LG-1997-1813
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-14 |
| Publisert: | LG-1997-01813 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett - Gulating lagmannsrett LG-1997-01813. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00185K . |
| Parter: | Ankende part: Svanhild Solheim (Prosessfullmektig: Advokat Henrik Nygaard, Bergen). Ankemotpart: Tore Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Dag A. Stiegler, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Trovåg. Lagdommer Njøsen. Ekstraordinær lagdommer Rathke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Hevdslova (1966) §10, §9, Servituttlova (1968) §18, §5 |
Saken gjelder tvist om vegrett.
Partene eier to eiendommer som ligger ytterst på Håkonshella i Bergen kommune. Svanhild Solheim er eier av eiendommen gnr. 129, bnr. 86 som hun bruker som sommerbolig. Tore Olsen er eier av boligeiendommen Håkonshellaveien 278, gnr. 129, bnr. 87. Begge eiendommene var opprinnelig en del av gnr. 129, bnr. 5. Eier av bnr. 5 overdro ved kjøpekontrakt av 2. juni 1931 en parsell som idag utgjør bnr. 86 og 87. Kjøpere var Solberg og Hansen, og Solberg opptrådte etter spesialfullmakt fra Hansen. I kjøpekontrakten ble bestemt at til kjøpte parsell hørte rett til veg i forbindelse med de øvrige veggangstier over eiendommen. Skylddelingsforretning av parsellen ble holdt 18. juni 1931, og den utskilte eiendommen fikk betegnelsen bnr. 86. Det fremgår av skylddelingsforretningen at bnr. 86 har rett til en 2,5 meter bred veggrunn over hovedbrukets eiendom etter den gamle gangsti og videre til parsellen etter anvist sted av eieren. Det fremgår videre av skylddelingsforretningen at den gangsti som går gjennom parsellen, skal legges på østsiden av denne og skal utføres og bekostes av selgeren. 11. juli 1931 ble holdt ny skylddelingsforretning hvor det fra bnr. 86 ble utskilt en parsell, bnr. 87. Det fremgår av denne skylddelingsforretningen at parsellen har rett til å benytte hovedparsellen bnr. 86' forbeholdte rettigheter fra bnr. 5 så som veier, vann, fortøyning av båt m.v. Solberg ble eier av bnr. 86 mens Hansen ble eier av bnr. 87. Solberg eide fra før bnr. 32 som grenser til bnr. 86.
I et kart fra oppmålingsvesenet fra 1968 er det inntegnet gangsti over det eiendomsstykket der Tore Olsen nå hevder å ha rett til å opparbeide kjøreveg. Nevnte eiendomsstykke ligger som et rektangel avgrenset av bnr. 32, bnr. 87, bnr. 110 samt kjørevegen fram til bnr. 32. Hansen og hans kone Marie Øgersen Hansen brukte gangstien over dette stykket som adkomstveg uten innsigelser fra eieren av bnr. 86. Hansen døde i 1950, og eieren av bnr. 86 protesterte deretter mot Marie Øgersen Hansens bruk av veien. Marie Øgersen Hansen saksøkte i 1952 eieren av bnr. 86 med påstand om at hun som eier av bnr. 87 skulle være berettiget til å benytte som adkomstveg, den gangsti som hadde vært benyttet fra 1931, og fikk dom for kravet. Dommen ble anket til Gulating lagmannsrett. Partene inngikk deretter et utenomrettslig forlik hvor eieren av bnr. 87 skulle få anlagt en 1-meter bred gangveg over bnr. 5 (dagens bnr. 110). Eieren av sistenevnte eiendom var ikke part i forliket. Partene i forliket kan imidlertid ha ansett eier av bnr. 86 som eier av angjeldende del av bnr. 5 allerede på dette tidspunkt. Eier av bnr. 86 fikk ved skylddelingsforretningen i 1931 forkjøpsrett til et areal på bnr. 5 i form av en trekant med grensen mot det ovenfor beskrevne rektangel på ene siden og inn mot bnr. 86 på den andre siden og med den tredje linjen trukket fra det punkt hvor grensen mellom bnr. 87, 86 og 110 møtes og tilbake mot bnr. 86 ca midt på der garasjen står idag. Gangvegen gikk langs denne siste linjen. Det foreligger et skjøte til Leif Solberg fra eier av gnr. 5 over denne trekanten fra i januar 1961. Skjøtet er ikke blitt tinglyst. Gangvegen har senere vært brukt som tilkomstveg til bnr. 87.
