LG-1996-1802
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-08 |
| Publisert: | LG-1996-01802 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund byrett Nr. 96-00367 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01802. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet stadfestet, se HR-1996-00693 K. |
| Parter: | Kjærende parter: A (Prosessfullmektig: Advokat Roe Lauvås, Haugesund) Kjæremotpart: Haugesund kommune v/Barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Jens Otto Haugland, Haugesund) |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Truyen Lagdommer Fjeld Lagdommer Voll |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-17, §4-22, §4-8, Tvistemålsloven (1915) §180, §483, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-7, §4-9, §7-1, Barnevernloven (1992) |
Den 17.6.96 fattet Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland følgende vedtak:
"1. Haugesund kommune v/Barneverntjenesten overtar omsorgen for B, født xx.xx.1995.
2. B plasseres i fosterhjem.
3. C gis rett til samvær med B tre timer en ettermiddag i måneden. Barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn under samværene.
4. A gis rett til samvær med B 3 timer en ettermiddag i måneden de tre første månedene etter at B er flyttet fra henne. Samværene skal finne sted i As hjem, og C har anledning til å være til stede under samværene. Barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn.
5. D skal ikke ha samvær med B.
6. Det bidrag D betaler for B, p.t. kr 850,- pr. måned, tilfaller Haugesund kommune ved Barneverntjenesten."
C er mor til B, mens A er Bs mormor. Ved stevning til Haugesund byrett datert 8.7.96 anla C og A søksmål mot Haugesund kommune v/Barneverntjenesten. Det ble blant annet krevet at kommunen ikke overtar omsorgen for B. I tilsvaret fra kommunen ble søksmålet påstått avvist for så vidt gjelder A på grunn av manglende søksmålskompetanse. Den 15.10.96 avsa Haugesund byrett kjennelse med følgende slutning:
"1. Haugesund byretts sak nr. 96-367 A avvises for A.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A har påkjært byrettens kjennelse. Hun anfører at B var plassert hos sin mormor og morfar i medhold av privat omsorgsavtale mellom C og hennes foreldre. Denne omsorgsavtalen ble i realiteten stadfestet ved barneverntjenestens vedtak om å nekte moren å flytte barnet fra besteforeldrene inntil det var fremmet sak for Fylkesnemnda. Da Fylkesnemnda den 17.6.96 vedtok at barnevernet skulle overta omsorgen for B og plassere henne i et annet fosterhjem, ble det i realiteten gjort et vedtak om flytting fra et "privat" fosterhjem. Fosterforeldre kan få partsrettigheter ved flyttevedtak. De kan også få partsrettigheter ved et omsorgsvedtak hvor det i realiteten skjer en flytting fra et fosterhjem til et annet. Det er vist til Rt-1982-1637.
I kjæremålet fremheves det også at privat plassering i fosterhjem har gammel tradisjon i Norge. Den nye barnevernloven har ikke til hensikt å endre dette. Det er et sentralt prinsipp at andre må kunne ta omsorgsansvar for et barn etter avtale med foreldrene. Når andre har påtatt seg et slikt ansvar, må de også gis anledning til å følge opp sine forpliktelser ved å opptre som part når det offentlige vil overta omsorgen.
Det er nedlagt følgende påstand:
"1. A er part i sak 96-367 A for Haugesund byrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes med kr 2000,-."
Haugesund kommune v/Barneverntjenesten har inngitt tilsvar hvor det fremheves at A ikke har søksmålskompetanse. Bs mormor og morfar tok hånd om henne i en krisesituasjon før omsorgen ble overtatt av Barnevernet. Den foreliggende sak gjelder omsorgsovertakelse. Det er ikke et spørsmål om flytting, jfr. barnevernloven §4-17. Besteforeldrene har aldri vært fosterforeldre og var heller aldri aktuelle som dette. Det er også påpekt at selv der hvor det faktisk skjer flytting fra fosterforeldre, har disse neppe klagerett og søksmålskompetanse hvor barnet har bodd i fosterhjemmet bare i kort tid. Det vises til Ofstad og Skar, Barnevernloven, 2. utg. 1995, 118.
