og med annet halvår 1992, og dette er også bekreftet av vitner.

Bokettersynet for 1992 har avdekket 41 spor av virksomhet for firmaet. I forhold til samlet bilagsmengde er dette minimalt, og det viser at aktiviteten var tilfeldig og sporadisk. Det anføres at tid for omregistrering av bil og føring av bilag ikke kan være avgjørende for skatteplikt idet det er Lunds aktivitet i seg selv som er avgjørende for hans skattemessige stilling. Lund godkjente regninger fra revisor for revisjon og konsulentbistand vedrørende delingsmodellen. Dette var styre/eierfunksjoner. Det samme gjaldt opptreden i forhold til hovedoppdragsgiver SKF i sak som gjaldt selskapets eksistens.

Lund erkjenner at han i noen tilfeller har opptrådt i saker som gjelder selskapets administrasjon. Dette gjaldt blant annet arrangement av julebord for selskapets ansatte, men det er parodisk å anse dette som aktivitet i skattemessig forstand. Det er dessuten vanlig at mindre bedrifter går sammen om tjenestepensjonsordninger. Lund er antagelig fremdeles medlem i selskapets tjenestepensjonsordning, men heller ikke dette er skattemessig aktivitet for selskapet.

Det anføres at man står igjen med 27 bilag for annet halvår 1992 i en gråsone mellom aktivitet og eierfunksjon. Noen av disse gjelder anvisning av betaling i saker hvor Lund selv sto for bestilling og rabattavtaler da han var aktiv. Han måtte da kontrollere at det var gitt avtalte rabatter. Noen bilag måtte anvises i en periode da Larsen var sykemeldt og ingen andre kunne tre inn, og noen bilag måtte anvises på grunn av spørsmål fra regnskapsfører.

Selskapet anfører at Lunds aktivitet for selskapet i annet halvår 1992 tilsvarer mellom 5 og 10 timers arbeid tilsammen. Man har ikke forsøkt å omgå skattereglene. Revisor utarbeidet et notat om risiko for gjennomskjæring, men det gjaldt forholdet til Lunds sønn som hadde arbeidet i bedriften.

Det rettslige spørsmål i saken er om Lund i annet halvår 1992 utviste en aktivitet som gikk utover hva som var kortvarig og sporadisk. Reglene var uklare, slik at Lund ikke hadde muligheter for å innrette seg i noen grensesone. I rundskriv om reglene ble det opplyst at man krevet betydelig aktivitet i selskapets administrasjon før man kunne rammes skattemessig. Denne oppfatning er fulgt opp i juridisk teori om reglene. Man har vist til formålet bak bestemmelsene om å skille ut hva som reelt er kapitalinntekter fra arbeidsinntekter. Man har funnet lite rettspraksis om reglene.

I forarbeidene til nye regler om delingsmodellen er det vist til uklare kriterier for deling. Departementet har etter anmodning om objektivt konstaterbare kriterier lagt til grunn at all aktivitet for selskapet kan være relevant, men deling må bero på en konkret vurdering. Under forberedelse av reglene er det antatt at bistand ved sykdom ikke kan være relevant.

De nye bestemmelser om at bistand over 300 timer i et år er relevant, er av departementet karakterisert som presisering av de eldre regler. I juridisk teori er de nye reglene anført å ikke bety en innskjerpning. Man mener derfor at de nye regler vil gi veiledning i denne sak.

E. Lund Maskin AS anfører at ligningsmyndighetene må ha bevisbyrden for det faktum som ligningsmyndighetene hevder at foreligger. I forhold til de nye regler er det anført at det skal gjelde en omvendt bevisbyrde. Det vil kunne gjøre det svært vanskelig for skatteyterne. Man må se hen til risikoen for forskjellsbehandling.

