Rt-1969-1000

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-09-27
Publisert:	Rt-1969-1000
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 104B/1969
Parter:	Lars Karsten Ljåstad (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) mot Leif O. Tenden (advokat E. Brautaset - til prøve).
Forfatter:	Blom, Tønseth, Leivestad, Gaarder, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tinglysingsloven (1935) §25, §31

Dommer Blom: Ved skjøte av 22. mai 1889 solgte den daværende eier av «Tenden» gnr. 68 bnr. 2 i Stryn, Ole Lassesen Tenden, en parsell av bruket til Anders Johnsen Tenden. Den fraskilte parsell fikk bruksnavnet «Kleivenes» gnr. 68 bnr. 3 i Stryn. Selgeren forbeholdt seg i skjøtet gjenkjøpsrett, rett til en hustomt og fiskerett. Den nåværende eier av bnr. 3 «Kleivenes», Lars Karsten Ljåstad, tok den 18. januar 1967 ut stevning til Nordfjord herredsrett mot eieren av «Tenden» gnr. 68 bnr. 2, Leif O. Tenden, med påstand om at han skulle kjennes uberettiget til å ha fiskerett på «Kleivenes». Saken ble senere utvidet til også å gjelde påstand om at Leif O. Tenden skulle kjennes uberettiget til tomt på «Kleivenes» og rett til å oppføre hus på tomten.

Nordfjord herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - kom til at de rettigheter som var forbeholdt ved skjøtet av

Side:1001

1889 var falt bort ved Ole Lassesen Tendens død i 1918 og avsa den 11. oktober 1967 dom med slik domsslutning:

«Leif O. Tenden, eier av eiendommen «Tenden», gnr. 68 bnr. 2, kjennes uberettiget til å ha fiskerett på eiendommen «Kleivenes», gnr. 68 bnr. 3 i Stryn, og likeledes kjennes uberettiget til tomt på 120 kvadratalen og til å oppføre hus på denne tomt i eiendommens sydøstre hjørne.

Leif O. Tenden betaler i saksomkostninger til Lars Karsten Ljåstad kr. 1.000,- ett tusen kroner - innen 14 - fjorten - dager fra dommen er forkynt.»

Herredsrettens dom ble av Leif O. Tenden påanket til Gulating lagmannsrett. I ankeerklæringen ble som ny innsigelse mot bortfall av fiskeretten påberopt at fiske med bunden redskap på gården «Tenden» alltid hadde ligget og fremdeles lå i fellesskap mellom brukene. Gulating lagmannsrett pådømte saken 11. november 1968. Lagmannsretten kom i motsetning til herredsretten til at de forbeholdte rettigheter etter skjøtet var varige servitutter som ikke senere var falt bort, og at det berodde på en tinglysingsfeil når de var slettet som hefte på «Kleivenes» den 22. februar 1926. I medhold av tinglysingslovens §31 tredje ledd jfr. §25, fastsatte lagmannsretten at tomteretten skulle falle bort, men tilsvarende bestemmelse ble ikke truffet når det gjaldt fiskeretten. Lagmannsretten tok ikke direkte standpunkt til den nye anførsel om felles fiskerett. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:

«1. Leif O. Tenden, eigar av gnr. 68 bnr. 2, «Tenden» i Stryn, har fiskerett på gnr. 68 bnr. 3, «Kleivenes».

2. Retten etter skøyte frå Ole Lassesen Tenden til Anders Johnsen Tenden av 22. mai 1889 til å føra opp hus på ei tomt på gnr. 68 bnr. 3, «Kleivenes» i Stryn, skal falla bort.

3. Sakskostnader for heradsretten og lagmannsretten blir ikkje ilagt.»

Lars Karsten Ljåstad har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at den i skjøtet forbeholdte fiskerett var en reell servitutt og ikke bare en personlig rett som bortfalt ved Ole Lassesen Tendens død. Men selv om servitutten var reell, måtte den anses bortfalt ved at den likevel ble fraskilt eiendommen i 1918 og deretter ikke benyttet før i 1966. Det var ikke noen tinglysingsfeil at rettighetene ble avlyst, men selv om så var burde servitutten etter tinglysingslovens §31 tredje ledd jfr §25 stå tilbake for Ljåstads etterfølgende eiendomserverv i god tro. Ljåstad har nedlagt slik påstand:

«1. Leif O. Tenden, eier av eiendommen «Tenden», gnr. 68, bnr. 2 i Stryn, har ikke fiskerett på eiendommen «Kleivenes», gnr. 68, bnr. 3 i Stryn.

2. Leif O. Tenden tilpliktes å betale saksomkostninger til Lars Karsten Ljåstad for alle retter.»

Leif O. Tenden har ikke motanket for så vidt angår lagmannsrettens avgjørelse om at retten til føre opp hus på en tomt på «Kleivenes» skulle falle bort. Han har tatt til motmæle mot anken

Side:1002

og har prinsipalt hevdet at han kan bygge sitt krav om fiskerett på at fisket på «Tenden» aldri har vært delt, men utøvet i fellesskap mellom brukene 1, 2 og 3. Subsidiært har han henholdt seg til lagmannsrettens dom og hevdet at den i skjøte av 1889 forbeholdte fiskerett var en reell servitutt som ikke senere er falt bort, men ble avlyst ved en tinglysingsfeil. Reglene i tinglysingslovens §31 tredje ledd jfr. §25 kan ikke anvendes på forhold som er eldre enn loven, og under ingen omstendighet er det reell grunn til å anvende dem på fiskeretten. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

2. Lars Karsten Ljåstad dømmes til å betale sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett til Leif O. Tenden og for Høyesterett til det offentlige.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter. Det er avholdt bevisopptak ved Nordfjord herredsrett med avhør av partene og 17 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. For Høyesterett gjelder saken bare rett til fiske med bunden redskap, men for øvrig foreligger saken i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsrett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Først behandler jeg spørsmålet om fiskerettens stilling på grunnlag av skjøtet av 1889.

