LG-1997-201
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-04 |
| Publisert: | LG-1997-00201 |
| Stikkord: | Ansvar for saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 96-00409 A - Gulating lagmannsrett LG-1997-00201 K |
| Parter: | Kjærende part: Leiv Meling (Prosessfullmektig: Advokat Christian Thrane Asserson) Kjæremotpart: Helge Gustav Håland (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen) |
| Forfatter: | Lagdommer Rasmussen Lagdommer Lillebø Lagdommer Tenold |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §176, §179, §181 |
I tvist om rett til nøstetomt og båtopptrekk som bl.a. Leiv Meling fremmet mot Helge Gustav Håland, avsa Stavanger byrett kjennelse og dom den 19. desember 1996 med slik domsslutning:
"Hovedsøksmålet:
1. Gnr. 1 bnr. 8 på Austre Åmøy i Stavanger har rett til nausttomt på gnr. 1 bnr. 7.
2. Nausttomtens omfang fremgår av skylddelingsforretning tinglyst i 1881, og er beliggende rundt båtstø mot grenselinjen til gnr. 1 bnr. 48.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Motsøksmålet:
1. Leiv Meling frifinnes.
2. Helge Gustav Håland dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Leiv Meling v/advokat Asserson, med kr 9.000 - kronernitusen -."
Leiv Meling har den 3. januar 1997 inngitt kjæremål mot byrettens omkostningsavgjørelse i hovedsøksmålet. Kjæremålet er antatt å være rettidig. Erklæringen om kjæremål er lagt frem for Helge Gustav Håland, som har gitt tilsvar til kjæremålet den 22. januar 1997. Kjæremålstilsvaret er lagt frem for kjærende part ved byrettens ekspedisjon av 23. januar 1997. Saken finnes å være klar for avgjørelse.
Om sakens bakgrunn og grunnlaget for byrettens omkostningsavgjørelse viser lagmannsretten til byrettens dom.
Leiv Meling har for lagmannsretten i det vesentlige vist til at byrettens omkostningsavgjørelse bygger på feil faktum og feil rettsanvendelse. Det vises til byrettens vekt på at det kan legges den vinnende part til last at det kom til sak. Man viser i den forbindelse til at nøstetomten går frem av skylddeling fra 1881 og til at kjærende part er eier av den eiendom som har rett til nøstetomten.
Meling har utøvet rett over nøstetomten sammen med to andre, og det oppsto uklarhet i forhold til kjæremålsmotparten om han kunne nekte bruken av nøstetomten i samsvar med den gamle skylddelingsforretningen. Kjæremålsmotparten Helge Gustav Håland ville ikke gi noen erklæring om det, og saken måtte derfor fremmes for retten. I den forbindelse vises til at stevningen ble sendt til Hålands prosessfullmektig i utkasts form i god tid før den ble sendt til retten.
Ved byrettens behandling av saken ble saken avvist i forhold til de øvrige brukere av nøstetomten fordi de ikke hadde rettslig interesse i dom i kjærende parts favør. Derimot ble Meling gitt fullt medhold. Man er uenig i omkostningsavgjørelsen fordi avvisningsgrunnene ikke har relevans i forhold til Meling, og man viser til at også de øvrige saksøkere påberopte seg rett etter den gamle skylddelingsforretningen, og det vises til at Håland nektet å respektere den rett byretten stadfestet.
Leiv Meling mener derfor at byrettens bruk av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd 3. straffalternativ er feil. Han har lagt ned påstand:
"1. Stavanger byretts avgjørelse endres i hovedsøksmålet slik at Leiv Meling tilkjennes saksomkostninger i anledning byrettssaken.
2. Leiv Meling tilkjennes omkostninger i anledning kjæremålet."
Helge Gustav Håland har for lagmannsretten i det vesentlige anført at lagmannsretten har begrenset kompetanse i slike saker, og han viser til at han reiste innvending mot kjærende parts omkostningsoppgave for byretten.
Håland anfører at det ikke foreligger feil lovanvendelse eller rettsanvendelse i byrettens dom, selv om byretten burde ha begrunnet sin omkostningsavgjørelse i tvil. Sakens bakgrunn hevdes å være at brukerne av nøstetomten kom i konflikt med fester på Hålands eiendom. Han mente at det gjaldt den faktiske bruk, og han ba brukerne av nøstetomten om å ta kontakt direkte med fester for å avklare saken. De valgte allikevel å rette korrespondanse til ham.
