LG-1997-116

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-03-07
Publisert:	LG-1997-00116
Stikkord:	Konkursrett, Slutning av boet
Sammendrag:
Saksgang:	Midhordland skifterett Nr. lnr 14/82 EDB 52/92 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00116 K
Parter:	Kjærende part: Johan L M Reksten, London SW1 (Prosessfullmektig: Thommessen Krefting Greve Lund AS v/adv Bernt Jacob Pettersen, Bergen). Kjæremotpart: Johan L M Rekstens konkursbo v/bobestyrer hr.adv. Jens Kristian Thune, Oslo (Prosessfullmektig: Kluge Advokatfirma ans v/adv Stig Tufte-Johnsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Martin Tenold. Lagdommer Nils Skaar. Lagdommer Ove Midttun
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §105, §20, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), Konkursloven (1984) §128

Saken gjelder krav om slutning av konkursboet.

Midhordland skifterett avsa 26. september 1995 kjennelse med slik slutning:

"Kravet om å avslutte behandlingen av Johan L M Rekstens konkursbo, tas ikke til følge."

Johan L M Reksten har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten.

Bakgrunnen for saken er at Johan L M Reksten (heretter Reksten) ved begjæring innkommet skifteretten 31. juli 1995 krevde at Johan L M Rekstens konkursbo (heretter konkursboet), som ble åpnet 8. november 1982, ble tatt opp til slutning.

Lagmannsretten avsa kjennelse i saken 29. oktober 1996. Kjennelsen ble opphevet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. desember 1996.

Reksten har i hovedsak gjort gjeldende:

Skifteretten har lagt til grunn uriktig lovanvendelse og bevisvurdering.

Bobehandlingen reguleres av den gamle konkurslov av 06.06.1863. Bobehandlingen er faktisk og rettslig forlengst kommet i en slik situasjon at konkursboet skal tas opp til utlodning og slutning, jf konkursloven §105. Det er kun søksmålet mot Ingeborg Rekstens dødsbo m fl som påberopes som begrunnelse for fortsatt bobehandling.

Etter konkursåpning skal blant annet følgende hovedmål for boet realiseres; boets aktiva/passiva side skal avklares, dets masse skal realiseres, eventuelle fordelingstvister skal avgjøres, og avslutningsvis skal utlodning/slutning finne sted.

Dersom boet selv ikke har midler til å realisere målene for bobehandlingen kan bobehandlingen innstilles på grunn av manglende midler, eller bobehandlingen fortsetter og målene må realiseres etter at "sikkerhet blir stillet for omkostningene ved fortsettelse av bobehandlingen", jf konkursloven §20.

Når målene for bobehandlingen er realisert, kommer man til slutning/utlodning, jf konkursloven §105. Det er irrelevant om målene for konkursbehandlingen er nådd ved boets egne midler eller ved "sikkerhet" fra en eller flere fordringshavere.

Når målene for bobehandlingen etter rettens oppfatning er nådd, eventuelt tilstrekkelig nådd, skal retten ta boet opp til slutning, og kreditorrepresentantene kan i en slik situasjon ikke kreve at bobehandlingen fortsetter.

Retten har en løpende og selvstendig plikt til å vurdere om målene for bobehandlingen er tilstrekkelig nådd, slik at boet når det er modent blir gjenstand for utlodning/slutning. Når betingelsene for boets opptakelse til slutning foreligger har debitor krav på at slikt skjer. Det er altså ikke tillatt å trenere bobehandlingen f.eks. i det øyemed å kunne inndra nye aktiva i boet.

Ifølge konkursloven §105 påligger det skifteretten å oppta boet til slutning/utlodning så snart boets masse er realisert, og tvister om fordringene er avgjort. Denne bestemmelsen må forstås slik at det er skifteretten som avgjør når boet skal tas opp til slutning og utlodning, og at skifteretten ikke er bundet av skiftesamlingens innstilling, jf Rt-1986-959.

Ved konkursåpningen hadde boet en aktivaside bestående av bl.a. faste eiendommer, aksjer, innbo og løsøre. Aktiva er realisert, og midlene er medgått til bokostnader.

Skiftesamling til endelig prøving av fordringene i boet ble først avholdt den 25.03.93, og boet/skifteretten har formelt godkjent fordringer i overkant av NOK 2 milliarder. Alle tvistigheter om hvordan boets masse skal fordeles er avgjort, jf konkursloven §105.