Staten ved Hordaland fylkesskattekontor har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det sentrale i saken er tolkning av forskriften til de nye delingsregler. Styreverv er i seg selv ikke ansett å være aktivitet i selskapet, mens aktivitet utover dette skal føre til personbeskatning. Unntak gjelder bare for kortvarig og sporadisk aktivitet. Dette må sees i sammenheng med Lunds aktivitet i selskapet i første halvår 1992.

Det skal ikke meget til før en aktivitet faller inn under reglene og utløser personbeskatning. I juridisk teori er det anført at man må vurdere aktiviteten konkret, men den må sees i sammenheng med styreaktivitet. Bare 4-5 handlinger vil kunne være nok. Man viser til at det her ikke gjelder noen 300-timers regel. Det må også taes hensyn til indirekte aktivitet via annet firma og man krever ikke at aktiviteten har bidratt til overskudd.

Ved den nærmere avgrensning må det taes utgangspunkt i reglene i aksjeloven §8-7 om hva som er styrets oppgaver. Prinsippet er at administrasjonen i selskapet skal forberede saker som skal avgjøres av styret. Styret skal kontrollere administrasjonen, og man kan da ikke selv utføre det arbeid man skal kontrollere. Man må også vurdere om den påstått aktive har hatt annet arbeid å passe, om det var tid igjen til aktivitet.

Staten anfører at E. Lund Maskin AS har misforstått reglene når man anfører at det kreves betydlig aktivitet for å bli fanget inn av delingsreglene. Det er betydelig styreaktivitet som vil kunne utløse personbeskatning. Ved annet arbeid skal det lite til.

Man aksepterer at Lund ønsket å trappe ned sin virksomhet i selskapet, men det hevdes at det var vanskelig. Han hadde prosjekter gående, og de måtte følges opp, og reglene om grensedragning var ikke klare. Staten anfører derfor at Lund var aktiv også i annet halvår 1992, og at han ved årets slutt ønsket å reversere. Derfor ble bilen omregistrert først ved årsskiftet.

Uansett anføres at man ikke kan se annet halvår isolert. Dette skal etter delingsforskriftene medregnes. Prinsipalt mener man at de tegn på aktivitet som byretten konstaterte, er nok for beskatning etter delingsreglene. Men uansett hevdes at byretten har vurdert skattereglene feil, idet også forhold som byretten ikke ville tillegge skattemessig betydning, hevdes å måtte utløse personbeskatning.

Staten ser dette i sammenheng med bevisreglene. Man kan ikke pålegge ligningsmyndighetene bevisbyrde for hver times aktivitet i selskapet. Det vil være umulig å oppfylle en slik regel. Man mener at det må være nok å påvise spor av aktivitet for å snu bevisbyrden.

Lagmannsretten vurderer reglene noe anderledes enn byretten.

Skattereglene pålegger plikter overfor det offentlige. Lagmannsretten ser derfor reglene på bakgrunn av det forvaltningsrettslige legalitetsprinsipp, jfr. Zimmer: Lærebok i skatterett, 1995, 37. Skattebyrder forutsetter lovhjemmel, selv om dette ikke har vært trukket så langt at man krever "klar" hjemmel i alle tilfeller, jfr. Zimmer, l.c., 41.

Uansett får det prinsipielle utgangspunkt betydning for bevisregler. Dersom andre bevisregler ikke er hjemlet, er det opp til ligningsmyndighetene å føre bevis for at skatteutløsende kjennsgjerninger er til stede. En bevisbyrderegel legger plikter på en part, og forutsetter dermed i seg selv hjemmel, jfr. forståelsen av legalitetsprinsippets grunnlag i Eckhoff: Forvaltningsrett, 1989, 140. I denne sammenheng bemerkes dog at bevisbedømmelsen ellers er fri, slik at retten selv vurderer hva som skal legges i påviste kjennsgjerninger.

I forhold til denne sak bemerker lagmannsretten at det er fullt legalt å drive virksomhet gjennom aksjeselskap. Dette må respekteres av både kreditorer og skattemyndigheter. I forhold til beregning av personskatt følger hovedregelen av skatteloven §55 om at personskatt skal beregnes av lønn som taes ut av selskapet, ikke av selskapets fortjeneste.

