LG-1997-874

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-06-25
Publisert:	LG-1997-00874
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Haugesund namsrett Nr. 97-00114 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00874
Parter:	Kjærende part: Amanda Storsenter AS (Prosessfullmektig: Advokat Henrik A. Christensen ved advokat Per Øyvind Schiong, Oslo) Motpart: Haugesund og Omland Samvirkelag (Prosessfullmektig: Advokat Johan Nygård, Haugesund)
Forfatter:	Lagmann Greve Lagdommer Pedersen Lagdommer Eftestøl
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §403, Tvistemålsloven (1915), §15-6, §3-3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

Amanda Storsenter AS (i det følgende kalt Senteret) har fremsatt begjæring om midlertidig forføyning mot Haugesund og Omland Samvirkelag (i det følgende kalt Samvirkelaget) med krav om at Samvirkelaget forbys å ta i bruk rømningsvei i X36-Y102 som kundeinngang til et kjøpesenter som partene i fellesskap har etablert. Haugesund namsrett avsa 24. mars 1997 kjennelse i saken med slik slutning:

1. Begjæringen tas ikke til følge.

2. Amanda Storsenter AS v/styrets formann dømmes til å betale Haugesund og Omland Samvirkelag saksomkostninger med kr 70300, kronersyttitusentrehundrede/00 innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.

Kjennelsen er rettidig påanket i sin helhet. Som grunnlag for kjæremålet er anført feil i namsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I kjæremålet er det nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Haugesund og Omland Samvirkelag forbys å bruke rømningsveien i akse X36-Y102 som kundeinngang i Amanda Storsenter.

Subsidiært:

Namsrettens kjennelse avsagt 24. mars 1997 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten.

I begge tilfeller:

Haugesund og Omland Samvirkelag dømmes til å erstatte Amanda Storsenter AS sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall og inntil betaling finner sted.

Haugesund og Omland Samvirkelag har tatt til motmæle i anledning anken og anført at namsretten i det vesentlige har foretatt korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse. I kjæremålstilsvaret er det nedlagt slik påstand:

1. Haugesund namsrett kjennelse av 24 mars 1997 stadfestes.

2. Amanda Storsenter AS dømmes til å betale Haugesund og Omland Samvirkelag sine saksomkostninger for lagmannsretten.

Sakens faktiske bakgrunn er i korte trekk som følger:

Steen & Strøm AS eier Amanda Storsenter AS som igjen eier eiendommen gnr. 1 og bnr. 31 i Haugesund kommune. Samvirkelaget eier eiendommen gnr. 1 og bnr. 30 i Haugesund kommune. På de to eiendommene har partene i fellesskap bygget kjøpesenteret Amanda Storsenter (i det følgende kalt Kjøpesenteret) som åpnet 6. mars 1997. De to eiendommene har felles grense, og de to "byggene" har felles vegg. Øvrig eiendom i tilknytning til Kjøpesenteret, gnr. 1 bnr. 23 i Haugesund kommune, eies av partene i fellesskap. De to førstnevnte eiendommene er skilt ut fra gnr. 1 bnr. 23. Samvirkelaget driver butikken OBS! Stormarked (i det følgende kalt OBS) i sitt "bygg".

Hovedavtalen mellom partene ble signert 31. august 1995 og endelig godkjent 14. oktober 1995. Tvisten gjelder forståelsen av avtalens punkt 4.3.3. Denne bestemmelsen lyder:

Inngangsparti i As' - Amanda Storsenter AS' - første etasje.

Partene er enige om at inngangsparti i 1. etasje av bebyggelsen på AS' eiendom, skal benyttes til felles inngangsparti, dvs. også for HOS' - Haugesund og Omland Samvirkelags - kunder, jfr. Vedlegg 4, pkt. 2. Partene er enige om at HOS skal betale AS et engangsvederlag for nevnte bruksrett til inngangspartiet.

