LG-1998-1186
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-27 |
| Publisert: | LG-1998-01186 |
| Stikkord: | Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett nr. 97-00463 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01186 og LG-1998-01536. Anke over sak nr. 98-01536 til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00388. |
| Parter: | I ankesak nr. 98-01186: Ankende part: Einar Solsvik (Prosessfullmektig: Advokat Christian S. Mathiassen, Bergen). Ankemotpart: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Strømme, Oslo). I ankesak nr. 98-01536: Ankende part: Rolf Bugge (Prosessfullmektig: Advokat Christian S. Mathiassen, Bergen). Ankemotpart: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Strømme, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Lunde. Lagdommer Molven. Byrettsdommer Bjørnestad |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §98, Fiskeoppdrettsloven (1985) §3, §151, §180, LOV-1973-06-08-48 |
Saken gjelder gyldighet av forvaltningsvedtak og eventuelt erstatningskrav i den forbindelse.
Midhordland herredsrett avsa 11 mars 1998 dom i sak 463/97 A med slik domsslutning:
«1. Staten ved Det Kongelige Fiskeridepartement frifinnes.
2. Einar Solsvik pålegges å betale Staten v/Fiskeridepartementet saksomkostninger med kroner 67 497,- -sekstisjutusenfirehundreognittisju- innen 14 -fjorten- dager fra dommen er forkynt.»
Midhordland herredsrett avsa 28 april 1998 i sak A 874/97 dom med slik domsslutning:
«1. Staten ved Det Kongelige Fiskeridepartement frifinnes.
2. Rolf Bugge pålegges å betale Staten ved det Kongelige Fiskeridepartement saksomkostninger med kroner 96.382,- -nittisekstusentrehundredeogåttito- innen 14 -fjorten- dager fra dommen er forkynt.»
Begge sakene gjaldt overprøving av Fiskeridepartementets vedtak av 27 desember 1996 i klagesaker hvor partene ikke fikk medhold i klage over Fiskeridirektoratets avslag på søknad om reetablering av tidligere fiskeoppdrettsvirksomhet.
Både Bugge og Solsvik har anket dommene til Gulating lagmannsrett som har forenet ankesakene til felles behandling, jf tvistemålsloven §98. Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Bergen tinghus 22 - 25 november 1999. Ankende parter møtte med prosessfullmektig advokat Christian S. Mathiassen, og ga forklaring. For ankemotparten møtte underdirektør Anne Karin Natås som ga forklaring, formelt som vitne. Advokat Vidar Strømme møtte som presessfullmektig. Det ble for øvrig avhørt 6 vitner, hvorav ett vitne som sakkyndig vitne. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Om saksforholdet for herredsretten vises til herredsrettens domspremisser. Saken står både faktisk og rettslig stort sett i samme stilling som for herredsretten hvor ikke annet fremgår av lagmannsrettens domspremisser.
Både Bugge og Solsvik drev med fiskeoppdrettsanlegg fra før den første lov om fiskeoppdrett ble vedtatt, lov av 8 juni 1973 nr 48. Bugges anlegg var basert på avstengning av en pold, mens Solsvik drev et landbasert anlegg basert på kummer og kar etc. Kort sagt går sakene ut på at begge partene la ned driften av sine anlegg, og uten at anleggene var blitt registrert slik som forskriftene til den første oppdrettsloven krevde. Etter flere år ønsket man å ta opp igjen oppdrettsdriften, og spørsmålet er om de da hadde krav på å få tillatelse til oppdrettsdrift (konsesjon) på bakgrunn av at de hadde drevet med oppdrettsanlegg før slik drift var konsesjonspliktig.
For lagmannsretten er sakene, slik de også var for herredsretten, sak om fastsettelsesdom for ansvar, idet eventuelt økonomisk tap blir å ta opp dersom ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng er til stede, jf tvistemålsloven §151 annet ledd.
