LG-1997-2259
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-04 |
| Publisert: | LG-1997-02259 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund byrett Nr. 96-00597: - Gulating lagmannsrett LG-1997-02259. Anke til Høyesterett avvist; HR-1999-00079A. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Jens Otto Haugland) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokatene i Rogaland). |
| Forfatter: | Lagmann Eftestøl. Lagdommer Fjeld. Lagmann Trovåg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §121, Forvaltningsloven (1967) §13, Straffeprosessloven (1981) §402, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §175, Tvistemålsloven (1915), Forvaltningsloven (1967), §423, §440 |
A ble i privat straffesak anlagt av B og C dømt ved Haugesund byretts dom av 15.06.1997 for overtredelse av straffeloven §121 jfr. forvaltningsloven §13, med utsettelse av fastsettelse av straff.
A anket dommen til Gulating lagmannsrett, og påtalemyndigheten er trådt inn i saken i medhold av straffeprosessloven §423, mens B og C i medhold av samme paragraf har sluttet seg til forfølgningen.
Anken ble ved beslutning av 17. desember 1997 henvist til ankeforhandling for to nærmere angitte punkter under bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og for lovanvendelsen.
En feil i saksbehandlingen hevdes å være at den private straffesaken ble fremmet istedenfor å avvises fordi der ikke var noen privat fornærmet.
Statsadvokaten og A har bedt om at det avgjøres under saksforberedelsen om saken skal avvises fordi der ikke er noen privat fornærmet, hvilket er et vilkår efter straffeprosessloven §402 for å fremme privat straffesak.
Partene har skriftlig uttalt seg, og lagmannsretten finner at spørsmålet, som bare gjelder lovtolkning, kan avgjøres på grunnlag av det foreliggende, og at muntlig forhandling i rettsmøte ikke vil kunne tilføre noe av betydning for avgjørelsen.
Lagmannsretten finner det enstemmig klart at byrettens dom må oppheves og saken avvises fordi den prosessforutsetning mangler at der er private fornærmede som kan reise privat straffesak efter straffeprosessloven §402. §121 i straffeloven gjelder krenkelse av taushetsplikt noen har i henhold til lov eller innstruks for hans tjeneste i eller arbeid for statlig eller offentlig organ. Taushetsplikten er i dette tilfelle hjemlet i forvaltningsloven §13. Det A er saksøkt for, er at han i egenskap av helse- og omsorgssjef skal ha gitt opplysninger til utenforstående fra personalsaker vedrørende B og C, opplysninger som hevdes å være taushetsbelagte efter forvaltningsloven. B og C anmeldte først forholdet til politiet, og da saken ble henlagt, anla de privat straffesak.
Hverken straffeloven §121 eller forvaltningsloven §13 sier noe om hvilke interesser det tas sikte på å beskytte. Spørsmålet om hvilke interesser som beskyttes ved lovbestemmelsen har til vanlig vært avgjørende for hvem som har krav på den særlige rettsstilling som loven gir den fornærmede. Det springer i øynene at de to lovbestemmelsene iallfall ikke har som hovedsakelig eller fremtredende formål å gi offentlig ansatte en særlig beskyttelse. Det er i seg selv vanskelig å se noen grunn til at offentlig ansatte skulle ha noen større beskyttelse enn de ansatte i privat virksomhet. Var formålet med lovgivningen å beskytte de ansatte skulle man vente at det ble gitt bestemmelser gjeldende også for privat tjeneste, eller at det iallfall i forarbeidene ble drøftet og begrunnet hvorfor bare offentlig ansatte skulle beskyttes. Det som lovgiveren har villet verne må være selve den offentlige tjeneste, nærmere bestemt den alminnelige tillit til tjenesten. Til en viss grad er dette kommet til uttrykk ved at straffeloven §121 står i straffeloven 12. kapittel, som omhandler forbrytelser mot den offentlige myndighet. Likeledes gjelder forvaltningsloven "behandlingsmåten i forvaltningssaker", som angår forholdet mellom myndighetene og borgerne, og ikke organisasjon og arbeids- og tjenesteforhold i forvaltningsorganene.