Tore Olsen kjøpte bnr. 87 fra Kjell Haugland ved kjøpekontrakt av 21. februar 1975. Svanhild Solheim har fått overdradd bnr. 86 fra Solberg. Tore Olsen har hele tiden benyttet gangstien som tilkomstveg til sin eiendom, bnr. 87. Han fant etterhvert denne adkomsten utilfredsstillende, og i juli 1994 framsatte han tilbud til eieren av bnr. 86, Svanhild Solheim, om å få kjøpe grunn i det som er benevnt som rektangelet for å anlegge kjøreveg. Det fremgår av tilbudet at man håpet å komme fram til en minnelig avtale slik at man slapp omkostninger og arbeidet med å gå veien om ekspropriasjon. Det har vært forhandlinger mellom partene om spørsmålet, og andre naboer har også vært involvert for å få til en helhetlig løsning på adkomstproblemene i området. Det har ikke lykkes å komme fram til noen minnelig ordning mellom Tore Olsen og Svanhild Solheim vedrørende adkomst over bnr. 86 til bnr. 87.
I forbindelse med at Tore Olsen forsøkte å få til en minnelig ordning med Svanhild Solheim ble han klar over kjøpekontrakten av 2. juni 1931 og de to skylddelingsforretningene av henholdsvis 18. juni 1931 og 11. juli 1931. Med bakgrunn i disse mener han at bnr. 87 har tinglyst vegrett i 2 1/2 meter bredde over bnr. 86. Han gikk deretter til sak mot Svanhild Solheim for å få fastslått denne rett over bnr. 86. Bergen byrett avsa den 17. juli 1997 dom med slik slutning:
"1. Gnr. 129, bnr. 87 har rett til å anlegge en 2,5 meter bred kjørevei over gnr. 129, bnr. 86 fra eksisterende vei på bnr. 86 frem til bnr. 87 i området mellom gnr. 129, bnr. 32 og 110.
2. Innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse betaler Svanhild Solheim saksomkostninger til Tore Olsen med kr 19030,- -kronernittentusenogtretti- med tillegg av 12% morarente fra forfall."
Svanhild Solheim har anket dommen i rett tid. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 20. og 21. august 1998. Under ankeforhandlingen ga partene samt ett vitne forklaring. Det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble avholdt befaring på eiendommene.
Tore Olsen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det anføres at byretten har tatt feil i rettsanvendelsen såvel som bevisbedømmelsen.
Kjøpekontrakten og de to skylddelingsdokumentene gir uttrykk for hvilke rettigheter til veg bnr. 87 hadde over bnr. 86 i 1931. Dokumentene må fortolkes som at det er tale om en gangvegrett og ikke en kjørevegrett. 2,5 meter bred veg gjelder kun over hovedbruket bnr. 5 og ikke over bnr. 86. I dokumentene brukes kun uttrykket gangsti, hvilket viser at det er en gangvegrett. En slik forståelse støttes ytterligere av at det er hytteeiendommer med strandlinje hvor adkomsten skjedde med båt sjøveis. Det var lite behov for annet enn en gangvegrett. Topografien er dessuten av en slik karakter at man neppe hadde i tankene i 1931 å bygge en kjøreveg ned til bnr. 87.
