LG-1996-1586

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-20
Publisert:	LG-1996-01586
Stikkord:	Trafikkerstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett. Nr. 95-00235 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-01586.
Parter:	Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Knut Gramstad, Leirvik). Ankemotpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS. (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Undli, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Greve. Ekstraordinær lagdommer Sæveraas. Sorenskriver Faaberg
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §15, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsikringsavtaleloven (1989)

Saken gjelder krav om erstatning etter personskade.

A var den 14. november 1986 innblandet i et trafikkuhell, og den 28. april 1995 tok advokat Knut Gramstad på hennes vegne ut stevning mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS ved Sunnhordland Herredsrett. Den 9. juli 1996 avsa herredsretten dom med slik slutning:

"1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent."

Bakgrunnen for saken er i hovedtrekk:

Den 14.11.1986 kjørte ankende part A, som da het AA til etternavn, Opel Kadett 1977-modell personbil med registreringsnummer ** ***** langs Langelandsveien i retning Leirvik sentrum på Stord. Med seg i bilen hadde hun moren B i passasjersetet fremme og en sønn på 6 år i baksetet. Da hun kom til Tveitakrysset der hun skulle svinge til høyre inn på Rv 1, var det trafikk fra venstre på Rv 1. Hun måtte stanse i krysset til trafikken på forkjørsveien var passert, og mens hun stod i ro i krysset, ble bilen hennes påkjørt bakfra av Mazda 929 personbil ** ***** med C som fører. Bilen til A ble skjøvet et stykke fremover ved sammenstøtet, og C påtok seg skylden for uhellet. Da det ikke ble konstatert personskade og kun minimale materielle skader, ble det ikke fyllt ut skademeldingskjemaer.

Opel Kadett ** ***** var forsikret i Samvirke, og Mazda 929 ** ***** i UNI Storebrand AS.

Først da A i 1991 tok kontakt med advokat med henblikk på et eventuelt erstatningskrav, ble det skrevet skademeldinger. Fra skademeldingen til C datert 1.12.91 hitsettes:

"I okt/nov 1986 hadde eg eit uhell med min bil. Etter å ha kjørt inn i ein ukjent bil bakfrå, vart skaden oppgjort der og da. Skaden på ukjend bil var så liten at eg gjorde opp for meg dagen etter. Beløpet eg betalte var under 100 kr Det vart difor ikkje skrive skademeldingsskjema. Uhellet skjedde i eit kryss nær Langeland skule på Stord. Det var heller aldri snakk om noko skade på personar ved dette uhellet. P.g.a. at det er svært lenge sidan kan eg ikkje gå i meir detaljer rundt uhellet, men berre konstatere at eg gjorde opp for meg etter avtale med motparten."

A har i sin udaterte skademelding beskrevet påkjørselen slik:

"Fører av bil A kjørte på ein veg med vikeplikt i krysset. Ho har stoppa bilen p.g.a. dette, då det kom ein bil frå venstre på forkjørsveg. Ho blir køyrd på bakfrå av bil B medan ho står i ro. Påkjørsla var relativt kraftig."

A har ellers i skademeldingen opplyst at Cs bil fikk "Karoseriskader høgre side i fronten." Hennes bil fikk "Knust skiltlys. Skeift karoseri?" Det er også angitt at "Bil B traff bil A i hengarkroken."

Etter uhellet fortsatte A til Leirvik der hun utførte de planlagte ærender. Hun hadde på den tid fast jobb som vaskehjelp i bedriftshelsetjenesten med 2 timer hver dag, og hun utførte arbeidet denne dagen. Hun har forklart at hun var oppskaket og kvalm etter uhellet, og at hun den påfølgende morgen hadde smerter og var stiv i nakke, skuldre og rygg. Hun var imidlertid på den planlagte svømmeaktiviteten sammen med barna denne dagen, og hun var også med mannen på en sosial sammenkomst på hans arbeidssted på Aker Stord om kvelden.