I 1983 solgte konkursboet aktiva/forretningsdrift til Maritime Shipping AS som da var et selskap under stiftelse av Ingeborg Reksten. Ingeborg Reksten var til hun døde gift med Reksten. Overtakelsen av aktiva/forretningsdrift fra konkursboet dannet grunnlag for etterfølgende selskapsetableringer og forretningsdrift i Norge og i utlandet. Således ble Ingeborg Reksten over tid, direkte og indirekte eier av en rekke selskaper, som drev ulike aktiviteter.

Utover i annen halvdel av 1980-årene kom konkursboet på den tanken at deler av det Ingeborg Reksten eide egentlig var eiet av Reksten, og dels mente konkursboet at Ingeborg Reksten og/eller hennes selskaper hadde opptrådt erstatningsbetingende overfor konkursboet. Tidlig i 1990-årene kom konkursboet til å mene at alt Ingeborg Reksten eide egentlig var eiet av Reksten, samt det ektefellenes barn eide.

I årene 1989, 1990 og 1991 fremmet konkursboet flere forliksklager mot Ingeborg Reksten m.fl. for å trekke midler til konkursboet. Til slutt fremmet konkursboet den 13.11.1991 stevning mot Ingeborg Reksten, hennes selskaper og hennes barn med krav om eiendomsrett til en rekke selskaper og/eller erstatning fra de samme. Søksmålet har med hensyn til realitetene ennå ikke vært prøvet for domstolen(e) i Norge.

Det er mellom partene utviklet en betydelig dokumentasjon omhandlende saksbehandlingen. På en rekke punkter har Reksten vært uenig i boets vurderinger og standpunkter. Den historiske bakgrunn er underordnet når kravet om slutning skal vurderes, idet man i det vesentligste bare ser hen til dagens situasjon når man skal ta standpunkt til slutningskravet.

Boets eiendeler er realisert, dets fordringer inndrevet, og alle tvister om hvordan dets midler skal fordeles er avgjort, jf konkursloven §105 og den nye konkursloven §128. Da særlige forhold gjør seg gjeldende, jf den nye konkursloven §128 annet ledd skal boet nå opptas til slutning selv om der fortsatt verserer et sivilt søksmål.

Spørsmålet om bobehandlingen nå skal avsluttes må avgjøres ut fra en helhetsvurdering eller en intereseavveiing. Retten må vurdere boets interesse i fortsatt bobehandling opp mot debitors interesse i at boet opptas til slutning.

Fra bobestyreren er det gjort gjeldende at den lange behandlingstiden delvis skyldes konkursdebitors egen holding til bobehandlingen. Reksten er sterkt uenig i denne beskrivelse, men det vil føre for langt og være på siden av saken og utdype dette nærmere. Oppsummert er situasjonen den at Reksten og hans familie har gitt konkursboet informasjon og dokumentasjon langt utover det de har vært forpliktet til.

Det vesentlige er imidlertid situasjonen i dag. Konkursboet ved sin bostyrer har uttalt at boet hverken trenger eller ønsker ytterligere opplysninger fra Reksten når det gjelder den ordinære bobehandlingen. Søksmålet gjelder bagatellmessige verdier, tatt i betraktning boets størrelse og økonomiske stilling. Det vil kunne gå 5-7 år før søksmålet avsluttes. I verste fall kan dette innebære at debitor blir under konkursbehandling i ca 20 år.

I sitt virke er Reksten sterkt negativt påvirket av han lever med å være under konkurs. Likeledes er det i personlige relasjoner problematisk å være konkursdebitor, og ikke minst gjelder dette i forhold til de tre barn han i dag har aleneansvar for.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:

Johan L.M. Rekstens konkursbo opptas til slutning.

2. Subsidiært:

Skifterettens kjennelse oppheves, og skifteretten instrueres om å oppta Johan L M Rekstens konkursbo til slutning.

3. Atter subsidiært:

Skifterettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i skifteretten.

4. Saksomkostninger:

I alle tilfeller tilkjennes Johan L M Reksten saksomkostninger.

Konkursboet har i hovedsak gjort gjeldende:

Konkursboet vil anføre at skifterettens kjennelse er riktig i begrunnelse og resultat. Boet vil derfor begjære skifterettens kjennelse stadfestet.

Konkursboet vil bestride at bobehandlingen faktisk og rettslig er kommet i en slik situasjon at den må avsluttes, og at bestemmelsene i konkursloven av 1863 om slutning og utlodning kommer til anvendelse.