Her ser jeg det slik at de beste grunner taler for at fiskeretten - og retten til hustomt - var en rett for Ole Lassesen Tenden personlig og følgelig falt bort ved hans død. Selv om ordlyden i et så vidt gammelt dokument ikke er avgjørende, trekker den dog temmelig sterkt i retning av at de forbeholdte rettigheter: gjenkjøpsrett, tomterett og fiskerett, alle var av personlig art. En viss vekt legger jeg da også på at skjøtet er påført vitterlighetsbekreftelse fra den daværende lensmann i Stryn som må forutsettes å ha hatt betydelig erfaring i dokumentskrivning.

I motsetning til lagmannsretten må jeg anta at Ole Lassesens motivering for disposisjonen også trekker i retning av at det var personlige rettigheter han forbeholdt seg. Det er for Høyesterett klarlagt at odelssak mot Ole Lassesen Tenden var innledet, og nettopp med tanke på at saken skulle bli gjennomført, slik at han ble tvunget til å forlate «Tenden», synes det naturlig at han i hvert fall har søkt å redde noe til fordel for seg selv i håp om at odelssaken ikke også skulle affisere overdragelsen av «Kleivenes». Å sikre bnr. 2 varige servitutter kan i hvert fall i en slik situasjon ikke ha vært særlig nærliggende. Når det gjelder den av lagmannsretten påberopte rasfare, kan man vel ikke se bort fra at den i 1889 har stått som en realitet, men verken forbeholdet om gjenkjøpsrett eller fiskerett synes å kunne forklares ut fra denne fare, og det står som tvilsomt om tomteforbeholdet kunne være en adekvat reaksjon på rasfaren.

Ole Lassesen Tendens senere atferd synes å styrke at han selv har ansett de forbeholdte rettigheter som personlige. Overdragelsen av rettighetene til hans gårdløse sønn Harald i 1908-9, endelig gjennomført i 1918, er ikke lett forenlig med at han har ansett dem

Side:1003

som reelle servitutter. Uten å gå i detalj, nevner jeg at også partenes senere rettslige disposisjoner og opplysningene om fiskets utøvelse etter Ole Lassesen Tendens død i 1918 peker i samme retning.

Men for meg er det avgjørende at selv om man, i motsetning til det jeg er tilbøyelig til å anta, skulle anse fiskeretten som en reell servitutt, må den være bortfalt ved frihevd. Da lærer Ulvedal ervervet «Kleivenes» i 1929, var de forbeholdte rettigheter avlyst, og det er ikke opplyst omstendigheter som kan gjøre det tvilsomt at han var i god tro med hensyn til sin enerett til fiske utenfor egen grunn. Lærer Ulvedal eide «Kleivenes» like til 1951, da den ved frivillig auksjon ble overdratt til den nåværende eier, Ljåstad, og satt i god tro med eiendommen i hevdstid. Begge de foregående retter har bygget på at der i Ulvedals eiertid ikke fra bnr. 2's side er fisket med bunden redskap utenfor «Kleivenes», og jeg finner ikke grunn til å fravike deres bevisbedømmelse. Leif O. Tenden har riktignok gjort gjeldende at frihevd ikke kunne komme på tale, fordi det er mer naturlig å anse partene som sameiere i fiskeretten enn å operere med servituttbegrepet. Men dels viker jeg tilbake for å trekke avgjørende konsekvenser av den terminologiske konstruksjon her, dels finner jeg at en fiskerett forbeholdt selgeren ved utskillelse av en parsell, mest naturlig må oppfattes som en servitutt. Jeg antar derfor som nevnt at den fiskerett som måtte kunne utledes av skjøtet av 1889 under enhver omstendighet er bortfalt ved frihevd.

Når det gjelder Leif O. Tendens annet grunnlag, det som for Høyesterett er betegnet som det prinsipale, kan jeg heller ikke gi ham medhold. Grunneierens enerett til fiske utenfor grunnen er meget gammel i vår rett, og det må positive holdepunkter til for å fravike regelen.

Leif O. Tenden har her med styrke påberopt og godtgjort at det vanlige i distriktet er at retten til fiske med bunden redskap tilkommer eierne av de enkelte bruk under en og samme gård i fellesskap, men så vidt jeg kan se er det i alle de dokumenterte tilfeller også dokumentert en særskilt hjemmel som utskiftning eller avtale for fellesskapet, og slik hjemmel foreligger ikke for «Tenden»s vedkommende.