A fortsatte i sitt arbeid utover vinteren og våren 1987, men om sommeren oppsøkte hun en optiker fordi hun trodde at de tiltagende plagene hun hadde med hodepine og kvalme kunne stamme fra øynene. Optikeren rådet henne til å oppsøke lege, men det gjorde hun ikke. Høsten 1987 ble hun gravid, og hun hadde et vanskelig og problematisk svangerskap. P.g.a. blødninger ble hun innlagt på sykehus i desember, og hun var for det meste sengeliggende frem til fødselen i juli 1988.

Hun fikk tiltagende plager utover 1988, og hun var da delvis sykmeldt. Hun hadde fysikalsk behandling for nakke og skulderplagene, men behandlingen hadde kun moderat effekt.

Ved kontroll hos sin primærlege, kommunelege Olav Haugen på Stord den 14.03.1989, opplyste hun for første gang til medisinsk personell om biluhellet og at kollisjonen muligens kunne være årsak til plagene hun hadde i etterhånd. Ut over våren forverret tilstanden seg, og de påfølgende undersøkelser og behandlinger er i brev dat. 18.04.1994 fra dr. Haugen til adv. Knut Gramstad beskrevet slik:

"Etter kvart i april -89 tiltakande plager, meir utbreidde plager i nakke, skuldre og armar. Obj. depressiv, hukommelses- og kons.vanskar.

Henvist til rtg. C/Thcol., neg. funn. Neg. funn ved rheumatologiske blodpr.

Byrja beh. hos manuell terapeut frå juni -89, hatt noko, effekt.

Vurdert av rheumatolog Milde juli -89, ikkje teikn til rheumatol. sjukd., men anspenthet og lett grad av vegetativ dystoni, som han meinte kunne ha samanheng med følgetilst. etter bilpåkøyrsla og ein viss nervasteni. Anbefalt psykomotorisk beh. hos spesialfysioterapeut i Bergen, hatt ei rekkje slike beh. fram til sommaren -93, med tydeleg, men svært langsam framgang.

Sidan hausten -93 ikkje hatt psykomotorisk terapi, mest pga. at ho nå er åleine her med borna. Mannen er på arb.oppdrag i Canada, har kontrakt til våren -95, fleire kolleger har fam. med seg dit, ho og borna har vore bort dit, men pga. beh./trygdemessig og forsikringsmessig oppfyljing, har ho og borna vorte verande her.

Parallelt med beh., finansiert delvis av ho sjølv, men med attf.stønad frå trygda, har ho arbeidd med sikte på evt. forsikringsutbet. etter skade ved påkøyrselen tidlegare. I samband med dette har ho vore til u.s. hos nevrolog Hessla i Drammen, og også vore til div. u.s. ved Nevrol. avd., Haukeland s.h., inkl. CT cerebri. Resultat av desse u.s. reknar eg med at forsikringsseldskapet har innhenta direkte. Ho har som ledd i denne utgreiinga også vore til nevrofysiologisk u.s. ved UiB mars -93 ved amanuensis K. Dalen, (etter lang ventetid), som bl.a. skreiv:

"Vurdering og konklusjon: Pas. har eit kognitivt funksjonsnivå innafor normalt variasjonsområde. Ho har vanskar på ein del av prøvene som stiller krav til konsentrasjon og merksemnd.

Mønsteret i dei nevropsykologiske testresultata gir ikkje haldepunkt for nokon kjend hjerneskade eller sjukdom, men høver med det ein finn hos personar med depressive vanskar og smerter der dette går ut over konsentrasjon om minnefunksjonar.

Vanskane med høgre hand på dei perseptuelle prøvene er mest sannsynleg årsaka av skader i nakken. Personlegdomsprofilen syner at pas. legg ned mykje krefter i å halde ein så brukbar fasade som mogleg. Dette vart drøfta med henne i tilbakemeldinga, og ho opplever at ho har store vanskar med sjølvhevding når ho må ta omsyn til plagene sine i samvær med andre. Dette kan arbeidast med gjennom psykoterapi."