Ankende part i ankesak 98-01186 Einar Solsvik, og ankende part i ankesak 98-01536 Rolf Bugge, begge ved prosessfullmektig advokat Christian S. Mathiassen, har i hovedtrekk hevdet:
Det hevdes i begge sakene at fiskeridepartementet har lagt til grunn feil faktum og begått saksbehandlingsfeil med hensyn til den kontakt Bugge og Solsvik har hatt med fiskerimyndighetene opp gjennom årene. Ut over den konkrete bevisførsel vises dette også ved de holdninger myndighetene inntok med hensyn til betydningen av å være registrert etter 1973 loven. Den eventuelle manglende dokumentasjon må myndighetene ha bevisbyrden for når de ikke har notert ned samtaler eller sørget for tilstrekkelig veiledning så partene kunne fremmet sine krav tidligere. Det foreligger dessuten usaklig forskjellsbehandling mellom partene i disse sakene og andre saker hvor konsesjon er gitt. Dette fører også til at vedtakene er grovt urimelig overfor Bugge og Solsvik. Nåværende og gjeldende regler, om de er strengere enn tidligere, må være i strid med Grunnloven §97. Forskriftene fra 1973 må gjelde fremdeles ved siden av loven til gunst for søkerne. Det hevdes at departementet har forutsatt dette i sine vedtak. Begge de ankende parter kunne fritt ha startet opp igjen oppdrettsvirksomhet i tiden etter 1973, og de kan da ikke nektes konsesjon når det er forhold på fiskerimyndighetenes side som gjør at de først søkte i 1985 og anleggene ikke tidligere kom i drift. Ved at vedtakene er ugyldig foreligger ansvarsgrunnlag under henvisning til det objektive ansvar. Det forhold at partene ikke fikk starte opp, har påført dem et økonomisk tap som står i årsakssammenheng med statens behandling av ankende parter.
Ankende part i ankesak 98-01186 Einar Solsvik nedlegger slik påstand:
1. Det Kongelige Fiskeridepartements vedtak av 27.12.96 i klagesak om reetableringssøknad fra Einar Solsvik er ugyldig.
2. Det Kongelige Fiskeridepartement er ansvarlig for å erstatte Einar Solsvik det tap han er påført som følge av at han ikke har hatt anledning til å gjenoppta oppdrett av matfisk av laks og ørret fra 18.02.94.
3. Ankende part tilkjennes sakens kostnader for Herredsretten og Lagmannsretten.
Ankende part i ankesak 98-01536 Rolf Bugge nedlegger slik påstand:
1. Det Kongelige Fiskeridepartements vedtak av 27.12.96 vedrørende reetablering overfor Rolf Bugge er ugyldig.
2. Det Kongelige Fiskeridepartement er erstatningsansvarlig for det tap ankende part er påført fra den 01.09.93 som følge av at han ikke har blitt meddelt reetableringstillatelse.
3. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for Herredsretten og Lagmannsretten med tillegg av 12% morarente fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten, Staten v/Fiskeridepartementet ved prosessfullmektig Vidar Strømme, har i hovedsak hevdet:
Vedtaket av 27 desember 1994 er hjemlet i oppdrettsloven §3 slik den lød etter lovendring i 1993. Det er et hovedkriterium for å få konsesjon, for dem som drev før 1973 loven, at opphold i driften ikke overstiger 10 år. Ingen av anleggene tilfredstiller dette. Det bestrides at staten har hatt den oppfatning at registrering var nødvendig for å få konsesjon. Selv om det kan ha vært uklarheter om dette, bestrides at partene skal ha fått slike konkrete opplysninger at de hadde grunnlag for en slik oppfatning og nå kan bygge rett på det. Oppdrettsloven av 1985, i den reviderte §3, har søkt ta opp i seg tidligere forskrifters vilkår justert for den avklaring som kom gjennom Høyesteretts avgjørelse, jf Rt-1992-1511. For å dispensere skal det ekstraordinære forhold til. Det foreligger ikke i disse sakene. Selv om det ikke får så stor betydning, har partene ikke opptrådt lojalt når de ikke fulgte loven og forskriftene om å la seg registrere. Registreringsplikt er i seg selv ikke i strid med Grunnloven §97. Det bestrides å ha vært utøvet usaklig forskjellsbehandling eller at vedtakene er grovt/kvalifisert urimelige. Når en del andre oppdrettere har fått konsesjon, skyldes det saklige forskjeller. I ett tilfelle var begrunnelsen også den meget spesielle rettskraftsituasjonen som, etter at Høyesterett satte 1973 forskriften til side som uhjemlet, tilsa dispensasjon ut fra disse særlige forhold. Herredsretten har i sine dommer foretatt en konkret og riktig bevisvurdering for begge sakene. Det bestrides for øvrig at noen av de ankende parter ville starte opp igjen, eller var i stand til det, før de søkte om konsesjonen de har fått avslag på. Det bestrides videre at det foreligger objektivt ansvar for staten i slike saker, dessuten bestrides det at det er tilstrekkelig årsaksammenheng mellom avslaget og det eventuelle økonomiske tap for partene.