Unntak fra hovedregelen forutsetter lovhjemmel. For beregning av personskatt i aksjeselskap er slik hjemmel gitt i skatteloven §58 om at det kan beregnes personinntekt for aksjonær som "deltar aktivt i driften av aksjeselskap" dersom visse krav til eierandel er oppfylt. Eierkravet er ikke omtvistet i denne sak. I kravet om at deltagelsen må være aktiv, ligger en forutsetning om at ikke enhver deltagelse vil føre til personskatt. Nærmere avgrensning er gjort ved forskrifter til skatteloven bestemmelser om personinntekt. For 1992 gjaldt forskrift av 10. november 1992.

I forskriftens §14 ble uttalt at man kunne se bort fra aktivitet i første halvår 1992 dersom aktiviteten da opphørte. Lagmannsretten ser i dette en bestemmelse om at aktivitet utover første halvår 1992 ikke kan sees isolert dersom den har sammenheng med aktivitet i første halvår.

Ellers følger av forskriftens §6 at ren forvaltning av eierinteresser, slik som styreverv o.l., ikke skal ansees som aktivitet i forhold til bestemmelsen i skatteloven §58. Derimot skal virksomhet i selskapets administrasjon med planlegging og regnskapsarbeid m.v. regnes som slik aktivitet medmindre denne virksomhet var av "kortvarig og sporadisk karakter".

Lagmannsretten ser bestemmelsen i lys av forutsetningen i bestemmelsen i skatteloven §58 første ledd om at man må ha deltatt "aktivt" i driften av selskapet for at det skal kunne beregnes personskatt. Driften må ha vært kvalifisert. I departementets egen kommentar til forskriftens §6 er det forutsatt at hvis man utfører oppgaver gjentatte ganger slik at det blir en viss regularitet eller varighet, vil man være "aktiv".

Men dette gir kun et utgangspunkt. Ofte vil en eier også inneha styreverv, og i egenskap av styre, særlig i mindre bedrifter, vil man bli engasjert i driften. Departementet har i sin kommentar for slike forhold lagt til grunn at man må se styreengasjementet i sammenheng med den øvrige virksomhet. Det skal da liten meraktivitet til før man ansees som "aktiv". Lagmannsretten er enig i denne vurdering. Dersom man får en kombinasjon av eierbeføyelse via styret og produktivt arbeid i virksomheten, tilsier nettopp formålet med delingsreglene at man har med arbeidsinntekt å gjøre.

Lagmannsretten vil i denne sammenheng også bemerke at også bevishensyn tilsier at kravene ikke kan være for store før ligningsmyndighetene kan anse virksomhet i bedriften som "aktiv" i forhold til skatteloven §58. Skattereglene vil ellers åpne for omgåelser i betydelig grad.

På den annen side legger lagmannsretten til grunn at det må være opp til ligningsmyndighetene å føre vanlig bevis for at det er aktivitet utover det kortvarige og sporadiske. Dette følger både av forskriften som unntar slik virksomhet fra anvendelsesområdet for skatteloven §58, det følger av ordlyden i §58 om at virksomheten må være kvalifisert før den betinger skatteansvar, og det følger av det vanlige legalitetsprinsipp.

Lagmannsretten er etter dette ikke enig med Staten når det hevdes at bevisbyrden snues når ligningsmyndighetene har påvist en viss aktivitet. Utfra vanlige sivilprosessuelle bevisregler kan de forhold som ligningsmyndighetene har påvist, indikere at det er en virksomhet utover hva de konkrete funn viser. Skatteyter vil da få en "subjektiv bevisbyrde", jfr. Hov: Rettergang, 1994, 432, men det er ikke en egentlig bevisbyrderegel.