Vederlaget skal tilsvare en halvpart av kostnadene ved den ytre del av inngangspartiet, jfr. areal farget med rødt på Vedlegg A til Vedlegg 4, og en halvpart av merkostnader ved å innrede den indre del av inngangspartiet som sådant, jfr. areal farget med grønt på Vedlegg A til Vedlegg 4. I forhold til det areal som er merket rødt som nevnt, skal således HOS betale en halvpart av kostnadene med den buede vegg og tak/gulv innenfor arealet. I forhold til det areal som er merket grønt som nevnt, skal HOS betale en halvpart av kostnadene ved flislegging av gulv, og oppføring av særskilt himling/belysning under betongtak, samt evt. andre installasjoner e.l. som er nødvendige for at inngangspartiet skal fungere/fremtre som sådant. - Bestemmelsen i pkt. 4.3.2 ovenfor gjelder tilsvarende vedr. fastsettelse og betaling av beløpet.

Uavhengig av bestemmelsen foran, skal HOS løpende refundere AS beløp til dekning av andel i drift og vedlikehold av inngangspartiet, jfr. Avtale Vedlegg 6, pkt. 3.2.

Uenigheten består i om nevnte bestemmelses første setning må forståes slik at Samvirkelaget har plikt til utelukkende å benytte nevnte hovedinngang som inngang til Kjøpesenterets første etasje. Spørsmålet er med andre ord om Samvirkelaget har adgang til å etablere en annen publikumsinngang i Kjøpesenterets første etasje enn den i det felles inngangspartiet. Senteret hevder at Samvirkelaget ikke har rettslig adgang til å ha andre innganger i Kjøpesenterets første etasje enn fellesinngangen. Samvirkelaget hevder å ha rettslig adgang til å benytte rømningsveien i akse X36-Y102 som kundeinngang til Kjøpesenteret. For å få nedlagt forbud mot bruken av rømningsveien som publikumsinngang, begjærte Senteret midlertidig forføyning for Haugesund namsrett.

Kjærende part fremholder at Haugesund namsrett ikke tok begjæringen om midlertidig forføyning til følge da retten feilaktig la til grunn at Senteret ikke hadde sannsynliggjort sitt krav, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd. Det anføres at namsretten stiller for strenge krav til den bevisbyrde som påhviler Senteret. Det følger direkte av ordlyden i tvansfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd at Senteret har risikoen for at kravet blir "sannsynliggjort". Retten må følgelig bygge på det faktum som er mest sannsynlig. For namsretten ble det gjennomført en begrenset bevisførsel. Namsretten begår derfor en feil ved å pålegge Senteret den samme bevisbyrde for namsretten som etter tvistemålsloven alminnelige regler.

Kjærende part anfører at namsretten har tatt et riktig om enn et noe unyansert utgangspunkt med hensyn til de faktiske eierforhold i saken. Formelt sett eier hver av partene sin grunn med påstående bygg, men realiteten er at Kjøpesenteret som sådant fremtrer som ett kjøpesenter som partene i fellesskap har samarbeidet om byggingen av, og som partene i fellesskap skal sørge for at blir den suksess som har vært forutsatt i forhold til de betydelige investeringene som er gjort. Denne fellesskapstanken er av en viss betydning for fortolkningen av hovedavtalen mellom partene.

Kjærende part mener at det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til - om Samvirkelaget har anledning til å bruke rømningsveien i akse X36 -Y102 som kundeinngang i Kjøpesenteret - er løst i hovedavtalens punkt 4.3.3 direkte. Det kan da ikke være riktig slik namsretten har gjort, å komme til en annen løsning bygget på andre fortolkningsmomenter. Formuleringen i hovedavtalen innebærer en plikt for Samvirkelaget til å benytte det felles inngangspartiet. Namsretten har i sin fortolkning av hovedavtalens punkt 4.3.3 lagt liten eller ingen vekt på at avtalen med vedlegg er et helhetlig gjennomarbeidet avtaleverk utarbeidet av partene i fellesskap med advokatbistand. Samvirkelaget har aldri tilkjennegitt at det har vært noen forutsetning for dette, at også rømningsveien kan benyttes som publikumsinngang. Hele byggeprosessen er gjennomført ut fra en forutsetning om at kundestrømmen skulle ledes via det ene inngangspartiet.