Ankemotparten, Staten v/Fiskeridepartementet ved prosessfullmektig Vidar Strømme nedlegger slike påstander:
I ankesak 98-01186 (Solsvik):
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
I ankesak 98-01536 (Bugge):
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til at ingen av ankene fører frem. Lagmannsretten kan i store trekk slutte seg til den begrunnelse som er gitt i de to herredsrettsdommene og viser til disse. Det bemerkes dog at lagmannsretten legger særlig vekt på den bevisførsel som har vært for lagmannsretten hvoretter selve hovedanførselen fra de ankende parter ikke kan føre frem. Det er med styrke hevdet at de etter å ha lagt ned sin oppdrettsvirksomhet, ikke startet opp igjen, fordi de forholdt seg lojalt til fiskerimyndighetenes opplysninger om at de ikke kunne starte opp uten konsesjon, og at ny konsesjonsbehandling var nødvendig da de i sin tid ikke hadde registrert seg slik oppdrettsloven av 1973 foreskrev.
Lagmannsretten legger til grunn at da Solsvik la ned oppdrettsvirksomheten i 1971, var det uttrykk for at det ikke var lønnsomt for ham å fortsette. Intet tilsier i de etterfølgende år at han hadde konkrete planer om å komme i gang med virksomheten før hans formelle henvendelse m.h.t reetablering i november 1985. Det hadde således ikke vært noen næringsmessig drift på 14 år og vilkårene for konsesjon etter oppdrettsloven av 1985 §3 tredje ledd er da ikke til stede, slik også departementet slår fast i sitt avslagsvedtak av 27 desember 1996.
Solsvik har selv forklart for lagmannsretten at han ikke var klar over at det eksisterte noen registreringsordning før i 1985, og han var usikker på om han overhodet hadde hørt om oppdrettsloven av 1973 eller 1981. Det står for lagmannsretten som klart at han da heller ikke kan ha mottatt noen råd, beskjed eller instruks fra fiskerimyndighetene om at registrering var en forutsetning for å kunne få gjenoppta oppdrettsvirksomheten. Bevisføringen viser for øvrig at Solsvik ikke kan påpeke konkret hvor og når eventuelle slike beskjeder/instrukser skal ha vært gitt. Når Fiskeridepartementet i sitt avslag ikke har funnet at saken er et ekstraordinært tilfelle, bygger dette ikke på faktisk uriktige forutsetninger om at Solsvik i realiteten er blitt forhindret å starte opp på grunn av at han har forholdt seg lojalt til fiskerimyndighetenes «pålegg».
Med hensyn til Bugge, drev han med oppdrettsanlegg i Vestre Pollen frem til 1973. I løpet av 1973 ble driften nedlagt. Ut fra bevisførselen om omfanget av virksomheten står det for lagmannsretten rimelig klart at han ikke har drevet med oppdrettsvirksomhet av næringsmessig omfang etter at 1973 loven trådte i kraft. Fiskerimyndighetene har ved behandling av konsesjoner, hvor tidligere drift har hatt betydning, lagt til grunn at for å ha drevet virksomhet av næringsmessig omfang, måtte driften ha pågått i 1 1/2 år etter at loven trådte i kraft. På samme måte som for Solsvik, finner lagmannsretten at Bugge stanset sin oppdrettsvirksomhet i 1973 på grunn av kapitalmangel. Dette har også vært uttrykk for at det ikke var lønnsomt for ham og intet tilsier i de etterfølgende år at han hadde konkrete planer om å komme i gang med virksomheten på det driftstedet han tidligere hadde drevet, før hans formelle henvendelse m.h.t reetablering i desember 1985. Det forhold at han har søkt om konsesjon på annet sted og i annen driftsform får her ikke betydning. Det har således ikke vært noen næringsmessig drift på ca 12 år i pollen hvor han hadde sitt anlegg og vilkårene for konsesjon etter oppdrettsloven av 1985 §3 tredje ledd er da ikke til stede, slik også departementet slår fast i sitt avslagsvedtak av 27 desember 1996.
Også Bugge har hevdet at han lojalt fulgte råd og pålegg/instrukser fra fiskerimyndighetene ved ikke å starte opp igjen sin oppdrettsvirksomhet, og at dette har hindret ham i å fylle vilkårene for å få konsesjon. Ut fra bevisførselen for lagmannsretten legges til grunn at det ikke kan sees å være gitt slike konkrete råd eller pålegg fra myndighetenes side. Bugge har ikke kunnet sannsynligjøre at de personer eller instanser han har vært i kontakt med har gitt slik tilbakemelding til ham. Hans kontakt med fiskerimyndighetene har stort sett dreiet seg om hans såkalte «Raudåte-prosjekt». I den dokumentasjon som er presentert for lagmannsretten finner man ikke spor av at han ved samme anledninger skal ha tatt opp mulighetene for fornyet drift i Vestre Pollen. Tilsvarende er det med hensyn til hans engasjement for å få til fiskeoppdrett, med mærbasert anlegg, annet sted i Os kommune. Lagmannsretten kan vanskelig se at det er grunnlag for å hevde at enkeltpersoner, skal ha gitt uttrykk for at manglende registrering etter 1973 loven forhindret oppstart eller konsesjon. Tvert imot følger det av en del av den fremlagte korrespondanse at det fra myndighetenes side har vært gitt tillatelser til andre søkere uten at manglende registrering har vært noen hindring, om vilkårene ellers har vært tilstede. De konkrete møter Bugge viser til, og med støtte i senere skriftlig «referat», gir heller ikke støtte for Bugges synspunkt.