I forhold til denne sak legger lagmannsretten vekt på at E. Lund Maskin AS er en liten bedrift med rundt 14 ansatte og en disponent som har hovedansvar for både administrasjon og salgsarbeid. Da Lund overtok eierskapet på 1980-tallet var Kjell Larsen disponent med bare noen få år igjen før oppnådd pensjonsalder. Lund var uten bransjekunnskap, og lagmannsretten legger til grunn at Arne Lund ble påsatt som blivende disponent under Larsens veiledning. Fremtidsperspektivet var derfor motiverende for hans virke i bedriften.

Lagmannsretten legger videre til grunn som bevist at da det ble kjent at man ville innføre delingsmodellen i 1991/92, fikk Lund utredet de konsekvenser dette ville få for ham, og han bestemte seg for å ikke overta som disponent etter Larsen. Grunnlaget for hans virke i bedriften falt bort, og lagmannsretten legger til grunn at han avviklet sitt virke i bedriften. Det er noe uklart når faktisk fratreden skjedde, men lagmannsretten legger til grunn at det skjedde iløpet av våren 1992.

I denne sammenheng finner lagmannsretten grunn til å bemerke at Arne Lund meddelte sin beslutning i styremøte den 8. april 1992, og i styremøte den 26. mai 1992 meddelte Kjell Larsen at han ikke ønsket å fortsette utover avtalt fratredelsestid. Det er for lagmannsretten begrunnet i merarbeidet for ham etter at Lund trakk seg ut. Lund gav også avkall på kontorplass i selskapets lokaler.

Det er etter lagmannsrettens vurdering av saken sannsynliggjort i utgangspunktet at Lund trakk seg ut av arbeid for bedriften før fristen etter forskriftens §14. Det skjedde dermed et brudd i Lunds virksomhet. I utgangspunktet har dermed Lund påvist at han ikke faller inn under bestemmelsen i skatteloven §58.

På den annen side er det ved avholdt bokettersyn påvist at Lund har utført noe arbeid for bedriften også etter denne tid. Noe av dette arbeid gjaldt hans virke i bedriftens styre. Slikt er eierfunksjon, og kan ikke i seg selv begrunne personbeskatning. Lagmannsretten er videre enig i byrettens vurdering av at styret foretok direkte behandling av sak i forhold til SKF idet dette gjaldt selskapets eksistens. Dette var en naturlig styresak, og saksbehandlingen må derfor, etter selskapets størrelse, vurderes som naturlig eierbeføyelse.

Lagmannsretten bemerker at etter bevisføringen under ankeforhandlingen var det ikke bare Arne Lund som behandlet den saken i styret. Aktivitet i en slik kritisk situasjon er i seg selv også av sporadisk karakter.

Lagmannsretten er også enig i byrettens vurdering av bilag som ble feilført. Det er redegjort for at disse bilag, som gjaldt bil og reise til Singapore samt bespisning på Augustin, var feilført i E. Lund Maskin AS og at disse nå er tilbakeført. Lund har videre redegjort for at bilagene ikke hadde noe med driften i selskapet å gjøre. Det er kun aktivitet i E. Lund Maskin AS som er avgjørende i forhold til skatteloven §58. Mulig uriktig belastning av utgifter vil kunne få annen ligningsmessig betydning dersom det ikke har skjedd en ren feilføring.

Lagmannsretten har forståelse for Statens anførsel om at dette kan indikere arbeid for selskapet, men igjen må også disse forhold sees på bakgrunn av at Lund trakk seg ut av driften iløpet av første halvår 1992. Det må være en plikt for ligningsmyndighetene til å se sakens beviser i sammenheng.

Ligningsmyndigheten har i tillegg ved bokettersyn påvist at Lund utover eierbeføyelser har anvist på bilag og utført annet kontorarbeid, slik at han også har utført rent administrativt arbeid for selskapet. Byretten fant at dette arbeid var "aktivt" i forhold til skatteloven §58.