Brukerne av nøstetomten anførte at de var eiere, og det vises til at de opprinnelig ikke var seg bevisst at det var avsatt en nøstetomt i skylddelingsforretningen. Men nøstetomten var i skylddelingen plassert et annet sted enn hvor saksøkernes bruk ble utøvet. Håland mener at sakens bakgrunn er brukernes påståelighet, og påståeligheten gjaldt i forhold til festerens bruk, ikke i forhold til Håland.
Helge Gustav Håland har lagt ned påstand:
"1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Helge Gustav Håland tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,-."
Lagmannsretten bemerker at sakens bakgrunn er at fire parter, deriblant Leiv Meling, fremmet sak mot Helge Gustav Håland med påstand om at de hadde rett til nøstetomt på Hålands eiendom gnr. 1 bnr. 7 på Austre Åmøy. Håland tok til motmæle mot stevningen både ved å påstå seg frifunnet og ved å fremme motsøksmål om at saksøkerne ikke hadde rett til båtopptrekk.
Saken ble avvist i forhold til tre av saksøkerne både hva angår hovedsøksmålet og motsøksmålet idet de ikke hadde selvstendig rett men kun avledet sin rett fra Meling. Ved dommen fikk Meling deretter medhold i at han hadde rett til nøstetomt, og han ble frifunnet i motsøksmålet.
Begrunnelsen for omkostningsavgjørelsen ved hovedsøksmålet er oppgitt å være at saken opprinnelig ble tatt opp kun for tre brukere som avledet sin rett fra Meling uten at dette ble opplyst. De underliggende forhold ble opplyst først i prosesskrift av 23. mai 1996. Byretten fant at saksøkerne tidligere burde ha foretatt undersøkelser for å klarlegge rettsforholdene. De kan derfor lastes for at saken kom inn i feil spor.
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er det bare byrettens lovforståelse som kan overprøves. Dette er tolket noe utvidende. For det første er lagmannsretten ved sin behandling av saken bundet av byrettens bevisbedømmelse for sakens realitet, men ikke for den del av faktum om kun måtte ha betydning for saksomkostningene, jfr. eksempelvis Rt-1992-142. Videre kan kjæremålsinstansen prøve om domsgrunnene er tilstrekkelige til å kontrollere at lovforståelsen er riktig. Innenfor denne ramme er det antatt at lagmannsretten kan prøve om unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd 3. straffalternativ kan anvendes, jfr. Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bd. I, 1990, 388 med henvisning til Rt-1975-793.
Byretten fant etter sin bevisvurdering at Meling var med på å fremme sak mot Håland blant annet med påstand om at samtlige saksøkere var rettighetshavere på Hålands eiendom uten å opplyse at medsaksøkerne kun mente å ha avledede rettigheter. Byretten fant bevist at Meling var nærmest til å klarlegge de formelle forhold, og byretten fant at den ubegrunnede anførsel var årsak til at saken ble fremmet for retten og kom inn i et skjevt spor. Det er lagt til grunn at slikt ansvar for manglende klargjøring av saken er relevant i forhold til unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd 3. straffalternativ, jfr. Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bd. I, 1990, 356 med henvisning til Rt-1986-131.
Etter lagmannsrettens oppfatning synes ikke byretten å ha spaltet nok opp i saksomkostningsavgjørelsen, men nærmest å ha vurdert alle saksøkerne under ett. Etter tvistemålsloven §178 skal saksomkostningene hvor det er flere parter på den ene eller begge sider, såkalt subjektiv kumulasjon, vurderes separat for hver enkelt. Det vises til kommentaren til bestemmelsen i Schei, Tvistemålsloven, I. Selv om det skulle skyldes Mellings forhold at flere enn han var saksøkere, vil det således ikke uten videre ha betydning i vurderingen av saksomkostningene mellom ham og motparten. Hålands påstand i byretten var at Melings eiendom ikke hadde naustrett; prinsipalt ikke hadde hatt det, og subsidiært at retten iallfall var falt bort. Dette fikk Håland ikke medhold i. Det synes da tvilsomt hvilken årsakssammenheng det måtte være mellom Melings unnlatelser og at det kom til sak mellom ham og Håland. Iallfall er ikke byrettens begrunnelse tilstrekkelig til at det kan kontrolleres at den har forstått loven riktig her. Om saken skulle være blitt vidløftiggjort for Melings del, kan det ha betydning for hva som er nødvendige utgifter etter tvistemålsloven §176, men det er noe annet enn om det kan legges ham til last at det er kommet til sak mellom de to.
Saksomkostningsavgjørelsen blir da å oppheve. Saksomkostningene for kjæremålet bør utstå til byrettens fornyede avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Pkt. 3 i hovedsøksmålet i byrettens domsslutning oppheves.
2. Saksomkostningsavgjørelsen for kjæremålet utstår jfr. tvistemålsloven §179.