Når Leif O. Tenden har hevdet at fellesfisket under gnr. 68 har utviklet seg på grunnlag av en opprinnelige teigeblanding og så har fortsatt etter at teigeblandingen ble oppløst, har han så vidt jeg kan se ikke noe positivt holdepunkt for denne antagelse. Når det gjelder brukseiernes egen oppfatning ned gjennom tidene, finner jeg det klart at eierne av bnr. 3 aldri har ment å ha og aldri har utøvet fiskerett på bnr. 1 eller 2. Hva angår eierne av bnr. 1 er det så vidt jeg kan se ikke godtgjort at de har utøvet fiske på bnr. 2 eller 3, eller ment seg berettiget til det. Og det eneste sikre tilfelle hvor folk fra bnr. 2 har fisket utenfor bnr. 1 resulterte i at eieren av bnr. 1 jaget fiskerne vekk. Hva angår bnr. 2 er det riktignok opplyst at det derfra ble drevet fiske utenfor bnr. 3 frem til 1918, men dette fiske var direkte hjemlet i Ole Lassesen

Side:1004

Tendens forbeholdte fiskerett, og etter 1918 har det som før nevnt ikke vært utøvet. Ole Lassesen Tenden selv, som fra sin deltagelse i overutskiftning på «Storesund» i 1881 ikke var ukjent med at det forekom fellesfiske i distriktet, synes ikke å ha regnet med at det var fellesfiske på «Tenden». I hvert fall har jeg vondt for å forstå hvordan skjøtet av 1889 kunne formuleres slik det ble gjort om man hadde ment at det var hjemmel for fellesfiske. Og når Lasse O. Tenden på vegne av bnr. 2 ved skjønnet i 1926 tok et forbehold om fiskerett på «Kleivenes», som han for øvrig senere ikke forfulgte, var det skjøtet av 1889 han påberopte som grunnlag for den påståtte rett, ikke noen regel om fellesfiske. Endelig nevner jeg at eierne av bnr. 2 overhodet ikke kan ses å ha påstått fiskerett over bnr. 3 på grunnlag av regler om fellesfiske før i Leif O. Tendens ankeerklæring til lagmannsretten i nærværende sak.

Etter dette jeg ikke finne at Leif O. Tenden har påvist en slik hjemmel, festnet oppfatning eller faktisk bruk som kan gjøre det berettiget å fravike hovedregelen om grunneierens enerett til fisket.

Etter mitt resultat må ankemotparten betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Leif O. Tenden, eier av eiendommen «Tenden» gnr. 68 bnr. 2 i Stryn, har ikke fiskerett på eiendommen «Kleivenes» gnr. 68 bnr. 3 i Stryn.

2. Leif O. Tenden tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett til Lars Karsten Ljåstad med 12.000 - tolv tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Gaarder og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Randi Henden med domsmenn):

- - -

Saksøkeren har framstilt saka slik:

Saksøkeren er eier av gården «Kleivenes» gnr. 68 bnr. 3 av skm. 0,11 i Stryn. Saksøkte er eier av gården «Tenden» gnr. 68 bnr. 2 av skm. 4,37 i Stryn.

Grunnen til at det er kommet til tvist er at Leif O. Tenden har satt garn utenfor «Kleivenes».

Leif O. Tenden støtter sin rett på et skjøte fra 22.5. 1869 der den daværende eier av gnr. 68 bnr. 2 solgte en parsell av bruket, men forbeholdt seg forkjøpsrett, rett til en hustomt og fiskerett. Den fraskilte parsellen fikk bruksnavnet «Kleivenes» gnr. 68 bnr. 3 i Stryn. En siterer fra skjøtet:

Side:1005

«Jeg forbeholder mig Gjenkjøbsret til den solgte Del forsaavidt Kjøberen ønsker at sælge den. I Tilfælde betales Eiendommens paastaaende Huse med den Sum, Eieren kan erholde av nogen anden, ligeledes forbeholdes Ret til uden Godtgjørelse at opføre Hus på Eiendommens sydøstre Hjørne. Tomtens Udstrækning skal ikke overstige 120 kvadratalen. Med tomten følger den fornødne Vei til og omkring Huset. Bruges ikke tomten har Eieren Ret til benytte den uden derpaa at opføre Hus. Med den solgte Del følger Havneret efter Andel.

Jeg forbeholder mig Ret til Fiskeri sammen med Eieren paa Klevenes Grund.»

Etter dette mener saksøkeren at både retten til tomt og fiskeretten var en personlig rett for selgeren Ole Lassesen Tenden og som falt bort ved hans død den 8/12 1918.

Gnr. 68 bnr. 3 er blitt solgt flere ganger siden 1889. Fra 1889 til 1924 var det Anders Johnsen Tenden som eiet eiendommen. Fra 1924 til 1929 var Jon Andersen Tenden eier. I 1929 ble så eiendommen solgt til lærer Ulvedal. Han satt med eiendommen til 1951 da den ble solgt til saksøkeren Lars Karsten Ljåstad. - - -

Retten vil bemerke:

Spørsmålet om Leif O. Tenden har rett til en hustomt og rett til fiske på eiendommen gnr. 68 bnr. 3 «Kleivenes» i Stryn må avgjøres på grunnlag av skjøtet av 22.5.1889.

Det omtvistede avsnitt er sitert foran.

Etter rettens mening var retten til en hustomt og til fiske en rett for Ole Lassesen Tenden personlig og falt således bort ved hans død.

Etter det som ble forklart av vitnene ble det fisket med garn av eieren av bnr. 2 utenfor «Kleivenes» til 1918, men siden den tid har det bare vært drevet vanlig sportsfiske. Etter det en har forstått har alle eierne rundt vatnet drevet sportsfiske utenfor hverandres eiendommer.