Kjærende part gjør dernest gjeldene at namsretten har misforstått systematikken i hovedavtalen når namsretten mener at det hadde vært naturlig å plassere bestemmelsen om det felles inngangspartiet i hovedavtalens punkt 1. Hovedavtalen innledes med bakgrunnsbestemmelser - detaljene i rettsforholdet mellom partene er naturlig nok ikke omhandlet der. Det bestrides videre at poenget med å regulere det felles inngangspartiet kun var utgiftsdelingen. Det er ingen holdepunkter for dette i avtalens ordlyd. Det er dessuten et faktum at Samvirkelagets rett og plikt til å benytte det felles inngangspartiet er tinglyst. Dette ville vært unødvendig dersom det kun var utgiftsdelingen partene hadde i tankene. Hele avtaleverket mellom partene er meget detaljert. Partene må til og med godkjenne hverandres utvendige reklameskilt. Det er med andre ord to profesjonelle parter i avtaleforholdet.

Kjærende part anfører at det hele tiden har vært en klar forutsetning at det kun skulle være én felles inngang i første etasje i Kjøpesenteret. Kjøpesenteret er bygget med tanke på at kundene skal komme inn på et bestemt sted i Kjøpesenteret for derfra å ha oversikt over alle hovedaksene inn i Kjøpesenteret. Ved at Samvirkelaget leder en stor del av kundene til Kjøpesenteret inn en annen inngang, skjer det en vesentlig endring i forhold til den strategi som hele tiden har ligget til grunn for Kjøpesenteret. Senteret har akseptert å la tinglyse en særskilt erklæring om at det ikke skal leie ut noen del av sin del av Kjøpesenteret til leietakere som driver dagligvarehandel. Dette ville ikke blitt akseptert dersom Senteret hadde vært kjent med at Samvirkelaget ville lede kunder inn i sitt varehus uavhengig av fellesinngangen. Det anføres at Samvirkelaget fra første stund har vært kjent med eller burde ha vært kjent med denne grunnleggende forutsetningen om én felles inngang som fremgår allerede av de tidlige tegningene. I byggemeldingen av 22. mai 1995 er en alternativ publikumsinngang ikke nevnt med et eneste ord. Først i den reviderte byggemeldingen av november 1995 - drøye én måned etter at hovedavtalen mellom partene ble undertegnet 31. august 1995 - dukket det opp holdepunkter i tegningsdokumentasjonen som viste at Samvirkelaget planla ytterligere et inngangsparti. Dette tegningsmaterialet fikk imidlertid Senteret på det daværende tidspunkt ikke kopi av. Senteret ble først kjent med disse tegningene i ettertid.

Kjærende part bemerker i denne sammenheng at Senteret ikke har hatt innsigelser mot at Samvirkelaget foretar forberedelser til å utvide sitt varehus med en bygg- og boavdeling, jfr. hovedavtalens punkt 4.1 i.f. Ved en slik utvidelse, som trolig vil bli satt i gang innen et år eller to ifølge Samvirkelaget, vil det selvsagt være behov for en forbindelse mellom nåværende varehus og bygg- og boavdelingen. Samvirkelagets representanter informerte Senteret om dette, og Senteret hadde ingen innvendinger. For øvrig har også Senteret akseptert at rømningsveien, som uansett vil eksistere, i begrenset utstrekning kan benyttes til transport av tyngre varer ut fra Samvirkelagets varehus.