Lagmannsretten har på dette punkt kommet til et annet resultat enn byretten. Den påviste virksomhet kan deles i tre hovedgrupper etter fremlagt oversikt og bevisføring under ankeforhandlingen. I en periode da disponent Larsen var sykemeldt på slutten av året, var det ikke gitt fullmakt til andre ansatte, og det er opplyst at Arne Lund, såvidt forståes, ved noen anledninger gikk inn på Larsens kontor og anviste regninger til utbetaling. Etter datoer på oppstilling som er lagt frem, gjaldt dette tilnærmet halvparten av de bilag som ble anvist. Bistand under sykdom er i seg selv nødvendigvis av sporadisk karakter når den ikke er satt inn i et fast mønster, jfr. også Innst.O.nr.72 (1994-95) 75 hvor dette legges til grunn.

Annen hovedgruppe av bilag er etter bevisføringen under ankeforhandlingen lagt til grunn å være tilfeller hvor Lund ble oppsøkt av regnskapsfører som var usikker på føring av bilag m.v. Det er opplyst at han på lignende grunnlag ble koblet inn ved skriving av inkassobrev m.v.

Lagmannsretten er i prinsippet enig med Staten i at grunnlaget for virke for selskapet er likegyldig. Avgjørende er om det objektivt sett var aktiv virksomhet for bedriften. Men samtidig må det legges til grunn som bevist at virksomheten her var betinget av at regnskapsfører tilfeldigvis fikk tak i ham, slik at det hele har et tilfeldig grunnlag. I løpet av et halv år har denne del av virksomheten ikke lagt beslag på mer enn høyden et par timers arbeid. Også denne del av arbeidet dekkes derfor direkte av ordlyden i forskriftens §6 om unntak fra personinntekt.

En tredje gruppe av bilag gjaldt etter bevisføringen under ankeforhandlingen et par tilfeller hvor Lund hadde foretatt bestillinger. Man så det naturlig at han undersøkte bilagene før utbetaling for å kontrollere om man var innrømmet rabatter som han tidligere hadde inngått muntlige avtaler om, og som det ikke forelå dokumenter om. Derfor anviste han bilagene. Lagmannsretten ser dette som ren administrativ saksbehandling, og retten ser denne saksbehandling som dels nødvendig avslutning av arbeid som ble innledet iløpet av første halvår 1992. I forhold til det spørsmål som ankesaken gjelder, kan det ikke være av betydning om Lund personlig anviste disse bilag eller eventuelt istedet forklarte andre i firmaet om de aktuelle forhold.

Til tross for denne sammenheng finner lagmannsretten ikke at man kan stille så strenge krav til sammenheng i arbeid. Forskriftens §14 er i juridisk teori først og fremst sett i tilknytning til regelen i forskriftens §6 s.l. om aktivitet i to måneder. Ved aktivitet inn i annet halvår skal man se tiden i sammenheng, jfr. Gjems-Onstad: Delingsreglene, 1993, 63. Mer enkeltstående handlinger må vurderes individuelt.

Utfra en slik vurdering legger lagmannsretten til grunn at Lund har bekreftet et bilag etter bestilling og han tegnet pensjonsforsikring og ordnet med julebord. Handlingene hadde ingen indre sammenheng og de fremstår som enkelthandlinger iløpet av annet halvår 1992. I seg selv faller dermed også disse forhold direkte inn under unntaksregelen etter forskriftens §6. Det må være avgjørende.

Under ankeforhandlingen ble det anført at de påviste forhold må vurderes på grunnlag av at bokettersynet var stikkprøver, og de påviste forhold må sees i sammenheng både med hverandre og med Lunds verv som styreformann.

Lagmannsretten antar etter bevisføringen under ankeforhandlingen at bokettersynet i praksis dels ble gjennomført ved at man gikk igjennom firmaets bilagsmasse for å søke ut bilag som var signert av Arne Lund. Man hentet ut bilag som var signert av Lund, og slike bilag utgjorde ca 1% av bilagsmassen. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anta at mengden er større enn det som er avdekket.