Av et skjønn holdt den 1. juni 1926 av lensmannen i Stryn for deling av fellesfisket mellem Øvreeides eiere og John A. Tenden framgår det at L. O. Tenden hadde sendt en skrivelse der han påberoper seg fiskerett i Kleiveneset. Men noe mer ble ikke gjort med saken. Etter det som ble opplyst av vitnet Johannes Øvreeide fortsatte han å fiske sammen med Amund Øvreeide og John Tenden uten noen innblanding fra L. O. Tenden. Det ser for retten ut som at L. O. Tenden ga seg og ikke forfulgte saken videre. Overfor senere eiere av gnr. 68 bnr. 3 kan en ikke se at det fra gnr. 68 bnr. 2 sin side har vært påberopt fiskerett og rett til hustomt. Den passivitet som eierne av gnr. 68 bnr. 2 har utvist synes å tale for at retten til hustomt og retten til fiske var en personlig rett for Ole Lassesen Tenden og som falt bort ved hans død.

Retten peker også på at det i skjøtet av 1889 også er sikret gjenkjøpsrett foruten rett til hustomt og fiske. Det synes naturlig at alle disse tre rettene står i samme stilling når det gjelder spørsmålet om de skal være en personlig rett for Ole Lassesen eller en reell servitutt som skal følge bruket. Og når det gjelder gjenkjøpsretten har det visst aldri vært hevdet at det skulle være en rett som tillå bruket.

Etter det opplyste er retten også slettet som hefte på bnr. 3. Dødsattesten for Ole Lassesen Tenden er tinglyst. Den tinglyste dødsattesten ser slik ut.

Side:1006

Dødsattest. Det kan attesteres at efter nævnte personer - der havde kaar og gjenkjøpsret m.v. paa gaardsnr. 68 br.nr. 3 Kleivenes i Stryn ting - er døde

1. Kaarmand Absalon Olsen Storesunde og hustru

2. gaardbruker og senere kaarmand Ole Lassesen Tenden og hustru.»

Det framgår av denne dødsattesten at lensmannen har oppfattet gjenkjøpsretten m.v. som personlige retter for Ole Lassesen Tenden.

Det har vært sterkt hevdet fra saksøktes side at retten til hustomt og fiskeretten hele tiden skulle følge bnr. 2. Retten er dog av den mening at i og med overdragelsen av nevnte rettigheter til Harald Olsen Tenden som ikke var og heller ikke senere har vært eier av bnr. 2, så falt bnr. 2 helt ut hva angår krav på rettigheter i «Kleiveneset», bnr. 3. Det var således Harald Olsen Tenden som skulle ha gjort rettighetene gjeldende overfor bnr. 3. Ifra den tid Harald Olsen Tenden fikk disse retter og til dags dato har han ikke fisket med bundne redskaper på «Kleivenes» og heller ikke har han gjort krav på noen tomt.

Harald Olsen Tenden har drevet sportsfiske utenfor «Kleivenes», men retten finner ikke at dette kan tillegges noen avgjørende vekt, idet fisket har vært fritt for alle som hadde løyve fra en enkelt grunneier.

Ved skjøte fra John Andersen Tenden til Bent Ulvedal i 1929 er heftet om forkjøpsrett, rett til hustomt og fiskerett for Ole Lassesen Tenden ikke anmerket. Harald Olsen Tenden som da var innehaver av nevnte rettigheter burde undersøkt om hans rettigheter var slettet og eventuelt protestert. Retten mener også at Harald Olsen Tenden burde sørget for å få sine rettigheter tinglyst dersom det var meningen at det skulle vare utover Ole Lassesen Tendens levetid.

Retten er etter dette kommet til at de retter som var tilbakeholdt ved skjøte fra Ole Lassesen Tenden til Anders Johnsen Tenden i 1889 er falt bort ved Ole Lassesen Tendens død i 1918. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø og Sverre Nygaard og sorenskriver Råmund Stuhaug):

- - -

Det kan vera grunn til å gjera noko meir utførleg greie for bakgrunnen for tvisten enn heradsretten har gjort.

Etter det opplyste kjøpte Ole Lassesen eit bruk på Sunde, grannegarden til Tenden, i 1879. Bruket vart fråtatt han på odel i 1887. I 1888 kjøpte han så bnr. 2 på Tenden av Jakob Næsdal. Han var då omlag 48 år gammal.

På Tenden skal det langt tilbake i tida ha vore berre eitt bruk. Men det vart tidleg delt i 2 like deler, med ei skyld på omlag 4,40 mark på kvar del. Delinga har truleg vore minneleg, og berre innmarka, ned mot vatnet Nedre-Floen, vart delt. Skog og utmark vart utskift i 1925 og 1952.

Husa på dei 2 bruka på Tenden låg saman i eitt tun til 1868. Då vart dei sopte på vatnet av eit ras, og alle som var heime, kom bort. Husa på bnr. 1 vart bygde opp att lenger vest, husa på bnr. 2 lenger aust.