Kjærende part hadde derfor ingen oppfordring til å reagere på noe som helst før det i februar/mars 1996 kom for en dag at Samvirkelaget planla ytterligere én alminnelig publikumsinngang. Det hører med til historien at Steen & Strøm ASA mange steder i landet samarbeider med Samvirkelag som har etablert OBS!-forretninger. Ikke på noen av disse stedene er det egen publikumsinngang direkte til OBS!'s varehus. Den ordningen som nå eksisterer ved Kjøpesenteret med en egen publikumsinngang direkte inn til OBS, er av en ekstraordinær karakter og innebærer en løsning som ikke finnes noe annet sted hvor partene samarbeider. Det bemerkes at Samvirkelaget er fortrolig med Senterets og Steen & Strøm ASA' tankegang når det gjelder forbrukeradferd og markedsstrategi, og at begge parter er like profesjonelle på dette området. Samvirkelaget måtte være nærmest til å ta opp spørsmålet dersom det mente at det skulle ha rett til å etablere andre innganger i Kjøpesenteret utover det det er holdepunkter for i avtaleverket mellom partene. Kjøpesenteret er basert på en grunnleggende fellesskapstanke nedfelt i det omfattende avtaleverket mellom partene. Det kan da ikke legges avgjørende vekt på det faktum at hver av partene eier sin grunn og sitt bygg.

Kjærende part påpeker videre at det er gjort bygningsmessige foranstaltninger i avtalen mellom partene for optimalt å tilfredsstille Samvirkelagets behov for formålstjenlige adkomster. Dette ville ikke vært akseptert dersom Samvirkelaget i tillegg skulle etablere ytterlige en publikumsinngang i andre deler av varehuset. Den eneste av leietakerne i Kjøpesenteret som har direkte utgang/inngang uavhengig av hovedinngangen er McDonald's Norge AS, som kun holder denne alternative inngangen åpen når Kjøpesenteret er stengt, dvs. før og etter åpningstid og på helligdager.

Dersom lagmannsretten ikke finner at kravet er sannsynliggjort, anfører kjærende part subsidiært at tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd må få anvendelse i det det er "fare ved opphold". Denne bestemmelsen får anvendelse selv om det bare er snakk om økonomisk tap. I nærværende sak er det dessuten ikke bare tale om et økonomisk tap. Med ytterligere én publikumsinngang i første etasje blir kundestrømmen i Kjøpesenteret vesentlig endret i forhold til det som var forutsatt. Dette medfører en endring av hele senterets profil, og følgelig må det også lede til en endring av markedsføringsstrategien. Konsekvensen av dette er blant annet at det må vurderes å utføre bygningsmessige endringer og andre relevante tiltak tilpasset den nye kundestrømmen. Det er på det rene at kundenes adferd nokså raskt fester seg, og det er derfor nødvendig å gjøre det som er mulig, for å hindre at rømningsveien fester seg i kundenes bevissthet som inngang til Kjøpesenteret.

Hva angår spørsmålet om sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd jfr. §15-2, påpekes det at kundestrømmen gjennom Kjøpeenteret endres vesentlig ved at Samvirkelaget benytter rømningsveien som publikumsinngang. Dette får konsekvenser for kundenes handlemønster som igjen rammer leietakernes omsetning i Senterets del av Kjøpesenteret, og den omsetningsbaserte husleien som Senteret mottar. Det er kommet reaksjoner fra leietakere i senteret som har varslet at det kan bli aktuelt å reforhandle leiekontraktene på grunn av forutsetningssvikt. I leiekontrakten er det lagt til grunn at det kun eksisterer ett felles inngangsparti i Kjøpesenterets første etasje. Undersøkelser har vist at 25-30% av publikum benytter rømningsveien som inngang. Dette skyldes at kundene ved å benytte den inngangen, kan parkere under tak og få svært kort vei å gå med sine varer etter å ha handlet hos OBS.

Kjærende part bestrider at den har utvist passivitet, og at saken kan løses raskt ved voldgift.

Kjærende part ber alternativt om muntlige forhandlinger dersom bevisføringen synes å nødvendiggjøre dette. Subsidiært er det også anmodet om at lagmannsretten eventuelt hjemviser saken til fortsatt behandling for namsretten.

