Hopp til innhold

LG-1996-2102

Fra Rettspraksis


Instans: Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1997-06-27
Publisert: LG-1996-02102
Stikkord: Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang: Sandnes herredsrett Nr. 96-00565 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-02102 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1997-00471K . Kjæremålet forkastet.
Parter: Kjærende part: 1. Charles Holst Sandnes 2. Rachel Pleym Sandnes (Prosessfullmektig: Advokat Nils H. Birkeland, Sandnes) Motpart: Agnes Mattingsdal (Prosessfullmektig: Advokat Harald Øglænd, Bryne)
Forfatter: Lagdommer Vestrheim Lagdommer Jacobsen Lagdommer Trovåg
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §85, §180, §394, §403


Saken gjelder omkostningsavgjørelse i ikke påanket dom i sak vedrørende krav om prisavslag/erstatning i forbindelse med overdragelse av en boligeiendom.

Ved stevning av 8. juli 1996 reiste de kjærende parter sak for Sandnes herredsrett mot kjæremotparten med påstand om at saksøkte skulle tilpliktes å betale saksøkerne: "...prisavslag/erstatning med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, maksimert oppad til kr 150000." Saksøkerne krevde seg samtidig tilkjent saksomkostninger. Kravet hadde sin bakgrunn i påståtte rotteskader i bygningen. Agnes Mattingsdal nedla i sitt tilsvar påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Under den skriftlige saksforberedelsen tilbød Agnes Mattingsdal, i prosesskriv av 15. november 1996, saksøkerne kr 18.000 i prisavslag. Det er nevnt i prosesskrivet at tilbudet ikke innebærer noen erkjennelse av ansvar, men er et forslag for å bringe saken til avslutning. Det er samme sted, under henvisning til tvistemålsloven §174 annet ledd, uttalt at forlikstilbudet vil kunne bli påberopt under herredsrettens hovedforhandling i relasjon til spørsmålet om saksomkostninger. Saken ble ikke avgjort i minnelighet. Under hovedforhandlingen 25. november 1996 nedla saksøkerne samme påstand som i stevningen, mens Agnes Mattingsdal hva angår sakens realitet påsto seg frifunnet "...mot å betale prisavslag på kr 18000,-." Herredsretten avsa 27. s.m. dom i saken med slik domsslutning:

"1. Mot å betale til Charles Holst Sandnes og Rachel Pleym Sandnes til sammen kr 18000,,- - kronerattentusen - frifinnes Agnes Mattingsdal.

2. Charles Holst Sandnes og Rachel Pleym Sandnes dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Agnes Mattingsdal med kr 27195,- - kronertjuesyvtusenetthundrenittifem.

3. Oppfyllelsesfristen er for begge parter 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Omkostningsavgjørelsen, domsslutningens pkt. 2, innebar at Agnes Mattingsdal ble tilkjent fulle saksomkostninger i henhold til prosessfullmektigens oppgave.

Charles Holst Sandnes og Rachel Pleym Sandnes har påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse og herunder i hovedtrekk anført:

Herredsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves på grunn av feil lovanvendelse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. Herredsretten har uriktig lagt til grunn at saksøkerne har tapt saken fullstendig. I og med at de ble tilkjent kr 18.000 i erstatning har de imidlertid i realiteten vunnet saken, når det ses hen til at de for herredsretten hadde nedlagt påstand om tilkjennelse av prisavslag/erstatning med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, maksimert oppad til kr 150000. Det innebærer ingen realitet at Agnes Mattingsdal ikke erkjente ansvar ved sin fremsettelse av tilbudet om å betale kr 18000, tilbudet må tvert imot snarere anses som erkjennelse av ansvar for kr 18000.

At omkostningsavgjørelsen må oppheves, underbygges for øvrig også av at herredsretten i sine domspremisser sier at kjøperne burde ha forstått at saken bød på tvil, både med hensyn til ansvarsgrunnlaget og vedrørende utbedringskostnadene. Dette skulle klart sannsynliggjøre at tvistemålsloven §172 annet ledd skulle ha kommet til anvendelse. Under enhver omstendighet må saken være dels vunnet og dels tapt, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd.

Det foreligger for øvrig en saksbehandlingsfeil i og med at herredsretten vedrørende fremsettelsen av forlikstilbudet har lagt til grunn et faktum som er uriktig og som ikke er påberopt av partene, nemlig at forlikstilbudet skal være blitt fremsatt for saksøkerne på et langt tidligere tidspunkt enn i prosesskrivet av 15. november 1996.