Då Ole Lassesen kjøpte bnr. 2, var det ein paktar på bruket, Anders Johnsen Tenden. Han hadde då 2 år igjen av paktetida. Dei to vart samde om at Anders Tenden skulle fråvika bnr. 2 straks, mot at han fekk kjøpa ein del av innmarka, ned mot vatnet, på bnr. 2, 8-10 mål, det som fekk

Side:1007

bnr. 3 og namnet «Kleivenes.» Anders Tenden fekk skøyte i mai 1889, og det var i dette skøytet Ole Lassesen tok atterhald om forkjøpsrett, hustomt og fiskerett, slik det er referert av heradsretten.

Av høgsterettsdom 25. juli 1917 i sak mellom Kristian Tenden og Synneve og Johan Garten - Rt-1917-1019 - går fram fylgjande:

Kort etter at Ole Lassesen hadde fått skøyte frå Jakob Næsdal på bnr. 2, og visstnok før Ole Lassesen skilde ut «Kleivenes» til Anders Tenden, gjorde ein odelsrettshavar til bnr. 2, Jakob Vasenden, sin odelsrett gjeldande mot Ole Lassesen. For å unngå at bnr. 2 vart tatt på odel, vart Ole Lassesen og Jakob Næsdal samde om å overføra bnr. 2 til den 5 år gamle dotter til Næsdal, Synneve Jakobsdotter, som hadde beste odelsretten. Dette vart gjort ved skøyte av 30. august 1890, tinglyst i 1896. Semja som låg til grunn for dette skøytet, vart inngått ved kommisjonsforlik same året (1890), og etter denne semja vart kjøpesummen sett til kr. 6.000,- som det vart utferda pantebrev for. Det vart samstundes avtala at Ole Lassesen som vederlag for resten av kjøpesummen, og mot å svara skattar og andre utgifter på garden og halda husa ved like - skulle ha rett til å bruka garden til Synneve vart myndig eller gift. Når Ole Lassesen måtte fråvika garden til føremon for Synneve, skulle han og kona ha høveleg kår. - Så seint som i 1906 Synneve var då 20-21 år - skreiv Jakob Næsdal at ho ikkje hadde interesse av å bu på garden, og at ho var villig til å la Ole Lassesen få heimelen til han for same kjøpesummen som han var kjøpt for, 6.000 kroner.

I 1908 gjorde Ole Lassesen kjøpekontrakt med son sin, Kristian Tenden, om kjøp av garden for kr. 10.000.-. Kontrakten vart tinglyst. Synneve vart same året gift med Johan Garten. I 1911 reiste Kristian Tenden sak mot dei to, med krav om å få skøytt eigedomen tilbake, medan Synneve og Johan Garten kravde dom for at dei var rette eigarar. Saka gjekk til Høgsterett som 25. juli 1917 sa dom i favør av Synneve og Johan Garten (4-3). I saka var det eit sentralt spørsmål om skøytet frå Ole Lassesen til Synneve i 1890 var proforma og ikkje overførde nokon eigedomsrett.

- Fleirtalet fann at det ikkje var ført prov for at partane i semja frå 1890 hadde meint at forholdet mellom dei rettsleg skulle vera eit anna enn det som gjekk fram av ordlyden. Jakob Næsdal hadde nok vilja hjelpa Ole Lassesen så langt han kunne, men med heiderlege midlar, og Ole Lassesen hadde i den situasjonen han var, valt å bli sitjande på garden på den måten som det etter tilhøva let seg gjera. - Mindretalet meinte at semja sikta på å sikra Ole Lassesen varande eigedomsrett til garden, slik Jakob Næsdal i si tid hadde forsikra han om, og at skøytinga til Synneve derfor var eit proformaarrangement.

Etter denne dommen forlet Kristian Tenden garden og reiste til Austlandet. Men alt året etter, 29. mai 1918, selde Synneve og Johan Garten garden for 20. 000 kroner til den 12 år gamle soneson til Ole Lassesen, Olaf Lassesen Tenden, etter semje med faren, Lasse Olsen Tenden, som var nesteldste son til Ole Lassesen.

Same året, 8. desember 1918 døydde Ole Lassesen. Olaf L. Tenden sat med garden til 1940, då Stryn Sparebank overtok husa etter tvangsauksjon. Men banken overdrog same året garden til den noverande eigaren, Leif O. Tenden, son til Olaf L. Tenden, og ankepart i denne saka.

Side:1008

Bnr. 3, «Kleivenes», vart ikkje trekt inn i dei transaksjonane og tvistane som her er skisserte, og Anders Tenden sat med eigedomen til 1924, då han overdrog han til sonen Jon Tenden.

Etter utskrift frå panteregistret vart Ole Lassesen sine rettar på «Kleivenes» avlyste 22. februar 1926, truleg etter initiativ av Jon Tenden, og vistnok på grunnlag av ein dødsattest frå lensmannen i Stryn av 30. januar 1924 for m.a. Ole Lassesen og kona. Etter redaksjonen i utskrifta frå panteregistret kan det likevel kanskje vera noko uklårt om fiskeretten vart avlyst.

Jon Tenden selde i 1929 eigedomen til lærar Bernt Ulvedal. Ved tinglysinga av hans skøyte er mellom dei påførde merknadene ikkje tatt med noko om Ole Lassesen sine rettar.

Bernt Ulvedal selde så «Kleivenes» på frivillig auksjon i 1951 til den noverande eigaren, ankemotparten Lars K. Ljåstad.

