LG-1996-583
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-24 |
| Publisert: | LG-1996-00583 |
| Stikkord: | Barn, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1996-00583 |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd A. Drevland, Bergen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Haustein Aadland, Bergen) |
| Forfatter: | Lagdommer Truyen. Lagdommer Pedersen. Lagdommer Skaar |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §180, §44 |
A og B har vært gift, og sammen har de barna C, født xx.xx.1989 og D, født xx.xx.1990. Ved rettskraftig dom fra Gulating lagmannsrett av 18.5.95 ble det bestemt at B skulle ha foreldreansvaret alene og den daglige omsorg for fellesbarna. A ble tilkjent vanlig samværsrett, jfr. barneloven §44.
Ved begjæring til Bergen namsrett av 21. november -95 begjærte A tvangsfullbyrdelse av samværsrett etter barneloven §48. Muntlig forhandling ble gjennomført i namsretten 29. januar -96. I rettsboken ble det protokollert følgende forslag til forlik:
"I forhandlingene ble uttrykt ønske fra begge parter om å komme i gang med en samværsordning. Man ble enige om at barna burde ha en talsperson som spesielt skulle ivareta deres interesser i konflikten mellom foreldrene. Det ble enighet om å foreslå E som slik talsperson.
Advokat Drevland skulle kontakte ham med slik forespørsel.
Under forutsetning av at en slik talspersonsordning blir etablert, var det enighet om å fastsette samvær således:
1. Samvær onsdag 7. februar 1996 ca kl. 15 med henting i barnehagen, til kl. 19.00 levering hos mor.
Videre 1. helgesamvær helgen 16-19. februar som forutsatt i lagmannsrettens dom. Deretter skulle partene praktisere vanlig samværsrett dog slik at ferier m.v. skulle avtales nærmere."
B var tilstede i namsretten sammen med sin prosessfullmektig, advokat Aadland. A var ikke tilstede, men var representert med sin prosessfullmektig, advokat Drevland.
Videre forliksforhandling førte ikke frem, og den 16. februar -96 avsa Bergen namsrett kjennelse med følgende slutning:
"1. Begjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger betaler A til B kr 2000,-, -kroner totusen 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen."
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse. Det fremheves at han i perioden etter lagmannsrettens dom sommeren/høsten 1995 ikke kunne gjennomføre samvær med sine barn på grunn av boligproblemer. Når disse forholdene var bragt i orden, ønsker han imidlertid å komme igang med samværsordningen. Gjennom advokat Drevland ble det retten henvendelser med brev av 26. oktober -95 og 13. november -95.
A reagerer på at det skal stilles krav om en mellomperson for barnas del slik det har vært foreslått ved forliksutkastet som ble protokollert i namsretten. Dette har vært medvirkende til å hindre samvær. B motarbeider As samvær med sine barn. Hun jobber for at A ikke skal få samvær i det hele tatt. Ut i fra de erfaringer man har gjort seg, er det derfor ønskelig med en kjennelse for tvangsmulkt slik at B ikke kan hindre utøvelse av samvær straks hun finner en anledning eller et påskudd til det. Dette har skjedd tidligere, og vil sannsynligvis skje igjen. A nedlagt følgende påstand:
"1. B må betale en tvangsmulkt med et beløp fastsatt etter rettens skjønn for hver gang den fastsatte samværsrett for A ikke blir respektert og for det tidsrom retten bestemmer.
2. A tilkjennes saksomkostninger for så vel namsrett som lagmannsrett. For namsrett med kr 2500,- og for lagmannsretten med kr 2000,-."
B har tatt til motmæle og fremhever at hun ønsker samvær mellom A og hans døtre. Det er kjærende part selv som har avstått fra samvær. Han har også foretatt flere ulovlige samvær med bl.a. å holde barna tilbake. Han har hentet dem i strid med avtaler. B var innstilt på å gjennomføre samvær slik det ble foreslått ved forslag protokollert av namsretten. Hun forberedte barna og barnehagen på dette. A møtte imidlertid ikke i barnehagen den 7. februar -96. Han ringte heller ikke. B møtte selv i barnehagen kl. 1500 og ventet til kl. 1630 for å se om han dukket opp. Hun tok deretter barna med seg hjem. B har nedlagt følgende påstand:
"1. Bergen Namsretts kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2000,-."
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Vilkåret for en tvangsfullbyrdelse er at "samværsretten ikkje vert respektert", jfr. barneloven §48 første ledd. Dette forutsetter at den av foreldrene som har den daglige omsorg i ord eller handling har vist man ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværsretten, jfr. Rt-1984-403. Det må ha manifisert seg et mislighold. Barneloven §48 kan ikke brukes til å motvirke et fremtidig tenkt mislighold.
I den første perioden etter at spørsmålet om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett ble avklart ved Gulating lagmannsretts dom av 18. mai 1995, var det A som ikke ønsket å utøve samværsrett. Han mente selv at de materielle omstendigheter, dvs. hans bosituasjon, gjorde at samvær ikke var ønskelig. I følge B tok han imidlertid kontakt den 7. september 1995 kl. 2300 og opplyste at han ønsket å ha barna den 8.-10. september 1995. B godtok ikke dette fordi hun ville forberede barna på at samværet skulle tas opp igjen. Gjennom prosessfullmektigene ble det imidlertid tatt initiativ til et felles møte for å få igangsatt samvær. Det har senere vært en del brevveksling hvor det fremgår at partene åpenbart har store problemer med å samarbeide.
Ved protokolltilførsel i namsrettens rettsbok av 29. januar 1996 fremkom et forslag til å få satt igang samværet igjen. A har ikke akseptert dette forslaget da han bl.a. reagerer på at "man skulle ha en mellomperson for barnas del". Forslaget innebærer imidlertid ikke at denne tredjepersonen skal være tilstede under samværet. Det er kun tale om en "talsperson".
Ettersom A ikke ville akseptere forliksforslaget, fremstår protokolltilførsel i namsrettens rettsbok som et forslag fra B. Dette er et forslag for å løse en fastlåst situasjon. Det er således tatt et initiativ fra B til å få igangsatt samværet. Dette initiativet er ikke fulgt opp fra A i form av konkrete alternative forslag. Tvert om unnlot A å hente barna den 7. februar -96 eller varsle om at han ikke ville gjennomføre slikt samvær. Lagmannsretten finner det derfor ikke sannsynliggjort at samværsretten "ikkje vert respektert" av B. Det er da ikke grunnlag for tvangsfullbyrdelse i medhold av barneloven §48.
Foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt, jfr. barneloven §44 første ledd, 2. punkt. A bør derfor fremsette et konkret forslag til gjennomføring av samværsordningen. Dette bør fremsettes i rimelig tid før samværet skal gjennomføres. Misligholdes samværet under slike forutsetninger, kan det eventuelt på nytt reises spørsmål om bruk av barneloven §48.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. A ilegges saksomkostninger med kr 2000,- i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Retten kan ikke ser at det foreligger særlige omstendigheter for å frita ham for erstatningsplikten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 2000,- -kronertotusen- til B innen 2 -to- uker fra forkynnelse.