Kjæremotparten gjør gjeldene at namsretten i det vesentlige har foretatt korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Kjæremotparten gjør gjeldene at det er riktig når namsretten - fordi det har vært en omfattende bevisføring i saken - legger til grunn at kravet om bevisbyrde er tilnærmet likt hva som gjelder etter tvistemålslovens regler. Samvirkelaget har den formening at bevisføringen for namsretten - som var omfattende - vil ha vært tilnærmet identisk med det som vil bli bevisføringen under hovedforhandlingen for voldgiftsretten dersom Senteret til slutt velger å bringe saken inn for voldgiftsavgjørelse. Det siste er ikke gjort pr. dags dato, fjorten måneder etter at tvisten oppstod.

Det vises til at avtalens ordlyd ingenlunde utelukker at den felles inngangen i første etasje skal være eneste inngang i Kjøpesenteret som består av to selveiende bygningskropper. Det forhold at avtalen et annet sted regulerer inngangsparti i annen etasje i Senteret sin andel av Kjøpesenteret, er et klart bevis for at ordlyden ikke kan oppfattes slik som Senteret anfører. Også plasseringen i avtaleverket av punkt 4.3 medfører at namsrettens bevisbedømmelse er korrekt.

Allerede forut for avtaleinngåelsen hadde Samvirkelaget snakket om en biinngang der Senteret nå taler om rømningsvei. Dette fremgår av detaljerte møtereferater og dessuten av den reviderte byggemeldingen som er sendt fra felles arkitekt med kopi til begge parter den 2. november 1995. Det er således uriktig å hevde at Samvirkelaget har tilegnet seg en rømningsvei som biinngang. At Samvirkelaget ville benytte den omtvistede biinngangen, var Senteret kjent med på det tidspunkt avtalen ble bindende. Dette uten at Senteret har fremkommet med innvendinger mot dette. Senterets partsrepresentant, utviklingsdirektør Jan Olav Braaten, aksepterte Samvirkelagets biinngang på møte 7. juni 1995. Flere vitner har forklart seg om dette. Senteret ble første gang informert om den planlagte biinngangen samtidig som Samvirkelaget aksepterte at Senteret fikk benytte taket over Samvirkelaget sitt bygg som parkeringsdekke. Partenes opptreden forut for kontraktsinngåelsen medfører at avtalens punkt 4.3.3 ikke kan tolkes antitetisk.

Samvirkelaget er av den oppfatning at namsretten har foretatt en riktig rettsanvendelse og en riktig vurdering av de faktiske forholdene, og det konstaterer at det i det vesentlige er økonomiske verdier som står på spill for Senteret dersom det ikke får medhold i sitt krav. Namsretten har anvendt tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd korrekt i denne sammenheng.

Kjæremotparten vil gjøre gjeldene at kjærende part ikke har sannsynliggjort sin sikringsgrunn. Det forhold at Senteret har utvist passivitet siden tvisten om biinngangen oppstod 21. februar 1996 og frem til dato, uten at det er foretatt noen henvendelser til Samvirkelaget for å få satt i gang voldgiftsbehandling, tilsier at kjærende part har tapt sin rett til å benytte instituttet midlertidig forføyning. Senteret har dessuten ikke pr. dato påberopt seg noe bevis for at en leietaker vil kreve redusert husleie på grunn av biinngangen.

Kjærende part har dersom lagmannsretten ikke tar stilling til realitetene i saken, begjært namsrettens kjennelse opphevet og hjemvist til fortsatt behandling for namsretten. Samvirkelaget stiller seg undrende til grunnlaget for denne anførselen da saksbehandlingsfeil ikke er påberopt som kjæremålsgrunn.

Kjeremotparten har ingen innvendinger mot at lagmannsretten beslutter å innkalle til muntlige forhandlinger i medhold om tvistemålsloven §403 tredje ledd. Muntlige forhandlinger synes ikke nødvendige i relasjon til spørsmålet om hvorvidt kravet er sannsynliggjort, men eventuelt hvis det er spørsmål om sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Behandlingen av spørsmålet om hvilken betydning biinngangen har for kundestrømmen i Kjøpesenteret, forutsetter åstedsbefaring for at retten skal få et godt nok grunnlag for å ta stilling til dette.