Tidligere eier av bnr. 86 Solbergs syn på forståelsene av dokumentene fremkommer i utveksling av prosesskrift i anledning rettssaken i 1954-57. Hans oppfatning var at bnr. 87 hadde tinglyst rett til den omlagte veg. Hansen som var en venn av Solberg fikk personlig tillatelse til å gå over bnr. 86 i sin levetid, men det var ikke ment at det kunne oppfattes som en rett for bnr. 87. I rettssaken gjorde enken, Marie Øgersen Hansen, heller ikke krav på annet enn gangvegrett i samsvar med den bruk som var blitt utøvet mens Hansen levde. Partenes syn i forbindelse med inngåelsen av kjøpekontrakten var således at det uansett ikke var tale om annet enn en gangvegrett.
Tidligere eier, Solberg, fikk ved kjøpekontrakten av 1931 en forkjøpsrett til et område benevnt som trekanten. Han har deretter utøvet eierbeføyelser over arealet på en slik måte at det må anses som endel av bnr. 86. Området ble inngjerdet og benyttet av Solberg i hele hans levetid. Eiendommen ble formelt overskjøtet ved skjøte av 14. januar 1961. Stykket er senere ikke blitt fradelt eller tinglyst.
Uansett hvordan man ser på hva som ble avtalt i 1931 må det utenrettslige forliket som er inngått mellom eierne i 1957 være avgjørende for hvilke rettigheter bnr. 87 har. Forliket medfører at fru Øgersen Hansen fikk rett til å anlegge en 1-meter bred gangveg i det området som betegnes som trekanten. Denne vegen ble inngjerdet på begge sider ned til bnr. 87 og har siden vært benyttet som adkomst frem til idag. Bnr. 110 hvor stykket lå protesterte aldri på etableringen av gangvegen. Forliket må forstås slik at man avtalte en endelig forståelse av bnr. 87 sine rettigheter; omfang (gangrett) og trasé (mot bnr. 110). Solberg kjøpte parsellen, som gangstien går over, i 1961. Omleggingen av traséen er hjemlet i skylddelingen samt kjøpekontraktens betegnelse "ret til vei i forbindelse med de øvrige gangstier". Uansett må forliket anses som en endringsavtale som er bindende for senere erververe av bnr. 87.
Senere erververe kan ikke få overført større rett enn den eier av bnr. 87 selv har, jfr. Brækhus Hærem s. 393. Avtalen mellom bnr. 86 og 87 i 1957 kan ikke ekstingveres.
Olsen kan uansett ikke sies å ha vært i god tro.
Det fremgår av byggesøknadsbehandlingen som skjedde før Tore Olsen fikk tinglyst skjøte at det ikke var kjørbar adkomst frem til bnr. 87. Han var således kjent med dette før han overtok eiendommen og benyttet den gangveg som var laget til og inngjerdet over trekanten. Olsen har for øvrig parkert på bnr. 5 i over 20 år og har ikke før i 1996 da han undersøkte skylddelingsdokumentene gjort krav på noen annen vegrett enn den han tidligere har benyttet. Olsen er bundet av det hans rettsforgjenger har gjort og kan ikke få større rett enn det hans rettsforgjenger hadde. Subsidiært gjøres gjeldende at det foreligger frihevd jfr. hevdsloven §10. Svanhild Solheim som eier av den tjenende eiendommen har vært i god tro.
