LG-1996-2059

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-02
Publisert:	LG-1996-02059
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandnes herredsrett Nr. 96-00203 - Gulating lagmannsrett LG-1996-02059
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet mot A
Forfatter:	Førstelagmann Matningsdal Lagdommer Skaar Sorenskriver Stedal, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §229, §48, §43, §52, §53, Straffeloven (1902), Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §318

Ved tiltalebeslutning av 14. desember 1995 har statsadvokatene i Rogaland v/førstestatsadvokat Grønlien satt A, fnr. - - -, under tiltale ved Sandnes herredsrett for forbrytelse mot:

I. Straffeloven §229, 2. straffalternativ, ...

Grunnlag:

Torsdag 29. juni 1995 ca kl. 12.15 i og ved forretningen Rema 1000, X slo han B en rekke ganger i hodet og på kroppen med en gummislange eller jernrør slik at han ble påført kutt i hodebunnen, brudd i høyre arm, samt blåmerker og bloduttredelser. Handlingen hadde til følge arbeidsudyktighet som varte utover 2 uker.

Ved Sandnes herredsretts dom av 6. mai 1996 ble A dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Dommen har denne domsslutningen:

"1. A, f. 1946, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager, hvorav 45 - førtifem - dager i medhold av straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1 gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.

2. I erstatning betaler A kr 949,- til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. A betaler kr 5000,- kroner femtusen i oppreisning til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

A v/adv. Sjødin har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen.

Den aktuelle anken er datert 3. juni 1996, men er ikke de påfølgende dagene registrert som innkommet ved Rogaland politikammer. Da A i oktober 1996 ble innkalt til soning, ble forholdet oppdaget. Etter noe kontakt mellom adv. Sjødin og politiinspektør Vestrheim, redegjorde adv. Sjødin i brev av 30.10.96 for sin befatning med anken. For det tilfellet at anken skulle bli regnet som for sent fremsatt, søkte han om at anken ble tatt til behandling i henhold til straffeprosessloven §318.

Ved oversendelsen av anken uttalte påtalemyndigheten at den anså anken som for sent fremsatt.

Gulating lagmannsrett behandlet saken ved beslutning av 18. desember 1996. I beslutningen heter det:

"Påtalemyndigheten anser anken som for sent fremsatt.

Lagmannsretten finner under henvisning til advokat Arvid Sjødins brev av 30. oktober 1996 at dersom anken faktisk er fremsatt for sent, så skyldes dette utelukkende en forsømmelse fra forsvarerens side. En forsømmelse fra forsvarerens side kommer aldri siktede til skade. Det er siktede, ikke forsvareren som er "den ankende". Jfr. i denne sammenheng kjæremålsutvalgets avgjørelse inntatt i Rt-1971-423."

Etter dette ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankebehandling.

Ankebehandling ble holdt i Stavanger 2. april 1997. Tiltalte møtte og forklarte seg. I tillegg ble det avhørt syv vitner og foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser. Som aktor møtte førstestatsadvokat Grønlien, mens adv. Bjarne Bastiansen var oppnevnt som forsvarer.

Tiltalte, A, fnr. - - -, bor - - -bakken 57, Y. Han er skilt, men har ingen forsørgelsesbyrde. A er uten arbeid og lever av sosialstønad med nærmere kr 4.000 pr. måned med tillegg av dekning av husleie- og strømutgifter. Han er tidligere domfelt tre ganger for forhold av annen karakter enn denne saken gjelder.

Aktor nedla slik påstand:

"1. A, født xx.xx.46, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager, hvorav 45 -førtifem - dager i medhold av straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1 gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.

2. I erstatning betaler A kr 949,- kronernihundreogførtini 0/00 - til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. A betaler kr 10000,- - kronertitusen 0/00 - i oppreisning til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Forsvareren nedla slik påstand:

"Tiltalte frifinnes.

Subsidiært:

Tiltalte anses på mildeste måte."

På bakgrunn av det som kom fram under ankeforhandlingen, og under henvisning til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger lagmannsretten følgende faktum til grunn:

Fornærmede, B, og C var samboere i flere år fram til januar 1995. Ved opphøret av samboerforholdet flyttet B fra den felles bopel og til en leilighet i Sandnes.

Omtrent på samme tidspunkt ble tiltalte, A, og C kjent uten at det - ifølge dem selv - i første omgang oppstod noe seksuelt forhold mellom dem. Siden august 1996 har de derimot vært forlovet, men de har ikke på noe tidspunkt vært samboere.