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Sandnes herredsretts domsslutnings pkt. 2 i sak 96-00563 A/04 oppheves.

2. Charles Holst Sandnes og Rachel Pleym Sandnes tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,-."

Agnes Mattingsdal, kjæremotparten, har i hovedtrekk anført:

Herredsretten har korrekt lagt til grunn at saksøkerne har tapt saken fullstendig. Ingen av saksøkernes anførlser førte frem. Det fremgår klart av herredsrettens dom at beløpet kr 18.000 ble tilkjent kun som følge av at Agnes Mattingsdal under hovedforhandlingen fastholdt sitt forlikstilbud i påstands form. Dette kan ikke tolkes som en erkjennelse av ansvar.

Det kan for øvrig ikke sees at herredsretten har vært i tvil ved avgjørelsen. Den omstendighet at saksøkerne var eller burde ha vært i tvil, kan ikke tillegges betydning ved omkostningsavgjørelsen, og det er ikke grunnlag for å anvende annet ledd i tvistemålsloven §172. I anledning kjæremålsbehandlingen påberopes subsidiært tvistemålsloven §174 annet ledd, som også ble påberopt under saksforberedelsen.

Som anført også av de kjærende parter, har herredsretten delvis referert faktum uriktig hva angår fremsettelsen under saksforberedelsen av forlikstilbudet. Dersom dette skulle bli ansett som en saksbehandlingsfeil, vil denne likevel ikke kunne tillegges betydning, da den ikke kan ha innvirket på herredsrettens resultat. Dette gjelder særlig ettersom herredsretten korrekt har lagt til grunn at det ble fremsatt et forlikstilbud, som herredsretten også har drøftet betydningen av.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Sandnes herredsretts domsslutning pkt. 2 i sak 9600563/A04 stadfestes.

2. Agnes Mattingsdal tilkjennes omkostninger ved kjæremålet med kr 3000,-, pluss 12 % rente p.a. fra det tidspunkt lagmannsretten fastsetter."

Lagmannsretten skal bemerke:

Kjæremålet gjelder avgjørelsen av omkostningsspørsmålet i en ikke påanket dom. Kjæremål kan da bare erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og lagmannsretten er ved sin avgjørelse bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. Bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med det omtvistede krav og som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen kan dog prøves, jfr. Schei: Tvistemålsloven bind I side 388-389. Etter rettspraksis kan kjæremålsretten også prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen, jfr Schei: Tvistemålsloven bind I side 387 med henvisninger, herunder om domsgrunnene er så mangelfulle at de hindrer prøvelse av et kjæremål, jfr. således Rt-1990-1029, jfr. Schei: Tvistemålsloven bind II side 356-357 med henvisninger.

Lagmannsretten er, ut fra forskjellige begrunnelser, enstemmig kommet til at kjæremålet fører frem.

Vedrørende omkostningsavgjørelsen har herredsretten i sine domspremisser uttalt:

"Retten må etter dette fastslå at kjøperne ikke kan få medhold i noen av de påberopte ansvarsgrunnlag. Selgeren har imidlertid påstått seg frifunnet mot å betale kjøperne kr 18000,-. Dom blir å avsi overensstemmende med denne påstand. Som tidligere nevnt, innebærer påstanden ikke at selgeren erkjenner noe ansvar. På tross av tilkjennelsen av kr 18000,- har kjøperne i realiteten tapt saken fullstendig. Saksomkostningsspørsmålet blir dermed å avgjøre i henhold til tvistemålsloven §172. Avgjørelsen har frembudt tvil, og for så vidt kunne det være grunn til å anvende tvistemålsloven §172, annet ledd. Men selgeren har fremsatt et forlikstilbud som ville gi og har gitt kjøperne mer enn retten har funnet at de har krav på. Retten ble riktignok først gjort kjent med forlikstilbudet i prosesskrift av 15.ds. Men advokat Harald Øglænd har i retten uimotsagt opplyst at tilbudet på et langt tidligere tidspunkt ble fremsatt for kjøperne på hans kontor. Kjøperne burde ha forstått at saken byr på tvil, både med hensyn til ansvarsgrunnlag og utbedringskostnader. De kunne ha unngått saken ved å akseptere forlikstilbudet. På denne bakgrunn finner retten ikke å kunne anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd, må kjøperne dermed erstatte selgeren hennes saksomkostninger."