Vegretten har ikke vært benyttet i løpet av de siste 20 år og vegen er ikke etablert jfr. Falkanger Tingsrett s. 239-242, Rt-1969-1000 og RG-1980-401. Atter subsidiært påberopes mothevd, jfr. hevdsloven §9 idet bnr. 86 har benyttet stykket i strid med servitutten. Helt siden 1931 har det vært gjerde og fra 1957-95 har det vært gjerde på begge sider av vegen. Eier har brukt hele arealet i alle år jfr. Falkanger Tingsrett s. 250. Atter subsidiært gjøres gjeldende at det ifølge kjøpekontrakten som det er henvist til i skylddelingsforretningen for bnr. 87, skal eieren bestemme hvilken trasé som skal brukes. Det blir gjort gjeldende at man må anlegge trasen som den ble etablert ved rettsforliket. Hvis man skal endre den, må det eventuelt skje en omskiping i medhold av servituttloven §5, jfr. §18. Atter subsidiært gjøres gjeldende at det er Solberg som opparbeidet vegen til bnr. 86. Vegen gikk til garasjen. Vegen fra garasjen og ned til bnr. 86 ble anlagt i 1989. Om retten skulle fastsette at bnr. 87 har en kjørevegrett kreves kompensasjon for opparbeidelse av veg fram til bnr. 86. Det er Solberg alene som har stått for kostnadene ved denne. Bnr. 87 må kjøpe seg inn i trasen, og retten bes fastsette skjønnsmessig et beløp begrenset oppad til kr 30.000 for tidligere opparbeiding av vegtrasé frem til det punkt der bnr. 87 skal etablere egen kjøreveg. Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Eier av gnr. 129, bnr. 86, Svanhild Solheim frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall.
Subsidiært:
For det tilfelle at bnr. 87 har rett til opparbeiding av kjørevei over Svanhild Solheims eiendom: gnr. 129, bnr. 87 har rett til å etablere en kjørevei i en bredde av 2,5 meter i samme trasé som den gangsti (1 meter) som ble etablert med basis i forlik av 1957.
Eier av bnr. 129, bnr. 87 dømmes til å betale et beløp fastsatt av rettens skjønn oppad begrenset til kr 30.000 for tidligere opparbeiding av veitrasé fram til det punkt der bnr. 87 skal etablere egen kjørevei.
Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% forsinkelsesrente ved forfall."
Tore Olsen har i det vesentlige anført:
Det gjøres gjeldende at byrettens dom er korrekt såvel hva gjelder bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Det vises til byrettens saksfremstilling som gir en god beskrivelse av saksforholdet som ankemotparten fullt ut slutter seg til. Byrettens fortolkning av kjøpekontrakten og skylddelingsdokumentene er også slik ankemotparten ser det korrekt og helt i samsvar med den forståelse ankemotparten gjorde gjeldende for byretten og som også gjøres gjeldende for lagmannsretten. Det spørsmål som lagmannsretten må stille seg, er om bnr. 87 fikk en vegrett i 1931 over bnr. 86. Utgangspunktet for denne vurdering er det som står i kjøpekontrakten og de to skylddelingsdokumentene. Kjøpekontrakten står i begges navn. Det er tale om to venner. Solberg er den aktive og han får med sin gode venn Hansen som sammen kjøper parsellen. Ved kjøpekontrakten står de to egentlig i samme posisjon. Det er tilfeldig hvem som får den ene eller den andre parsellen etter skylddeling. Det er utgangspunktet man må ha når det skal foretas en fortolkning av dokumentene.
Hva har partene ment seg imellom? Hvorfor skulle Solberg ha vegrett frem til sin eiendom mens Hansen knapt skulle få gangveg. Det har formodningen mot seg at de ikke begge skulle ha de samme rettigheter. Hvis bare Solberg skulle ha vegrett ned til sin eiendom og ikke Hansen, burde det vært sagt noe om i dokumentene.
Omleggingen av trasé som er benevnt i kjøpekontrakten "den gangsti som gaar gjennem parcellen, skal legges paa østsiden av denne og skal utføres og bekostes av sælgeren.", gjelder ikke Hansen. Omleggingen er noe som selger er, pålagt å gjøre i anledning salget av parsellen. Det står ikke noe om vegrett til bnr. 87.
Resultatet for bnr. 87 vil bli om en skal legge ankende parts fortolkning til grunn, at bnr. 87 ikke vil ha noen adkomst annet enn fra sjøen. Det var to venner som kjøpte eiendommen sammen, og hvordan skal de i det hele tatt komme bort til hverandre hvis det ikke finnes noen veg. Det vises til RG-1981-147. Sakforholdet er ganske parallelt til nærværende sak hvor man kom til at reguleringen av spørsmålet om vegrett var meningsløst hvis man ikke også hadde vegrett hele strekningen ned til angjeldende eiendom. Konklusjonen er at det ikke kan være tvil om at det ligger innfortolket i dokumentene og situasjonen i 1931 at bnr. 87 skulle ha vegrett.