Den 22.01.1990 ble A tilstått foreløpig attføringspenger fra 09.12.1989 etter en uføregrad på 50%. Etter å ha vært på medisinsk attføring, er hun innvilget full uføretrygd med virkning fra 01.04.1996.

Som nevnt i brevet til kommunelege Haugen var A til undersøkelse hos dr. P.E. Hesla, St. Joseph Hospital i Drammen, og fra epikrisen fra undersøkelsen den 24.09.90 hitsettes:

"Hun har helt klart krav på erstatning og utifra Sosialdep. tabell synes den medisinske invaliditet å være skjønnsmessig mellom 20 og 25%, dersom ikke de iverksatte undersøkelser viser annen underliggende sykdom. Når det gjelder den yrkesmessige invaliditet trenges vel en del komparentopplysninger for å vurdere dette, men det er lite trolig at den yrkesmessige invaliditeten blir over 50%.

Så snart prøvene foreligger vil man kunne være i stand til å utarbeide en legeerklæring til bruk vis a vis advokat/forsikringsselskap."

Høsten 1990 oppsøkte A advokat Knut Gramstad med henblikk på erstatning etter kjøreuhellet, og den 02.11.1990 skrev advokaten til Storebrand Vest AS og ba om utlån av dokumentene samtidig som han gjorde oppmeksom på at det kunne bli aktuelt å reise erstatningssak.

Den 14.11.1990 skrev så advokat Knut Gramstad følgende brev til Storebrand Vest AS:

"Biluhell: C - AA.

Eg viser til mitt brev av 02. d.m. og seinare telefonsamtale.

Det blei ikkje skrive skademelding på staden, då dei materielle skadene var små, og det ikkje var aktuelt å få forsikringsselskap inn i biletet.

AA opplyser følgjande om kva som skjedde: 14.06.1986 på føremiddagen køyrde ho inn i vegkrysset på Tveita frå vikepliktsveg (frå Aker Stord A/S) for å svinga inn på riksvegen mellom Leirvik og Heiane. Ho stansar p.g.a. trafikk frå venstre, og står og ventar på denne bilen, då bilen hennar blir truffen med stor kraft av ein bakanforkøyrande bil. Bilen til AA blir kasta framover slik at bilane står ca 2 meter frå kvarandre.

Føraren av bilen som kom bak, C, tok på seg skulda for uhellet. Han har seinare fått tilsendt rekning på ein skiltlys som var den einaste skaden på AA sin bil.

Eg viser til vedlagte skisse.

AA har hatt aukande plager med nakken etter samanstøyten, og ho har no 50% attføringsstønad.

I samband med dette blir De med dette varsla om at det vil bli kravd erstatning frå bilen til C sitt forsikringsselskap, som eg får oppgitt til Storebrand Vest A/S.

Dersom De treng fleire opplysningar i samband med uhellet, ber eg Dykk ta kontakt med meg."

Advokat Knut Gramstad tok ut forliksklage mot UNI Storebrand Skadeforsikringsselskap den 2. mars 1994 med slik påstand:

1. UNI Storebrand er erstattingspliktig for skade som AA blei påført i samband med biluhell 14.06.1986.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S blir dømt til å betala sakskostnader til AA.

I forbindelse med behandlingen i herredsretten ble spesialist i neurologi, overlege Einar Kinge og spesialist i nevrologi, fysikalsk medisin, overlege Magnus Robberstad oppnevnt som sakkyndige. De avgav sine spesialisterklæringer forut for hovedforhandlingen. De er også oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten.

Overlege Kinge har i sin erklæring av 13.3.96 kommet med denne konklusjonen:

"A, født xx.xx.55 var 14.11.86 utsatt for et trafikkuhell der hun sannsynligvis ble påført en meget lett nakkedistorsjon med whiplashmekanisme. A har nå en rekke plager som på mange måter ligner sekveler etter nakkedistorsjonsskader. Imidlertid har symptomutviklingen vært såvidt ukarakteristisk at jeg finner den tidsmessige og årsaksmessige sammenheng mellom aktuelle ulykke som mindre sannsynlig (under 50% sannsynlighet). Følgelig kan jeg ikke påvise medisinsk eller ervervsmessig invaliditet etter ulykken.