Ole Lassesen ga 2. desember 1918, 6 dagar før han døydde, ei skriftleg fråsegn om at tomte- og fiskeretten skulle tilhøyra sonen Harald O. Tenden. Dei same rettane overdrog så Harald O. Tenden i gåvebrev 7. februar 1967 - etter at sak var reist - til Leif O. Tenden, med fråsegn om at rettane framtidigt skulle tilhøyra eigaren av bnr. 2. - - -

Lagmannsretten har funne saka svært tvilsam, men er komen til eit anna resultat enn heradsretten.

Det er for lagmannsretten på det reine at den tomteretten som Leif O. Tenden gjer krav på å ha på bnr. 3, ikkje er ein eigedomsrett, men ein rett til å setja opp hus på framand grunn, altså ein servitutt.

Det er vidare semje om at fiskeretten som er omtvista, gjeld fiske med bunden reiskap.

Det første spørsmålet er om dei rettane som Ole Lassesen tok atterhald om i skøytet til Anders Tenden 22. mai 1889, var reint personlege rettar, knytte til hans person og avgrensa til hans levetid, eller om det er tale om varande rettar.

Ole Lassesen tok atterhald om 3 rettar, ein forkjøpsrett (kalla «Gjenkjøbsret»), ein tomterett og ein fiskerett. Forkjøpsretten vart aktuell då Anders Tenden i 1924 selde bruket til sonen Jon. Ole Lassesen var på den tid død, og Olaf L. Tenden, som då Var heimelshavar til bnr. 2, var 18 år, med faren, Lasse O. Tenden, som brukar. Forkjøpsretten var ikkje overført til Harald O. Tenden i fråsegna frå Ole Lassesen av 2. desember 1918. At forkjøpsretten ikkje vart brukt i 1924, kan lagmannsretten ikkje sjå som nokon indikasjon på at både denne og dei andre rettane var rekna som bortfalne ved Ole Lassesens død, særleg fordi det her var tale om ei overdraging frå far til son, og det var neppe ved ei slik overdraging at forkjøpsretten var meint nytta.- Forkjøpsretten fall bort etter overdraginga til Jon Tenden.

Heller ikkje kan lagmannsretten finna det avgjerande at det personlege pronomen «jeg» er brukt i skøytet i samband med fiskeretten (og forkjøpsretten). Det har ikkje vore uvanleg å uttrykkja seg på den måten i slike dokument, særleg i eldre tider, jamvel om meininga har vore at rettane skulle vera varige, eller knytt til ein eigedom, jfr. m.a. Rt-1922-484, Rt-1939-513 og Rt-1967-1407. Den personlege forma er ikkje uttrykkeleg brukt i samband med tomteretten, men lagmannsretten legg heller ikkje noko vekt på det. Korvidt det kan ha hatt innverknad

Side:1009

på ordvalet at Ole Lassesen kort før var blitt fråtatt ein gard på odel, og i 1889 ottast det same på Tenden, er hypotetisk og høgst usikkert, og lite å byggja på. «Tilbakeskøytinga» til Synneve, dotter til seljaren Jakob Næsdal, kom først året etter og den då etablerte situasjonen kan neppe ha vore motiverande i 1889. Det var dessutan lensmann S. K. Aarnæs som formulerte skøytet.

Lagmannsretten kan heller ikkje finna hjelp til løysinga av spørsmålet ved å føra rettane under ei bestemt gruppe av typeservituttar, personalservituttar eller realservituttar, slik tilhøva er her. Etter det syn lagmannsretten har på saka, ligg dei nærast realservituttane. Men det som må vera avgjerande for spørsmålet om ein har å gjera med varande rettar, må vera kva føremål det har hatt å sikra seg dei.

Når det gjeld tomteretten, kan denne neppe ha noko anna motivering enn å tena som «vådetomt», d.v.s. tomt for ein tilfluktsstad, eit «kryp-inn», for det tilfelle at husa på bnr. 2 igjen skulle bli utsette for ras, slik som i 1868, eller for aktuell rasfåre. Det må ha vore rekna med at det på bnr. 3 var tryggare for ras enn på bnr. 2, og terrenget tyder også på det. Det kan i allfall ikkje vera tale om at tomta var tenkt til kårhus for Ole Lassesen, til det er avstanden mellom tomta og bnr. 2 altfor stor og heile tomta er ikkje på meir enn knappe 50 kvadratmeter. Men dette vil igjen seia at tomta måtte vera aktuell, ikkje berre for Ole Lassesen, men for dei som til kvar tid budde på bnr. 2.

Når det så gjeld fiskeretten, så må det vera naturleg å sjå han på bakgrunn av livskår og hushaldsmåte på den tid. Det er neppe tvilsamt at fisket då vart sett på i desse grendene som ein heller verd full lekk i levemåten, og ikkje som sport. Men dermed er det meir nærliggjande å knytta fiskeretten til garden eller til dei personer som frå tid til tid hadde sitt tilhald der, enn til Ole Lassesen personleg.