Denne vegretten vil ankemotparten hevde var en kjørevegrett. Dette mener en må kunne fortolkes ut fra det som står i skylddelingsforretningen om 2,5 meter bred veg for den ene av partene. Det må innfortolkes slik at den som kjøpte bnr. 87 får de samme rettigheter til veg. Denne retten til kjøreveg kan bare naturlig legges i terrenget der hvor ankemotparten hevder.
Det er hevdet fra ankende parts side at trasn bare kan legges der hvor eier av bnr. 87 anviser den. Det er ikke sagt noe i kjøpekontrakten eller skylddelingsdokumentene om at bnr. 87 skal ha anledning til å påvise traséen. Anvisning av trasé gjelder vegen over hovedbruket, nemlig eier av bnr. 5. Konklusjonen i 1931 må slik ankemotparten ser det, bli at Hansen kunne legge 2,5 meter bred veg frem til sin parsell. Først i 1950-51 ble det bygget veg ned på bnr. 86 til der hvor garasjen står.
Hva partene mener i 1954, kan ikke få noen betydning for forståelsen av dokumentene av 1931, da de er i en annen situasjon. Man aner at det da er oppstått en konflikt som er utløst i forbindelse med spørsmålet om vegbygging. Hansen er død og ektefellen har overtatt, og da er man ikke enig om det som man var enig om i 1931. Det neste spørsmål som reiser seg er om det i forbindelse med det utenomrettslige forliket er gjennomført en flytting av en vegrett som nye eiere av bnr. 87 må respektere. Det vil bli gjort gjeldende at forliket ikke er bindende for Olsen. Det ble inngått mellom to parter som ikke er parter idag. Det er ikke tinglyst. Det gjelder en eiendom som ble skilt ut fra bnr. 5 og fikk bnr. 110. Eier var ikke part. Det er inngått en avtale som ikke kan gjennomføres rettslig og det er ikke sagt noe som gjelder en 2,5 meter brede kjøreveg. Det er riktig at Solberg hadde en forkjøpsrett og gjerde ble oppsatt på stykket hvor gangvegen nå går. Hvis Solberg hadde gjort det han skulle, tinglyst sin eventuelle eiendomsrett, ville ankemotparten ikke kunnet ha gjort noe idag. Han har ikke tinglyst verken forliket eller sin eiendomsrett til det området hvor forlik om gangveg ble inngått. I utgangspunktet må den som hevder å ha en rett selv sørge for at det får notoritet slik at det kan gjennomføres. I og med at Solberg ikke gjorde det han burde ha gjort, nemlig sikre sin rettslige posisjon til stykket, må man falle tilbake på det som var avtalt i 1931. Avtalen i det utenomrettslige forliket kan ikke gjøres gjeldende overfor andre og dermed bortfaller den. Olsen var i god tro da han kjøpte eiendommen fra Haugland som igjen kjøpte den av fru Marie Øgersen Hansen. De hadde begge hørt at det var tvist om hvor vegen skulle gå. Eieren av bnr. 110, Sverre Pedersen, ønsket ikke at de skulle gå i trasen over trekanten.
Olsen var klar over at vegretten ikke gikk der hvor han gikk. Han har ikke vært passiv men har prøvd å tilpasse seg situasjonen. Hvis retten mener at han skulle ha reagert, ville han kommet i en vanskelig situasjon, i og med at eier av bnr. 110, ber ham om å finne en annen veg å gå. Olsen er da i den situasjon at om han oppga sin rett til å gå der hvor han går idag ville han risikere å bli sperret begge veier og hindret i å få tilkomst til sin eiendom.