Det er nedlagt følgende påstand:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Haugesund kommune v/Barnevernstjenesten tilkjennes kr 2000,- i saksomkostninger."
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Den 6.4.96 ble B etter avtale med moren tatt hånd om av sin mormor og morfar. Bakgrunnen var den problematiske livssituasjonen til Bs mor, C. Den 15.4.96 fattet barneverntjenestens leder midlertidig vedtak om forbud mot flytting av B i opptil tre måneder, jfr. barnevernloven §4-8 første ledd, jfr. §4-9. Barneverntjenesten foretok deretter utredning og fremmet sak for Fylkesnemnda med sikte på omsorgsovertakelse og plassering av B i fosterhjem. Fylkesnemnda traff vedtak om omsorgsovertakelse den 17.6.96.
Lagmannsretten kan ikke se at vedtaket av 15.4.96 gjør A og hennes mann til fosterforeldre i lovens forstand, jfr barnevernloven §4-22. Vedtaket gjør heller ikke at barneverntjenesten uten forbehold godkjenner en privat omsorgsavtale, sml. §4-7. Det er intet i sakens dokumenter som tyder på at forbudet mot å flytte B i inntil tre måneder regnet fra april 1996 innebærer oppnevnelse av besteforeldrene som fosterhjem. Både barnevernloven §4-7 og §4-8 forutsetter riktignok at barn kan plasseres utenfor hjemmet av foreldrene med deres samtykke. En slik utplassering gjør imidlertid ikke de "private fosterforeldrene" til fosterforeldre i relasjon til bestemmelsen om flytting i §4-17. Tvert om er privat plassering med etterfølgende midlertidig forbud om flytting særskilt regulert i §4-8 første ledd.
Når det gjelder Fylkesnemndas vedtak av 17.6.96, finner retten at dette både formelt og reelt er et vedtak om omsorgsovertakelse. Både sett ut fra sitt innhold og på bakgrunn av vedtaket av 15.4.96 er det klart at dette ikke er et vedtak om flytting fra et fosterhjem til et annet.
Spørsmålet blir etter dette om A, som ikke kan regnes som fosterforelder i lovens forstand, likevel berøres av vedtaket på en slik måte at hun har søksmålsrett. Hennes posisjon som mormor er ikke tilstrekkelig til å gi henne søksmålskompetanse. At B faktisk bodde hos A fra 6.4.96 og frem til omsorgsovertakelsen 17.6.s.å. er heller ikke avgjørende. Til sammenligning kan det nevnes at heller ikke fosterforeldre oppnevnt av barnevernet i utgangspunktet kan opptre som parter i en sak om omsorgsovertakelse, jfr. Rt-1993-1570. Kun i helt spesielle tilfeller kan det tenkes at nær familie eller fosterforeldre har søksmålskompetanse. Et eksempel på dette finnes i Rt-1982-1637. Denne saken omhandler en 12 år gammel gutt som kun med et avbrudd hadde bodd hele sitt liv hos besteforeldrene og betraktet disse som sine reelle foreldre. Tilknytning av en så sterk og langvarig karakter foreligger ikke for så vidt gjelder A.
Lagmannsretten mener derfor at A ikke har søksmålskompetanse til å prøve vedtaket om omsorgsovertakelse for retten. Haugesund byrett har korrekt avvist saken.
Kjæremålet har ikke ført frem. A pålegges derfor saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike omstendigheter at man kan frita for erstatningsplikten. Kjæremotparten har krevet kr 2000,- i saksomkostninger, hvilket tas til følge.
Saken har sitt utspring i en omsorgsovertakelse. I slike saker skal det offentlige bære sakens omkostninger, jfr. barnevernloven §7-1 bokstav i, jfr. sosialtjenesteloven §9-10 siste ledd, jfr. tvistemålsloven §483. Omkostningene ved kjæremålet over byrettens avvisningskjennelse er imidlertid ikke en del av saken. Søksmålet fra A er avvist nettop fordi hun mangler tilstrekkelig tilknytning til saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 2000,- - kronertotusen - til Haugesund kommune v/Barneverntjenesten innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.