Vinteren og våren 1995 oppstod det et anspent forhold mellom B og A, og på bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det ble fremsatt trusler - herunder drapstrusler. B har hevdet at han til stadighet ble oppringt og truet av A, mens A/C derimot har forklart at det var B som ofte ringte til C og herunder fremsatte trusler mot A.

Lagmannsretten har funnet forklaringen fra C/A mest troverdig og legger til grunn at det var B som plaget dem, og ikke omvendt. I tillegg til det generelle inntrykket av de tre implisertes forklaringer har lagmannsretten også lagt vekt på at A hadde fortalt vitnet D om truslene. Han synes ikke å ha hatt noen fornuftig grunn til dette om situasjonen var motsatt.

Torsdag 29. juni 1995 ca kl. 12.00 skulle A gå på Rema 1000 på X for å handle. Han pleide å handle her. Idet han nærmet seg inngangsdøren så han at også B var på veg inn i butikken, og at B bar på en skulderbag. A ville ikke møte B inne på butikken, og ventet derfor utenfor ca 15 meter fra inngangen. Han har forklart at han på denne måten håpet helt å unngå å møte B da han regnet med at B etter butikkbesøket ville gå en annen veg.

Etter ca 10 minutter kom B ut igjen. Han kom imidlertid i retning A - noe B har forklart med at han var på veg til havnen for å drikke øl i det fine været. Etter kort tid oppstod det en kamp mellom de to, og de har gjensidig beskyldt hverandre for å ha angrepet motparten. Under henvisning til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger lagmannsretten følgende til grunn:

Da de to traff hverandre, har det sannsynligvis først falt noen negativt ladete bemerkninger. B, som hadde satt fra seg bagen, gikk deretter i boksestilling og begynte å slå mot A. A trakk da fram et 35 - 40 cm langt PVC-rør med ca 5 cm diameter og som var dekket med en armert trykkluftslange. Denne hadde han laget til én til to uker tidligere for å benytte den i tilfelle han kom i kamp med B. Slagredskapet er ikke veid, men på bakgrunn av forklaringen fra vitnet D legges det til grunn at redskapet veide ca 500 gram.

A slo deretter med røret mot B som forsøkte å verge seg mot slagene. Etter at det hadde falt noen slag, løp B mot inngangsdøren til butikken og inn i butikken. A løp etter og slo ham med røret mens han løp mot inngangsdøren. Han fortsatte også å slå inne i butikken. Slagene rammet dels armene, men også skulderen og hodet ble truffet. Under denne kampen var A sterkt opphisset, og han stanset først da daglig leder ved Rema 1000, en mannsperson, kom til stede.

Etter å ha utført disse handlingene, forlot A stedet samtidig som han fremsatte trusler mot B. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på innholdet av truslene. Slagredskapet ble senere kastet i sjøen slik at det ikke har vært mulig å undersøke det nærmere.

B ble etter kort tid tatt hånd om av politiet og brakt til Sentralsjukehuset i Rogaland for behandling. I en erklæring av 19.02.96 uttaler avd. overlege Lande følgende om skadene:

"Ovennevnte pasient kom første gang til akuttpoliklinikken den 29.06.95 etter at han angivelig hadde vært i klammeri med en annen person. Man fikk tatt noen rtg.bilder av ovennevnte, men han forlot sjukehuset på eget ansvar før man fikk undersøkt ham klinisk, eller satt igang noen behandling.

Pasienten oppsøkte så sjukehuset på nytt 07.07.95 og klaget over smerter i h. håndledd. Rtg.bilder som var tatt viste et brudd helt distalt i spolebenet, og avrivning av et lite benframspring. Bruddene sto ellers meget pent, og der ble anlagt en gips. - Denne ble fjernet 04.08.95 etter avtale, og klinisk undersøkelse viste intet annet enn litt ømhet over håndleddet. Pasienten klaget over sterke smerter. 22.08.95 oppsøkte pasienten på nytt akuttpoliklinikken.

Han klaget på nytt over smerter i håndleddet på h. arm.

Ny kontroll viste at bruddet var pent tilhelet. Han fikk da med seg rekvisisjon på fysikalsk behandling.

Erfaringsmessig vil et slikt brudd som det pasienten hadde ikke føre til noen varig men."