Straffebud som klart verner den enkelte som det gis opplysninger om, har man på den annen side i bestemmelsene om brudd på taushetsplikt som er pålagt prester, leger og helsepersonell.
Som nevnt i byrettens dom foreligger det en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg om hvem som anses fornærmet efter straffeloven §121, nemlig en kjennelse inntatt i Rt-1975-1167. Ved denne kom kjæremålsutvalget til at ingen privatperson kunne anses fornærmet efter straffeloven §121, men med det forbehold at utvalget ikke tok standpunkt til hvordan det vil være i det tilfelle at en privatperson har betrodd noe til en offentlig tjenestemann. Saken var mot politimenn som ble hevdet å ha forbrutt seg mot straffeloven §121 "derved at de saksøkte
"1. Som etterforskere ved ...... politikammer lot advokat ...... få anledning til å gjøre seg kjent med en rapport som politiets revisor ...... hadde avgitt i forbindelse med etterforskningen mot saksøkeren.
2. Som etterforskere ved ...... politikammer, uten bemyndigelse, har holdt journalist ...... i ...... løpende underrettet om de anmeldelser som ble inngitt, og om innholdet av interne etterforskningsdokumenter. De saksøkte har således underrettet journalist ...... om at der i A/S ...... skulle foreligge en "kassamanko" på over kr 200000.-."
I tilfelle av betroelse vil man være nærmere det som er situasjonen ved legers og presters taushetsplikt, noe som kan være et argument for å gi den private stilling som fornærmet.
Straffeloven §121 har efter den nevnte kjennelsen fått en annen ordlyd, uten at lagmannsretten kan se at det får betydning. Det legges således til grunn at B og C iallfall ikke har søksmålsrett hvis de opplysningene som kom ut ikke kan anses å være betrodd A av dem. Hva som ligger i at noe er betrodd, vil i noen tilfeller kunne være uklart. Først og fremst antas det å være opplysninger om utenforstående, klienter, som kan anses å være betrodd, og ikke det som vites om de ansatte på grunn av deres arbeid. Det skal vel ikke utelukkes at en ansatt i spesielle tilfeller kan anses å ha betrodd noe til sin overordnede. Men det er i denne saken tale om opplysninger av den art som følger av ansettelsesforholdet, idet det gjelder opplysninger i dokumenter fra personalsaker. Slike opplysninger kan ikke anses som betrodde, og må stå i samme stilling som opplysninger fremkommet under politiets efterforskning.
B og C har dermed ikke stilling som fornærmede, uten at lagmannsretten tar standpunkt til hvordan det ville forholde seg dersom noen av opplysningene var å anse som betroelser.
De har da ikke adgang til å anlegge privat straffesak, og byrettens dom må derfor bli å oppheve og saken å avvise.
Ved byrettens dom ble A pålagt saksomkostninger til saksøkerne. I anken påstår han seg tilkjent saksomkostninger for byretten av C, og i samtidig kjæremål med påstand om avvisning krever han saksomkostninger av begge, for byretten med kr 30150,- og for lagmannsretten med kr 3000,-. Lagmannsretten har ansett kjæremålet som en del av anken, og behandlet begge under ett.
I og med at påtalemyndigheten har overtatt forfølgningen efter straffeprosessloven §423 blir reglene for offentlige straffesaker å anvende for lagmannsretten. Efter disse har A krav på forsvarer på offentlig bekostning, som får sitt arbeid godtgjort efter arbeidsoppgave.
For omkostningene ved byretten gjelder reglene om saksomkostninger i tvistemålsloven, jfr. straffeprosessloven §440. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §175, første ledd. Det blir derfor pålagt B og C å erstatte As omkostninger med kr 30150,- i henhold til omkostningsoppgaven, som godtas.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom oppheves og saken avvises fra byretten.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal B og C, én for begge og begge for én, betale saksomkostninger for byretten til A med 30.150 - tredvetusenetthundreogfemti - kroner.