Etter mitt skjønn har plagene andre og ikke skaderelaterte årsaker."

Overlege Robberstad har ikke fremsatt noen konklusjon, men fra hans erklæring av 22.03.96 hitsettes:

"Ut frå Quebecrapporten kan ein såleis vanskeleg avvisa at traumet kan ligga innaføre dei fartsendringar som kan gje nakkeskade. Men dersom partane og retten måtte vera i tvil om dette tilhøvet, kunne det vera ein tanke å høyra med ein bilteknisk sakkunnig som til dømes høgskulelektor Marit Mehlen.

Når det gjeld andre kriteriet, at plagene skal ha meldt seg innan tre døger, går det fram at fr. As ganske konsistense forklaringar at ho stivna på veg heim, altså på dag 1 og var heilt stiv dag 2 då familien skulle i symjehallen. Men dette er då berre fr. A sine ord. Eg kan ikkje finna objektive kjelder som underbyggjer dette. Her må partane anten freista skaffa fram vitne eller andre bevismedel og retten må ta stilling til kva ein skal rekna som prova om dette spørsmålet, og kor langt vitnemålet til fru A skal bli tillagt tiltru.

Det tredje kriteriet, om brusymptom, heng og på fr. As framstilling og er diverre ikkje underbygd med andre kjelder.

Den første nedteikning om hennar plager i objektive kjelder eg har kome over, er at ho søkte kommunelækjar Haugen for nakkeplagene sine den 13.12.88 og at endeleg diagnose vart stilt hos revmatolog Milde 28.07.89. Fr. A opplyser om brusymptom i åra frå skaden og fram til ho fall ut av arbeid, i form av hovudpine, nakkeplager og svikt i høgre arm omlag som nå, og dersom dette blir trudd skulle det tyda på brusymptom heile vegen. Men her har eg heller ikkje sett annan dokumentasjon enn fr. As eiga framstilling. Imidlertid kan ein objektivisera svikt i høgre arm hos nevropsykolog Dalen, og dette stør oppunder at dette er utfall som etter sin natur er mest foreinlege med det ein finn ved ein valdeleg valda nakkeskade, og der er ingen opplysningar om andre konkurrerande skader mot nakken enn den aktuelle trafikkulukka 14.11.86."

For lagmannsretten er ingeniørene Bjørn Tore Sætervik og Henrik Nesmark oppnevnt som bilteknisk sakkyndige, og de har avgitt felles skriftlige redegjørelse av 24.11.97 med følgende konklusjon:

"Som det fremgår av illustrasjon 2 blir hastigheten etter kollisjonsøyeblikket for Opelen beregnet til 5,7 km/t. Da utgangspunktet for beregningen var at denne bilen sto stille før kollisjonen, har den hatt en beregnet hastighetsendring i kollisjonsøyeblikket på 5,7 km/t. For å ta hensyn til mulighetene for feilvurderinger settes sikkerhetsmarginen slik tidligere beskrevet. Beregningene viser da at Opelen har hatt en hastighetsendring i kollisjonsøyeblikket på mellom 4,8 km/t og 6,7 km/t.

Med en kollisjonstid på 0,12 sekunder tilsvarer denne hastighetsendringen en akselerasjon for Opelen på mellom 1,1g og 1,6g.

Ankeforhandling ble holdt den 26, 27 og 28 januar 1998. Ankende part møtte med sin prosessfullmektig og gav forklaring. Ankemotparten var representert ved prosessfullmektigen, advokat Wenche Undli. De fire oppnevnte sakkyndige møtte og gav forklaringer. Det ble dessuten avhørt 2 vitner og dokumentert slik rettsboken viser.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet at As nåværende plager skyldes trafikkuhellet.