Det er korrekt at bobehandlingen i Rekstens bo har pågått siden 8. oktober 1982. Det er imidlertid feilaktig å anføre at bobehandlingen fortsatt pågår formelt, men ikke reelt. Det er intet grunnlag for en slik påstand. Påstanden om at bobehandlingen er i strid med norsk konkurslovgivning og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon er helt udokumentert.

Spørsmålet om innstilling av bobehandlingen har i boets organer tidligere blitt omtalt i sammenheng med spørsmålet om finansiering av ytterligere bobehandling. Innstilling etter konkursloven §105 ble av denne årsak drøftet på et tidligere tidspunkt. Bostyret har vedtatt at bobehandlingen ikke skal innstilles på grunn av det søksmål som er tatt ut mot Ingeborg Rekstens dødsbo m.fl. Fordringshaverne har videre meddelt at de vil finansiere den videre bobehandling, herunder søksmålet.

Søksmålet er tatt ut mot følgende parter: Ingeborg Rekstens dødsbo, Christopher, Christine og Nicholas Reksten, Martitime Shipping AS, Maritime West AS, Properties West AS, Reksten Management AS, Reksten Brokers AS og Johan L M Reksten.

Søksmålet knytter seg til krav om eiendomsrett til aksjer og krav om erstatning. Stevning er tatt ut for Midhordland herredsrett. På grunn av prosessuelle forhold står saken for Gulating lagmannsrett. Saken er der stanset i påvente av mulig forlik med hensyn til de prosessuelle spørsmål.

Konkursboet har en helt annen oppfatning av Rekstens forhold enn det han selv hevder. Reksten har under bobehandlingen gjort det svært vanskelig å innhente opplysninger om hans forretningsvirksomhet, samt hans kjennskap til forhold omkring Hilmar A Rekstens utenlandsformue. Det medfører ikke riktighet at boet ikke trenger eller ønsker ytterligere opplysninger fra Reksten når det gjelder den ordinære bobehandlingen.

Konkursboet har forståelse for at det er en påkjenning å være under konkursbehandling. De begrensninger en konkurs påfører debitor er imidlertid nødvendig for å kunne gjennomføre en forsvarlig bobehandling. Konkursboet hadde videre sett at bobehandlingen ikke hadde pågått såvidt lenge som i nærværende tilfelle. Det er imidlertid som ovenfor nevnt Reksten selv som i betydelig grad kan klandres for dette.

Dersom et konkursbo skal opptas til slutning og utlodning, forutsetter det at boet har midler tilgjengelige til utdeling. Skifteretten har plikt til å besørge et konkursbo med tilgjengelige midler opptatt til slutning så snart bobehandlingen er avsluttet. Dette er begrunnet i det naturlige hovedformål med bobehandlingen om at en størst mulig andel av debitors formue skal fordeles blant kreditorene. Dette samsvarer med bostyrets plikt til å sørge for en rask og kostnadseffektiv bobehandling.

Innstilling finner sted der det ikke er tilgjengelige midler til utdeling, og der bobehandlingen av den grunn må avsluttes jf konkursloven §20 første ledd. Målene for bobehandlingen slik disse blir presentert av Reksten er ikke nødvendigvis nådd i en slik situasjon, men bobehandlingen kan likevel bli å innstille dersom det ikke er tilgjengelige midler. Det fremgår imidlertid av konkursloven §20 første ledd, at enhver fordringshaver kan kreve bobehandlingen fortsatt dersom det stilles sikkerhet for omkostningene forbundet med dette. Dette er i samsvar med ordningen i dagens konkurslov av 1984.

Ovennevnte betyr at skifteretten ikke har adgang til å beslutte bobehandlingen innstilt dersom det er en saklig grunn for å fortsette bobehandlingen, og det stilles sikkerhet for omkostningen forbundet med fortsatt bobehandling.

Over 90% av kreditorfellesselskapet ønsker at bobehandlingen skal fortsette blant annet på grunn av søksmålet mot Ingeborg Rekstens dødsbo m.fl. Det er videre stillet sikkerhet for omkostningene forbundet ved dette. Det vises til konkursloven §20 første ledd 1. punktum.

Reksten anfører under henvisning til konkursloven §105 at "boets masse er realisert". Dette medfører ikke riktighet. Betegnelsen "boets masse" omfatter alle aktiva i boet, enten disse er lett omsettelige eller de består i form av krav mot debitor eller tredjemann. Et bestridt krav mot debitor vil derfor være en del av boets masse, og inntil kravet er inndrevet vil ikke massen være realisert.