Med hensyn til spørsmålet om hevd så vil det bli gjort gjeldende at det ikke var mulighet til å igangsette bygging av noen veg fordi Solberg i 1951 sperret adkomsten over eiendommen. Solberg har hele tiden vært klar over at bnr. 87 hadde en kjørevegrett over bnr. 86, og har vært i vond tro helt fram til sin død med hensyn til bnr. 87 sine rettigheter over bnr. 86. Svanhild Solheim har eiet eiendommen fra 1981 og frem til idag. Hun har ikke eiet i hevds tid. For at det skal foreligge hevd må hun ha hevdet sammen med sin forgjenger som var Solberg som har vært i vond tro. Hevdsproblematikken faller bort i og med at Svanhild Solheim ikke har eiet eiendommen mer enn i 17 år. Uansett gjøres gjeldende at man ikke kan være i god tro når det er tale om tinglyste rettigheter.
Spørsmålet om vederlag har ikke vært tatt opp før i ankeomgangen. Dette kravet må avvises av retten fordi det ikke hensyntar hvor mye av kostnadene som refererer seg til hhv. til bnr. 32 og bnr. 86 med hensyn til fremføring av vegen. Videre ville det være Solberg, og i og med at han er død, hans arvinger som vil ha et krav på erstatning. Dernest er kravet om erstatning ikke tilstrekkelig opplyst og utredet til at retten kan ta stilling til.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bergen Byretts dom av 17. juli 1997 stadfestes.
2. Tore Olsen tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten, med tillegg av 12% morarente fra forfall."
Lagmannsretten skal bemerke:
Det fremgår av skylddelingsforretningen vedrørende bnr. 87 at parsellen "har ret at benyte Hovedparcellen bnr. 86 forbeholte retigheter fra bnr. 5 så som Veier, Vand, Fortøining av båt med Videre".
I kjøpekontrakten vedrørende hovedparsellen bnr. 86 heter det at "Til kjøpte parcell hører ret til vei i forbindelse med de øvrige veigangstier over eiendommen."
Det er på det rene at en av de "veigangstier" som gikk over hovedbruket bnr. 5 også gikk over bnr. 86, og ble i forbindelse med skylddelingsforretningen avtalt omlagt slik at den skal "legges på østsiden" av parsellen.
I rettssaken som verserte i 1954-57 dreide uenigheten mellom bnr. 86 og 87 seg ikke om omfanget av vegretten, idet begge parter uansett synes å forutsette at det kun var tale om en gangvegrett og ikke en kjørevegrett. Eier av bnr. 86 mente at vegretten gikk i den omlagte trasé og bnr. 87 mente den gikk over bnr. 86.
Herredsretten ga bnr. 87 medhold i at eieren var berettiget til å benytte som adkomstveg den gangsti som var benyttet fra 1931 over bnr. 5 og bnr. 86.
Herredsretten har blant annet begrunnet det som følger:
"Som nevnt foran så var det ved skylddelingen over bnr. 87 ikke adgang til å gi bnr 87 adkomstvei over bnr 5 fordi eieren av bnr 5 ikke var gjort til part under eller varslet om skylddelingen over bnr 87.
Man var således henvist til kun å gi bnr 87 de rettigheter til vei som bnr 86 hadde.
Det var således ikke adgang til å gi bnr 97 bruksrett til den gamle i 1931 omlagte adkomstvei til sjøen.
Retten er derfor kommet til det resultat at saksøkeren ved skylddelingsforretningen over bnr. 87 virkelig har fått rett til å bruke den vei som saksøkte og hennes nå avdøde mann også faktisk har brukt fra 1931 og til 1952."
Det utenomrettslige forliket fastsatte at Solberg skulle anlegge en "1 - en - meter bred gangveg langs omtalte grenselinje ..." hvor eier av bnr. 87 skulle gå. Denne adkomstveg har siden vært benyttet av bnr. 87 frem til idag. Gangvegen går over før omtalte trekant.