Når Fiskeridepartementet i sitt avslag ikke har funnet at saken er et ekstraordinært tilfelle, bygger dette derfor ikke på faktisk uriktige forutsetninger om at Bugge i realiteten er blitt forhindret i å starte opp på grunn av at han har forholdt seg lojalt til fiskerimyndighetenes «pålegg».
Både Bugge og Solsvik har fremholdt at vedtakene er sterkt urimelige og at de dessuten er utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Lagmannsretten er blitt forelagt en rekke konsesjonssaker, men kan ikke se at det er godtgjort usaklig forskjellsbehandling da Bugge og Solsvik ikke fikk konsesjon. Avslagene bygger i hovedsak på at det har vært manglende drift i en så lang periode, over ti år, at reetablering i realiteten er oppstart av nytt anlegg, og videre at den lange tid som er gått uten drift ikke har sin årsak i forhold som kan tillegges fiskerimyndighetene. Når myndighetene har gitt konsesjon etter reglene om såkalt «særlige omstendigheter» bygger det dels på at det ut fra konkrete opplysninger var grunnlag for reetablering - samt at vedkommende innrettet seg i tillit til dette med investeringer og drift -, dels på den spesielle situasjon som oppstod etter Høyesterettsavgjørelsen i Rt-1992-s 1511. I det siste tilfellet ble tilsagnet særskilt begrunnet ut fra sakens spesielle prosessuelle karakter.
Lagmannsretten finner at det hverken foreligger usaklig forskjellsbehandling, eller at vedtakene av 27 desember 1996 er sterkt eller kvalifisert urimelige.
Ut fra den begrunnelse som lagmannsretten har gitt ovenfor, er det ikke grunn til nærmere å gå inn på anførslene om at avslagene burde prøves etter reetableringsforskriftene, forskrifter som Høyesterett ved sin avgjørelse i 1992 i realiteten satte til side som uhjemlede. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at de lovbestemmelser som er nyttet, er i strid med Grunnloven §97. Særlig ved vedtakelsen av lovendringen i 1993 for §3 i oppdrettsloven av 1985 ble forholdet til Grunnloven §97 inngående drøftet og det er forsåvidt heller ikke direkte hevdet under lagmannsrettens ankeforhandling at denne lov er i strid med Grunnloven §97.
Ankene har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal ankende parter tilpliktes å erstatte motparten hans omkostninger, i det lagmannsretten ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at unntaksregelen i bestemmelsen bør nyttes.
Advokat Strømme har levert omkostingsoppgave for lagmannsrettens behandling hvor det kreves kr 152.433. Av dette er kr 140.000 salær. Det er opplyst at beløpene kan deles likt på hver sak. Det betyr at det for hver sak kreves kr 76.216,50 hvorav salær utgjør kr 70.000.
Lagmannsretten har ingen bemerkninger til omkostningene som relaterer seg til sak 98-01536 (Bugge). Imidlertid anses omkostningene i saken 98-01186 (Solsvik), ut fra slik sakene ble fremstilt for lagmannsretten, å være unødig høye for å få saken betryggende utført og lagmannsretten finner salærdelen passende å burde settes til kr 35.000. Ut fra bevisførselen for lagmannsretten, som forstås i det vesentlige tilsvarer den som var for herredsretten, må det ha vært åpenbart at anken ikke kunne føre frem alene ut fra partsforklaringen. Den til dels grundige gjennomgang av både lover/forskrifter/andre avgjørelser samt fiskerimyndighetenes behandling av denne og lignende saker kunne uansett ikke fått betydning for sak 98-01186 (Solsvik).
For herredsrettenes behandling ble både Solsvik og Bugge ilagt omkostninger, og lagmannsretten har ingen bemerkninger til omkostningsfastsettelsene der, som stadfestes.
Etter dette blir begge herredsrettens dommer å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I sak 98-01186 (Solsvik):
1. Midhordland herredsretts dom 11 mars 1998 i sak 463/97 A stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Solsvik til Staten v/Fiskeridepartementet kr 41.216 kronerførtientusentohundreogseksten 00/100 innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
I sak 98-01536 (Bugge):
1. Midhordland herredsretts dom 28 april 1998 i sak 874/97 A stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rolf Bugge til Staten v/Fiskeridepartementet kr 76.216 kronersyttesekstusentohundreogseksten 00/100 innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.