I dette tilfelle er det bostyrets oppfatning at konkursboets masse ikke er realisert, i og med at boet har et betydelig krav mot Ingeborg Rekstens dødsbo med flere. Bostyret har derfor saklig grunn til å fortsette bobehandlingen, og derved realisere den del av boets masse som består i et krav mot de saksøkte.

Boet vil etter en avslutning av bobehandlingen miste sin prosessuelle partsevne. Uansett vil det føre til store praktiske vanskeligheter i forhold til oppfølgning av søksmålet i utlandet.

Bobehandlingen i Rekstens personlige konkursbo er ikke avsluttet, idet boet har et krav mot Ingeborg Rekstens dødsbo m.fl. som omfattes av boets masse. Konkursboet er uten midler, men bostyret har vedtatt at bobehandlingen skal fortsette. Kreditorfellesskapet har meddelt at de vil finansiere en fortsatt bobehandling. En innstilling av bobehandlingen jf konkursloven §20 første ledd vil derfor ikke være hjemlet.

Vilkårene for slutning og utlodning etter konkursloven §105 foreligger ikke, idet boets masse ikke er realisert og det ikke foreligger midler til utlodning.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Midhordland skifteretts kjennelse av 26. september 1995 i sak nr. 92-00052 S stadfestes.

2. Johan L M Reksten, hans konkursbo tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det beror på en avveining av de motstridende hensyn om det forligger slike særlige grunner at boet bør opptas til slutning etter konkursloven av 1863 §105.

Lagmannsretten er etter en fornyet vurdering av saken basert på Høyesteretts kjæremålutvalgs kjennelse av 20. desember 1996, og de uttalelser partene deretter har gitt, blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for fortsatt bobehandling.

Boets ønske om fortsatt bobehandling er begrunnet i det foreliggende søksmål mot Ingeborg Rekstens dødsbo med flere. Søksmålet hevdes å være sentralt og viktig for oppgjøret av boet, og oppfølgningen av søksmålet vil bli betydelig vanskeliggjort dersom bobehandlingen blir avsluttet og i praksis innebære at kreditorene ikke får gjennomført søksmålet på en tilfredsstillende måte.

Lagmannsretten kan ikke se at søksmålet, som ble uttatt i 1991 og som ennå ikke er kommet til realitetsbehandling, i forhold til boets økonomiske stilling og forholdene ellers er av en slik sentral betydning at det av den grunn alene tilsier at bebehandlingen skal fortsette.

Det er heller ikke sannsynliggjort at boets oppfølgning, faktisk eller rettslig, av det verserende søksmål blir vanskeliggjort i særlig grad ved at bobehandlingen blir avsluttet. Lagmannsretten legger til grunn at boet fortsatt har partsevne til å gjennomføre søksmålet, noe som også vil gjelde i forhold til utenlandske domstoler og myndigheter. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. desember 1996 med henvisning til Hagerup: Konkurs og akkordforhandling side 314-315, Bech: Konkurslovgivningen side 406 og NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs side 206. Lagmannsretten legger til grunn at kreditorenes interesser kan ivaretas på forsvarlig vis selv om bobehandlingen avsluttes.

Bobehandlingen har nå vart i over 14 år. Tidsforløpet utgjør et særlig fremtrende hensyn i lagmannsrettens vurdering. Det må dessuten vektlegges at en avslutning av søksmålet etter all sannsynlighet vil ligge mange år frem i tid, noe som samlet innebærer en helt ekstraordinær - og etter lagmannsrettens oppfatning uakseptabel lang bobehandlingstid - selv tatt i betraktning boets kompleksitet og størrelse.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for å tillegge verken konkursdebitor eller boet et slik særlig ansvar for at bobehandlingen har trukket ut i tid, at det får avgjørende betydning for lagmannsrettens vurdering.

Hensynet til konkursdebitors interesse i å få avsluttet bobehandlingen må under disse omstendigheter tillegges stor vekt.

Samlet vurdert foreligger det slike særlig forhold at boet nå bør opptas til slutning etter konkursloven av 1863 §105.

Kjæremålet har etter dette ført frem. Saksomkostningene settes til kr 30000. Boet må tilpliktes å betale saksomkostninger, jf tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd, idet det ikke foreligger grunner som tilsier unntak fra hovedregelen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Johan L M Rekstens konkursbo opptas til slutning.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Johan L M Rekstens konkursbo v/bobestyrer h r adv Jens Kristian Thune til Johan L M Reksten kr 30.000 -kronertredvetusen-.