Lagmannsretten konstaterer at dokumentene fra 1931 vedrørende bnr. 87' vegrett kunne vært mer utfyllende utformet. Lagmannsretten er likevel av den oppfatning at Solbergs forståelse av dokumentene under den tidligere rettsaken, ikke medfører at bnr. 87 ikke har vegrett ned til eiendommen over det opprinnelige hovedbruket. At det ved skylddelingen av bnr. 86 ble avtalt omlegging av trasen medfører, slik lagmannsretten ser det, ikke at den utskilte parsellen bnr. 87 ble fratatt retten til å gå i den omlagte trasé og derved muligheten til å komme ned til eiendommen. En slik begrenset omlegging hvor bnr. 87 ellers er gitt de samme rettigheter til gangstier over hovedbruket, må medføre at bnr. 87 også hadde rett til å benytte den omlagte trasé.
Slik lagmannsretten ser det er det ikke holdepunkter i dokumentene av 1931 å fortolke disse slik at bnr. 87 skulle ha en 2,5 meter bred kjørevegrett over bnr. 86 tilsvarende den rett bnr. 86 har over hovedbruket fram til egen grense. Det er tilstrekkelig å vise til hva eierne hadde som oppfatning av dette spørsmål i 1954-57 samt at det neppe har vært i tankene i 1931 å ha en kjørevegrett all den tid hovedadkomsten skjedde sjøveis. Det er videre tale om en hytteiendom hvor topografien ut fra den tids muligheter til å anlegge veg ikke innbød til anleggelse av kjøreveg helt ned til bnr. 87.
Eierne av 86 og 87 fastla, slik lagmannsretten ser det, omfanget av vegretten fra bnr. 86 ned til bnr. 87 ved forliket. Det som var omstridt i rettssaken må anses å ha fått sin endelige løsning ved forliket slik at bnr. 87' vegrett nå går i den trasé som ble fastlagt, nemlig 1 - en - meter bred gangveg. Denne trasé har vært benyttet siden av fru Øgersen Hansen og senere eiere av bnr. 87 og har vært respektert frem til 1994 da Tore Olsen tok et annet standpunkt etter å ha lest dokumentene av 1931. Traséen etter forliket har vært inngjerdet på begge sider slik at det ikke har vært tvil om hvor den har gått, og den har vært respektert også av bnr. 110. Solberg har åpenbart siden 1931 utøvet eierbeføyelser over det området hvor gangstien ble bygd i 1957. Etter bevisførselen legges til grunn at området har vært inngjerdet inntil for noen år siden og at dette også har vært respektert av den som formelt står tinglyst som grunneier av området. Det foreligger også et skjøte hvor stykket formelt ble overdradd til Solberg i 1961. Den eventuelle tvist vedrørende eierforholdene til stykket idag vedrører slik lagmannsretten ser det ikke bnr. 87' vegrett uavhengig av om bnr. 110 ved en av eierne, Per Pedersen, pretenderer å ha eiendomsrett til det stykket hvor traséen går. Det er tale om en vegtrasé som har ligget der i 41 år og som har vært benyttet som eneste adkomst. Det er således i alle fall tilfelle tale om en vegrett som synes etablert som en servitutt uavhengig av eierforholdene.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Svanhild Solheim gis medhold i sin prinsipale påstand og blir å frifinne for kravet.
Anken har ført frem. I tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd, jfr. §180 annet ledd, må ankemotparten erstatte den ankende part de nødvendige omkostninger forbundet med sakens behandling for byrett og lagmannsrett, idet slike særlige omstendigheter som kan frita ikke finnes å foreligge, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Advokat Nygaard har på vegne av Svanhild Solheim fremlagt omkostningsoppgave for byretten på i alt kr 25950,- hvorav salær utgjør kr 25.600,- og for lagmannsretten på ialt kr 43825,- hvorav salær utgjør kr 29500,-. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Eier av gnr. 29, bnr. 86, Svanhild Solheim frifinnes.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Tore Olsen kr 25.950 -kronertjuefemtusennihundreogfemti- og for lagmannsretten kr 43.825 -kronerførtitretusenåttehundreogtjuefem- til Svanhild Solheim innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.