Lagdommer Trovåg og lagdommer Jacobsen er begge kommet til at det ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet skal legges til grunn at saksøkerne skal anses for å ha fått fullt medhold og at omkostningsspørsmålet således skal avgjøres etter tvistemålsloven §172. Ved avgjørelsen av om hovedsaken skal anses fullstendig tapt eller ikke, antas det å skulle tas utgangspunkt i påstandene i stevning og tilsvar. I et tilfelle hvor det nedlegges påstand om utmåling etter rettens skjønn med en angitt øvre grense og hvor det også reelt anses å bli krevet skjønnsmessig fastsettelse, kan en sak være tapt fullstendig selv om saksøkers krav ikke blir akseptert med den angitte maksimalbegrensning, jfr. Schei: Tvistemålsloven bind I side 351 med henvisninger.

Lagdommer Trovåg legger for sin del avgjørende vekt på at saksøkte - Agnes Mattingsdal - i tilsvaret nedla ren frifinnelsespåstand. Ut fra saksøkernes påstand er saken vunnet, idet de i stevningen la ned en skjønnsmessig begrenset påstand. Uansett saksøktes beveggrunn til å endre påstanden til å betale - bona fide - kr 18000,-, har ikke Agnes Mattingsdal vunnet saken, men tapt. Herredsretten kunne derfor ikke tilkjenne henne saksomkostninger, men kun anvende tvistemålsloven §172 og eventuelt, etter paragrafens annet ledd, unnlate å tilkjenne saksøkerne saksomkostninger - noe forholdene avgjort synes å innby til.

Lagdommer Jacobsen er enig i lagdommer Trovågs vurdering og legger ellers for sin del særlig vekt på at saksøkerne må anses for reelt sett å ha påstått seg tilkjent et beløp som av rettens skulle fastsettes skjønnsmessig, hvilket herredretten også - i relasjon til omkostningsspørsmålet - kan anses for å ha gjort.

Lagdommer Vestrheim antar at det i det foreliggende tilfellet, hvor herredsretten bl.a. har gitt bestemt uttrykk for at saksøkerne ikke kunne få medhold i noen av de påberopte ansvarsgrunnlag, ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet ikke bør legges til grunn at saksøkerne har fått fullt medhold og at saksøkte tilsvarende har tapt saken fullstendig. Det må ses hen til at domsslutningen ville ha gått ut på frifinnelse dersom ikke saksøkte Agnes Mattingsdal i sin påstand under hovedforhandlingen hadde inntatt sitt tidligere fremsatte forlikstilbud, som herredsretten dermed i sin domsslutning ikke kunne gå utenfor, jfr. tvistemålsloven §85. Lagdommer Vestrheim finner videre at det ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet ikke kan legges til grunn at saksøkerne har tapt saken fullstendig. Det vises i denne forbindelse til at saksøkerne - etter saksanlegget og under saksforberedelsen for herredsretten -mottok det forlikstilbud som ble fastholdt for herredsretten og som inngår i herredsrettens domsavgjørelse.

Lagdommer Vestrheim antar at det ved vurderingen av om en sak er dels vunnet og dels tapt, ikke utelukkende er påstandene i stevning og tilsvar som skal legges til grunn, jfr. Rt-1992-285, men at det også kan ses hen til at saksøkere, som i det foreliggende tilfelle, ikke har fått medhold i noe påberopt grunnlag for kravet i stevningen. Ut fra en konkret vurdering antar samme dommer at den foreliggende sak må anses som dels vunnet og dels tapt, slik at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §174.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir derfor opphevet og hjemvist til ny avgjørelse, hvorunder det - i henhold til lagmannsrettens flertalls oppfatning - legges til grunn, jfr. tvistemålsloven §394 annet ledd, jfr. §403 annet ledd, at tvistemålsloven §172 får anvendelse, idet saksøkerne anses for å ha vunnet saken. Ved den nye omkostningsavgjørelsen må herredsretten vurdere om vilkårene foreligger for - etter paragrafens annet ledd - å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd, og - eventuelt - om det er grunn til å gjøre unntak.

Til omkostningsspørsmålet for lagmannsretten bemerkes:

Kjæremålet har ført frem, men avgjørelsen har for lagmannsretten fremstilt seg som såvidt tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la spørsmålet prøves for lagmannsretten. Saksomkostninger i anledning kjæremålet tilkjennes derfor ikke, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. 172 annet ledd.

Kjennelsen er i resultatet enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny avgjørelse.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.