I det heile er dei omtvista rettane av ein slik art at dei etter lagmannsrettens syn ikkje har nokon spesiell tilknytnad til Ole Lassesens person. At dette også var hans eige syn går fram av fråsegna hans av 2. desember 1918, der han overførde rettane til sonen Harald, og der det uttrykkeleg er sagt at dei ikkje skulle gå til avkorting i arv. Ole Lassesen var rettnok opp i åra på denne tid, omlag 78 år, og døydde ei vekes tid etter. Men etter det Harald Tenden, som fekk rettane, har forklart, skal same fråsegna opphaveleg vera utferda omkring 1908, men var komen bort. Det skal vera lensmann Faleide som konsiperte den første fråsegna, og den siste skal vera skriven av etter ein kopi som han hadde. Etter Harald Tendens forklaring kan det vera grunnlag for å tru at også Anders Tenden, som fekk skøyte på bnr. 3 av Ole Lassesen, meinte at rettane ikkje var Ole Lassesens personlege, for han skal ved eit høve ha bydd Harald 500 kroner for dei. Derimot har son til Anders Tenden, Jon Tenden, i si forklaring gitt uttrykk for ei onnor meining, og han hevdar at også faren meinte det var Ole Lassesen personleg som hadde rettane. Lagmannsretten finn likevel å måtte leggja mest vekt på det som er kome til uttrykk skriftleg frå Ole Lassesen såvidt langt tilbake som iallfall i 1918.

Lagmannsretten kan ikkje finna noko avgjerande innvending mot dette synet og det forhold at Ole Lassesen overførde rettane til Harald, og ikkje til dei som sat som brukarar på garden, - frå 1908 sonen Kristian Tenden som då fekk kjøpekontrakt av faren, og frå 1918 sonen Lasse O.

Side:1010

Tenden, med sonesonen Olaf L. Tenden som heimelshavar. Det kan vera mange årsaker til dette, utan at det er grunn til å gå noko særleg inn på det. Det går klart nok fram av det som før er gjort greie for om utviklinga på bnr. 2 at både Ole Lassesen og hans etterkomarar heile tida har hatt ein fast vilje til å bli sitjande på garden med seg og si slekt, og har stridd for det, og at det ikkje var Ole Lassesen si meining å gi opp garden, jamvel om han måtte «tilbakeføra» han i 1890 til Synneve Næsdal. Interne familie-forhold kan ha gjort sitt til at rettane vart overførde på Harald, og dei mange komplikasjonane med odelspretendentar, vantande heimel og prosessar, kan vera noko av forklaringa. Ole Lassesen hadde såleis ikkje sjølv nokon formell heimel til garden etter 1890, og Kristian Tenden hadde det aldri. Men hovudsaka må vera at rettane heile tida låg til folk på garden og i slekta. Lagmannsretten finn derfor ikkje grunn til å gå inn på om rettar av ein slik art lovleg kunne skiljast frå garden. Det avgjerande i så måte må iallfall vera at rettane idag ligg til Leif O. Tenden som eigar av bnr. 2, i den mon dei framleis er rettsgyldige.

Lagmannsretten kan heller ikkje finna at utøvinga av fisket gir noko sikkert haldepunkt for at rettane var avgrensa til Ole Lassesens levetid. Det er rettnok så at opplysningane i saka tyder på at det etter 1920-åra ikkje har vore nokon klart markert bruk av fiskeretten på bnr. 3 frå Harald Tenden eller bnr. 2 si side med bunden reiskap. Men på den andre sida kan lagmannsretten ikkje finna at dei forlika og det midtstraumsskjønet som Ljåstad har vist til, på avgjerande vis gir uttrykk for at fiskeretten var fallen bort, heller tvertom. - Kommisjonsforliket 14. juli 1923 løyste ein tvist mellom Jon Tenden og to mann på Øvreeide med ei semje om å driva alt fiske i fellesskap på ein strekning frå eit punkt på Øvreeide til grensa mellom bnr. 3 og bnr. 1 på Tenden. Men dette seier ikkje meir enn at Jon Tenden - som representant for bnr. 3 - disponerte sin del av fiskeretten på bnr. 3 gjennom eit fellesfiske. At han ikkje skifte sin del av utbytet på fisket med Harald Tenden eller bnr. 2, seier ikkje noko om manglande rett for dei sistnemnde, det var ikkje slik ein fiskerett på fleire hender vart praktisert. - I samband med skjønsforretninga 1. juni 1926, som enda med eit forlik mellom Jon Tenden og tre mann på Øvreeide, derav dei to same som i 1923, om felles fiske i 10 år, gjorde Lasse O. Tenden skriftleg merksam på fiskeretten for bnr. 2 på bnr. 3, og sende med utskrift av skøytet frå Ole Lassesen til Anders Tenden. - Til midtstranmsskjønet 30. oktober 1926 mellom Øvreeide/Tenden og Lunde var Olaf L. Tenden innstemna og møtte også, endå skjønet ikkje kunne ha aktualitet for fisket utafor stranda på bnr. 2. Derimot var det ikkje innstemna nokon frå bnr. 1, som ligg nærare midtstraumsområdet enn bnr. 2. Det er ikkje noko haldepunkt for at namnet Olaf L. Tenden i skjønnsprotokollen er feilskrift for Olav O. Tenden, dåverande eigar av bnr. 1, slik som påstått frå Ljåstad si side. Olaf L. Tenden har som vitne stadfesta han var til stades.

Når det gjeld tomteretten, så er det på det reine at det aldri er blitt ført opp hus på tomta. Men etter sitt føremål kunne det berre bli aktuelt å bruka denne retten i ein situasjon der husa på bnr. 2 vart tatt av ras, eller der ein rasfåre var aktualisert, men utviklinga har ikkje gitt grunn til å bruka retten.

Side:1011

Lagmannsretten kan heller ikkje finna at det ligg føre slik passivitet eller mothevd at rettane av den grunn kan ha gått tapt.