Det er ubestridt at bilen hennes ble påkjørt bakfra og at fører av den andre bilen var skyld i uhellet.

Det erkjennes at kollisjonen ikke førte til store materielle skader, og at den beregnede hastighetsendringen hennes bil ble var utsatt for ligger i den nedre grense etter Quebecrapporten. De biltekniske sakkyndige har kommet til at bilen har hatt en akselerasjon på 1,6g, men det er sannsynlig at hodet og nakken til A ble utsatt for en sterkere belastning. Stolen kan ha blitt sterkere påvirket enn bilen, og belastningen vil øke dess lenger man kommer opp fra setet.

A var utsatt for et traume i forbindelse med uhellet. De skader og smerter hun har beskrevet er forenlige med nakkeslengskader. De fysiske skadene er av en slik art at de bekrefter at det er årsakssammenheng mellom disse og biluhellet. Det vises til at det er påvist degenerative endringer i ryggsøylen, og det er sannsynlighetsovervekt for at disse endringene skyldes nakkeslengskaden. Videre vises til at hun etter uhellet mistet kraften i høyre hånd slik at hun måtte slutte med håndarbeid.

Det bestrides at hennes nåværenede plager skyldes andre omstendigheter enn biluhellet. Problemene i forbindelse med graviditeten hadde ingen sammenheng med biluhellet, selv om nok sengeleiet førte til at smertene og stivheten ble mer fremtredende. Nåværende plager har heller ingen sammenheng med separasjonen og skilsmissen. For øvrig anføres at det er motparten som har bevisbyrden for at andre årsaker ligger til grunn for plagene.

De medisinsk sakkyndige er enige om at skadene meldte seg innen ett døgn etter uhellet, og kravet til symptomdebut er således oppfyllt. Videre hevdes at plagene har vært vedvarende helt siden ulykken. At hun ikke opplyste om biluhellet til sin lege før i 1989, har sammenheng med at hun generelt plages av manglende selvhevdelse og en "vente og seholdning". Det vises i den anledning til psykolog Magne Kvævens uttalelse i retten. Bortsett fra overlege Kinge, har alle som har undersøkt A oppfattet plagene som kontinuerlige. Kravet til brosymptom hevdes derfor å være oppfyllt.

Når det gjelder de medisinsk sakkyndiges redegjørelser, anføres at overlege Kinges må skyldes at han ikke har fått frem alle relevante opplysninger på grunn av manglende kommunikasjon mellom han og A. Det må legges avgjørende vekt på overlege Robberstads uttalelse da han har foretatt en grundigere undersøkelse. Det bestrides at det på noen måte kan stilles spørsmålstegn ved Robberstads integritet som sakkyndig.

Det bestrides at saken er foreldet. Etter foreldelsesloven §9, nr 1, begynner foreldelsesfristen å løpe først når skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden. A fikk ikke alle opplysningene som var nødvendig for å reise søksmål før overlege Robberstad kom inn i bildet. Tidligere hadde hun kun fått opplyst sin ervervsmessige uførhetsgrad og at det måtte forventes bedring. Det vises i den anledning både til legeopplysningene i søknaden om uførepensjon dat. 09.01.90 og til opplysningene fra dr. Hesla dat. 04.10.91. Når det gjelder krav til bevis ved foreldelse, vises til Rt-1994-190.

Ankende part har lagt ned følgende påstand:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS blir dømt erstattingsansvarleg for skade som A blei påført ved biluhell 14.11.86, med tillegg av renter etter forsikringsavtalelova.

2. A og/eller det offentlege blir tilkjent sakskostnader for begge rettar frå UNI Storebrand Skadeforsikring AS.

Ankemotparten, UNI Storebrand skadeforsikring AS har i det vesenlige anført:

Det bestrides at kollisjonen hadde skadeevne. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at sammenstøtet var særlig kraftig. De involverte parter var umiddelbart etter uhellet ikke bekymret for personskader, og diskusjonen dem imellom dreiet seg om materielle skader på bilene. As mor og sønn var heller ikke nevneverdig påvirket av uhellet, og de ble ikke på noen måte skadet. A utførte både denne dagen og den påfølgende dagen alle planlagte gjøremål, deriblandt et sosialt samvær på mannens arbeidssted.