Det forhold at Senteret nå anfører at bruk av en alternativ inngang direkte til Samvirkelagets bygningsdel ikke bare har økonomiske, men også det som beskrives som bygningsmessige konsekvenser relatert til markedsføringsstrategi og for hele Kjøpesenterets profil, tilsier også at akuttbehovet for løsning av tvisten mellom partene primært var tilstede i året forut for at Kjøpesenteret ble åpnet. Partene var allerede da kjente med at de hadde ulikt syn i relasjon til det som er nærværende tvist.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, men på et annet grunnlag. Lagmannsretten har merket seg Senterets anførsel om at Senteret ikke hadde noen oppfordring til å reagere på noe som helst - hva angår det som er tvistespørsmålet i ved nærværende sak - før det i februar/mars 1996 kom for en dag at Samvirkelaget planla en alminnelig publikumsinngang der Senteret mente det kun kunne være tale om en rømningsvei. Etter dette tidspunktet har partene, fortsatt i følge opplysninger fra Senteret, ført forhandlinger med tanke på en løsning av saken. Da dette ikke lykkes før Kjøpesenterets åpning 6. mars 1997, ble det 25. februar 1997 tatt ut begjæring om midlertidig forføyning.

Hovedavtalen mellom partene inneholder i punkt 7 en egen klausul om voldgift. Tvistespørsmål skal løses ved voldgift i Haugesund, jfr. tvistemålsloven kapittel 32. Voldgiftsretten skal bestå av tre medlemmer.

Slik lagmannsretten ser det, har Senteret med andre ord hatt omlag ett år på seg til å få avklart - eventuelt autoritativt ved voldgift - hvorledes avtalen mellom partene er å forstå med hensyn til tolkningen av dens punkt 4.3.3. Når Senteret ikke valgte å søke en slik avklaring forut for at Kjøpesenteret ble åpnet, finner lagmannsretten at det ikke nå kan få medhold i en påstand om at en midlertidig ordning er "nødvendig" for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Lagmannsretten har forståelse for at spørsmålet om en separat inngang i første etasje i Samvirkelagets bygningsdel er et sentralt spørsmål mellom partene. Når imidlertid Senteret har sett seg tjent med å la dette spørsmålet drive i ca ett års tid forut for at Kjøpesenteret ble åpnet, synes bruk av straksvirkemidlet midlertidig forføyning ikke å være berettiget. Lagmannsretten bemerker at heller ikke etter at begjæring om midlertidig forføyning ble innsendt, er en voldgiftsprosedyre innledet.

Etter en totalvurdering av forholdene finner lagmannsretten at vilkåret om nødvendighet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd (b) ikke er oppfylt. Det vises i denne sammenheng også til det som er sagt i relasjon til den tidligere bestemmelsen på området i den gamle tvangsfullbyrdelsesloven i avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1968-766-67. En forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 vil aldri kunne gå lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre en tilfredsstillende midlertidig ordning. En voldgiftsavgjørelse ville etter all sannsynlighet i god tid før Kjøpesenteret ble åpnet, kunne ha avgjort nærværende tvistspørsmål mellom partene. Når det var viktig for Senteret å få en slik avgjørelse, hadde det enhver oppfordring til å søke voldgiftsbistand.

Hvorvidt de av Senteret nevnte "ikke-økonomiske" forhold i realiteten er å rubrisere under økonomiske forhold, er et spørsmål som lagmannsretten hensett til det grunnlag den her treffer sin avgjørelse på, ikke trenger å gå nærmere inn på.

Kjæremålet har etter dette vært forgjeves. Med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jfr. tvistemålsloven §180 første ledd pålegges Amanda Storsenter AS å dekke Haugesund og Omland Samvirkelag sine saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita Amanda Storsenter AS for denne erstatningsplikten. I mangel av oppgave over omkostningene fastsettes disse skjønnsmessig til kr 5000,-. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å endre namsrettens omkostningsavgjørelse.

Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste fullt ut.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Haugesund namsretts kjennelse av 24. mars 1997 stadfestes.

2. Amanda Storsenter AS dømmes til å betale Haugesund og Omlands Samvirkelags saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5000,- - kronerfemtusen 00/100.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.