LG-1996-1440
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-12 |
| Publisert: | LG-1996-01440 |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett, Tvangsbot |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland namsrett Nr. 95-00195 D - Gulating lagmannsrett LG-1996-01440 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anne Marie Valvatne, Bergen) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Thor Breien, Oslo) |
| Forfatter: | Lagmann Bruland Lagdommer Fjeld Lagdommer Skaar |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder tvangsbot for manglende gjennomføring av samværsrett til fellesbarn.
B og A inngikk ekteskap i 1990. De har ett felles barn, C, født xx.xx.1992.
Partene ble separert 10. mai 1993, og i den forbindelse reiste B søksmål for å få samvær med datteren. Dette endte med at partene 11. november 1994 inngikk et rettsforlik som gir B forholdsvis detaljert samværsrett.
B fremmet 16. april 1996 begjæring til Sunnhordland namsrett med påstand om at A skulle pålegges tvangsbot, idet det ble anført at hun hadde motsatt seg samvær.
Sunnhordland namsrett avsa 16. juli 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. A plikter å betale tvangsbot stor kr 1000,- -kronerettusen 00/100 - for hver gang samværsrett ikke respekteres, inntil 16. juli 1997, jfr. barneloven §48.
2. A plikter innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse å betale saksomkostninger til staten med kr 7875,- -kroner sjutusenåttehundreogsyttifem 00/100-."
Saksforholdet og partenes anførsler for namsretten fremgår av kjennelsen.
A har påkjært kjennelsen og har gjort gjeldende at den grunner seg på uriktig lovtolkning og bevisbedømmelse.
Det er vist til at namsretten har truffet beslutning om tvangsbot på det grunnlag at to samvær ikke har latt seg gjennomføre på grunn av den kjærende parts forhold. Dette gjelder samvær som skulle vært gjennomført 17. og 18. juni 1995, og et annet som skulle vært gjennomført 21. og 22. oktober 1995. I det første tilfellet ble A forsinket i forhold til det avtalte hentetidspunktet, og ved det andre tilfellet tok hun beklageligvis feil av samværshelgene. I tilknytning til dette er uttalt:
"Fra den kjærende parts side anføres at det er på det rene at kjæremålsmotparten ikke gjorde noe som helst forsøk på å kontakte den kjærende part - hverken pr. telefon eller ved personlig fremmøte - etter helgen 17. og 18.06.95 etter 17.06.95 kl. 10.00. Dette til tross for at det ikke på noen måte var mulig for kjæremålsmotparten å returnere til Oslo umiddelbart etter kl. 10.00. Denne passiviteten fra kjæremålsmotpartens side kan ikke lastes den kjærende part. Det presiseres forøvrig i denne forbindelse at den kjærende part ikke hadde mulighet til å oppnå kontakt med kjæremålsmotparten, da hun ikke har kjennskap til hvor han oppholder seg i X i forbindelse med samværene.
Ei heller forsøkte kjæremålsmotparten på noe vis å oppnå kontakt med den kjærende part i helgen 21. og 22.10.95.
Dette til tross for at han har god kjennskap til hvor hennes nærmeste familie er å finne, og at disse er fullt mulig å oppnå telefonisk kontakt med.
På grunn av de forutgående anførslene anføres at namsretten tar feil i sin bevisbedømmelse når de på grunnlag av de to aktuelle episodene legger til grunn at den kjærende part ikke lojalt har etterlevet samværsretten, og at det på grunnlag av disse to episodene er fare for at dette vil gjenta seg. Den kjærende part anfører på dette punkt at det ikke er grunnlag for å konstatere illojalitet og gjentagelsesfare på grunnlag av de to aktuelle episodene, der kjæremålsmotpartens passivitet også har umuliggjort gjennomførelsen av samværene i vel så stor grad som den kjærende parts forsinkelse og forglemmelse.
Det anføres forøvrig på dette punkt at det mellomliggende samværet i august 1995 ble gjennomført i samsvar med rettsforliket som danner grunnlaget for samværsavtalen. Videre anføres at det er en kjensgjerning i saken at også kjæremålsmotparten har uteblitt fra avtalt samvær uten å gi melding hverken til den kjærende part eller til støttekontakten. Det anføres følgelig fra den kjærende parts side at det ikke er grunnlag for å legge til grunn at hun ikke lojalt ville følge opp barnets rett til samvær med kjæremålsmotparten."
Det anføres at namsretten har feiltolket den kjærende part når det gjelder spørsmålet om hva som er til barnets beste. Hun har lojalt etterlevet rettsforliket, til tross for at hun i utgangspunktet mener det ikke er til barnets beste, og hun har hele tiden akseptert barnets rett til samvær med sin far. Det er likevel en kjensgjerning at barnet var vel et 1/2 år da foreldrene flyttet fra hverandre, og at det bare har vært gjennomført svært sporadiske samvær etter mai 1993. Siste samvær ble gjennomført i august 1995. Barnet har således ingen oppfatning av at kjæremotparten er hennes far, og A kan ikke lastes for at det har vært mangelfull kontakt.
I tilknytning til dette er anført at det bør etableres en tilvenningsfase, der kjæremotparten er nødt til å akseptere bistand fra andre. Dette var bl.a. årsaken til at hun selv samtykket til overføring av søksmålsformer, noe kjæremotparten motsatte seg.
Det er videre vist til at det i forbindelse med den tidligere rettssaken ble avgitt en sakkyndig rapport som konkluderte med at kjæremotparten ville trenge veiledning av "sakkyndig" for å forstå barnets behov og utvikling, og at dette behovet ville øke etter hvert som barnet vokste og utviklet seg. Så vidt den kjærende part kjenner til har kjæremotparten ikke foretatt seg noe som helst når det gjelder dette.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Sunnhordland namsretts kjennelse i sak nr. 96-00195 D oppheves.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for såvel namsretten som for lagmannsretten."