I tillegg til dette viser fremlagte bilder at B er sydd med tre sting i hodebunnen, og at han dessuten har noen slagmerker på armene og særlig høyre skulderparti.

Det er uklart for lagmannsretten hvor mange slag A totalt slo mot B. Det legges til grunn at det minst dreier seg om ti til femten slag.

Videre legges det til grunn at både beinbruddet og sårskaden i hodet er en legemsskade i straffeloven forstand. Det legges også til grunn at begge skadene er voldt forsettlig idet A i gjerningsøyeblikket med den kraft han la i slagene må ha regnet det som sikkert eller overveiende sannsynlig at skadefølger ville inntre.

Handlingen omfattes videre av straffeloven §229 2. straffalternativ idet benbruddet medførte arbeidsudyktighet i mer enn to uker. Med den intensiteten A la i slagene, var dette en følge som han kunne ha innsett muligheten av, jfr. straffeloven §43.

Til frifinnelse har A påberopt seg nødverge. Lagmannsretten har kommet til at denne straffrihetsgrunnen ikke kan påberopes i denne saken: Det må riktignok legges til grunn at det var B som innledet kampen, men A gikk etter lagmannsrettens vurdering klart for langt ved den handlingen han foretok. Handlingen skjedde på et sted hvor det raskt kunne komme til stede andre personer, og B benyttet dessuten ikke noe redskap som gjorde angrepet særlig farlig. Etter at B forsøkte å stikke av, forelå det dessuten overhodet ingen nødvergesituasjon som berettiget noen nødvergehandling.

Det er noe uklart når sårskaden og benbruddet oppstod. Dette er etter lagmannsrettens vurdering irrelevant: Selv om begge skadene ble tilføyd før B løp sin veg, gikk disse forsvarshandlingene lenger enn situasjonen foranlediget.

Etter lagmannsrettens vurdering er det heller ikke grunnlag for frifinnelse etter straffeloven §48 fjerde ledd. Denne bestemmelsen forutsetter at overskridelsen "alene" skyldes sinne eller frykt som er fremkalt av angrepet. As opptreden ved anledningen viser at intensiteten i slagene også har sammenheng med det anspente forholdet som på forhånd rådet mellom de to impliserte.

A vil etter dette bli dømt i samsvar med tiltalebeslutningen.

Mht. straffutmålingen bemerkes i skjerpende retning at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt mot voldsforforbrytelser. I skjerpende retning bemerkes videre at handlingen fant sted på offentlig sted en torsdag kl. 12.15. På dette tidspunktet måtte A være forberedt på at også barn kunne være tilskuere til hendelsen - noe som også var tilfellet ved at et barn på fire til fem år var vitne til hva som skjedde inne i forretningen. Barnet ble så skremt at det begynte å gråte.

I formildende retning bemerkes at handlingen synes å kunne forklares i at B siden februar 1995 ved en rekke anledninger ved telefonhenvendelser og på annen måte hadde plaget og truet C/A. Dette var for øvrig den direkte foranledningen for at A til slutt laget til det aktuelle slagvåpenet. Videre bemerkes i formildende retning at det nå er i overkant av 21 måneder siden handlingen fant sted uten at A synes å kunne klandres for dette tidsforløpet.

Til tross for de formildende omstendighetene som er fremhevet foran, har lagmannsretten ikke funnet grunnlag for å nedsette den straffen som er utmålt av herredsretten. Herredsrettens domsslutning pkt. 1 blir etter dette stadfestet.

Forsvareren har dessuten uttalt at for det tilfellet at A finnes skyldig, aksepteres domsslutningen pkt. 2.

Derimot er det anført at det ikke bør tilkjennes oppreisning. Lagmannsretten er enig i dette. Selv om de generelle vilkår i skadeserstatningsloven §3-5 for å tilkjenne oppreisning er oppfylt, bør det ikke tilkjennes oppreisning i denne saken: Ved sin generelt plagende og truende opptreden forut for handlingen har B selv lagt grunnlaget for den legemskrenkelsen han ble utsatt for. I denne situasjonen bør han ikke tilkjennes oppreisning.

Saksomkostninger er ikke påstått, og på bakgrunn av As økonomiske situasjon finner lagmannsretten heller ikke grunn til å ilegge saksomkostninger.

Domsslutning:

1. Anken forkastes for så vidt gjelder herredsrettens dom, domsslutningen pkt. 1 og 2.

2. A frifinnes for å betale oppreisning til B.