Videre vises til at de bilteknisk sakkyndige, som selv om de opererer med "worst case", har beregnet hastighetsendringen på Opelen til maksimum 1,6g, hvilket ikke er mer enn et menneske utsetter seg for i dagliglivet, som f.eks. ved å hoppe fra et trappetrinn.

Videre pekes på at det er sparsomt med brosymptomer. Først etter 2 år fremviste A en markant symptomforverring, og de plagene hun da hadde er vanskelig forenlig med nakkeskade. Etter all sannsynlighet var det andre forhold enn whiplash som var årsaken. Det vises i den anledning til at det var først vinteren 1989 at hun nevnte biluhellet til sin primærlege, hvilket ikke tyder på at plagene kan ha vært særlig fremtredende. Hun hadde da i mellomtiden oppsøkt optiker da hun hadde mistanke om at de plagene hun hadde stammet fra øynene, men hun fulgte ikke rådet om å oppsøke lege. Hun hadde også gjennomgått et problemfyllt svangerskap med sykehusinnleggelse og et langvarig sengeleie.

Ankemotparten støtter seg til den medisinsk sakkyndige, overlege Einar Kinge, som konkluderer med at han ikke kan påvise medisinsk eller ervervsmessig invaliditet som følge av ulykken. Til overlege Robberstads vurdering anføres at han har lagt til grunn uriktige eller udokumenterte fakta. Han har gått ut fra at A så til venstre og hadde foten på gassen da bilen ble påkjørt. Videre har han lagt inn en for stor hastighetsendring samt at han ved beregningen av gpåvirkningen forutsetter at det er en fallskade man har å gjøre med. Det pekes også på at han generelt har en preferanse for de skadelidte. Hans vurderinger kan derfor ikke tillegges samme vekt som dr. Kinges.

Under enhver omstendighet anføres at saken er foreldet. Skjæringstidspunktet for foreldelse er 3 år forut for uttak av forliksklagen 02.03.94, og det må være åpenbart at A og hennes advokat i god tid før mars 1991 hadde alle relevante opplysninger til å fremme et erstatningssøksmål. Allerede fra juli 1989 ble hun behandlet av fysioterpeut for whiplash, og da denne diagnosen ble stilt av revmatolog Milde den 28.07.89, burde hun ha sørget for å samle inn de nødvendige opplysninger slik at hun kunne ha fremmet kravet i løpet av 1989. Dette gjelder særlig etter at dr. P.E. Hesla den 24.09.90 fastslo at både den medisinske og den ervervsmessige invaliditeten var så høy at det klart berettiget henne til erstatning. Under enhver omstendighet må foreldelsesfristen begynne å løpe i november 1990 da advokat Knut Gramstad sendte 2 brev til forsikringsselskapet hvor han gjorde det klart at det ville bli reist erstatningskrav. Fra dette tidspunkt og frem til forliksklage ble uttatt fremkom det ingen nye opplysninger om As helsesituasjon. De relevante informasjoner hun satt inne med da hun tok ut forliksklage, hadde hun også i 1990.

Ankemotparten har lagt ned følgende påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag, idet det legges til grunn at kravet er foreldet.

Etter foreldelsesloven §9, nr. 1 foreldes krav på skadeserstatning i 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

Det er intet som tyder på at A de første par årene etter uhellet hadde mistanke om at kollisjonen kunne være årsak til plagene hun da hadde. Dette bekreftes av at hun oppsøkte optiker for hodepine og kvalme, samt at hun ikke nevnte biluhellet til sine leger under det kompliserte svangerskapet.