Lagmannsretten er derimot mer i tvil om situasjonen hvor all aktivitet sees i sammenheng. Det må taes hensyn til at Lund er både styreformann og reell eneeier av bedriften. Han har derfor direkte interesse i driften, og det er ikke unaturlig å se de avdekkede forhold som utslag av hans eierinteresse, slik som byretten har gjort. Ved denne vurdering kan det ikke legges avgjørende vekt på at den påviste aktivitet ligger på siden av selskapets kjerneaktivitet, jfr. Gjems-Onstad: Delingsreglene, 1993, 52.

Til tross for dette finner lagmannsretten at det må legges avgjørende vekt på at aktiviteten samlet sett er svært liten på bakgrunn av at den pågikk over et halvt år. Det er ikke påvist noen kontinuitet slik at spesielle sakstyper ble lagt frem for Lund for forberedelse. Arbeidet har derfor maksimalt lagt beslag på noen få timer tilfeldig spredt over et halvt år. Lagmannsretten finner derfor at det er mest korrekt å vurdere virksomheten samlet som både kortvarig og sporadisk.

Lagmannsretten ser det slik at man ved et annet resultat ville strekke skatteplikten utover hva som følger av ordlyden i skatteloven §58 og forskriftene til bestemmelsen. Man ville da gå utover hva som følger av selv det noe svakere legalitetsprinsipp i skatteretten. Avgjørelsen beror på de opplysninger som selskapet hele tiden har gitt ligningsmyndighetene, jfr. Rt-1988-539.

Selv om det ikke er avgjørende for lagmannsrettens avgjørelse, finnes grunn til å bemerke at forskriften til delingsreglene nå er erstattet av forskrift av 8. desember 1995. I den nye regel om aktivitet i selskapet, forskriftens §2-5, er det bestemt blant annet at dersom det kan legges til grunn at aktiviteten ikke overstiger 300 timer iløpet av et år, skal man ikke regnes som aktiv i forhold til skatteloven §58.

De nye regler er ansett å legge bevisbyrde på skattyteren for fravær av deltagelse i selskapets virksomhet. Fordi slik bevisføring er vanskelig, kan ikke 300-timersregelen uten videre sees som presisering av innholdet i den gamle forskriftens §6, selv om den nye bestemmelsen dels har vært karakterisert som presisering av de eldre bestemmelser.

Uansett bemerker lagmannsretten at Arne Lund må ansees å ha oppfylt også bevisbyrden etter de nye regler for at han ikke har vært aktiv i slikt omfang at den kan begrunne personskatt. Det vises til både hans posisjon i selskapet og til at hans egen forklaring om kun tilfeldige forespørsler samsvarer med den tilfeldige karakter av de funn som ble gjort ved bokettersynet.

Etter det ovenstående har lagmannsretten funnet at anken har ført frem for E. Lund Maskin AS. Ligningen av selskapet må oppheves idet det ikke er hjemmel for å beregne personskatt for Arne Lunds deltagelse i driften for 1992, jfr. skattebetalingsloven §48 nr. 6.

E. Lund Maskin AS har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og byrett. Lagmannsretten finner ikke å kunne tilkjenne saksomkostninger for noen instans. Det vises herunder til at Lund selv ikke var helt konsekvent etter at han trådte ut av virksomheten, slik at han selv har gitt grunn til uklarhet, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd.

Lagmannsretten bemerker at prosessfullmektigene har lagt frem omkostningsoppgaver som viser svært store omkostninger ved saken. For ordens skyld gjøres partene oppmerksom på deres rett etter bestemmelsen i tvistemålsloven §52 til å be retten fastsette omkostningene innen en måned etter sakens avslutning.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ligningen av E. Lund Maskin AS for 1992 oppheves og hjemvises til ny behandling idet det ikke skal beregnes personinntekt for Arne Lund for 1992.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.