B har gjort gjeldende at namsrettens kjennelse er riktig, og at det ikke knytter seg feil til rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen.
Det gjøres gjeldende at namsretten riktig har lagt til grunn at den kjærende part ikke lojalt har rettet seg etter rettsforliket, og at det er fare for at det kan bli brutt også i framtiden.
Videre anføres:
"Når det gjelder samværsrett som skulle vært gjennomført 17 og 18.06.1995, ventet kjæremålsmotparten på den kjærende part i noe over 1 time på en cafe like i nærheten av bostedet. Han tok kontakt med barnevernet samme dag for å drøfte saken, og fikk beskjed om at han like godt kunne reise hjem. Støttekontakten som også var møtt frem, var overrasket over at den kjærende part ikke var til stede.
Kjæremålsmotparten tok ikke telefonisk kontakt med foreldrene til den kjærende part, da det tidligere har vist seg svært vanskelig å få til en meningsfylt dialog. Den kjærende part tok selv ikke kontakt med kjæremålsmotparten dagen etterpå for å forklare årsaken til at hun ikke var hjemme på fastsatt tidspunkt.
Videre, når det gjelder samværet som skulle gjennomføres 21. og 22.10.1995, tok kjæremålsmotparten telefonisk kontakt med den kjærende part før samværet skulle gjennomføres. Den kjærende part burde således ha vært klar over tidspunktet for samværet. Kjæremålsmotparten ventet også denne gang i noe over 1 time, uten at den kjærende part viste seg.
Kjæremålsmotparten måtte også denne gang returnere, uten å ha fått samvær med sin datter. Den kjærende part tok heller ikke denne gang kontakt etterpå for å forklare forholdet.
Den kjærende part medvirket heller ikke til at samværet julen, fra 22.12 til 26.12.1995 kunne gjennomføres. I brev av 12.12.1995 ble den kjærende part underrettet om at samvær i julen ville bli gjennomført. Kjæremålsmotparten var i telefonisk kontakt med den kjærende part, som uttalte at julesamværet ikke kunne gjennomføres.
Det vil anføres at kjæremålsmotparten har gjort alt det som er mulig for å få samvær i henhold til rettsforliket. Det er ikke noe grunnlag for å reise kritikk når det gjelder hans oppfølgning av rettsforliket.
Det bestrides på det sterkeste at kjæremålsmotparten skal ha uteblitt fra samvær. Han er tvert om tidligere blitt hindre i å utøve samvær med sin datter.
Kjæremålsmotparten vil ellers bemerke at han på alle måter har tatt seg godt av datteren de gangene han har fått gjennomført samværet. Siste gang samværet ble gjennomført, 19. og 20. august 1995, ble det ikke reist noe form for kritikk eller innvendinger fra den kjærende parts side over samværsutøvelsen. En kan ikke se at det er behov for noen tilvenningsfase, ut fra barnets interesser. Tvert om det det viktig at samværet snarest mulig blir gjennomført slik rettsforliket fastsetter."
B, som har søkt om fri sakførsel, har lagt ned slik påstand:
"1. Sunnhordland namsretts kjennelse i sak nr. 96-00195 D stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten, eventuelt til det offentlige."
Lagmannsretten bemerker:
Det er en forutsetning for tvangsmulkt etter barneloven §48 at det foreligger mislighold. Bestemmelsen kan ikke brukes for å motvirke et framtidig, tenkt mislighold, dersom mislighold ikke allerede har manifestert seg, jfr. Rt-1984-403.
På denne bakgrunn er lagmannsretten i atskillig tvil om vilkårene er til stede. Det er særlig trukket frem to tilfeller fra 1995 da kjæremotparten ikke oppnådde samvær. A har gitt uttrykk for at hun i det ene tilfellet ikke rakk fram til bopel i tide fordi hun kom forsent til en ferje. I det andre tilfellet tok hun feil av samværshelgene.
Det kan, slik lagmannsretten ser det, ikke være tilstrekkelig til å begrunne tvangsmulkt at det ved enkelte anledninger kan oppstå problemer med å få samværet gjennomført, dersom hensikten ikke har vært å hindre eller vanskeliggjøre samværsretten. Samtidig kan det være vanskelig å klarlegge hva som er den egentlige årsaken til at det oppstår problemer. A har, særlig i det opprinnelige tilsvaret til namsretten, gitt uttrykk for at hun stiller seg kritiske til samværsordningen, og dette er for så vidt gjentatt i tilsvaret for lagmannsretten. Det presiseres imidlertid samtidig at standpunktet ikke innebærer at hun ikke lojalt vil rette seg etter rettsforliket. - Det bemerkes i tilknytning til dette at A har gitt uttrykk for bestemte synspunkt på hvordan samværet bør utøves. Som namsretten har pekt på, kan retten i forbindelse med begjæring om tvangsgjennomføring ikke vurdere hensiktsmessigheten av den samværsordningen som er avtalt.
Lagmannsretten finner ut fra det opplysningene som er gitt - og under atskillig tvil - at A ikke har misligholdt avtalen om samværsrett på slik måte at det gir grunnlag for tvangsmulkt. Begjæringen blir således ikke tatt til følge.
Kjæremålet har ført fram, men det framgår av ovenstående at lagmannsretten har truffet avgjørelsen under adskillig tvil. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten blir derfor ikke tilkjent, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Begjæringen om tvangsgjennomføring tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.