Lagmannsretten er etter dette blitt ståande ved at rettane etter skøytet var varige servituttar som ikkje har falle bort ved passivitet eller mothevd.

Neste spørsmål er så kva verknad det hadde at rettane vart avlyste som hefte på bnr. 3 til tingbøkene 22. februar 1926.

Lagmannsretten legg her til grunn at også fiskeretten vart avlyst, jamvel om ikkje dette går utvetydigt fram av den utskrifta frå panteregistret som ligg føre for lagmannsretten. Vidare blir lagt til grunn at folka på bnr. 2 har vore ukjende med avlysinga til denne saka kom opp. Avlysinga ser ut til å vera komen i stand etter initiativ frå Jon Tenden som då var blitt eigar av bnr. 3, og legitimasjonen for avlysinga synest å ha vore den dødsattesten av 30. januar 1924 frå lensman Aarnæs som er referert i heradsrettens dom. - Endeleg blir også lagt til grunn at korkje Bernt Ulvedal, som kjøpte bnr. 3 i 1929, eller Ljåstad som kjøpte i 1951, kjende til dei avlyste hefta på bruket, og at dei var i orsakande god tru.

Etter det syn lagmannsretten har på tomte- og fiskeretten som alltidvarande servituttar, var det ein feil at rettane vart avlyste. Det fylgjer då av tinglysingsl. §25, jfr. §31, siste leden, at regelen er at rettane ikkje skal stå tilbake for skøytet til Ljåstad, jfr. Harbek og Solem: Tinglysingslova (1961) side 160 og 192. Hovudregelen er altså at Ljåstad ikkje kan bli kvitt hefta ved rettsvinning i god tru.

Spørsmålet blir dernest om vilkåra er til stades for bruk av unnataksregelen i §25, slik at det ved dom blir fastsett at rettsvinnar nr. 1 må stå tilbake for godtruande rettsvinnar nr. 2.

Etter §25 punkt a er første vilkåret at Ljåstad blir påført tap ved å måtta respektere rettane, og at han ikkje sjølv har noko skuld i dette. Etter lagmannsrettens meining er dette vilkåret til stades. Det er til meins for Ljåstad at dei to hefta kviler på eigedomen, og retten kan ikkje sjå at det er rimelig grunn til å krevja av Ljåstad at han skulle granska nærare om dei hefta som var avlyste 25 år før han kjøpte, framleis stod ved lag, når ikkje hefta var med mellom tinglysingsmerknadene på heimelsdokumenta til han og Ulvestad.

Når det gjeld vilkåret i §25 punkt b om at tapet for Ljåstad må vera vesentleg større om servituttane står ved lag, enn for Leif O. Tenden om dei fell bort, så finn lagmannsretten at stoda ikkje er den same for dei to rettane.

Tomteretten har stått ved lag i omlag 80 år. Det er 100 år sidan ulukkesraset gjekk. Nokre vitne har rettnok nemnt at det til tider skal ha vore aktuell rasfåre på bnr. 2, såleis skal folka på bnr. 2 ein gong for lenge sidan - det er nemnt omkring 1918 - ha flytta til Sunde fordi stoda var kritisk. Likevel har det ikkje blitt til at tomteretten er blitt nytta. Det er ikkje opplyst noko om at det i seinare tider har vore rasfåre. Dernest vil det neppe heretter vera aktuelt å avbøta ein fåresituasjon ved å byggja eit «vådehus», og til noko vanleg hus er det neppe tale om å nytta ei så lita tomt, 120 kvadratalen eller knappe 50 m2. Dessutan har Leif O. Tenden sjølv sett opp nytt hus for seg like ved dei gamle husa på bnr. 2, og det tyder ikkje på at dei reknar med nokon rasfåre no. For Leif O. Tenden eller bnr. 2 kan det derfor neppe vera noko tap i det heile

Side:1012

om tomteretten fell bort. Det er helst ein servitutt som har overlevt seg sjølv. - På den andre sida må heftet vera klårt til meins for Ljåstad. Det legg eit band på hans disposisjonar på eigedomen, såleis vil det kunna stå i vegen for eller skapa vanskar for tomtesal. - Lagmannsretten finn derfor at vilkåra etter §25 er til stades for å fastsetja at tomteretten skal falla bort.

Derimot kan lagmannsretten ikkje finna grunnlag for å fastsetja det same for fiskeretten. Det er mogeleg at fiskeretten har noko meir å seia for bnr. 3 enn for bnr. 2, sidan bnr. 2 i alle høve har si eiga strand å fiska på. Men tapet for Ljåstad er ikkje vesentleg større enn for Leif O. Tenden, og det krev lova at det skal vera. I denne samanheng kan det dessutan vera grunn til å nemna at opplysningane i saka tyder på at fiskeretten på Tenden ligg i fellesskap for alle bruka, slik han gjer over alt elles i Strynsvassdraget (men der det eit par stader skal vera etablert bruksordning for fellesskapet), og at det såleis var eit utvurvande atterhald Ole Lassesen tok i 1889. Men for lagmannsretten er det av omsyn til resultatet i denne saka ikkje turvande å ta stilling til dette spørsmålet.

Lagmannsrettens resultat blir etter dette at Leif O. Tenden som eigar av bnr. 2 har fiskerett på bnr. 3, og at retten til å føra opp hus på bnr. 3 skal falla bort. - - -