I 1988 forverret hennes hode- og nakkesmerter seg, og fra vinteren 1989 ble oppmerksomheten mer rettet mot biluhellet. I mars opplyste hun til sin primærlege at biluhellet kunne være mulig årsak til plagene, og i juli kom hun til fysioterapeut Stensnes for å bli behandlet for whiplash. I januar 1990 ble hun så tilstått attføringspenger etter en uføregrad på 50%. I legeerklæringen i forbindelse med søknaden om attføringspenger er det vist til at biluhellet kan være sannsynlig medvirkende årsak til plagene.

Den 24.09.90 var hun til undersøkelse hos spes. i neurologi Per Egil Hesla, St. Joseph Hospital i Drammen. Med forbehold om at dersom ikke de iverksatte undersøkelser viste annen underliggende sykdom, fikk hun fastslått sin medisinske invaliditet til mellom 20 - 25% og den yrkesmessige invaliditet til ikke over 50%. Dr. Hesla gav klart uttrykk for at hun hadde krav på erstatning.

A tok så kontakt med advokat Knut Gramstad, som den 02.11.90 skrev et brev til Storebrand Vest AS hvor han utba seg dokumentene i saken og gjorde oppmerksom på at det ville bli aktuelt å reise erstatningssak. Den 14.11.90 skrev så advokat Gramstad nytt brev til forsikringsselskapet hvor det bl.a. blir vist til at A mottar 50% attføringsstønad og hvor det blir "varsla om at det vil bli kravd erstatning frå bilen til C sitt forsikringsselskap, som eg får oppgitt til Storebrand Vest AS".

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at da advokat Gramstad skrev brevet den 14.11.90 hadde han og A alle de relevante opplysningene som var nødvendig for å reise søksmål. Den nødvendige medisinske og ervervsmessige invaliditet var fastslått fra kompetent hold, det forelå uttalelser om at det var årsakssammenheng mellom skaden og uhellet, og det var på det rene hvem kravet skulle rettes mot. Dr. Hesla tok riktignok et forbehold om andre sykdommer, men prøvene han viste til var normale.

I tiden fra advokat Gramstad skrev sitt brev og frem til forliksklagen ble uttatt, fremkom det ingen opplysninger av betydning for erstatningsspørsmålet. Han hadde derfor ved begge anledninger i all hovedsak samme grunnlag for å vurdere søksmål. De medisinsk sakkyndige har i retten bekreftet at dersom de hadde foretatt sine undersøkelser i 1990, ville de ha kommet til samme konklusjon. Dr. Hesla redegjør i brev dat. 14.10.91 til A for en nevrofysiologisk undersøkelse som viser lette forandringer, og hvor han konkluderer med at "bedring antas fortsatt å finne sted". Hensett til dr. Heslas tidligere vurdering og til at det senere ikke tilfløt nye opplysninger om hennes helsetilstand, kan ikke lagmannsretten se at dette brevet har hatt noen innvirkning på spørsmålet om mulighetene for å nå fram med et saksanlegg.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at foreldelsesfristen begynte å løpe den 14.11.1990, og at foreldelse var inntruffet da forliksklage ble tatt ut den 02.03.1994, jfr. foreldelsesloven §9, nr. 1 og §15, nr 1 og 2a.

Etter dette har A tapt saken, og hun pålegges etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 erstatte motparten saksomkostningene. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at hun bør fritas for erstatningsplikten. Advokat Wenche Undli har fremsatt omkostningskrav på kr 63500,-, hvorav salæret utgjør kr 55000,-. Omkostningene anses å ha vært nødvendige og kravet tas til følge. Saksomkostninger ble ikke tilkjent i herredsretten, og Gulating lagmannsrett har forkastet UNI Storebrand Skadeforsikring AS' kjæremål over saksomkostningsspørsmålet ved kjennelse av 29. august 1996. Lagmannsretten finner heller ikke nå grunnlag for å omgjøre herredsrettens omkostningsavgjørelse; jfr. Rt-1966-174.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A betaler saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring AS med kr 63500,- - kronersekstitretusenfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.